Hva synes dere om spørsmålet

[Felicity]

Hei.

Kan jo starte med å fortelle om hva jeg synes om det!

Jeg er åpen og synes ikke det er unaturlig for meg å forklare at vi er prøvere eller før den tid, nei vi har ikke tenkt på det, uten å bli fly forbannet og har også da jeg hadde en cyste forklart at kanskje vi trenger hjelp. Noe jeg nå ikke tror vi trenger. Vært prøvere for kort tid til å vite det iallefall, så man vet jo aldri.

For meg så er det faktisk en glede å fortelle rundt at vi prøver å få barn og selvom dette er veldig personlig så føler jeg at jeg kan godt fortelle det til venner og de som spør.

Så lurer jeg på om hvordan dere prøvere føler det med dette spørsmålet.

Jeg fikk nemmlig skikkelig sjeft en gang fordi jeg spurte om dette. Det var altfor personlig spørsmål å spørre om, mente hun jeg spurte. Selv etter uttalige unnskyldninger godtok ikke hun dette da. (skal sies at vi har sett hverandre etter en stund og hilst på hverandre og snakket men ikke om det!) Jeg blei jo så klart veldig lei meg, men alle vi venninne satt ved sidna og snakket om dette og hun som var eldst hadde ikke uttalt seg om dette tema.

Jeg tror nok akkuratt der så var det nok veldig sårt, men jeg hadde ALDRI sjelt ut ei venninne framfor andre venninner til stedet. Så klart alle de andre holdt med meg og synes det var litt for stor reaksjon, men forstår jo henne at det var sårt for henne. Men jeg hadde godtatt unnskyldningen. for vi visste jo ikke at det var så sårt. vi vet ikke enda hva det var for noe, men det skal også sies at hun kan komme med noen så krasse kommentarer av og til.

Noen som kan fortelle meg litt hvordan dere tar det?

Jeg er som sakt en åpen person og spør om ting rett ut(noen ganger utenom å tenke først) har lært meg at det er kanskje litt lurt å tenke på hva man skal si før det plopper ut!!!!

Hilsen fra Lene.

Endret 28. august 2005 av Lene G

[Prinsesse-vil-ikke]

Jeg har fått en del av disse spørsmålene oppigjenom årene, og begynner å bli temmelig lei. Har derfor begynt å bare svare kort nei tilbake og ikke smile. Jeg uttrykker sterkt hva jeg mener om spørsmålet og akter ikke å diskutere der mer. Jeg mener at det er et svært personlig spørsmål, og egentlig har jo ingen andre noe med det enn paret selv.

Synes faktisk det er på grensen til frekkhet, særlig når de spør for n-te gang.

Så slutt å spørre er mitt råd - det kan hende det er et sårt tema for paret.

[Rosenrød]

Enig med Lille Lotte, selv om vi ikke prøver å få barn ennå. Skjønner at dette kan være et sårt punkt for mange.

[monja]

Jeg ble også ofte spurt om akkurat dette spørsmålet, og det virker ikke som om folk engang tenker på at det faktisk kan være at akkurat dem som blir spurt har problemer med å bli gravide. Selv om jeg ikke brydde meg om det kan det jo bli ekstra sårt om det er problemer med å bli gravid inne i bildet? Så jeg spør aldri - bare til dem jeg kjenner GODT.

Og så kan jeg jo fortelle med en gang at fort førstemann en født er vi igang med spørsmålet igjen, men nå er det jo såklart når nummer to kommer

[Felicity]

Ja jeg har iallefall finni ut at jeg ikke skal spørre om slike ting mere.

Men det som er at det parret er veldig gode venner av oss, så jeg blei liksom litt paff og trist fordi jeg spurte om dette. Og ja selv om de er veldig gode venner av oss kan det hende de ikke vil fortelle hva det er, eller rett og slett at hun bare synes det var for personlig for hun kanskje vil vente med å si det til hun har spiren i magen.

Man tar ting forskjellig og det må man jo tolerere, selv om det er rart for meg at noen reagerer slik, men for all del, så må man godta det at for andre så er det et ikke sprøsmål. Takk for svar så langt

[Malama]

Om noen forteller... kjekt. Men jeg spør aldri.

Jeg får jo spørsmålet selv av og til... med et lite smil, og avfeier enkelt med "nei, ikke enda, vi har jo ikke fast jobb noen av oss engang", og det er greit.

