Har ikke lenger empati ovenfor mor

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil med denne tråden. Utblåsning, råd, erfaringer? Er så lei av situasjonen og trenger å bare få lettet litt på trykket nå. 
Siste årene har jeg bare fått mindre og mindre sympati ovenfor min mor, nå begynner jeg å få problemer med å oppføre meg snart.. Beklager for hvor langt dette ble.

Bare for å komme med litt bakgrunnsinfo så har jeg hatt en veldig trøblete oppvekst. Seksuelle overgrep (nær familie), grov psykisk mishandling hjemme og mobbing på skolen. Min mor har vært mitt mest «normale» familiemedlem, men ikke en person jeg har kunnet søke trøst og støtte hos. Hun har alltid klart å vri ting over på seg: hvor vanskelig det var for hun, at hun gjorde så godt hun kunne, at hun «alltid» stilte opp og kjørte meg dit jeg skulle, at hun ikke forstod hva hun kunne gjøre annerledes. Dette poengteres alltid når jeg forsøker å ha en dialog om mine følelser/tanker. Men det er ikke plass til mine følelser, for jeg må ta hensyn til henne. Hun søker ros/bekreftelser for egen «innsats», og gråter høyt fordi hun ønsker sympati for hennes situasjon. Hver eneste gang. I mange år endte det med at JEG satt å trøstet og roste henne.. Men siste året har jeg ikke orket mer, jeg kjenner ikke lenger sympati som jeg gjorde. Når jeg var yngre kunne hun til og med gi meg dårlig samvittighet for at JEG kunne ha det vondt. Overgrepene fortalte jeg derfor aldri om, jeg var redd for at hun skulle få vondt. Selv som liten skånet jeg henne for sannheten, for jeg visste at hun ikke tålte det. Men mishandlingen hun var klar over, var absolutt nok til å fjerne meg fra situasjonen. Jeg har i alle år trøstet og sagt «jeg forstår at du gjorde ditt beste», men jeg synes ikke det. Hun gjorde ingenting. Og nå som jeg selv har blitt mor har jeg blitt helt kald ovenfor henne. 
 

Pga min oppvekst har jeg periodevis problemer med angst og depresjon som følger. Men min mor trenger hjelp med «alt», og jeg må derfor stille opp og ta i mot. Jeg har mange ganger fortalt at jeg trenger pause, rom for å komme meg ovenpå osv. Men det blir oversett. Hun skal ha kontakt daglig, og trenger min hjelp til smått og stort. Blir jeg streng og sier tydelig fra, blir hun syk på en eller annen måte. Hun drar gjerne innom lege/legevakt og lager stor ståhei for å få oppmerksomhet. Det er alltid KRISE. Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst lenger for å få oppmerksomhet, kanskje en blanding. Jeg prøver å håndtere traumene mine så godt jeg kan, men hun gjør meg verre. Jeg får aldri ro når jeg trenger det mest, og mine følelser spiller liksom ingen rolle. Og nei, jeg har ingen jeg kan skyve henne over på dessverre. 
 

Jeg har ikke mer sympati igjen. Det er null! Føler meg som verdens verste menneske, for jeg reagerer ikke engang når hun drar på legevakten lenger! Og jeg er utslitt av å holde meg selv flytende samtidig som jeg tar vare på hun (i tillegg til mann og barn). Forstår ikke hvordan jeg skal håndtere dette nå. 
 

Anonymkode: b2abe...1e3

[AnonymBruker]

Jeg opplever også mindre og mindre forståelse for min mor etter at jeg har fått barn selv. Hvis jeg sa noe før om urett jeg følte hun gjorde mot meg så var hun rask med å si (oppgitt) "Du tror det er så lett. Bare vent." Vel nå har jeg barn selv. Og jeg fatter ikke at jeg kunne være så lite verdt for henne. Det er helt ubegripelig for meg å behandle barna mine slik hun behandlet meg.

Når det gjelder min mor så har jeg sluttet å forvente noe som helst. Hun har det ikke i seg å gi meg det jeg trenger.

Min og din historie er nok ganske ulik, men jeg håper at du ikke får dårlig samvittighet hvis du bryter kontakt. Du skylder henne ikke noe som helst. Vær så snill å tro på det.

Anonymkode: 1ada1...c04

[AnonymBruker]

Forresten, når det gjelder overskriften, jeg tror det er nettopp fordi du har fått barn at empatien forsvinner. Jeg innså i hvert fall at det er barna mine jeg skal trøste, ikke mor. Og barna mine trenger mindre trøst og behandler meg bedre enn mor. Det å få barn selv satte forholdet til mor i et annet perspektiv, det avdekket hvor forvridd rollene var.

Anonymkode: 1ada1...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil med denne tråden. Utblåsning, råd, erfaringer? Er så lei av situasjonen og trenger å bare få lettet litt på trykket nå. 
Siste årene har jeg bare fått mindre og mindre sympati ovenfor min mor, nå begynner jeg å få problemer med å oppføre meg snart.. Beklager for hvor langt dette ble.

