Skjønner ikke hva jeg/vi har gjort galt😔Ang. vennepar.

[AnonymBruker]

Har hatt ei venninne i over 35 år, vokst opp sammen. Jeg var forlover da hun giftet seg og hun var forlover da jeg giftet meg. Vi var mye på ferier sammen da barna var små og generelt mye sammen. Vi kjenner hverandres familie godt, og mannen hennes var også en god venn av meg før de ble sammen og giftet seg. For tre år siden gikk jeg fra mannen og hun har levd i et ikke fungerende ekteskap. Jeg traff en ny mann og da var hun litt hånlig om at det ikke ville funke, men det har det gjort. Jeg og nye kjæresten har vært sammen med hun og mannen på hytta og litt ellers før coronaen kom. Venneparet gikk fra hverandre, men fant sammen igjen. De er nå flyttet inn i en bolig 300 meter herfra. Jeg har prøvd å ta kontakt, men de er begge veldig avvisende i svarene sine. Virker som om de ikke er interessert i å ha noe med oss å gjøre. Snakket med eks mannen min i går og da fortalte han at de plutselig hadde tatt kontakt med han ( de har ikke truffet han siden bruddet, de var «mine» venner i utgangspunktet) og hadde vært på besøk hos han. Det er ingen problem med det, en kan være venner med begge parter etter et brudd, men syntes bare det er merkelig at vi ikke hører noe og at de er så avvisende mot oss og plutselig tar kontakt med min eksmann. 
Problemet her er at jeg kan ikke spør direkte om jeg/vi har gjort noe galt. Min venninne vil da bare si nei eller bli sur (hun er litt spesiell slik) og mannen hennes gjør bare som hun sier uansett, han tør aldri å trosse henne. 
Kjenner det er vondt å bli avvist på den måte, uten å faktisk ha gjort noe galt. Jeg har hele tiden støttet henne, hørt på henne osv. 

Etter å ha prøvd flere ganger å ta kontakt siden i fjor sommer, så tror jeg det er på tide å legge inn årene og la det bli opptil henne nå fremover. Vil hun ikke ta kontakt så må jeg bare akseptere det og innse at slik er det nå.....selv om det er trist.

Anonymkode: 78a2d...aea

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert du har gjort noe galt. Jeg opplevde noe av det samme, da jeg gikk fra min mann. Misery loves company, rett og slett. 

Min venninne heiet veldig da jeg ville gå fra mannen min. (Både hun og jeg hadde problemer i forholdene våre, og hun vurderte sterkt å gå fra sin mann og). Da jeg dro, var alt egentlig helt greit, fikk en del støtte. 

Da jeg traff en ny en derimot, snudde flisa. Hun kom stadig med stikk om at jeg ikke skulle bli for skuffet om det ikke fungerte, og hun var fort ute med å si at jeg burde gå fra han, om det var noe jeg var usikker på. 

Jeg tror rett og slett ikke det var så moro lengre, når hun klaget på mannen sin. Hun fikk liksom ikke til svar lengre at "ja, jeg også føler det sånn og sånn, mannfolk!", tvert om så er jeg jo lykkelig nå. Og jeg tror på mange måter at hun er irritert på at jeg torte å gjøre det hun selv ville, og at det da begynte å irritere henne. 

Vet ikke om det kan være noe der jeg, med din venninne? 

Anonymkode: 84d45...eb1

[AnonymBruker]

De liker ikke din nye mann. De har prøvd å bli kjent med han, men kjemien stemmer ikke, da trekker de seg bare unna. 

Har det slik med en venninne selv.  Hun møtte en ny mann som virkelig er ufordragelig. Hverken jeg eller andre jeg kjenner som kjenner dem klarer mer enn fem minutter i samme rom.  Men hun elsker han og synes han er det mest fantastiske menneske i verden og han behandler henne greit.  Derfor har jeg trukket meg litt unna. Ringer henne en gang i måneden og vi møtes et par ganger i året for en felles interesse, som heldigvis ikke mannen liker.

