Kilimanjaro

[AnonymBruker]

Jeg har en drøm om å bestige Kilimanjaro før jeg får barn. Det vil si, innen fem, max ti år. Jeg syns det ser ut som en virkelig stor opplevelse, og bare tanken om at jeg muligens ikke kommer meg til toppen, gir meg enda mer motivasjon til å dra. 

Jeg har sett nesten alt som er av dokumentarer og reisevideoblogger på YouTube, så har jo et visst overblikk over hvordan turen foregår. Men er det noen her på kvinneguiden som har nådd toppen? Kanskje du kjenner noen som har prøvd?

Fortell, fortell! Jeg vil vite alt! Kom gjerne med konkrete tips og reiseråd!

 

 

Anonymkode: 02b56...4ae

[gard]

Hei. Det er noen år siden jeg gjorde det men jeg har skrevet en del om min opplevelse på min hjemmeside http://gardkarlsen.com/kilimanjaro_index.htm . Kanskje du kan finne noen gode tips der 🙂 

[AnonymBruker]

gard skrev (På 5.4.2021 den 10.28):

Hei. Det er noen år siden jeg gjorde det men jeg har skrevet en del om min opplevelse på min hjemmeside http://gardkarlsen.com/kilimanjaro_index.htm . Kanskje du kan finne noen gode tips der 🙂 

Tusen takk! 

Anonymkode: 02b56...4ae

[Aviale]

Jeg var der i januar 2012, så det er en del år siden. Jeg var på folkehøgskole, så det var noe vi hadde funnet ut vi kunne gjøre på Afrika-turen, og vi bestemte oss ca. 2 mnd før vi skulle reise. Derfor var vi ikke i særlig god form, helt normal form vil jeg si - det hadde nok vært en fordel å være i litt bedre form enn det jeg var.

Vi gikk Marangu route på 5 dager, så det var én ekstra dag til akklimatisering. Hele ruta er stort sett ganske slake/middels bratte bakker, utenom den siste etappen. Den første dagen gikk vi i frodig skog, slakt oppover hele veien. Turen startet på litt under 2000 moh om jeg husker riktig, så man merket høyden litt allerede fra starten ved at man ble mer andpusten enn vanlig. Av alle turgruppene som gikk den tida, var vi den treigeste hver dag. Vi startet vel rundt 8-9 og gikk i ca 7-8 timer hver dag. Likevel er dette (som du sikkert vet) en fordel. De som er godt trent og går fort, blir raskere og oftere høydesyke. Vi tok også medisin mot høydesyke, så det prikket i fingre og tær. 

Underveis på turen bodde vi i overraskende fine hytter (synes jeg da, forventet egentlig en enklere standard etter å ha vært i Afrika i flere uker). Skitne toaletter såklart, men det var faktisk vanlig vannklosett helt til 4000 moh. Da vi kom fram til campen hver dag fikk vi te og popcorn, noe som var kjempegodt. Hver kveld fikk vi god mat, som oftest en form for treretters middag. 

Det fineste og mest fascinerende med turen var landskapet og naturen, og hvordan den forandret seg. Kult å være "over skyene" allerede på dag 2. Underveis på turen møtte vi en del andre fra andre turgrupper, og jeg bet meg merke i flere av dem som hadde forberedt seg til turen i over ett år. Mange av disse var veldig stresset etter å nå toppen, og han ene som var veldig bestemt på det hadde vært helt ute da han nådde den pga. høyden, så han husket det knapt. Så om du er motivert og gleder deg til å gjøre dette, prøv å ikke stress rundt det at man absolutt må nå toppen! Jeg tror det kan ødelegge en del om man legger press på seg selv, for man vet ikke hvordan man reagerer på høyden. KJedelig å gå turen og være stresset for å nå toppen underveis. Ta det heller som en opplevelse, selv om man går f.eks til Kibo hut (ca 4500 moh) eller Gilmans point (ca 5300moh) får man med seg naturen og turen i seg selv.