Bare for å komme med litt bakgrunnsinfo så har jeg hatt en veldig trøblete oppvekst. Seksuelle overgrep (nær familie), grov psykisk mishandling hjemme og mobbing på skolen. Min mor har vært mitt mest «normale» familiemedlem, men ikke en person jeg har kunnet søke trøst og støtte hos. Hun har alltid klart å vri ting over på seg: hvor vanskelig det var for hun, at hun gjorde så godt hun kunne, at hun «alltid» stilte opp og kjørte meg dit jeg skulle, at hun ikke forstod hva hun kunne gjøre annerledes. Dette poengteres alltid når jeg forsøker å ha en dialog om mine følelser/tanker. Men det er ikke plass til mine følelser, for jeg må ta hensyn til henne. Hun søker ros/bekreftelser for egen «innsats», og gråter høyt fordi hun ønsker sympati for hennes situasjon. Hver eneste gang. I mange år endte det med at JEG satt å trøstet og roste henne.. Men siste året har jeg ikke orket mer, jeg kjenner ikke lenger sympati som jeg gjorde. Når jeg var yngre kunne hun til og med gi meg dårlig samvittighet for at JEG kunne ha det vondt. Overgrepene fortalte jeg derfor aldri om, jeg var redd for at hun skulle få vondt. Selv som liten skånet jeg henne for sannheten, for jeg visste at hun ikke tålte det. Men mishandlingen hun var klar over, var absolutt nok til å fjerne meg fra situasjonen. Jeg har i alle år trøstet og sagt «jeg forstår at du gjorde ditt beste», men jeg synes ikke det. Hun gjorde ingenting. Og nå som jeg selv har blitt mor har jeg blitt helt kald ovenfor henne. 
 

Pga min oppvekst har jeg periodevis problemer med angst og depresjon som følger. Men min mor trenger hjelp med «alt», og jeg må derfor stille opp og ta i mot. Jeg har mange ganger fortalt at jeg trenger pause, rom for å komme meg ovenpå osv. Men det blir oversett. Hun skal ha kontakt daglig, og trenger min hjelp til smått og stort. Blir jeg streng og sier tydelig fra, blir hun syk på en eller annen måte. Hun drar gjerne innom lege/legevakt og lager stor ståhei for å få oppmerksomhet. Det er alltid KRISE. Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst lenger for å få oppmerksomhet, kanskje en blanding. Jeg prøver å håndtere traumene mine så godt jeg kan, men hun gjør meg verre. Jeg får aldri ro når jeg trenger det mest, og mine følelser spiller liksom ingen rolle. Og nei, jeg har ingen jeg kan skyve henne over på dessverre. 
 

Jeg har ikke mer sympati igjen. Det er null! Føler meg som verdens verste menneske, for jeg reagerer ikke engang når hun drar på legevakten lenger! Og jeg er utslitt av å holde meg selv flytende samtidig som jeg tar vare på hun (i tillegg til mann og barn). Forstår ikke hvordan jeg skal håndtere dette nå. 
 

Anonymkode: b2abe...1e3

Du har absolutt ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Så sterk du er som greier å ta deg ut av et negativt miljø og bli en god omsorgsperson! Klapp deg selv på skulderen, ros deg selv og vær bevisst på hvor sterk du er. Din mor høres ut som en energityv som bevisst eller ubevisst lager drama for å få dem oppmerksomheten hun mener hun fortjener. Skjønner godt du blir kald. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du setter grenser for andre og beskytter deg selv.

Anonymkode: cd85d...f8c

[AnonymBruker]

Går igjennom mye om det samme angående min mor. Har skjedd så mye i de siste årene og jeg har mistet respekten for henne.

Vi hadde en liten diskusjon her om dagen og det eskalerte seg og hun endte opp med å gråte. Nærmeste trampe på gulvet. Oppførte seg som en hysterisk tenåring. Min samboer er vitne til dette og vi satt igjen med mange spørsmål

Det var ikke store greier vi tok opp. Diskusjonen begynte rolig, men hun trodde vi snakket til henne og var ute etter henne. Hun aset seg mer og mer opp. Jeg kom bare med en liten konfrontasjon oppi i diskusjonen og hun ble helt krakilsk 

Jeg har tenåringer i hus og aldri opplevd mine egne tenåringer oppført seg slik. Jeg sitter igjen og har det vondt av min mor. Hun sliter skikkelig mye, skylder på alt og alle. Ser aldri sine egne feil.

Jo eldre jeg blir jo mer klokere og mer belest er jeg blitt. Jeg har fått et språk på følelser og hvordan mennesket henger sammen (tankesett osv). Hun er helt låst og har en veldig svart hvit rekning hvordan verden henger i sammen, og jeg tror det stresser henne veldig at jeg har gjennomskuet henne og stiller spørsmål ved mye som ikke er greit.

