Noen som synes sitt pubertetsbarn er skikkelig irriterenes?

[AnonymBruker]

Har en unge i den alderen nå. Alltid dårlig stemning ved middagsbordet:( Hen snakker stort sett med høy irriterende stemme, er anklagene ovenfor oss foreldre og yngre søsken. Går til verbale angrep på oss. Jeg orker snart ikke å spise sammen med hen, sliten av dårlig stemning. Er dette normalt? Snakker med høy stemme og er ofte nedlatende. Flere som har det sånn? Hvordan opplever du som forelder hverdagen med pubertet?

Anonymkode: 06464...bb8

[Perle]

Irriterenes?

[AnonymBruker]

Perle skrev (6 minutter siden):

Irriterenes?

Irriterendes da. Hvis du ser i innlegget så ser du jeg har stavet det riktig der😉 

Anonymkode: 06464...bb8

[AnonymBruker]

Her er det nok ganske likt. Flyr i flint annet hvert minutt, og vi må daglig og ofte snakke om at roping ikke er lov inne, og det samme gjelder slamring med dører. Når beskjeder om at dusjing må gjøres skal gis, så blir det stort sett feil tidspunkt å få beskjeden på, uansett hva vedkommende gjør på. Så da har jeg begynt å begrunne overfor vedkommende nettopp det, "men, hadde jeg sagt i fra om det da, så hadde du jo også blitt sur, for det skjedde den dagen". Det pleier å hjelpe litt på med slik argumentasjon. Føler med deg.

Anonymkode: 1e496...dce

[AnonymBruker]

Høres ut som rop om oppmerksomhet? Snakker dere mye sammen? Den gode samtalen? Det er lett å glemme at barn i den alderen trenger foreldrene sine fordi de løsriver seg sånn, men oppmerksomhetssøkende atferd handler ofte om at de savner foreldrene sine og trenger nærhet og omtanke. Barnet har det sikkert vanskelig for tiden. Prøv å finn ut hva det handler om og gjør så godt du kan for å ikke vise at det hen gjør irriterer deg. 

Anonymkode: 50f80...fbc

[AnonymBruker]

Her også. Det er mye dårlig stemning i hjemmet for tiden, pga tenåringsdatter som alltid er i dårlig humør (vel, svært ofte, i alle fall). Jeg har begynt å jobbe lange dager på kontoret, ikke noen vits å komme hjem til huset før jeg må. Var ikke forberedt på dette, for hun har vært et hyggelig barn å ha hjemme fram til nå. Prøver vi å snakke med henne, blir hun sur og låser seg inne på rommet. 😞

Anonymkode: e1352...7c5

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Irriterendes da. Hvis du ser i innlegget så ser du jeg har stavet det riktig der😉 

Anonymkode: 06464...bb8

Det heter «irriterende»

Dette høres ut som en ungdom som trenger positiv oppmerksomhet fra foreldrene sine. Hun/han merker garantert irritasjonen fra deres side også. 

[Ulrikke]

Nei, det er fjerde tenåringen vi har i hus og vi har sluppet å ha det sånn. 

Passer på å overse bagatellene som er i grenseland, gir ansvar og har positiv tid sammen. Fjerde er nå 15, så det kan selvsagt komme noe, men jeg koser meg sammen med henne. 

[AnonymBruker]

Har en trettenår gammel jente i hus og hun er faktisk et mareritt.

Blir sur for alt, kverulerer, påstår seg å ha diverse psykiske lidelser og nå også trans.

Generelt muggen og bidrar med bare klaging. Tåler ingenting. Veldig slitsomt.

Anonymkode: 24407...479

[AnonymBruker]

Tenåringer er ulike, de også. Vi har en som har små utslag av hormoner, og vi har en som spretter rundt på følelsesskalaen annethvert sekund. Det er definitivt slitsomt når stemningsleie til sistnevte kan variere fra overlykkelig til illsint under ett og samme måltid. Det vil jo gå over. Men samtidig tenker jeg at det er viktig at vi som foreldre underveis tar samtaler i «fredstid» om hva vi forventer av oppførsel til tross for hormonene. 

Anonymkode: 96e24...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har en unge i den alderen nå. Alltid dårlig stemning ved middagsbordet:( Hen snakker stort sett med høy irriterende stemme, er anklagene ovenfor oss foreldre og yngre søsken. Går til verbale angrep på oss. Jeg orker snart ikke å spise sammen med hen, sliten av dårlig stemning. Er dette normalt? Snakker med høy stemme og er ofte nedlatende. Flere som har det sånn? Hvordan opplever du som forelder hverdagen med pubertet?

Anonymkode: 06464...bb8

Jeg har ei stedatter som er slik, og har nesten ikke noen rettigheter i forhold til å reagere på det. Hun eier ikke manerer, og hadde jeg vært moren hennes skulle hun fått høre det. Utrolig utakknemlig, frekk og lite empatisk. Prøver å unnskylde henne med alderen, men tror nok personlighet spiller en del inn også, sorry.