 

Anonymkode: ffd28...959

[AnonymBruker]

Hvis du ikke kan spørre, er det jo ikke så mye du får gjort. Selv sparker jeg meg selv fremdeles for at jeg ikke spurte rett ut hva som foregikk da jeg mistet en venninne på lignende måte for flere år siden. Hun var min beste venn, og jeg vet fremdeles ikke hva som skjedde. 

Hvis du uansett ligger an til å miste henne nå, har du jo egentlig ikke mye å tape? Hvis hun bli sur for at du spør, så ok, hun tar jo ikke kontakt uansett? Går det an å stille spørsmålet på en litt avvæpnende måte, kanskje?

Anonymkode: e14d5...797

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de mest sannsynlig ikke liker din nye mann, dessverre. Det vil si, de behøver ikke ha noe imot ham, men de føler nok ingen kjemi med ham.

Har du prøvd å treffe venninnen din alene? Kanskje hun er mer positiv da. Hvis hun ikke er det, kan det selvfølgelig ha med misunnelse å gjøre, men den mest åpenbare grunnen er nok din nye mann.

De færreste voksne mennesker blir så misunnelige på andres lykke at de ikke orker å omgås lenger, med mindre det lykkelige paret skryter mye av det overfor et ulykkelig par og de virker åpent "konkurrerende". En slik oppførsel er selvfølgelig slitsom.

Anonymkode: 23ccc...0e8

[AnonymBruker]

Jeg tror som flere her, at de ikke liker din nye mann. Jeg tenker også litt som så at mannen hennes ikke føler kjemi med den nye mannen din, da han har en slags forventning om å treffe det samme venneparet som tidligere (du og din eksmann), men den nye mannen stiller ikke til forventningene da han er en helt annen mann. Derfor føles det kanskje helt feil å være sammen med dere. Det kan også gjelde din venninne avhengig av hennes relasjon til din eksmann, men tenker at kanskje mennene hadde en god relasjon seg imellom og ikke bare dere som par. 

"Jeg traff en ny mann og da var hun litt hånlig om at det ikke ville funke, men det har det gjort" viser tegn til sjalusi. 

"Misery loves company", har muligens også noe for seg (ref. noen over her).

 

Anonymkode: a6fd2...cb0

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende som eb1.

Min bestevenninne er gift med en mann som er veldig lik min eks. Vi var sammen om å mistrives i ekteskapene. 

Da jeg til slutt gikk, var hun støttende, og da jeg var alene hadde vi en fin relasjon. 

Problemene kom da jeg ant ny mnn. Hun ble plutselig den eneste som ikke hadde det bra. Hun syntes det var vanskelig å snakke om utfordringene i sitt ekteskap, og jeg syntes det var vanskelig å snakke om min lykke. Det føltes som å gni det i fjeset hennes, men samtidig er det vanskelig å unngå temaet med sin nærmeste venninne når man er hodestups forelsket. 

Vi kom oss heldigvis gjennom denne perioden, og det er nok fordi vi begge var ærlige med hverandre. Hun ble misunnelig på meg som var lykkelig, men ønsket å bli i sitt eksteskap pga barna. Mannen hennes likte ikke at vi hadde kontakt, for han hadde en (ubegrunnet) frykt for at jeg skulle påvirke henne til å gå.

Det er gått noen år nå. Jeg og venninnen min har igjen et veldig nært og bra forhold. Mannen hennes har falt til ro med at jeg ikke prøver å splitte dem. Tvert imot har jeg hjulpet henne/dem til å få et litt bedre forhold gjennom samtaler med henne. Vi er ikke parvenner, men det er helt ok så lenge jeg har henne.