Jeg vet at det tok mine foreldre over 3 år å lage meg, og det poppet frem mange søskenbarn til meg på de årene, og jeg vt at mamma slet veldig med det at de ikke fikk, og spørsmålene kom jo (de hadde jo gifta seg... og dette var 70 tallet, det var rett og slett forventa barn da)

Det kunne ikke falle meg inn å noen gang spørre om noen forsøker å få barn, planlegger eller sånn. Dersom de vil fortell, kjmpekos, men nei, det ville ikke fall meg inn. Jeg synes det er sårt nok å få dette spørsmålet nå som vi ikke engang prøver. For je er babysyk, og det har jeg vært de siste 15 årene (vel, ok, det vr litt overdrevet, jeg er bare 26, men jeg har ansett barn som meningen med livet siden jeg gikk på barneskolen, og jeg har vært lettere babysyk i alle fall de siste 5 årene (og bare kjent min samboer i knapt 5, så vi får jo vær glad min eks seltt ikke vr babysyk da...) ) Jeg ØNSKER å prøve, og da er det sårt nok å måtte svare at vi ikke ha noen slike planer. Av den grunn kunne det aldri falle meg inn å spørre andre.

Men, jeg ville ikke kjefta på ei venninne om hun spurte heller. Jeg ville bare svart som jeg alltid svarer, at nei, vi har ingen slike planer enda (og det ville jeg svart dersom vi HADDE begynt å prøve også, med mindre jeg følte for å dele det med alle tilstedeværende at vi var prøvere)

Helt fint at du er åpen, men mange synes dette er privat, og det kan bli sårt med tiden, derfor er det et ikke-spørsmål for meg.

[Gjest Melk]

Spør bare folk jeg kjenner godt, og aldri mer enn en gang. Har mest blitt gjort i nære fortrolige samtaler om temaet med svært nære venninner. Blir selv ikke sur for spørsmålet, men synes det er litt rart om de ikke kjenner meg godt. Synes også det er utidig med folk som stadig bringer det opp (heldigvis forskånet fra slike foreløpig).

Er selv i en situasjon der det kan ta tid å få barn. Synes derfor utsagn som ser på det som en selvfølgelighet som mer uhøflig (a la "dere må få dere en slik snart", "nå er det på tide å få barn snart" osv).

Får jeg spørsmålet selv, svarer jeg i vage ordelag. Det er kun 1 person som vet at vi prøver.

[Brudulja]

Jeg har vært veldig åpen om prøvinga. Greit, vi sliter, begynt utredning og prøvd i over ett år, men har ikke noe imot at folk spør! Men virker som jeg er ganske aleine om å føle det slik...

[Gjest Bellatrix]

Det hender jeg spør folk jeg kjenner godt og som jeg vet vil ha barn. Har også fått spørsmålet mange ganger. Det synes jeg er helt ok, så lenge folk godtar svaret de får. Jeg har opplevd å fortelle at jeg ikke kan få barn og at folk fortsetter å spørre og forteller at det er jo så koselig o.s.v. Det synes jeg er frekt.

[Gjest Emera]

Å, hvor mange ganger har ikke jeg fått det spørsmålet...

Jeg har ett barn, og mange rundt oss syntes etter hvert at det måtte begynne å bli på tide med nummer to snart..? En dame spurte meg med selvfølgelig mine: "skal dere ikke GI henne noen søsken?" Som om vi i vår egoisme nektet henne å bli storesøster! Selv var denne dama en sånn det popper unger utav i ett sett...

Men det er ikke alltid så enkelt. Så jeg har blitt både såret, lei meg og forbannet av akkurat det spørsmålet. Og jeg stiller det aldri selv!

[Gjest Gjest_gaja_*]

hele familien er over meg og maser, og jeg syns det er skikkelig frustrerende til tider, siden jeg slett ikke er sikker på at vi kan få barn - har ikke fått gjort noen undersøkelser ennå, men det er jo rart at det ikke er skjedd noe "uhell" ennå

dette er en svært personlig ting, og man kan ikke vite om den man spør kanskje har hatt spontanaborter e.l., så jeg syns det ikke det er noe man spør om!

[Gjest Melk]

dette er en svært personlig ting, og man kan ikke vite om den man spør kanskje har hatt spontanaborter e.l., så jeg syns det ikke det er noe man spør om!

←

....selv ikke til en venninne man vet vil ha barn? Selv har jeg nære venninner som åpent forteller om spontanaborter (med tidligere samboere) eller at de gjerne vil ha barn, da synes jeg ikke spørsmålet er så merkelig. Særlig ikke om de spør meg først.

Endret 28. august 2005 av Melk

[magolia]

Jeg synes det er sårt å få dette spørsmålet, virker som de fleste tror det er en selvfølge å få barn. At folk med livserfaring kan mase og stille disse spørsmålene stiller jeg meg uforstående til...

[Gjest aa]

Jeg liker IKKE å bli spurt om jeg skal ha barn og jeg spør heller ikke andre om det.

Vi har akkurat blitt prøvere nå. Sannsynligvis tar det tid før vi blir gravide (hvis vi i det hele tatt blir det) på grunn av diverse helseproblemer jeg har hatt. Og dette tror jeg kan bli tøft nok for oss to som det er - vi er IKKE interessert i å holde resten av verden oppdatert på hvordan dette går "Joda vi har sex annenhver dag, kanskje oftere under EL. Ja, selvfølgelig logger jeg EL og har kjøpt EL-tester."

