Å angre på medisinstudiet

[AnonymBruker]

Jeg går siste året på medisinstudiet og begynner å lure på om jeg angrer. Overskriften er nok overdrevet, for jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Men legeyrket virker ikke å være den drømmen jeg så for meg som ungdom. 

Jeg skal være ærlig: jeg valgte studiet litt fordi jeg ville bruke de gode karakterene mine. Jeg kom inn på studiet rett etter vgs, og hadde kanskje ikke reflektert så mye over hva slags jobb jeg egentlig ville ha. Jeg valgte dermed studiet før jeg hadde jobbet i helsevesenet og med en idealistisk forestilling om at jeg vil gjøre en jobb som er nyttig og hvor jeg kan hjelpe andre. Og jeg vil jo egentlig det, men føler at helsevesenet og de rammene vi har tar veldig mye energi. Jeg trives med selve pasientkontakten, og kan egentlig tenke meg å bli fastlege hvis jeg ser bort ifra de strukturelle rammene.

Kanskje er det fåfengt å høre om erfaringer her inne, men jeg prøver likevel. Siden jeg er på mitt sjette og siste studieår er det for sent å snu, og jeg har heller ikke noe annet konkret jeg heller ville ha gjort. Drømmejobben er kanskje en kontorjobb med noe pasientkontakt? Jeg har kun to år igjen med støtte fra Lånekassen, men føler meg for gammel til å begynne på noe nytt. Noen innspill? Kanskje dette bare er tanker fordi jeg nærmer meg ferdig lege og er litt redd for jobblivet?

Anonymkode: a2ba2...51b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en som følte litt det samme (tror jeg) til hun fant spesialiseringen sin. Etter det var det drømmejobben. Er ikke lege selv, men har skjønt at legeyrket kan være veldig mangfoldig.

Anonymkode: b1518...d31

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Du kan jo evt begynne på nytt studium og ta det ved siden av jobb?

Anonymkode: 56415...c6d

[AnonymBruker]

Men kan du ikke bruke utdannelsen til mye? Du trenger jo ikke å ende opp som en superstresset lege som er overlesset i arbeid. 

Du kan jo f.eks prøve å nå inn som Forsvarslege, men da må du ut i militærtjeneste. 

Du kan jo starte opp privat legepraksis, eventuelt ta i på fastlegestillinger som ikke er 100% (hvis dem finnes), slik at du kan bruke mer tid på pasienter. Legelønnen på fastlegenivå er jo såpass god at du klarer deg jo fint i livet med f.eks 50-70% stilling. 

Du kan jo også bruke legeutdanningen til mange andre typer jobber, du trenger jo ikke bli lege.

Anonymkode: 0a514...d96

[AnonymBruker]

Spesialiser deg i psykiatri, så du kan bli psykiater. 

Anonymkode: 087c7...9e5

[AnonymBruker]

Legeyrket kan brukes til så mangt, så jeg anbefaler deg å holde ut i hvertfall! Du kan jo evt prøve deg som fastlege i første omgang, for å se om du liker det? Eventuelt starte opp din egen legepraksis som noen har nevnt.

Anonymkode: 53371...b55

[AnonymBruker]

Utdanningen din kan brukes til mye, det er nok ikke så uvanlig å tvile slik du gjør underveis. Anbefaler deg å søke LIS1 og få forsøkt deg litt ulike steder når du er ferdig, plutselig er det noe som fanger din interesse og som du kunne tenke deg. Det jobber jo også leger i mindre kliniske grener som farmakologi, arbeidsmedisin, smittevern og samfunnsmedisin. Hvis du har tenkt på fastlege så syns jeg du skal prøve det ut. Det snakkes mye  negativt om fastlegeordningen i media for tiden, men selv om det er noen organisatoriske utfordringer, så kjenner jeg flere som jobber som fastlege (familie og venner) og de trives veldig godt. Hverdagen er variert, de får alle livsfaser, litt av mange fagfelt og får følge pasientene over tid. De slipper døgnvakter som på sykehus, og kan til en viss grad styre dagene selv.

Anonymkode: 01c2d...b81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går siste året på medisinstudiet og begynner å lure på om jeg angrer. Overskriften er nok overdrevet, for jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Men legeyrket virker ikke å være den drømmen jeg så for meg som ungdom. 

Jeg skal være ærlig: jeg valgte studiet litt fordi jeg ville bruke de gode karakterene mine. Jeg kom inn på studiet rett etter vgs, og hadde kanskje ikke reflektert så mye over hva slags jobb jeg egentlig ville ha. Jeg valgte dermed studiet før jeg hadde jobbet i helsevesenet og med en idealistisk forestilling om at jeg vil gjøre en jobb som er nyttig og hvor jeg kan hjelpe andre. Og jeg vil jo egentlig det, men føler at helsevesenet og de rammene vi har tar veldig mye energi. Jeg trives med selve pasientkontakten, og kan egentlig tenke meg å bli fastlege hvis jeg ser bort ifra de strukturelle rammene.

Kanskje er det fåfengt å høre om erfaringer her inne, men jeg prøver likevel. Siden jeg er på mitt sjette og siste studieår er det for sent å snu, og jeg har heller ikke noe annet konkret jeg heller ville ha gjort. Drømmejobben er kanskje en kontorjobb med noe pasientkontakt? Jeg har kun to år igjen med støtte fra Lånekassen, men føler meg for gammel til å begynne på noe nytt. Noen innspill? Kanskje dette bare er tanker fordi jeg nærmer meg ferdig lege og er litt redd for jobblivet?

Anonymkode: a2ba2...51b

gjør dge ferdig med utdannelsen, du lan bruke den i utallige andre jobber.

Anonymkode: e543b...35b

[AnonymBruker]

Forskning? En kompis av meg fullførte studiet, men jobber nå som gartner og stortrives. 

Anonymkode: 80d03...b29

[AnonymBruker]

Jeg tenker at utdanning din kan brukes til veldig mye. Kanskje du bare trenger å komme deg ut i jobb og prøve litt forskjellig? Jeg tenker at hvis du trives med pasientkontakt, liker det faglig, men misliker det strukturelle, så er det håp for at du finner noe du liker med utdannelsen din. Men man må kanskje prøve litt og lete seg frem før man finner akkurat drømmejobben. Det finnes jo et hav at forskjellige felt en lege kan jobbe innen. Det kan ta tid å finne det riktige for deg. 

Anonymkode: 54a74...866