Anonymkode: c35ec...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har ei stedatter som er slik, og har nesten ikke noen rettigheter i forhold til å reagere på det. Hun eier ikke manerer, og hadde jeg vært moren hennes skulle hun fått høre det. Utrolig utakknemlig, frekk og lite empatisk. Prøver å unnskylde henne med alderen, men tror nok personlighet spiller en del inn også, sorry.

Anonymkode: c35ec...17e

Hvis det er en trøst så jeg jeg en datter som er sånn og jeg føler heller ikke jeg har noen rettigheter eller mulighet til å reagere på det. Helt vilt hvor jævlig urimelig min har blitt. Skammer meg over henne 

Anonymkode: 24407...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har en unge i den alderen nå. Alltid dårlig stemning ved middagsbordet:( Hen snakker stort sett med høy irriterende stemme, er anklagene ovenfor oss foreldre og yngre søsken. Går til verbale angrep på oss. Jeg orker snart ikke å spise sammen med hen, sliten av dårlig stemning. Er dette normalt? Snakker med høy stemme og er ofte nedlatende. Flere som har det sånn? Hvordan opplever du som forelder hverdagen med pubertet?

Anonymkode: 06464...bb8

Nei. Har nummer 8 som nettopp blei 13 så ingen av dem har vær irriterende ufordragelig.

Anonymkode: 4ff14...5e8

[AnonymBruker]

Har også tenåringer i hus, det som funker her er å ha tid til hver enkelt og kan sitte å snakke om løst og fast. 
med to sammen blir ofte at de stikker i hverandre, det er så unødvendig. Blir så sliten og lei av det. 

Anonymkode: 3a1bf...795

[AnonymBruker]

To tenåringer og meg selv i overgangsalderen, alle tre med ADHD = myyyye humør. Men jeg har tross alt tre ganger så lang erfaring med å "styre meg" som dem, så i sum tror jeg nok de er mye mer irritert på meg enn jeg er på dem. Og det er vel nettopp poenget. Når vi irriterer oss over tenåringene kan det være greit å minne seg selv på at det gjerne er akkurat det samme de føler for oss og for fryktelig mange andre ting, bare hundre ganger sterkere, og vi har ikke automatisk rett til å validere vår egen irritasjon og avfeie deres som "urimelig" eller "hormoner". Avledning har alltid vært mitt supervåpen i møte med de ofte voldsomme følelsene som gjerne kommer helt uten filter hos ungene med ADHD, og nå bruker jeg det på meg selv også når tenåringene oppfører seg som... jah... tenåringer. Og det tror jeg funker om man ikke har noen ADHD å forholde seg til også. Hverken vi eller ungdommene selv får gjort så mye med kaoset i hormoner og humør hos dem utover det fundamentet vi har lagt der i roligere tider, så da synes jeg det funker greit å svelge unna kameler og ikke bruke mye energi på å bli smittet av deres tidvis grusomme humør. Og når jeg koker over likevel, kan jeg faktisk si at jeg tåler deres humør og utbrudd, så da får dere tåle mine også de få gangene det skjer. (For de forventer av en eller annen grunn at absolutt alle andre bortsett fra dem selv skal ha stålkontroll på følelser og humør alltid.) Absolutt viktigst for meg er å være klar for å ta dem i mot når de kommer og vil ha den gode kontakten, og stort sett la dem være i fred når de føler for avstand (som er ganske mye av tiden). Synes mest det er skikkelig spennende å ha tenåringer, jeg. De er jo i den mest intense fasen i livet, og jeg elsker å se hvordan de blir mer og mer selvstendige individer. 

Anonymkode: 0c7fd...388

[AnonymBruker]

Har to gutter i puberteten, 14 og 16 år. Det går helt knirkefritt foreløpig. Eneste som merkes at de er ikke like villige til å være med på familieaktiviteter, noe som er fult forståelig. De må være med av og til, men ellers tilpasser jeg i forhold til det. og ja, de har dager hvor de er sure og mutte. Men det går over. Forventningene har ellers ikke endret seg, de vet det forventes at man oppfører seg ok, og er grei med andre. Slik det har vært forventet hele livet. Og ja, litt besservisser og kverulering er det, men det er da bare å overse. Jeg velger bort alle unødvendige kamper, og det vet de, så de ser nok ingen vits i å prøve å diskutere med meg.😉 De vet akkurat hvilke grenser jeg har. Og hvem av de som er urokkelige. De vet også at jeg stiller opp for dem fullt og helt når de trenger meg. Hører er mye mer styr hos faren, som er en veldig utydelig voksen..

Anonymkode: 6112c...c68