Anbefaler deg å snakke med venninnen din. Ikke anklag, men si at du trenger hjelp til å forstå hvorfor relasjonen deres har endret seg sånn. Kanskje liker de ikke den nye mannen din. Kanskje er det noe annet som ligger bak. Uansett er det bedre å vite, og om dere ikke har et bra forhold nå er det grenser for hvor ødeleggende det kan være å spør. Men det er ikke sikkert hun blir sur dersom du legger det frem på en smart måte. 

Anonymkode: 0b480...56e

[AnonymBruker]

TS her! 
Ja, både kjæresten og jeg mistenker at det er han de ikke liker....men, han har ikke vært annet enn hyggelig og grei med de. Da vi var på hyttetur hang han og mannen hennes mye sammen og hadde det veldig greit...virket det hvertfall som. Kjæresten min liker de hvertfall godt og jeg har ikke merket noe dårlig kjemi. Men, hvem vet?  
 
Jeg har foreslått for henne å gå tur, slik vi mye gjorde før, men hun vil ikke det heller. Spurt om vi skal ta en jente kveld, men nei det er heller ikke interessant lenger.   

De er jo sammen igjen, så regner med at de har funnet tilbake til hverandre og er lykkelige, kjæresten min og jeg har aldri  hylt ut vår lykke til verken de eller andre, vi er voksne, rolige mennesker.  
 
Det er vanskelig, iom at hun er den som kjenner meg best og vi har alltid vært der for hverandre gjennom over 35 år. 

 

Anonymkode: 78a2d...aea

[AnonymBruker]

Dette skjedde med meg og venninnen min gjennom 20 år. Hun traff en mann og de giftet seg og fikk barn, forholdet var og er dårlig og ustabilt, men de holder sammen. Jeg møtte også en mann, hadde et dårlig forhold, men gikk fra ham og begynte å leve et godt singelliv. Ikke at jeg overdrev og festet eller noe, jeg bare fant en ro og fokuserte på å få et bedre liv og en bedre versjon av meg selv. Venninnen min trakk seg mer og mer vekk fra meg, og det såret meg sånn. Jeg traff en annen mann og han er helt fantastisk. Da sluttet hun helt å ta kontakt, hun later som om hun ikke ser meg når vi ses i byen. 

Jeg kan ikke annet enn å tro at hun ikke tålte å se at jeg kom meg videre og fikk det bedre, at hun ønsker egentlig det for seg selv, hun snakket mye om å ta ut skilsmisse men ble pga barna osv, hun har et usunt forhold og vet ikke helt hvordan handtere det. 

Det er ingen andre grunner. Kanskje din venninne føler det samme, du minner henne på det hun ønsker, men ikke klarer/vil ta jobben med å få gjort. 

Som noen sa, misery loves company.

Anonymkode: 50e2b...38a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har opplevd noe lignende som eb1.

Min bestevenninne er gift med en mann som er veldig lik min eks. Vi var sammen om å mistrives i ekteskapene. 

Da jeg til slutt gikk, var hun støttende, og da jeg var alene hadde vi en fin relasjon. 

Problemene kom da jeg ant ny mnn. Hun ble plutselig den eneste som ikke hadde det bra. Hun syntes det var vanskelig å snakke om utfordringene i sitt ekteskap, og jeg syntes det var vanskelig å snakke om min lykke. Det føltes som å gni det i fjeset hennes, men samtidig er det vanskelig å unngå temaet med sin nærmeste venninne når man er hodestups forelsket. 

Vi kom oss heldigvis gjennom denne perioden, og det er nok fordi vi begge var ærlige med hverandre. Hun ble misunnelig på meg som var lykkelig, men ønsket å bli i sitt eksteskap pga barna. Mannen hennes likte ikke at vi hadde kontakt, for han hadde en (ubegrunnet) frykt for at jeg skulle påvirke henne til å gå.

