Sliter med å forholde meg til stesønn

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er stemor til en gutt på 12 år, og synes det er vanskelig å dele problemer rundt denne rollen med mine venner og familie. Håper jeg kan få noen gode råd her inne. NB: dette blir et langt innlegg. 

Da jeg ble sammen med faren til gutten for seks år siden, fikk jeg og sønnen umiddelbart en god tone. Da jeg var på besøk hos faren, fant jeg på lye gøy med sønnen. Vi hadde mange gode samtaler, og etablerte det jeg anså som et stødig foreldreforhold. Jeg tok større og større plass i hans liv. 

På tidspunktet jeg og far ble sammen, bodde sønnen hos han annenhver helg. Men etter hvert som sønnen fikk tillit til meg og jeg flyttet inn til far, begynte han å være hos oss annenhvert uke. Ofte også mer enn det.

Jeg la til rette for at han kunne begynne på fritidsaktiviteter, jeg pusset opp rommet hans, jeg dro på foreldremøter, tok han med til frisør, smurte matpakker, hjalp til med lekser.. med andre ord alle ting som en mamma gjør (men som han biologiske mor kanskje ikke gjorde så mye av). Han viste meg tillit ved å komme til meg når han trengte hjelp og råd.

Men så, etter fire år, ble jeg gravid. Sønnen var veldig tydelig på at dette likte han ikke. Han har en søster fra før, hos sin mor, og han synes det hadde vært vanskelig å bli storebror. Han sa rett ut at nå mistet han sitt "fristed". Jeg hadde en veldig åpen dialog med sønnen, og vi avtalte at han kunne fortelle meg det når ting ble vanskelig. 

Nå er vårt felles barn ca 1,5 år, og ting er ikke helt som jeg hadde håpet. Jeg ser at stesønnen min irriterer seg over lillebroren sin. Når han tror jeg ikke ser det, stikker han pinner borti broren sin, kaster baller på han osv. Han gjør det ikke hardt, så lillebror blir ikke skadet eller gråter. Likevel synes jeg det er en uting, og har bedt han om å ikke gjøre det. Og når lillebror gråter, så ler han alltid. Dette synes jeg er litt merkelig.

Faren prøver veldig hardt å legge til rette for at guttene skal få et godt søskenforhold. Han prøver å skape god stemning, få storebror til å leke litt med lillebror osv. Men det funker relativt dårlig. Det blir liksom litt kunstig. Far synes at jeg prøver for lite å skape en god relasjon mellom dem, og det kan hende det stemmer. Jeg mener imidlertid at slikt skal komme naturlig.

Det siste året har dessuten bydd på en del mer mas enn tidligere. Med covid-19 tredd nedover ørene, blir det en del mas om håndvask og hygiene. Han skjønner ikke hvorfor han må vaske hendene så ofte, og vi tar han ofte i å late som han vasker hender, mens han egentlig trykker på telefonen mens vasken står og renner. Han prøver å lure seg unna tannpuss, lekser og tar generelt ikke til seg beskjeder. Med en liten i hus må vi også passe på at dører lukkes, slik at lillebror ikke klatrer i trapper osv. I tillegg har vi blitt nødt til å være strenge på at han ikke får ha telefonen på rommet sitt om natten, fordi da ligger han våken til langt utpå natt. 

Jeg føler at jeg går og maser hele tiden, og at dette tærer på forholdet vårt. Jeg prøver å veie opp maset med å gi ros når han gjør noe bra, men da bare himler han med øynene. Det er helt tydelig at han isolerer seg mye mer enn tidligere, og foretrekker å være på rommet sitt fremfor å være sammen med oss. Det gode forholdet vi hadde tidligere er så godt som borte, og jeg kjenner nesten ikke igjen stesønnen min. Jeg oppfatter han som likegyldig og tidvis lite empatisk. 

Har dere noen gode råd for hva jeg kan gjøre bedre? Må jeg bare la personlig hygiene være hans problem, og slutte å mase om det? Må jeg gå etter han og lukke dører, for å slippe å be han om å lukke dem etter seg?

Ps: det er ikke aktuelt å be faren om å håndtere dette, da det er jeg som er mest hjemme med barna. 

 

Anonymkode: e8f4f...6e1

[AnonymBruker]

Søsteren hans bor med mor og far og den nye broren bor med mor og far, bare han som er gjest begge steder med en ste-forelder i hvert hjem han er i........

Ikke veldig rart han er lei seg og utafor.

Anonymkode: eaf8b...77b

[anon321]

Det er vel ingen 12åringer som liker å få en lillebror som er baby.

diskuterte dere med han før dere ble gravide?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Søsteren hans bor med mor og far og den nye broren bor med mor og far, bare han som er gjest begge steder med en ste-forelder i hvert hjem han er i........

Ikke veldig rart han er lei seg og utafor.

Anonymkode: eaf8b...77b

Ja, der har du et godt poeng. Jeg prøver å få han til å føle seg hjemme, og ikke som en gjest. Men er ikke noen tvil om at er barn har det best med å kun bo i ett hjem, med sin mamma og pappa. 

