Etter at det er over... Hvordan redde seg selv?

[AnonymBruker]

Det er nå en måned siden mannen i mitt liv slapp bomba. Etter nesten 20 år og to barn (11 og 15) sammen vil han skilles. Han har innledet et forhold til en ny og yngre modell, og er ikke interessert i å prøve å redde ekteskapet. Sier at han ikke tror det vil hjelpe, men sannheten er nok at han ikke vil prøve fordi han heller vil være sammen med Hora (Jada, det er sikkert smålig å kalle henne det, men det er nå engang slik jeg føler det nå)

 

Jeg sliter!

Sønderknust fordi den fine familien vår nå er ødelagt. At jeg mister tid med barna mine.

Trist fordi han har vært min nærmeste i nesten 20 år, over halve livet mitt, og nå skal vi ikke være sammen lenger

Livredd for hvordan jeg skal klare meg, mestre både hverdager og festdager utenfor Teamet.

Maktesløs, fordi jeg vet ikke hvem jeg er uten han. Jeg har vært kone og mor så lenge at jeg vet ikke hvem jeg er. Hva liker jeg å gjøre? Hva gjør meg glad?

Knust fordi jeg elsker han så høyt, og han ikke elsker meg lenger.

Ødelagt, fordi jeg nå tviler på om han elsket meg overhodet

I småbiter fordi jeg ikke lenger er viktig for han. Jeg er søppel, kastet bort som human waste

Skuffet fordi det vi var og det vi hadde sammen, alle fire, ikke betydde mer. At ikke familien vår var verdt å ta vare på. Verdt å prøve å redde

Irrasjonelt er jeg også så sykt redd for at han ender opp med Hora. At de stifter en ny familie sammen. At mine unger skal ha et nært forhold til den der Homewrecker-dama. At de skal få barn sammen, og at han blir den oppofrende tilstedeværende pappaen jeg alltid ønsket at han skulle være... At hun, som visste godt at han hadde kone og barn, men ga totalt faen i det, ga totalt faen i barna... liksom skal ha en omsorgsrolle for mine barn? 

Redd for at ungene skal foretrekke å være hos faren sin, fordi han får mye bedre råd enn meg og kan gi dem det jeg ikke kan

Livredd for hvordan økonomien blir. Vil jeg klare meg?

 

Jeg klarer ikke å grave meg opp fra grøfta. Snart skal han flytte ut. Vi holder på å selge unna alt vi eier sammen. Bil, hytte - alt legges ut. Aldri mer familieturer og ferier sammen som en enhet. Aldri mer skal ungene komme hjem til en hel familie med mamma og pappa. Fra nå av skal vi dele på dem... Barna får to hjem. Den enkle, ukompliserte barndommen er over. 

 

Vi kranglet ikke. Ikke uvenner. Ikke stygge ord. Hadde sex. De siste årene var det nok ikke så mye lidenskap over sexlivet, men jeg har vært så sliten. Mesteparten falt på meg. Hus - både inne og ute, klesvask, barn, treninger, kontakt med skole, økonomistyring ... all administrering av Hjem AS. Han bidro ikke så mye så jeg ikke skulle være sliten. Hvorfor ikke? Hvorfor kunne han ikke ha avlastet meg? Brydde han seg ikke? Brydde han aldri seg? 

 

Indirekte skylder han på meg. "Tror du jeg hadde vært utro hvis forholdet hadde vært bra?" Han trenger nok å rettferdiggjøre handlingene sine. For meg, for seg selv... Og jeg burde være sint på han. Burde rette all sinne mot han, men jeg klarer ikke. Han er mannen min. Eks-mannen. Far til mine døtre. Jeg elsker han. Istedet er all mitt sinne mot henne. Hora. Homewreckeren. Jeg håper hun dør. Ønsker henne alt vondt. Fantaserer om at hun havner utfor en ulykke og blir vansiret for livet ... Håper hun får et ulykkelig liv, så hun en dag skjønner hvilken smerte hun har ført over meg og barna. Håper karma biter henne hardt

 

Jeg håper dette går over. At jeg kommer meg opp av grøfta. At jeg ikke er ødelagt. At jeg kan finne glede og lykke igjen. At jeg klarer å stable et liv på beina for meg og jentene

 

Noen som har erfaringer med lignende? Gikk det over? Ble det bra igjen?

 

-Vraka

Anonymkode: 74cd0...ec1

[AnonymBruker]

Jeg bare sender deg en kjempestor klem jeg, det må rett og slett føles helt jævlig å være i din situasjon, etter alle de årene og opplevelsene. Klem❤

Anonymkode: 68ec5...acc

[AnonymBruker]

Kjære deg. Du beskriver følelsene dine godt og det er nok mange som kan kjenne seg igjen, også i det at sinnet er rettet mot dama. Det er rett og slett lettere fordi med han er det 20 år sammen på godt og vondt du plutselig står overfor å miste, der det blir for overveldende å ta alt innover og klare å rette sinnet mot ham. Han har representert så mye godt i livet ditt, mens hun bare har representert det smertefulle. Da tar det lenger tid å bli sint på han.

❤

Anonymkode: 2e44e...974

[AnonymBruker]

Hei!

