Redd for å ødelegge, kutte kontakt -er jeg på viddene her?

[AnonymBruker]

Lurer på om noen her har kuttet kontakt med bør familie pga opplevelsen av å ikke være god nok, eller redd for å være årsaken til at de får problemer?

Saken er at jeg er blitt psykisk syke (PTSD) og søsteren min har rusproblemer, hun er nå innlagt.

Foreldrene våre er skilt og pappa har giftet seg på nytt. "Stemor" er en veldig solid og fantastisk dame for min far, og han har det veldig bra sammen med henne. Problemet er at han kan bli veldig vanskelig å ha med å gjøre dersom han blir bekymret, opprørt eller lei seg feks, og da blir jeg livredd for at hun skal få nok å skille seg.

Forsøker derfor å skjule mine problemer så godt jeg kan, og også hjelpe min søster og megle når det skjærer seg mellom dem, som er hele tiden.

Jeg er i 40 årene, og merker nå at jeg er så på vakt rundt dem (for å ikke irritere eller være til belastning) at jeg blir fullstendig utslitt av å være rundt dem. Enda verre er det at jeg egentlig ikke har noen grunn til å føle det slik, de vil gjerne ha mye kontakt bog hjelpe med alt mulig, men jeg er redd min far skal klikke om han ser hvor gale det er (altså min hverdagsfungering) sier derfor mest mulig nei. 

Skjønner det er meg som er problemet, går på eggeskall uten grunn, så blir jeg lei meg og fortvilet for det også, sikkert veldig irriterende med noen som "lister seg rundt en slags innbildt fiende".

Jeg vurderer rett og slett å kutte kontakten for å slippe å føle på dette. Det trigger meg noe enormt. 

Noen som har kuttet kontakt med foreldre på egen tilkortkommenhet? Hvordan tok de det? 

Jeg greier ikke å komme ut av dette, har vært slik i noen år nå. Og før noen ber meg søke hjelp, jeg får ikke hjelp, har fått avslag på mer behandling da 3år på dps gjorde meg verre, er uføretrygdet så de ser vel ikke poenget, og det kan jeg jo forsåvidt skjønne.

Anonymkode: a89e4...e2f

[Candiru]

Tenk så opprørt og lei seg faren din hadde blitt hvis du brøt kontakten da, det er sikkert det siste han vil. 

[AnonymBruker]

Candiru skrev (18 minutter siden):

Tenk så opprørt og lei seg faren din hadde blitt hvis du brøt kontakten da, det er sikkert det siste han vil. 

Ja, men når jeg har kontakt blir jo jeg opprørt hele tiden, jeg føler meg ikke bra nok, alle symptomene (angst, depresjon, selvmordstanker) øker veldig. Selv om det ikke er hans feil så orker jeg ikke ha det slik, og jeg ser liksom ingen annen løsning så lenge jeg ikke greier å gjøre noe med det

Anonymkode: a89e4...e2f

[Candiru]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja, men når jeg har kontakt blir jo jeg opprørt hele tiden, jeg føler meg ikke bra nok, alle symptomene (angst, depresjon, selvmordstanker) øker veldig. Selv om det ikke er hans feil så orker jeg ikke ha det slik, og jeg ser liksom ingen annen løsning så lenge jeg ikke greier å gjøre noe med det

Anonymkode: a89e4...e2f

Prøv om du kan snakke med faren og stemoren din om dette da. Hvis du synes det er vanskelig så skriv et brev til dem og fortell det du tenker på.

[AnonymBruker]

Ikke bryt kontakt med familien, det vil bli sårt resten av livet. 
fortell din stemor hvordan situasjonen din er og at du ikke vil at faren din skal engste seg. Fortell at det går greit, men at du har noen utfordringer, trenger ikke full innsyn i livet ditt, noe kan du få holde privat, men si at slik er det for deg nå. 
du kan takke ja til det du føler du trenger hjelp til. 
Ikke skyv bort nær familie 

Anonymkode: f5f1a...c93