Når den voksne sønnen fremstiller seg selv som et offer (og skaper dårlig atmosfære i hele huset). Trenger sårt noen tips.

[AnonymBruker]

Hva gjør man, når ting låser seg skikkelig? Vi er oppegående folk, som har gitt barna en trygg og god oppvekst. Med mye aktivitet og reising. Vi har nok hatt tydelige grenser, men på en positiv måte. (Folk rundt oss sier ofte at de er skikkelig imponerte, over måten vi har fulgt opp barna). De andre barna er sosialt velfungerende, og har alltid hatt lett for å få nye venner. Han som nå er sint på alt og alle, har slitt litt mer med sosiale ting. Blir fort sint og har irriterert seg mye over andre.

I vinter har han gått seg inn i en boble, der han er helt sikker på at alle er imot han. Og spesielt meg. Jeg får kjeft egentlig uansett:

- For at jeg ikke hilser blidt nok på han på morgenen.

- Om jeg banker på døren hans for å snakke med han. (Kanskje en gang i uka).

- Om jeg ber han hjelpe til litt i huset. Til og med å sette inn fat som kommer fra rommet i oppvaskmaskinen.

- Om jeg sier han ikke må vekke hele huset når han kommer hjem.

- Om jeg prøver å hjelpe han med noe? (Som han ofte selv har bedd om hjelp til).

- Om småsøsken sier: Vet du hva vi fikk til middag? Når han selv velger å ikke være med på besøk til onkelen.

- Om jeg er så uheldig å tulle litt med han. Tåler ingenting.

Dette høres ikke så ille ut, men der er noen eksempler som er helt på viddene. Og som flere ville ha kjent igjen. Og nå går han rett og slett rundtog snakker dårlig om meg til alle han kjenner.

Jeg kunne nok vært mer positiv mot han, men kjenner at jeg holder meg litt unna. Orker ikke. Etter å ha fått bare dritt i et år. Har selvsagt prøvd å snakke med han. Nå begynner også småsøsken å bli preget av dette.

 

Anonymkode: c5bd4...36c

[AnonymBruker]

Nå kommer sikkert noen til og si at han trenger hjelp, og at han sliter. Men han har en vennegjeng. Og er flink til å ta vare på seg selv. Dekke egne behov.

Anonymkode: c5bd4...36c

[AnonymBruker]

Du framstiller deg selv som en super mor, og støtter deg på at andre også synes dere har gjort alt helt perfekt. Virker ikke som at du har selvinnsikt til å se deg selv i denne relasjonen. Ofte er det to sider av denne saken. 
du sier han er voksen. Hvor gammel er han? 
Du sier at de andre barna er sosialt flinke, (så du som mor har iallfall ikke gjort feil...) 

Anonymkode: 4fbe7...18d

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han? Prøv å oppmuntre de gode sidene hans da. Husk at det du synes er viktig kanskje ikke er hans interesser. Si at hele familien er aktiv innen fotball og ski, så kommer det en følsom unge i familien som har stor interesse for filosofi og litteratur. Kanskje blir ikke det barnet like oppmuntret og bemøtt med sine interesser og talenter - fordi hele familien har km på ski som standardmål om du skjønner. Dette er min erfaring. 

Ellers, hormoner, forståelse, humor, kjærlighet, ta det med ro, ikke bry deg om hva folk synes og sier, det blir folk av de fleste til slutt. Kanskje ulykkelig forelskelse.. Alt trenger ikke overanalyseres og diagnostiseres. 

Anonymkode: 57cf4...499

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han? Kan det være en diagnose med i bildet? 

Tolker det som dere bor sammen. Hvis han er voksen bør han vel flytte for seg selv. Mange får ikke perspektiv på hva foreldrene har bidratt med før de har bodd alene en stund.

Anonymkode: 13cc7...8d9

[AnonymBruker]

Han er lei av å bo hjemme. På tide å få han ut av redet. 

Anonymkode: 88f64...5e7

[Hippogriff]

Kanskje han rett og slett er blitt så voksen at han burde flytte hjemmefra? Det med gjensidig irritasjon som egentlig virker helt ubegrunnet er jo et klassisk tegn på at man er tettere på hverandre enn man burde, og at mer space er påkrevd? 

[CorvusCorax]

Hvorfor bor din voksne sønn hjemme? 

