Hvordan kan jeg støtte venninna mi på en god måte?

[AnonymBruker]

Vi er en liten vennegjeng, men er på vidt forskjellige steder i livet. To av oss andre er i forhold, to er single, og så har vi venninna som har vært i forhold med typen sin i evigheter - siden vi var sent i tenåra eller tidlig i 20-åra (vi er nå i slutten av 20-åra/begynnelsen av 30-åra alle sammen). De er forlova og har alt på plass.. Trygge jobber, hus, bil, hund og stakittgjerde.

Nylig brøt hun sammen og fortalte at hun og typen har forsøkt å bli gravide lenge, men at det ikke går veien for dem.

Vi andre er på litt andre stadier i livet, og de andre av oss som er i forhold er ikke sikre på om vi vil ha barn i det hele tatt. Det er derfor vanskelig for oss å sette oss skikkelig inn i situasjonen, men vi vil så veldig gjerne støtte venninna vår på en god måte. Vet jo at det er utrolig sårt når man ønsker seg barn og ikke kan få det - for oss som ikke har dette store ønsket så tror jeg ikke vi helt forstår.

Hva gjør vi for å støtte henne best mulig?
Noen råd eller tips? Andre som har vært i en lignende situasjon?

Anonymkode: 5d58d...dcd

[AnonymBruker]

Ikke lett det der! Vi gikk igjennom ivf mens tre gode venninner ble gravid på første forsøk alle sammen .... 

kanskje les deg opp på utredning og prøverør etc for å kunne forstå å snakke om det. Trenger ikke å være noe ekspert bare forstå litt av prosessen.

men de var veldig oppløftende å bare sa at de va sikre på at det kom til å gå helt fint, at de følte det på seg og at teknologien idag er så bra. Så var de genuint interesserte og delte erfaring fra andre de kjente som også slet og hadde gått igjennom det.

er vel ikke noe rett svar, men for meg var det gull!

Anonymkode: 0573e...a2c

[AnonymBruker]

Hei! 

Først må jeg bare berømme deg for at du undersøker dette og setter deg inn i situasjonen hennes ❤️ Hun er heldig som har deg! 

Jeg tenker at alle opplever dette litt forskjellig og at behovene hennes kan endre seg med tiden. I starten hadde jeg behov for å prate om dette mye og ønsket et lyttende /interessert øre, samt en god klem og et glass rødvin når det gikk galt. Vi har holdt på i årevis med alle slags metoder og det sliter på psyken. Ønsker ikke alltid å snakke om det lenger og har fortalt de rundt meg at jeg tar opp ting når jeg kjenner det går bra. Spørsmål kan være vanskelige nå. Jeg har også ei venninne på jobben som jeg kan blikke litt med om de andre prater masse om babyer når jeg har det vanskelig. Da vet jeg at hun ser meg og støtter at jeg sliter. 

Jeg ønsker ikke "svarene" eller "løsningene" fra familie/venner- det undersøker jeg selv med legen. Men jeg trenger at noen sier "f*** så kjipt dette er!" og hjelper meg ut av det svarte hullet når testen blir negativ.

Anbefaler pod'en "Big fat negative" der er det masse info om denne "reisen". 

 

Anonymkode: 40f6a...af1