Det er gått noen år nå. Jeg og venninnen min har igjen et veldig nært og bra forhold. Mannen hennes har falt til ro med at jeg ikke prøver å splitte dem. Tvert imot har jeg hjulpet henne/dem til å få et litt bedre forhold gjennom samtaler med henne. Vi er ikke parvenner, men det er helt ok så lenge jeg har henne.

Anbefaler deg å snakke med venninnen din. Ikke anklag, men si at du trenger hjelp til å forstå hvorfor relasjonen deres har endret seg sånn. Kanskje liker de ikke den nye mannen din. Kanskje er det noe annet som ligger bak. Uansett er det bedre å vite, og om dere ikke har et bra forhold nå er det grenser for hvor ødeleggende det kan være å spør. Men det er ikke sikkert hun blir sur dersom du legger det frem på en smart måte. 

Anonymkode: 0b480...56e

Skulle så gjerne snakket med henne, men hun nekter alltid for at hun er sur eller nekter å si hva det er.  
Det har skjedd før, men har da kunnet snakke med mannen hennes og har kunnet rette opp i det uten at hun visste at jeg hadde snakket med han. (Hun blir fort fornærmet/sur om det er noe som ikke passer henne)

Da de (eller hun) gikk, så ringte han meg og vi snakket i 1,5 time om ekteskap, livet osv.  Dette vet ikke hun. Han og jeg har alltid kunnet snakket sammen med selvfølgelig på et 100% vennskaplig nivå. 
Hun og jeg har vært venninner siden vi var fem år, han og jeg har vært venner siden jeg var ca.12-13. 

Men, nå er han like avvisende som hun. Han er vel glad de har funnet tilbake til hverandre og er redd for å gjøre noe hun ikke liker selv om han vet han kan stole 110% på meg. 

Anonymkode: 78a2d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Skulle så gjerne snakket med henne, men hun nekter alltid for at hun er sur eller nekter å si hva det er.  
Det har skjedd før, men har da kunnet snakke med mannen hennes og har kunnet rette opp i det uten at hun visste at jeg hadde snakket med han. (Hun blir fort fornærmet/sur om det er noe som ikke passer henne)

Da de (eller hun) gikk, så ringte han meg og vi snakket i 1,5 time om ekteskap, livet osv.  Dette vet ikke hun. Han og jeg har alltid kunnet snakket sammen med selvfølgelig på et 100% vennskaplig nivå. 
Hun og jeg har vært venninner siden vi var fem år, han og jeg har vært venner siden jeg var ca.12-13. 

Men, nå er han like avvisende som hun. Han er vel glad de har funnet tilbake til hverandre og er redd for å gjøre noe hun ikke liker selv om han vet han kan stole 110% på meg. 

Anonymkode: 78a2d...aea

Det er vel der forklaringen ligger tenker jeg, at du hadde lange samtaler med ham mens de var i fra hverandre. 

Anonymkode: 6713e...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skulle så gjerne snakket med henne, men hun nekter alltid for at hun er sur eller nekter å si hva det er.  
Det har skjedd før, men har da kunnet snakke med mannen hennes og har kunnet rette opp i det uten at hun visste at jeg hadde snakket med han. (Hun blir fort fornærmet/sur om det er noe som ikke passer henne)

Da de (eller hun) gikk, så ringte han meg og vi snakket i 1,5 time om ekteskap, livet osv.  Dette vet ikke hun. Han og jeg har alltid kunnet snakket sammen med selvfølgelig på et 100% vennskaplig nivå. 
Hun og jeg har vært venninner siden vi var fem år, han og jeg har vært venner siden jeg var ca.12-13. 

Men, nå er han like avvisende som hun. Han er vel glad de har funnet tilbake til hverandre og er redd for å gjøre noe hun ikke liker selv om han vet han kan stole 110% på meg. 

