Når to familier blir en ny

[AnonymBruker]

Er det noen der ute som kan fortelle litt om problemstillinger og løsninger når to familier blir til en ny. 
 

vi er et par med tilsammen 4 barn som har vært skilt på hver vår kant i et år. 
 

gruer oss litt til å skal bli en ny enhet. Vil noen fortelle litt om sine erfaringer. Vi vil gjerne få en best mulig start

Anonymkode: 2e64f...4fd

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen så lenge barn fra to familier må flytte sammen. Selv om det er tungt å bo fra hverandre. 

Anonymkode: 7bc8e...26f

[AnonymBruker]

Forsikre dere om at barna faktisk syns at dette er greit og at de også har lyst å bli en enhet. Lag felles regler sammen med alle barna så alle blir hørt. Ha stor takhøyde den første tiden for alle! Husk at dette er dere voksne som vil. Kanskje ikke barna har like lyst.

Anonymkode: b3fb7...fff

[AnonymBruker]

Basert på erfaringer i omgangskretsen kan jeg ikke anbefale særbo sterkt nok, i alle fram frem til barna har flyttet ut. 

Det som har vært et godt forhold når man hadde to husstander, har utelukkende endt i brudd når man forsøker å få dette til å fungere samlet. 

Man har gjerne ulik foreldrestil. Og selv om man klarer å samarbeide her er alltid kompliserende at barna har hatt to ulike oppdragelser, og nå skal inn under samme standard. Når man har vært en familie noen år er man også gjerne satt i sine metoder og vaner, mye mer enn man tror. Du vet sikkert selv hvor vanskelig det er å få til å fungere når man bare er to, ulike, voksne som skal flytte sammen. Når du legger fire barn til denne miksen er det nærmest umulig å få til et harmonisk samliv. 

Anonymkode: c4feb...671

[AnonymBruker]

Skilt et år bare og så skulle dra ungene inn i en ny runde......

Hadde unnet ungene ro, ikke flyttet sammen før ungene er voksne. 
Har ekstremt dårlig erfaring med slikt som et av barna. Først oppriving av hjem og familie og så omveltning igjen. Og så går det ikke lange tiden og så er det påan igjen.

Stabiliteten til barna burde være prioriteten.

Anonymkode: c469f...882

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det noen der ute som kan fortelle litt om problemstillinger og løsninger når to familier blir til en ny. 
 

vi er et par med tilsammen 4 barn som har vært skilt på hver vår kant i et år. 
 

gruer oss litt til å skal bli en ny enhet. Vil noen fortelle litt om sine erfaringer. Vi vil gjerne få en best mulig start

Anonymkode: 2e64f...4fd

Bruk lang tid på en slik prosess med barn inne i bildet, ja uansett bør man bruke lang tid på slikt om barna er flyttet ut eller ikke. For her er det kime til mange mange problemer som kan knuse forholdet, og ikke bare dette påvirker mange mennesker sine liv. Nye familier med nye bekjentskaper som kan knuses om dere ikke lykkes. Et juridisk vepsebol som må tenkes nøye igjennom angående arv og hva som kan skje om en av dere faller i fra når dere får en felles økonomi.

Ville valgt særbo en god stund til man var helt sikker, så valgt ekteskapet som samlivsform. Da regulert med særavtaler som sikret alle barna og dere selv om en skulle falle i fra eller bli alvorlig syk. Veldig få tenker over dette når de står der nyforelsket.

[Mamacita83]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det noen der ute som kan fortelle litt om problemstillinger og løsninger når to familier blir til en ny. 
 

vi er et par med tilsammen 4 barn som har vært skilt på hver vår kant i et år. 
 

gruer oss litt til å skal bli en ny enhet. Vil noen fortelle litt om sine erfaringer. Vi vil gjerne få en best mulig start

Anonymkode: 2e64f...4fd

Skilt på hver deres kan i et år. Betyr det at barna kun har hatt et år siden foreldrene flyttet fra hverandre? Og på den tiden har dere møtt en ny og planlegger å flytte sammen?

For det første tenker jeg at det er alt for tidlig for samtlige parter.

Er det noen grunn til at dere ikke kan være særboere?

Men synes det viktigste er å inkludere barna i avgjørelsen. Uansett hva dere ender opp med. Hvor gamle er barna? Og hvor langt bor dere fra hverandre? Har dere begge 50/50 omsorg?

[AnonymBruker]

Vent! Om dere har vært skilt i bare et år er forholdet altfor ferskt til å vurderer å flytte sammen når dere begge gar barn! Tenk på konsekvensene om dere finner ut at dere ikke passer sammen! Forholdet bør minimum vart i et par år slik at dere er ute av forelskelsefasen og ser den andres dårlige sider og bet om dere er enige i barneoppdragelse m.m. Har sett så mange slike forhold som ender i brudd kort tid etter at de har flyttet sammen.

Anonymkode: 469e6...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skilt et år bare og så skulle dra ungene inn i en ny runde......