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1

[AnonymBruker]

Typisk ungdom spør du meg. Masing og tøying av grenser.Ikke forvent for mye «søskenrelasjon» med en så mye yngre bror. Kanskje når han blir eldre. Selvfølgelig ikke noe stas med en så liten bror. Ta det med ro. Ikke stress.

Anonymkode: d8576...80c

[AnonymBruker]

anon321 skrev (10 minutter siden):

Det er vel ingen 12åringer som liker å få en lillebror som er baby.

diskuterte dere med han før dere ble gravide?

 

Tja, vet ikke helt om det stemmer. Kjenner flere på den alderen som kunne tenkt seg flere småsøsken 😊

Men jeg synes det var helt i orden at han sa at han ikke likte det. Det er en ærlig sak. 

Vi snakket med han om det, men diskuterte det ikke nei. Tenker at det blir en litt stor avgjørelse å ta for en 10åring, om et nytt menneske skal settes til verden. 

Anonymkode: e8f4f...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Typisk ungdom spør du meg. Masing og tøying av grenser.Ikke forvent for mye «søskenrelasjon» med en så mye yngre bror. Kanskje når han blir eldre. Selvfølgelig ikke noe stas med en så liten bror. Ta det med ro. Ikke stress.

Anonymkode: d8576...80c

Neida, søskenrelasjonen stresser jeg egentlig ikke så mye med. Jeg formulerte meg kanskje litt uklart. Det jeg stresser med er relasjonen mellom han og meg. Jeg vil gjerne være der for han, slik jeg var før. Men det er vanskelig, når han trekker seg unna, og jeg ikke klarer la være å mase..

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Neida, søskenrelasjonen stresser jeg egentlig ikke så mye med. Jeg formulerte meg kanskje litt uklart. Det jeg stresser med er relasjonen mellom han og meg. Jeg vil gjerne være der for han, slik jeg var før. Men det er vanskelig, når han trekker seg unna, og jeg ikke klarer la være å mase..

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1

Men det er slik de gjerne blir i den alderen. Ikke unormalt det. Les gjerne Hedvig Montgomery «Ungdomsårene»

Anonymkode: d8576...80c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er slik de gjerne blir i den alderen. Ikke unormalt det. Les gjerne Hedvig Montgomery «Ungdomsårene»

Anonymkode: d8576...80c

Takk for tipset! Det skal jeg gjøre!

Anonymkode: e8f4f...6e1

[Kenelz]

Synes det er urovekkende at en 12 åring kan «godte» seg over at lillebror har det vondt. Han gjør det sikkert ikke hardt med vilje fordi han selv vet at lillebror blir å reagere og få han i trøbbel.. Uff! 

Vet ikke hvem man tar kontakt med, men kanskje bup? De skal vær veldig flinke på barn som har det litt vanskelig/ikke så bra. Kjenner til noen som er på bup, men det er pga angst. 

[anon321]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Tja, vet ikke helt om det stemmer. Kjenner flere på den alderen som kunne tenkt seg flere småsøsken 😊

Men jeg synes det var helt i orden at han sa at han ikke likte det. Det er en ærlig sak. 

Vi snakket med han om det, men diskuterte det ikke nei. Tenker at det blir en litt stor avgjørelse å ta for en 10åring, om et nytt menneske skal settes til verden. 

Anonymkode: e8f4f...6e1

Alt har jo en sammenheng. Hva skal eldste sønnen sitte igjen med av føleser? 

Det virker jo strengt tatt som en egoistisk avgjørelse å få et barn til, 12 år etter det første og 6 år etter du kom inn i livet til eldste. 

Han sitter jo fort igjen med følelsen av å ikke være god nok, ettersom dere ville ha et barn til. 

[AnonymBruker]

6 hours ago, anon321 said:

Alt har jo en sammenheng. Hva skal eldste sønnen sitte igjen med av føleser? 

Det virker jo strengt tatt som en egoistisk avgjørelse å få et barn til, 12 år etter det første og 6 år etter du kom inn i livet til eldste. 

Han sitter jo fort igjen med følelsen av å ikke være god nok, ettersom dere ville ha et barn til. 

Nei vet du hva! Det er ikke egoistisk å få barn når man har tid, økonomi og kjærlighet nok. 

Det er så stygt av dere som svarer å tråder til stemødre at de burde spurt særkullsbarn først, eller at det er egoistisk å få barn! 

Dessuten, nå er derre barnet født. Ts kan ikke trylle det bort, og hun bør få råd om nåsituasjonen. Hun trenger ikke råd om hva du mener hun burde gjort i fortid. 

Ts: har du forsøkt å snakke med gutten? At du er like glad i ham selv om lillebror er kommet? Skjønner det er vanskelig når han oppfører seg slik, men det er kanskje det han trenger? Å vite at lillebror ikke skyver han bort? 

Anonymkode: 6e6c7...7f3

[AnonymBruker]

Gutten har blitt tenåring - så tror nok  mye av dette skyldes, en del hormoner, den rare situasjonen vi alle står i + usikkerhet. 