Nei, dette er forbeholdt samboern og meg og så kan vi si fra til resten av verden senere at det enten er en unge poå vei eller at vi ikke kan få noen.

Når jeg får spørsmålet (hvilke er ganske ofte) sier jeg bare "Nei, skal si fra hvis det plutselig skulle være unger på vei en gang".

[tommeline]

Jeg syns spørsmål om vi skal ha barn er plagsomt. Ikke fordi vi prøver eller har hatt spontanaborter eller andre komplikasjoner, jeg syns bare det er et privat spørsmål som jeg og mannen min må få finne ut av på egenhånd. Det er det at alle tar det som en selvfølge at "nå skal det bli barn", vi som har kjøpt oss hus, har giftet oss og begge har faste jobber med grei inntekt. Det irriterer meg at veninner har sagt at de skal "følge med" på meg. Altså hvis jeg ikke tar et glass vin med dem, kommer de til å begynne å spekulere...

Siden jeg selv syns det er et irriterende spørsmål å få, spør jeg aldri noen selv om dette. Med mindre de kommer inn på temaet.

[tommeline]

Må forresten si at jeg syns det var en voldsom reaksjon fra venninnen din, trådstarter. Men det kan jo ha vært den berømmelige dråpen du kom med...

Prøver selv å bare gi korte svar og gi inntrykk av at jeg ikke vil snakke om det.

[Gjest Gjest]

Venninnen din var kanskje litt vel skarp i svaret til deg, men det er neppe noe mot deg personlig - heller den berømte dråpen som tommeline skriver. Men når det er sagt så burde det være indikasjon nok på at dette var ikke noe hun ville snakke om når hun ikke sa noe når dere satt å pratet om det

[smilepia]

(de hadde jo gifta seg... og dette var 70 tallet, det var rett og slett forventa barn da)

Verden har tydeligvis ikke forandret seg mye. Vi er nygift og alle tar det som den største selvfølge at vi nå skal ha barn. Allerede bryllupsdagen maste de om at barnedåpen måtte finne sted neste sommer.

Er selv ganske ambivalent på spørsmålet. Må inrømme at jeg selv har stillt spørsmålet noen ganger, til venninner, og det er rett og slett av ubetenksomhet. Antageligvis er jeg påvirket av selv å ha blitt spurt det samme i så mange år. Og tidligere har ikke jeg tenkt så mye over at dette kan være et vanskelig og personlig tema. Dette har jeg nå sluttet med, untatt når jeg spør på fleip, som motspørsmål når alle maser på oss.

Hadde ikke så store problemer med spørsmålet før vi ble prøvere. Da kunne jeg jo bare avfeie det hele med et, nei, vi vil gifte oss først e.l. Men allerede da var det jo slitsomt å få høre det absolutt hele tiden. Mange som forvenntet at eggstokkene mine skulle klø evt tikke som ei annen bombe.

Nå som vi faktisk er prøvere, er det litt værre. Jeg har ikke lysst å fortelle alle at vi prøver. Selv ikke gode venninner. Rett og slett fordi jeg ikke orker at de skal spørre meg hver gang vi snakkes om det har lyktes denne gangen. De har så store forventninger, at de er nesten værre enn oss... Så jeg svarer fortsatt med at det tar vi som det kommer. Men jeg påpeker gjerne at dette er et personlig spørsmål, at det er ganske mange i dag som ikke kan få barn, at jeg kommer til å fortelle det når det skjer, men ikke før etter 3mnd. Likevel spør de neste gang vi ringes. Sukk. Det er klart, treffer de meg på en dårlig dag da, kan det være jeg svarer krassere enn jeg hadde behøvd... Det kan jo være det som skjedde med venninnen til trådstarter? (forøvrig- hadde så klart akseptert en unnskyldning da, for ikke snakke om bedt om unnskyldning selv for å ha reagert så voldsomt)

Synes forresten det er ganske merkelig at mange mener det er enda mer akseptabelt å spørre fordi, som de selv gladelig påpeker "alt ligger til rette for det". Vi har jo både jobb, hus i barnevennlig strøk, stasjonsvogn, og er nygifte... Hvorfor kan de da ikke ta alle disse tingene som tegn på at vi planlegger/ønsker barn, og heller smøre seg med tolmodighet til nyheten om en liten arving faktisk kommer?

[gaja]

slettet

Endret 12. januar 2006 av gaja

[lillesky]

Vi har ingen barn, og vi kommer til å vente noen år til før vi blir prøvere.

Men vi har fått spørsmålet mange ganger. Helt fra vi ble sammen omtrent, og da var jeg bare 17 år, og nå er jeg 25 år.

Synes det er slitsomt å få spørsmålet.

Jeg har aldri følt at vi har "dårlig tid". Og jeg er enig med mange andre her.

Det er heller ingen selvfølge at alle kan bli gravide... Og det er ikke heller alle som ønsker barn.

Jeg synes man kan la folk fortelle selv når de skal ha baby.