Hvordan kjennes angst ut?

[AnonymBruker]

Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg sleit med angst, men for meg kunne det komme helt brått på når jeg våknet en morgen og var så svimmel at alt gikk rundt. Prøvde å sette meg opp, men greide ikke uten å bli kjempesvimmel og kvalm. Ble sengeliggende alt fra noen timer til flere dager, kun oppe for å gå på do. Trodde først det var krystallsyken eller lignende, men har forstått at det var angst. 

Angstanfall føles som jeg ikke får puste, jeg får liksom ikke til å trekke pusten dypt nok men det blir bare overfladiske pust. Føler meg svimmel, tungpustet, slapp og vil helst ha føttene høyt fordi det hjelper litt. Jeg får katastrofetanker: "tenk om jeg ikke blir bedre, tenk om jeg må være dårlig i morgen også eller om det aldri blir bra!". Kan ha hjertebank. Økt puls, klamme hender, uro, kvalm og greier ikke konsentrere meg om noe uten å bli dårligere. Har f.eks begynt å følt meg litt bedre og prøvd lese litt men da blir jeg verre igjen. Klarer ikke støy eller at det skjer mye rundt meg, da blir jeg verre. Det som fungerer best er å sitte ute og høre på fuglekvitter og andre naturlyder, da får jeg roet nervene og hele systemet.

Jeg gjør også yoga og har lært meditasjon/selvhypnose for å takle angsten.

 

Anonymkode: 8fbe3...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2021 den 22.56):

Tenker ikke på panikkanfall som kommer og går, men mer den følelsen som er i kroppen når man «har angst». Hva kjenner du, hva slags tanker har du osv. Hvordan føles dem generelle angsten ut?

Anonymkode: 9ccd5...927

 

Har angst akkurat nå faktisk og hatt en veldig vond dag. For min del handler det først og fremst om at hendelser eller utfordringer som andre tar greit, blir katastrofer for meg. En god venn sa det så bra: en liten skramme for andre blir et dypt sår for deg.

Så jeg overdramatiserer alt. Jeg hopper automatisk til worst case scenario og blir der. I de fleste utfordringer i livet finnes det jo et spekter av hvor ille det kan bli. Normalt fungerende mennesker tenker jo gjerne at ting ikke går rett til katastrofe stadiet.

Kan ta et eksempel på hvordan mitt hode resonnerer. Jeg jobber som lærer. Jeg glemte meg bort i Corona tiden og gav en elev en klem da vi hadde strengt smittevern. Det var sent på en fredag. Da jeg dro hjem tenkte jeg at han sladret nok hjemme om den uforsiktige læreren. Jeg visste han hadde en kronisk syk mor, så for meg at jeg kanskje smittet henne og hun ble innlagt. Så deretter for meg at jeg fikk sparken. At jeg aldri ville få jobb igjen og at det ville komme på forsiden av VG om læreren som brøt reglene og bidro til at en mor ble lagt på respirator.

Hele helgen ble ødelagt. Var så nervøs at jeg tenkte ikke på annet. Forberedte meg på å bli innkalt på rektors kontor i det jeg kom på jobb.

Skjedde seff ikke. Men det er hvordan min angst fortoner seg. Og den stjeler dagene mine. Lammer meg. Jeg fungerer ikke. I en hver utfordring dveler hodet mitt kun med worst case resultat.

Det gjør at livet blir grått og trist. Å håpe på bra ting evner jeg ikke. Ble sånn gradvis, livet har gjort meg slik. Tror ikke på gode ting lenger. Forrige mann forlot meg pga dette. Bare et tidsspørsmål før nåværende gjør det også. 

Får høre jeg har alt, men lever i en parallell verden mentalt hvor alt går galt hele tiden før det har skjedd. Vet ikke hvordan jeg skal bli frisk. 

Anonymkode: eb735...88b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Har angst akkurat nå faktisk og hatt en veldig vond dag. For min del handler det først og fremst om at hendelser eller utfordringer som andre tar greit, blir katastrofer for meg. En god venn sa det så bra: en liten skramme for andre blir et dypt sår for deg.

Så jeg overdramatiserer alt. Jeg hopper automatisk til worst case scenario og blir der. I de fleste utfordringer i livet finnes det jo et spekter av hvor ille det kan bli. Normalt fungerende mennesker tenker jo gjerne at ting ikke går rett til katastrofe stadiet.

Kan ta et eksempel på hvordan mitt hode resonnerer. Jeg jobber som lærer. Jeg glemte meg bort i Corona tiden og gav en elev en klem da vi hadde strengt smittevern. Det var sent på en fredag. Da jeg dro hjem tenkte jeg at han sladret nok hjemme om den uforsiktige læreren. Jeg visste han hadde en kronisk syk mor, så for meg at jeg kanskje smittet henne og hun ble innlagt. Så deretter for meg at jeg fikk sparken. At jeg aldri ville få jobb igjen og at det ville komme på forsiden av VG om læreren som brøt reglene og bidro til at en mor ble lagt på respirator.

Hele helgen ble ødelagt. Var så nervøs at jeg tenkte ikke på annet. Forberedte meg på å bli innkalt på rektors kontor i det jeg kom på jobb.

Skjedde seff ikke. Men det er hvordan min angst fortoner seg. Og den stjeler dagene mine. Lammer meg. Jeg fungerer ikke. I en hver utfordring dveler hodet mitt kun med worst case resultat.

Det gjør at livet blir grått og trist. Å håpe på bra ting evner jeg ikke. Ble sånn gradvis, livet har gjort meg slik. Tror ikke på gode ting lenger. Forrige mann forlot meg pga dette. Bare et tidsspørsmål før nåværende gjør det også. 

Får høre jeg har alt, men lever i en parallell verden mentalt hvor alt går galt hele tiden før det har skjedd. Vet ikke hvordan jeg skal bli frisk. 

Anonymkode: eb735...88b

Akkurat slik har jeg det også med katastrofetanker! Kanskje ikke like ille som deg, men jeg tenker alltid at det verste kommer til å skje, tar alle sorger på forskudd og så tror jeg ikke at andre mennesker vil meg godt, tror de fleste er ute etter å ta meg. Det siste der er nok pga opplevd mobbing i barndom og ungdomstiden. Jeg overtenner også noe veldig, tenker alle mulige scenarioer i hodet om hvis om dersom og gjerne det verste som kan skje.

Anonymkode: 8fbe3...794