Anonymkode: 78a2d...aea

Det er ikke sikkert de er sure eller du har gjort noe galt. Kan hende de har nok med sine egne liv. Noen ganger vokser man fra hverandre rett og slett og. Opplevd det med mange venner selv. Det er litt irriterende med folk som maser om hva som er galt, også har man kanskje bare en vanskelig periode selv, nok å henge fingrene i, eller at man rett og slett ikke føler man er på samme sted som før. Folk endrer seg gjennom hele livet. Folk kan også gå igjennom kriser og ting som de ikke ønsker å dele, og det bør være lov. Lev ditt eget liv, og treff andre venner. Hvis hun er så umoden at hun ikke kan si hva som er galt eventuelt, så er det faktisk hennes problem og. Du skal ikke behøve å gjøre alt for å please henne. Om hun eventuelt er furten for noe, så får hun være det. Sånne relasjoner med folk som ikke kan kommunisere på en voksen måte når det er noe, er bare energitappende uansett. Finn deg noen hyggeligere folk å henge med, og jobb med selvfølelsen din! 

Anonymkode: ca997...410

[AnonymBruker]

Slik var det med en av mine tidligere venninner. Vi sto hverandre nære, vi var sosiale og praten fløt fint,  så lenge jeg ikke hadde det så bra på mannefronten. Da jeg møtte mannen min så var hun skeptisk på mine vegne de første datene. Jeg forsøkte å holde samme kontakt med henne som før. Men jo lykkeligere jeg ble, jo mer trakk hun seg unna. Da jeg forlovet meg og kjøpte hus så fikk jeg melding om at hun ikke ville ha kontakt lenger. 

Anonymkode: ff370...d4c

[CorvusCorax]

Hm... Var det du som forlot eksmannen? Kanskje de føler på sine egne mangler i forholdet ved å være nær deg. Du blir skremmende for dem som et par - fordi dem innerst inne selv vil skilles. Eksmannen er stakkaren som ble forlatt, så han er det enklere å forholde seg til. Han påminner dem på hvor viktig det er å bli i forholdet. 

Eller så kan det være de over årene har utviklet et dypere vennskapsforhold med ham? 

Det er uansett trist. Synes du fortjener en oppklaring. Etter 35 års vennskap. Dere har på en måte vært en "familie", men som jeg skrev - det er nok det som er problemet - du forstyrret eventyret om et perfekt ekteskap. Kanskje de så på dere som en forlengelse av seg selv. Dere var et par - da kan dem være et par... Du blir den store stygge ulven. 

Endret 6. april 2021 av CorvusCorax

[AnonymBruker]

TS her! 
Huff, ser en del har opplevd det samme, altså bli «dumpet» av venninner da en finner ny kjæreste. 
Det som er merkelig, er at de plutselig etter tre år tok kontakt med min eks mann (han har ny samboer), de er også mye sammen med en annen venninne (ikke nær venninne av meg) som også fant ny kjæreste. Så egentlig tror jeg ikke det har noe med at jeg fant ny kjæreste, må være noe annet. 
De har jo også funnet sammen igjen, så regner med de har det godt sammen nå.  
Nei, jeg vet ikke, men må jo bare akseptere situasjonen som den er dessverre. Tar de kontakt så er det hyggelig og hvis ikke så skal ikke jeg mase. 

Anonymkode: 78a2d...aea

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (6 minutter siden):

Hm... Var det du som forlot eksmannen? Kanskje de føler på sine egne mangler i forholdet ved å være nær deg. Du blir skremmende for dem som et par - fordi dem innerst inne selv vil skilles. Eksmannen er stakkaren som ble forlatt, så han er det enklere å forholde seg til. Han påminner dem på hvor viktig det er å bli i forholdet. 

Eller så kan det være de over årene har utviklet et dypere vennskapsforhold med ham? 

Det er uansett trist. Synes du fortjener en oppklaring. Etter 35 års vennskap. Dere har på en måte vært en "familie", men som jeg skrev - det er nok det som er problemet - du forstyrret eventyret om et perfekt ekteskap. Kanskje de så på dere som en forlengelse av seg selv. Dere var et par - da kan dem være et par... Du blir den store stygge ulven. 