Hadde unnet ungene ro, ikke flyttet sammen før ungene er voksne. 
Har ekstremt dårlig erfaring med slikt som et av barna. Først oppriving av hjem og familie og så omveltning igjen. Og så går det ikke lange tiden og så er det påan igjen.

Stabiliteten til barna burde være prioriteten.

Anonymkode: c469f...882

Dette glemte jeg i mitt første innlegg.

Barna blir igjen dratt opp fra sin nye hverdag, igjen blir (muligens) et hus solgt. Det er krevende nok i seg selv. Men når dette nye også ofte ender med brudd så utsetter man dem for en tredje runde med det samme. 

Anonymkode: c4feb...671

[AnonymBruker]

SÆRBO!! Til barna flytter ut eller iallfall er nær å flytte ut...

Anonymkode: 48b60...b4e

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Tenker det er forskjell på om de er type 1-3, 5-8 eller 16-18.. 

Her ble vi én familie etter ca året da ungene var 9, 10, 14 og 18. Mine og dine barn, andre mødre og fedre i hytt og gevær, altså egentlig et kaos av hvem er hvor når. Men, alt gikk som smurt. De to yngste fant hverandre med én gang. Den i verste tenårene lot jeg bare helt i fred og venta til han tilslutt (etter et par år) tok kontakt selv. (har aldri vært krangling eller sagt noe negativt om at vi flytta inn, men man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er noe kult at pappa får ny kjærest når man er 14),

Sistemann var nå uansett så godt som ute av hus, og har egentlig bare tatt imot meg med åpne armer. 

Så, her gikk det helt fint. Var det tidlig? Ja. Men vi så an ungene veldig, òg det var lenger enn ett år siden skilsmissen.. Så, det er nok ingen fasitsvar på dette, men ikke stress med å flytte sammen hvis ungene føles ukomfortable med det. 

Anonymkode: 0cafb...19e

[AnonymBruker]

Jeg var separert i nesten to år før jeg ble skilt så syns vel ikke det høres s raskt ut?

Anonymkode: 9e071...d63

[AnonymBruker]

Takk for mange innspill. Vi er usikre på hva vi velger. Jeg setter pris på alle rådene dere kommer med. Ser at mange har de samme tanker og bekymringer som vi har gjort oss. 

Jeg ble separert et drøyt år før skilsmissen. Så totalt to år siden. Hun for litt lenger siden.   Barna er mellom 10-17 år. Vi har vært kjærester 1,5 år. Barn/ungdommene går bra sammen med hverandre og oss begge. Men det er annerledes å bo under samme tak med nye søsken og foreldre annenhver uke.
Det kan også bli sårt når de tenker på den andre forelderen som er alene.   

Det er noen solskinnshistorier der ute, det er godt å høre. Men det er alltid en risikofaktor for at vår ikke blir det. 
 

ts

Anonymkode: 2e64f...4fd

[AnonymBruker]

Bor dere langt fra hverandre? (Slik at særbo blir vanskelig)

Hvis dere absolutt vil flytte sammen nå, så bør dere vurdere to leiligheter/to rekkehus ved siden av hverandre /en hel tomannsbolig til alle barna har flyttet ut.  Da har dere hvert sitt hjem, men og nærheten til hverandre, og barna slipper å måtte være en «stor lykkelig bonusfamilie» hele tiden. 
 

Vi praktiserer selv særbo, men har planer om en tomannsbolig. 

Anonymkode: 7235b...79d

[AnonymBruker]

Jeg og mitt søsken var i sin tid en del av en slik sammenslått familie. Jeg fikset ikke min nye stemor og flyttet til besteforeldrene mine. Mitt søsken ble kjæreste med sitt nye stesøsken. Det ble jo en smule kleint. 

Så alt kan skje. Det var ekstremt mye drama og gnisninger de første 5-6 åra, men så gikk det seg greit til. 

Anonymkode: 9b2e6...9e8

[AnonymBruker]

Wow. Må si dere har vært raske på pletten. Min Kjæreste hadde også vært skilt i ett år da vi møttes. Og han har to barn mens jeg har en (som er voksen). Vi har nå vært særboere i fire år. Fordi vi begge venter til absolutt alle barna er store nok og flytter ut. Samtidig som vi da også får se om forholdet vårt er " liv laga".  

Dessuten vil det for barn være en påkjenning dette med skilsmisse. Og det å plutselig komme inn har jeg ikke hjerte til å gjøre.

Tror også at det vil bli så mange unødvendige utfordringer ut av det  - at det beste er å vente til hans barn også er store. De fortjener å ha pappaen sin for seg selv når det er pappahelg. 

Og vi får også bevart kjærligheten uten å ha det styret med dine og mine barn. 

Så mitt råd er egentlig å være særboere så lenge som mulig.  For det å eventuelt også flytte inn i en annens hjem kan heller ikke være så lett. Jeg tror jeg aldri ville ha følt meg helt hjemme med mindre man ikke startet helt på nytt sammen. 

Og jeg garanterer nesten at det å være dame nummer to hos en nyskilt mann faktisk ikke er enkelt. Det å eventuelt ha mamadrama fra hans ex oppå der igjen hadde jeg faktisk ikke orket. 