[AnonymBruker]

Hva er kjærlighetsspråket hans? Føler han seg elsket, sett og verdsatt? 

Anonymkode: f5fae...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du framstiller deg selv som en super mor, og støtter deg på at andre også synes dere har gjort alt helt perfekt. Virker ikke som at du har selvinnsikt til å se deg selv i denne relasjonen. Ofte er det to sider av denne saken. 
du sier han er voksen. Hvor gammel er han? 
Du sier at de andre barna er sosialt flinke, (så du som mor har iallfall ikke gjort feil...) 

Anonymkode: 4fbe7...18d

Dette tenkte jeg å, at ts lever i troen av at de har den perfekte A4 familien, der alle er perfekte, bare ikke han ene som ikke het passer inn i den rammen. Å da er det tydeligvis hans feil og ikke foreldrenes. 

Anonymkode: cede4...867

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han bør flytte ut. Men du høres ikke særlig koselig ut du heller. Ekstremt selvforherligende, og uten en feil i egne øyne.

Anonymkode: 98774...754

[AnonymBruker]

Dette vil gå over. Hadde det slik med min også fra 15-18 år.

Anonymkode: 7cbff...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva gjør man, når ting låser seg skikkelig? Vi er oppegående folk, som har gitt barna en trygg og god oppvekst. Med mye aktivitet og reising. Vi har nok hatt tydelige grenser, men på en positiv måte. (Folk rundt oss sier ofte at de er skikkelig imponerte, over måten vi har fulgt opp barna). De andre barna er sosialt velfungerende, og har alltid hatt lett for å få nye venner. Han som nå er sint på alt og alle, har slitt litt mer med sosiale ting. Blir fort sint og har irriterert seg mye over andre.

I vinter har han gått seg inn i en boble, der han er helt sikker på at alle er imot han. Og spesielt meg. Jeg får kjeft egentlig uansett:

- For at jeg ikke hilser blidt nok på han på morgenen.

- Om jeg banker på døren hans for å snakke med han. (Kanskje en gang i uka).

- Om jeg ber han hjelpe til litt i huset. Til og med å sette inn fat som kommer fra rommet i oppvaskmaskinen.

- Om jeg sier han ikke må vekke hele huset når han kommer hjem.

- Om jeg prøver å hjelpe han med noe? (Som han ofte selv har bedd om hjelp til).

- Om småsøsken sier: Vet du hva vi fikk til middag? Når han selv velger å ikke være med på besøk til onkelen.

- Om jeg er så uheldig å tulle litt med han. Tåler ingenting.

Dette høres ikke så ille ut, men der er noen eksempler som er helt på viddene. Og som flere ville ha kjent igjen. Og nå går han rett og slett rundtog snakker dårlig om meg til alle han kjenner.

Jeg kunne nok vært mer positiv mot han, men kjenner at jeg holder meg litt unna. Orker ikke. Etter å ha fått bare dritt i et år. Har selvsagt prøvd å snakke med han. Nå begynner også småsøsken å bli preget av dette.

 

Anonymkode: c5bd4...36c

Tror du må få litt i deg selv for it i fra det du skriver her så er han «problemet» de andre barna er flinke, sosiale osv. kanskje han føler at han ikke når opp til dine standarder? Du har kanskje ikke den beste tonen med han, og dere deler nok ikke de samme interessene. Du vet at det er lov å innrømme at man ikke et perfekt og spørre om hva det er han ikke er fornøyd med, å høre på han å be om forlatelse for det han føler uten å forklare det bort.

Anonymkode: 7f8f6...be3

[RoH]

70% genetikk, 30% miljø, velg selv hvor du vil plassere ansvar 

[AnonymBruker]

Jeg var sånn rett før jeg flytta ut. Eller ble kastet ut da jeg var 19. Var mye som var vanskelig. Opplevde at foreldrene ikke hørte på meg og føre meg veldig alene og det var mye som var vanskelig. Jeg var lei meg, men det kom ut som aggresjon. Fikk kjeft for at jeg ikke var blid.

Anonymkode: 3a749...ce6

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke inkludere alder i innlegget .. gi meg styrke

Anonymkode: 13e0e...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er han? Kan det være en diagnose med i bildet? 

Tolker det som dere bor sammen. Hvis han er voksen bør han vel flytte for seg selv. Mange får ikke perspektiv på hva foreldrene har bidratt med før de har bodd alene en stund.