TS her! 
Nei, de har ikke hatt noen kontakt med eksmannen min på de tre årene, så han sa han ble litt overrasket da han plutselig fikk melding fra de, men at det var jo selvfølgelig hyggelig. Eksmannen er etablert på nytt med ei flott dame, og vi har alle et godt forhold og godt samarbeide om barna.  

Anonymkode: 78a2d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De liker ikke din nye mann. De har prøvd å bli kjent med han, men kjemien stemmer ikke, da trekker de seg bare unna. 

Har det slik med en venninne selv.  Hun møtte en ny mann som virkelig er ufordragelig. Hverken jeg eller andre jeg kjenner som kjenner dem klarer mer enn fem minutter i samme rom.  Men hun elsker han og synes han er det mest fantastiske menneske i verden og han behandler henne greit.  Derfor har jeg trukket meg litt unna. Ringer henne en gang i måneden og vi møtes et par ganger i året for en felles interesse, som heldigvis ikke mannen liker.

 

Anonymkode: ffd28...959

Hvorfor ignorerer hun da TS totalt, og forsøker ikke å ta kontakt med henne på tomannshånd?

Vi er da mange som har hatt venninner med menn vi ikke er overbegeistret for, men vi kutter ikke hånden av dem av den grunn. 

Anonymkode: 2edfd...411

[AnonymBruker]

Kvinner er dessverre det verste sort.  Skikkelig sjalu kjerringer som vil ikke at andre er lykkelig og har det bra.  

Anonymkode: 5e359...206

[Lønnesirup01]

Jeg tror ALLE som er skilt kan skrive under på at det har påvirket deres sosiale sirkel på en rekke måter, og det du opplever er ganske klassisk. Du kan beholde vennskap mens du er alene, nyskilt og lei deg - du blir invitert på middag som offeret alle trøster, og som minner dem på hvor heldige de er som har hverandre. Når du så finner en ny og har det bra, er det en annen historie. De trenger ikke noen som sitter der som kroneksemplet på at bruddet var det rette, spesielt ikke når de forsøker å tviholde på ekteskapet selv. 

Det kan også hende de ikke liker din mann, men jeg tenker det i så fall handler vel så mye om at de ikke har vært åpne for å like ham, eller bestemt seg for at de ikke "gidder". Hadde det vært så enkelt hadde hun uansett ikke hatt problemer med å ha kontakt med deg alene. 

Litt barnslig er det av din venninne, men ganske menneskelig, og tross alt ganske vanlig. Jeg har erfart dette også som "den nye". Ingen kvinne vil at hennes manns nyskilte kompis skal ta med seg sin nye, yngre kjæreste på middag og sitte der stormforelsket. Jeg måtte jobbe litt for å komme meg innpå konene til hans kamerater, og vise at vi ikke bare var eksemplet på alt de forsøkte å unngå. Samt at skilte menn ikke er spedalske, og i fare for å smitte deres menn når som helst. 

Hvis din venninne ikke takler konfrontasjon, så må hun bli bedre på det. Vil du virkelig beholde vennskapet, hadde jeg kanskje sendt henne et brev eller en mail. Tenkt litt over hva du skriver, være ærlig men også snill. 

Jeg kan faktisk godt se for meg at de har pratet sammen og konkludert med at det er greit å holde deg litt på avstand i denne perioden for å fokusere på sitt eget forhold. Men også det bør hun kunne si til deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er vel der forklaringen ligger tenker jeg, at du hadde lange samtaler med ham mens de var i fra hverandre. 

Anonymkode: 6713e...5f7

Det tror jeg også.

Det at ts har hatt mange og lange personlige samtaler med venninnens (eks)mann kan være vanskelig å håndtere.

Selv om ts sier at venninnen ikke vet noe om samtalene, kan de likevel ha blitt avslørt i den senere tiden.

Anonymkode: 10a48...423