Behov for å være sosial, men får ikke til det sosiale

[AnonymBruker]

Jeg er i en slik periode nå at jeg plutselig har behov for å være sosial med andre enn mine aller nærmeste, men da er det sårt at jeg liksom ikke har noen. Ingen steder. Jeg fikk ikke oppleve å ha venner som barn så jeg søkte videre i livet mens jeg var voksen etter min plass, og fant folk, men folk finner nye retninger og har alltid sine gamle trygge og beholder noen nye. Jeg finner liksom aldri noen jeg klaffer ordentlig med. Det er sårt at mobilen er stille absolutt hele tiden med mindre det er dps, mamma eller kommunen som gir en beskjed. Men NÅ har jeg altså plutselig våknet igjen. Jeg har diagnosen moderat tilbakevennende depresjon og synes det er synd at den følelsen her skal vare så sjelden. Hva er det som gjør at enkelte klarer å være glade til vanlig? De er imøtekommende og ser andre. Jeg er mer i min egen verden stort sett og skammer meg over meg selv. 
 

Anonymkode: 1be0c...6b1

[AnonymBruker]

Til en liten trøst er jeg akkurat som deg. Og til enda en liten trøst så er det egentlig veldig mange av oss. Men det er ikke så vanlig å prate om, og sørlig ikke i nye relasjoner. 
 

Men snu litt på det... Siden det ikke er vanlig å rope høyt om, så har du nok møtt på mange som er som oss, men vi vet ikke hvem de er. Vi har møtt de og blitt kjent med de når er er på sitt mest sosiale. Men vi tenker jo typisk når vi mister kontakt med de at de tok en annen vei i livet og kontakten fadet ut osv. Men akkurat det tenker de om oss også! Vet de du har mistet kontakten med at du har opp og nedturer i forhold til hvor sosial du har behov for å være? Mest sannsynlig ikke... de tenker nok akkurat det samme som du tenker om de, at livet skjedde og dere mistet kontakten.

Når jeg i sosiale settinger finner noen jeg går godt overens med, så forteller jeg så tidlig som det er naturlig, at jeg har et veldig svingete behov for sosialisering og at jeg til tider og perioder trenger å finne ro og mot for meg selv. Og om de skulle være redd for at jeg ghoster dem, så er det ikke tilfellet. Det har hjulpet, for da er det ikke så merkelig da jeg plutselig etter noen mnd tar kontakt igjen etter en depressiv periode. 
 

Man møter alltid nye mennesker gjennom hele livet, men man kan føle seg stuck om man ikke klarer holde på vennskap. Så nøkkelen her er forståelse og at vennskap ikke skal bli borte bare fordi du trenger mer egentid enn normalt friske folk. 
 

Når det kommer til å faktisk møte nye mennesker, finnes det flere alternativer. Er ikke sikkert du treffer blink på første forsøk, så man må være tålmodig. Jeg tenker også du sikkert er veldig imøtekommende når du har behov for en mer sosial periode, og det kan hjelpe mye. Et tips er å fortelle til dine nærmeste at du gjerne vil bli kjent med flere folk, og det er ikke så skummelt P fortelle det til dem, for de vet nok litt om situasjonen din fra før av. De kjenner sikkert noen dere kan be med på noe, enten det er å gå en korona vennlig tur eller joine en pizza og film kveld. Alle liker å bli inkludert og bedr på ting, så det slår aldri feil. Om du har samboer, så kan dere be over 1 person, om du bor alene kan du be over en venn og vennens venn (i følge korona restriksjonene). 
 

Andre arenaer du kan finne nye bekjentskap på er å ta et kurs, begynn med en hobby, meld deg inn i frivillig arbeid (røde kors, et dyresenter eller dyrepensjonat) 

Nå vet ikke jeg om din arbeidssituasjon, men gjennom jobb så får man ofte nye bekjentskap. Uansett om du ikke jobber eller er i fulltidsjobb, ta å søk på Finn om veldig reduserte deltidsstillinger. Du kan f eks ta på deg en jobb hvor du bare jobber 1 helg i mnd, og du blir inkludert i et arbeidsmiljø hvor de kanskje har julebord og sommerfester du blir inkludert i også 😊 

Anonymkode: d25a4...711

[AnonymBruker]

Takk for langt og fint svar. Nei, jeg synes det er flaut å være så introvert, men syntes jeg måtte si det til enkelte da, for jeg ble redd for at de skulle begynne å tro at de ikke betydde noe for meg en periode for jeg takket alltid nei til å  bli med på gåturer osv. Dette gjelder nærmere familie, men de har kjent meg hele livet og et par har hatt utfordringer selv på samme område. Har ei kusine som er slik også, hun ga meg et veldig fint svar om at hun bare ville trekke seg tilbake og leve seg inn i egen fantasiverden. Jeg er jo der, men så føler jeg liksom mer og mer at jeg går glipp av det virkelige livet.
Og det gir angst. Føler at andre er i virkeligheten hele tiden, mens jeg går hjemme alene i egen boble. Og kjefter nesten på meg selv for det. Men jeg tvang meg med på sosialisering for 2 uker siden selv om jeg ikke ville og fikk en veldig fin opplevelse, og det ga mersmak så jeg ble med på en tur forrige uke og. 

I går fikk jeg  veldig lyst å sende melding til kusina mi som bor i samme by og spørre om vi skulle tatt en tur på puben, men det ble nasjonal stopp da det var jo stengt likevel. Og i går var jeg søkende til folk, jeg møtte blikk og hilset først fordi jeg ville prate. Sånn ellers så unngår jeg gjerne kontakt, hilser og er vanlig hyggelig, men er ikke slik at jeg virkelig åpner for kontakt. 

Det jeg begynte å føle på i går var likevel litt HVEM er det egentlig som er vennene mine? Jeg kunne aldri bare gått bort til folk i en gjeng, jeg må heller være i følge med noen. For ellers  vet jeg ikke hvor plassen min er. 

Jeg kan ikke forvente at folk bare inviterer meg når jeg til vanlig har vist så lite interesse for dem og ikke engang deltatt i livene deres. 

Anonymkode: 1be0c...6b1