Den siste natta går man ca 800 meter opp en ganske bratt fjellside som er grus om dagen, men frossen om natta. Da vi gikk ut av hytta for å gå der, så vi det vi trodde var stjerner. Men de beveget seg - det var hodelykter flere hundre meter oppover.... Man går så fort man kan, og det er sakte museskritt. Jeg taklet høyden greit, men klarte ikke å holde på maten da vi var på camp 4 (over 4000 moh), den kom bare opp igjen. Så det kan være lurt å ha med cola og litt godteri, jeg husket jeg var veldig glad for det. 

Etter min erfaring blir man så sliten på den siste etappen at man må presse seg selv mye for å fortsette og sette ett ben foran det andre. Noen får mer eller mindre alvorlig høydesyke og må snu, og da vi gikk turen fikk vi beskjed om at bare 40% når toppen. Så vær forberedt på at det kan skje at man må snu for helsas skyld. Jeg nådde toppen og var glad for det, men samtidig uendelig sliten. Vi skulle sitte og ha pause i 5 min på Gilmans point på vei ned, og da sovnet jeg.... Jeg fikk selvfølgelig noe mestringsfølelse, men man har dårlig tid, så man tar bare noen få bilder/video før man må skynde seg ned. Vi var glade og letta på vei ned, da kosa vi oss, men det tok flere uker før jeg klarte å tenke mer positivt rundt turen, siden den var så slitsom. Jeg er likevel glad for at jeg gjorde det, ville ikke vært det foruten  Selv nå, nesten 10 år senere, ser jeg at det er en unik tur! Sjeldent man opplever alle verdens klimasoner på én tur. 

[littleangel]

Jeg gikk Kilimanjaro i 2018. Var en uforglemmelig opplevelse. Det er viktig å gå gjennom et godt selskap. Vi gikk via Kilroy og fikk hjelp der.

Det er viktig å tenke at hele turen er turen. Ikke bare å nå toppen. Det å nyte hver dag, det skiftende terrenget, samholdet og hver etappe var viktig for meg. Noen i gruppa var mest fokusert på toppen og dreiv med mobilen sin hele tiden. 

 

Jeg var ikke noe særlig syk før oppstigningsnatten (men jeg hører på filmer at jeg var allerede ganske kortpustet på 4000m). De sjekket oksygenmetning på oss hver kveld for å se til at alt var som det skulle. På oppstigningsnatten ble jeg kjempe dårlig. Høydesyke er noe av det rareste jeg har opplevd. Jeg spøy i 8t, hallusinerte og var så sliten. Det å gå museskritt var alt jeg klarte. Og når vi nådde Stella Point så grein jeg som et barn fordi jeg var så sliten og fordi jeg var så tom (etter all spyingen). Jeg klarte heldigvis toppen, men jeg var så sliten at jeg egentlig ikke "nøt" det (jeg var ganske borte vekk). Men fy søren for en mestringsfølelse. Tanken på å skulle sitte på flyet hjem uten å nå toppen holdt meg gående. I gruppa vår var vi 12 stk, 2guider, 30 sherpaer.  7 av oss nådde toppen. Resten måtte snu undereis pga høydesyke.

 

Kle deg godt, drikk masse, les deg opp på høydesyke (da forstår du tiltakene bedre også), spist godt, spist jevnt (ha med barer), ha med varm sovepose, slå av mobilen, ta bilder og film underveis, skriv dagbok. Velg riktig årstid (jeg var der juli og vi hadde sol og blå himmel. Ser at noen har gått turen i tåke og snøvær.. Det hadde ikke gitt samme følelsen tror jeg).

 

Konklusjon: Bare gjør det!

[AnonymBruker]

Støtter alle de andre rådene du har fått her, men ellers vil jeg anbefale deg å lese deg opp på Mount Kenya før du bestemmer deg. Det var en langt mer givende og nydelig tur i forhold til Kilimanjaro! 

Anonymkode: dc8da...6b0