Nå tar jeg en laaaaang pause i fra henne. Og hun får bare sitte der og være bitter. Er lei av å rydde opp etter henne i hennes rot osv slik jeg har måttet gjøre i mange år

Anonymkode: 239dc...1ea

[AnonymBruker]

Lett å sitte å gi råd når en står utenfor, og ikke er følelsesmessig involvert selv. 
kjenner meg igjen delvis i det du skriver. 
det er utrolig vanskelig og sårt. 
dere trenger hverandre selv om ting er som det er. 
jeg har funnet ut at enkelte tema kan jeg ikke snakke med mamma om fordi hun ikke har forståelse/ har begrensninger rett og slett. Hun gir meg ofte skyldfølelse, og tar parti med søsken hvis det er noe. Hun er verdensmester i å feie ting under teppe, og konfliktsky. 
så jeg har funnet ut at enkelte ting kan jeg ikke snakke med henne om, og gitt henne klar beskjed om det. Så lenge hun ikke er en støtte og heller gjør meg frustrert og fortvilt kan jeg ikke snakke med henne om disse tingene. 
må sette grenser. Slik er det bare. 
sett grenser for din mor, og ikke ta opp ting som ikke gir deg støtte. 

 

Anonymkode: 0fa93...df5

[lillevill]

Det beste er kansje å ivareta deg selv og skaffe deg selv hjelpen du trenger med å bearbeide, om du trenger det. Så får du overskudd til de rundt deg. Ikke tøm deg på å ordne alt for andre. Eller ha dårlig samvittighet for at du føler det du gjør.  

Kansje du kan ha henne litt på avstand. Men husk at vi bare har de eldre her for en periode. Det kan jo være at en gang savner du henne og angrer på de samtalene du valgte å ikke ta. 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig med slike forhold da foreldre spiller på samvittigheten din. Jeg har det slik med min far, etter mange år ser jeg nå på han som en patetisk fyr som kun tenker på seg selv. Stå opp for deg selv!!

Anonymkode: 9d372...0b6

[AnonymBruker]

Føler med deg ts, har selv et lignende forhold til min mor. Heldigvis har jeg søsken som hun går bedre overens med.

Etter å ha blitt voksen selv ser jeg at jeg var utsatt for grov omsorgssvikt og psykisk mishandling under hele oppveksten, kjenner meg spesielt godt igjen i det du skriver om at det ikke er plass til egne følelser og reaksjoner på ting. Min mor bruker å ase seg opp i et slags hysteri som jeg som liten var veldig redd, i voksen alder har jeg forstått at dette er hennes måte å kontrollere omgivelsene sine på. Konfronterte henne en gang med dette da hun var på besøk i mitt hjem, ga henne muligheten til å ta seg sammen eller bare komme seg ut. Var som å slå av en bryter, utbruddet av hysteri sluttet like brått som det hadde startet. Kunne smøre henne på brødskiva etterpå.

Har gitt opp å prøve å forstå eller å bedre forholdet. Har løst noe av det ved å flytte et stykke unna og å ha mindre kontakt, samt være tøff nok til å konfrontere henne npr hun er på det mest urimelige. Vet alt om hvor giftig og slitsomt et sånt forhold er, sender trøsteklem til deg og tenker at du høres ut som et grepa menneske med ressurser til å komme ut av dette.

Anonymkode: 1a67c...90b

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Valgte for en god del år tilbake å slutte ha særlig med henne å gjøre, Har blokkert henne på tlf og sosiale medier. Det var det sunneste for meg å gjøre.

Anonymkode: a99f3...3ae

[AnonymBruker]

Trist lesning, ts. Det kan høres ut som din mor har en personlighetsforstyrrelse. Det er noe som heter histronisk ev hysterisk personlighetsforstyrrelse. Er vel i cluster B, du kan lese om det på NHI. 

Anonymkode: 3f9e9...f90

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende mor, som aldri har vært der før meg og påtar deg offerrollen til tross for det er jeg som har blitt utsatt for grovt omsorgssvikt. Moren min har i tillegg utviklet et stort rusproblem. Jeg er mildt sagt dritlei og har mindre og mindre tålmodighet med alt tullet hennes. Jeg er ganske sikker på hun har personlighetsforstyrrelser. 

Har ingen tips, selv har jeg mest lyst å kutte kontakten, men har ikke samvittighet til det. 

Anonymkode: 90297...b33

[AnonymBruker]

Bare en tanke; hvorfor går man inn i en diskusjon om barndom når man vet at det ender med at mor eller far påtar seg offerrollen? 

Anonymkode: 38575...60f

[AnonymBruker]

Så bra at du har mistet empatien for moren din, for meg høres det ut som et tegn på at du begynner å ta innover deg sviket moren din har utsatt deg for. 

Hvis du ser nærmere på oppveksten din med moren din så tror jeg du ser at hun har hatt et behov 'å holde deg nede', og at det er fortsatt det hun holder på med.

 Gi slipp på henne med god samvittighet, som du selv skriver så oppsøker hun jo hjelp når hun trenger det som legevakt. Hun kan også søke om hjelp fra kommunen hvis hun vil.

Ikke la henne fortsette å ødelegge for deg, hun vil deg ikke godt. Søk gjerne hjelp fra noen i denne prosessen. Sjekk ut tilbudene i din kommune. 

Anonymkode: e67ad...eff