Anonymkode: 13cc7...8d9

Han er i tyveårene. Og har nok hatt det helt fint, og fått velge interresser som de andre i oppveksten. Problemet har vokst langt forbi normal ugdomspeoblematikk i vinter.

Jeg er nok ikke perfekt, men er av den formening at om alt er galt her hjemme. Så bør han kanskje flytte ut. Han er voksen nok til det, og er i jobb.

Veldig trist at ting er som de er, og tar gjerne imot gode tips. Men det er vanskelig å forholde seg til noen som ikke bidrar i det hele tatt i hjemmet (Kanskje feil, men har ikke orket å be han om noe de siste ukene. Etter at jeg fikk en voldsom kjeft over å be han om å handle med melk, når han likevel var på butikken).

Ts

 

Anonymkode: c5bd4...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er i tyveårene. Og har nok hatt det helt fint, og fått velge interresser som de andre i oppveksten. Problemet har vokst langt forbi normal ugdomspeoblematikk i vinter.

Jeg er nok ikke perfekt, men er av den formening at om alt er galt her hjemme. Så bør han kanskje flytte ut. Han er voksen nok til det, og er i jobb.

Veldig trist at ting er som de er, og tar gjerne imot gode tips. Men det er vanskelig å forholde seg til noen som ikke bidrar i det hele tatt i hjemmet (Kanskje feil, men har ikke orket å be han om noe de siste ukene. Etter at jeg fikk en voldsom kjeft over å be han om å handle med melk, når han likevel var på butikken).

Ts

 

Anonymkode: c5bd4...36c

Du blir jo fullstendig overkjørt av barnet ditt, det er virkelig på tide at du setter noen grenser for både han og deg. Og det er på tide at han flytter for seg selv. Til slutt, han er ikke en ungdom lengre, men voksen, så du må behandle han som en voksen.

Anonymkode: 992fc...8ff

[Hvem er dette?]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han er i tyveårene. Og har nok hatt det helt fint, og fått velge interresser som de andre i oppveksten. Problemet har vokst langt forbi normal ugdomspeoblematikk i vinter.

Jeg er nok ikke perfekt, men er av den formening at om alt er galt her hjemme. Så bør han kanskje flytte ut. Han er voksen nok til det, og er i jobb.

Veldig trist at ting er som de er, og tar gjerne imot gode tips. Men det er vanskelig å forholde seg til noen som ikke bidrar i det hele tatt i hjemmet (Kanskje feil, men har ikke orket å be han om noe de siste ukene. Etter at jeg fikk en voldsom kjeft over å be han om å handle med melk, når han likevel var på butikken).

Ts

 

Anonymkode: c5bd4...36c

Eksempelet med melk: slik var jeg også tidlig i tyveårene. Foreldre og barn blir inkommensurable. Ingen av partene forstår hverandre. Det ble folk av meg også. Tatt høy utdanning og har supert forhold med foreldrene mine i dag. Jeg trengte avstand og lite «mas». Tenåringer/unge voksne er sure. Av og til urimelig sure. Det går over.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror du må få litt i deg selv for it i fra det du skriver her så er han «problemet» de andre barna er flinke, sosiale osv. kanskje han føler at han ikke når opp til dine standarder? Du har kanskje ikke den beste tonen med han, og dere deler nok ikke de samme interessene. Du vet at det er lov å innrømme at man ikke et perfekt og spørre om hva det er han ikke er fornøyd med, å høre på han å be om forlatelse for det han føler uten å forklare det bort.

 

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette tenkte jeg å, at ts lever i troen av at de har den perfekte A4 familien, der alle er perfekte, bare ikke han ene som ikke het passer inn i den rammen. Å da er det tydeligvis hans feil og ikke foreldrenes. 

Anonymkode: cede4...867

Ja, må nok innrømme at jeg ikke er den beste versjonen av meg selv. Jobbet lenge for å holde det positivt, men får det ikke helt til. Og skal jeg da være ærlig, er jeg mer opptatt av å skjerme dem som er i grunnskolealder ennå. 

Jeg prøver å være grei med han altså, men tungt når alt som går galt i livet hans skal tas ut på oss. Og at absolutt alt du gjør er feil.

Ts

Anonymkode: c5bd4...36c