Slik jeg leser innlegget ditt TS- så dreier det meste om å ta hensyn til babyen i deres hjem, hva gjør dere for at gutten skal føle seg like velkommen og få tilhørighet hos dere ? 

Anonymkode: 55318...858

[indigob]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tja, vet ikke helt om det stemmer. Kjenner flere på den alderen som kunne tenkt seg flere småsøsken 😊

Men jeg synes det var helt i orden at han sa at han ikke likte det. Det er en ærlig sak. 

Vi snakket med han om det, men diskuterte det ikke nei. Tenker at det blir en litt stor avgjørelse å ta for en 10åring, om et nytt menneske skal settes til verden. 

Anonymkode: e8f4f...6e1

haha. Dummeste jeg har hørt, den 10 åringen har da ingenting han skulle ha sagt om stemor og far ønsker et nytt barn ? Det blir bedre når dem blir eldre tenker jeg.

[AnonymBruker]

Det med å hive ting på en baby synes jeg høres dysfunksjonelt ut om han gjør det jevnlig og godter seg om barnet får vondt. 

Å tøyse med en baby derimot er noe annet. Om det er med vilje hadde jeg tenkt i retning BUP om han ikke gir seg etter en ordentlig prat og generelt virker mer avkortet rent empatisk/emosjonelt utover normalspekter. 

Det med håndvasken og dører osv - der tenker jeg du har veldig urealistiske forventinger? Sånne diskusjoner er ganske normalt i de fleste hjem.

Alt i alt forstår jeg hvorfor du synes endringen er kjip mtp det harmoniske forholdet dere hadde før, men jeg hører ikke at du beskriver noe unormalt sånn ellers?

 

 

Anonymkode: 08823...f5d

[Ann Mo]

Hvor ofte tar dere gutten med på koselige aktiviteter, bare du/pappaen og han? 

Hvor mye er det igjen av det han formidler han var glad i. Tiden for bare han? 

Høres ut som dere hadde det godt før. Med glad gutt. 

[AnonymBruker]

Han har det tydeligvis veldig vanskelig og føler seg mindre elsket enn før. Ja, jeg tror det ville hjulpet å lukke dører bak ham og gi litt blaffen i håndvasken. Det viktigste nå er å vise ham at du elsker ham uansett og da må du slutte med kritikk og mas. 

Det gjelder å velge sine kamper med omhu. Selvfølgelig burde en tolvåring lukke dørene og vaske hendene, men sånn som saken er nå så gjør han jo ikke det. Og det vil bare gjøre alt verre om du fortsetter å kritisere. Vær positiv og prøv å finne på ting med ham alene, i tillegg til å involvere ham mer med lillebroren, sånn at han føler seg ønsket og inkludert igjen.

Anonymkode: ae8a3...53b

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (8 timer siden):

Synes det er urovekkende at en 12 åring kan «godte» seg over at lillebror har det vondt. Han gjør det sikkert ikke hardt med vilje fordi han selv vet at lillebror blir å reagere og få han i trøbbel.. Uff! 

Vet ikke hvem man tar kontakt med, men kanskje bup? De skal vær veldig flinke på barn som har det litt vanskelig/ikke så bra. Kjenner til noen som er på bup, men det er pga angst. 

Kanskje bup er et alternativ ja. Skal lese meg litt opp på det, og vurdere det. Jeg er veldig redd for å gripe inn på en måte som gjør at han føler at det er noe galt med han. Han har ikke veldig mye selvtillit, og tar fort ting som kritikk.

Feks da han måtte ta koronatest, fordi det var smitte på skolen hans, så trodde han at han hadde gjort noe galt. 

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kanskje bup er et alternativ ja. Skal lese meg litt opp på det, og vurdere det. Jeg er veldig redd for å gripe inn på en måte som gjør at han føler at det er noe galt med han. Han har ikke veldig mye selvtillit, og tar fort ting som kritikk.

Feks da han måtte ta koronatest, fordi det var smitte på skolen hans, så trodde han at han hadde gjort noe galt. 

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1

Har du forsøkt å trygge gutten? 

Anonymkode: 6e6c7...7f3

[AnonymBruker]

anon321 skrev (8 timer siden):

Alt har jo en sammenheng. Hva skal eldste sønnen sitte igjen med av føleser? 

Det virker jo strengt tatt som en egoistisk avgjørelse å få et barn til, 12 år etter det første og 6 år etter du kom inn i livet til eldste. 

Han sitter jo fort igjen med følelsen av å ikke være god nok, ettersom dere ville ha et barn til. 

Hva er det du tenker er egoistisk ved det? At det tok så mange år, eller at faren fikk barn med meg? Faren var veldig ung da han fikk sitt første barn, og har alltid hatt lyst på mange barn. Dessverre var forholdet til moren kortvarig, så de rakk bare få den ene sønnen. 

Tror du generelt barn som får søsken føler at de ikke er gode nok, fordi foreldrene velger å få flere? Jeg har flere søsken selv, og kjenner meg i hvert fall ikke igjen i det. For meg har mine søsken vært en berikelse. Også broren min som er mange år yngre enn meg. 

Ts

Anonymkode: e8f4f...6e1