Så to familier kan gjerne bli en. Men ikke med mindre man er absolutt nødt til det.  Man skåner barna og blir mye lykkeligere av å vente. Tro du meg. 

 

 

Anonymkode: f9cae...7e7

[AnonymBruker]

Husk at barna kan reagere ulikt. Husk å gi de tid. Finn på noe alle sammen jevnlig slik alle blir kjent. Etterhvert kan han overnatte hos dere og du hos han når barna er hos motsatt forelder. Til slutt kan dere jo dra på turer, hyttetur osv hvor alle er samlet. Og så kan dere vurdere å flytte sammen. 

Et alternativ er å kjøpe et hus hvor det er mulig å ha to enheter. Feks at du og dine bor nede og han og sine oppe. Med trapp og dør mellom. Så kan det åpnes mer opp på sikt. Feks Felles middag, men ingen press på at barn må være sammen hele tiden. 

Anonymkode: 5d1c0...e10

[AnonymBruker]

Mange bra forslag. Tusen takk. 
Vi har barna 50/50 så er ikke bare helgeforeldre. 
ts

Anonymkode: 2e64f...4fd

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for mange innspill. Vi er usikre på hva vi velger. Jeg setter pris på alle rådene dere kommer med. Ser at mange har de samme tanker og bekymringer som vi har gjort oss. 

Jeg ble separert et drøyt år før skilsmissen. Så totalt to år siden. Hun for litt lenger siden.   Barna er mellom 10-17 år. Vi har vært kjærester 1,5 år. Barn/ungdommene går bra sammen med hverandre og oss begge. Men det er annerledes å bo under samme tak med nye søsken og foreldre annenhver uke.
Det kan også bli sårt når de tenker på den andre forelderen som er alene.   

Det er noen solskinnshistorier der ute, det er godt å høre. Men det er alltid en risikofaktor for at vår ikke blir det. 
 

ts

Anonymkode: 2e64f...4fd

Hvordan kan du være usikker etter de rådene du har fått her? Da er det ikke vits å spørre om råd, for da er du bare ute etter råd som går i retning av det du ønsker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for mange innspill. Vi er usikre på hva vi velger. Jeg setter pris på alle rådene dere kommer med. Ser at mange har de samme tanker og bekymringer som vi har gjort oss. 

Jeg ble separert et drøyt år før skilsmissen. Så totalt to år siden. Hun for litt lenger siden.   Barna er mellom 10-17 år. Vi har vært kjærester 1,5 år. Barn/ungdommene går bra sammen med hverandre og oss begge. Men det er annerledes å bo under samme tak med nye søsken og foreldre annenhver uke.
Det kan også bli sårt når de tenker på den andre forelderen som er alene.   

Det er noen solskinnshistorier der ute, det er godt å høre. Men det er alltid en risikofaktor for at vår ikke blir det. 
 

ts

Anonymkode: 2e64f...4fd

Det kommer veldig mange ulike svar i slike sammenhenger, og mange ulike erfaringer. Jeg tror også noen kommer med svar uten at de HAR erfaringer - de synes det høres fornuftig ut å vente så lenge som mulig, i hvert fall tenker de slik om de ikke står der selv. Eller de tenker at dersom de hadde blitt skilt, hadde de forblitt single til barna var flyttet hjemmefra. Mange antar det før de blir skilt.

Jeg er enig i at det er lurt å vente til forholdet til eksen er stabilt (dersom mulig), og barna har vent seg til det som har skjedd.

Samtidig må jeg si meg uenig med de som mener "jo lenger jo bedre". I mitt tilfelle hadde vi en avtale på at det skulle gå lang tid før en ny partner ble introdusert. Jeg traff min nye kjæreste ganske raskt, og vårt forhold ble "parallelt" med samvær, dvs. de ukene jeg ikke hadde barna. Her var hun ekstremt tålmodig. Barna, på den andre siden, fikk ha meg helt for seg selv de ukene vi var sammen. Jeg jobber også fleksibelt og har god økonomi, og gir dem mine fulle oppmerksomhet når de er hos meg, samt masse flotte ferier kun vi tre. 

Kjæresten og jeg var et etablert par i over to år før hun ble nevnt for barna. Jeg tenkte at overgangen ville gå fint når jeg så fortalte om min nye kjæreste, hun er verdens hyggeligste dame, og jeg hadde glade og veltilpassede barn. Men de var nå vant til at det var "oss tre" hos meg. Eldstemann taklet ikke tanken på at jeg ga noe oppmerksomhet til en annen jente, og ville bestemme når og hvor min nye kjæreste skal være med på ting med dem (minst mulig).

Jeg har måttet sette foten ned flere ganger. Barnas velvære er alltid hovedprioritet, men de styrer ikke huset og bestemmer ikke over sine foreldre. Jeg ser nå at vi kanskje har dratt det litt langt i vårt forsøk på å behage barna. Denne muligheten tenker man ikke over før man blir skilt. 

Anonymkode: f34c1...a38