Stor klem - jeg kjenner godt til det sinnet man retter mot den andre kvinnen, og det tenker jeg er helt normalt. 

Jeg hadde nok gått og snakket med noen, litt hjelp til å sortere følelser og komme igang med å finne tilbake til meg selv. Søk støtte fra familie og venner! 

Det er så fryktelig mange som opplever dette... tenk at 50 % av alle ekteskap ikke varer. Så, du er iallefall ikke alene, selv om det er en mager trøst akkurat nå. 

Anonymkode: dde6a...26c

[Kvalitet]

Du beskriver situasjonen så ærlig at den traff meg rett i hjertet. Var gjennom det samme for mange år siden og ingen tvil om at mitt sinne var rettet mot den andre dama. 
Måten du uttrykker deg på gir meg en følelse av en sterk og utdannet dame som uten tvil vil klare seg godt, dog på en annen måte enn du har vært vandt til. 
 

Ta en dag om gangen, snakk med venner. Gi deg selv få lov til å sørge, være forbanna, sint, og sårbar.
Ta imot invitasjoner fra venner selv om de er par og du blir «femte hjul på vogna» Inviter venner og venninner hjem til koselige kvelder når barna er hos far. Det er viktig for deg å gi liv til livet, så vil du gradvis danne ny plattform og retning i livet. 

Ønsker deg alt godt og lykke til. 

[AnonymBruker]

Du kommer til å klare deg. Aldri tvil på det. Du gjør det du må for å klare deg. Klisjé kanskje, men ta en dag om gangen. Klem ❤️

Anonymkode: 000aa...5ba

[AnonymBruker]

Folk går igjennom samlivsbrudd hver dag og overlever, så da gjør nok du det også. 

Anonymkode: 93ce5...4e2

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ Stor klem til deg ❤️❤️❤️

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Som jeg selv ikke turte å si selv. Husker jeg skulle være superblid, og forstå eksen min ihjel, utad. Men han var jo en egoistisk dust som ikke kunne vente fort nok med å annonsere fort nok sin nye vakre dame som han tilfeldigvis traff "litt etter" bruddet.

Jeg kan trøste deg med at selv om det kjentes ut som at jeg ble knust i fillebiter, så har jeg det 10000 ganger bedre nå enn da jeg var i forholdet. Selv om jeg føler at jeg ikke har funnet alle bitene enda. Men jeg har innsett at jeg faktisk var sammen med en stor drittsekk.

Kjærlighetssorg. Det er forferdelig. Det er vondt. Men vi må igjennom det. Kjenne på smerten for at det skal gå over. Og så blir det bedre. Jeg lover. Men det tar litt tid. Så vi må være tålmodige.

Klem ❤️ 🧡 💛

Anonymkode: 528d8...00c

[AnonymBruker]

Tusen takk, alle dere ❤️ 

Så mange fine og kloke ord å ta med seg videre. "Det er viktig for deg å gi liv til livet, så vil du gradvis danne ny plattform og retning i livet." ... "Han har representert så mye godt i livet ditt, mens hun bare har representert det smertefulle".

Og så godt å høre at dere med like opplevelser har kommet videre, og kanskje også har det bedre nå.. Det gir håp. Man leser om de som sørger like hardt både ett og to og fem år etterpå, og det makter jeg faktisk ikke!

Jeg er godt utdannet og vanligvis en ressursperson - både på jobb og i omgangskretsen, Nå er jeg bare helt tom. 
Egenverdien og selvfølelsen er naturligvis på bunnen. Men må vel finne fram den styrken som er godt gjemt under sorgen et sted. Jeg har bedt om hjelp fra fastlegen, som har henvist meg videre. 

 

-Vraka

 

 

Anonymkode: 74cd0...ec1

[AnonymBruker]

Føler med deg, men berre å puste og komme gjennom denne perioden med slit. Det tar ikke lang tid før du finner deg selv igjen, og lærer deg selv å kjenne på nye måter. Du får igjen energi ved at du får mer barnefri (ja det er tungt i starten, men etter andre uka vil du digge å få fritid), du får trolig date nye menn - kjenne forelskelse på nytt. Kanskje får du nyte at du finn en bedre mann en han du hadde. 
Det er bare å nyte ny tilværelse og gjerne vis det til eksen at du nyter at han er ute av livet, vær selvsikker overfor den nye damen hans - la ikke hun være sterkere en deg.

Dette går bra!❤️

Anonymkode: 7b63f...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk, alle dere ❤️ 

Så mange fine og kloke ord å ta med seg videre. "Det er viktig for deg å gi liv til livet, så vil du gradvis danne ny plattform og retning i livet." ... "Han har representert så mye godt i livet ditt, mens hun bare har representert det smertefulle".

Og så godt å høre at dere med like opplevelser har kommet videre, og kanskje også har det bedre nå.. Det gir håp. Man leser om de som sørger like hardt både ett og to og fem år etterpå, og det makter jeg faktisk ikke!

Jeg er godt utdannet og vanligvis en ressursperson - både på jobb og i omgangskretsen, Nå er jeg bare helt tom. 
Egenverdien og selvfølelsen er naturligvis på bunnen. Men må vel finne fram den styrken som er godt gjemt under sorgen et sted. Jeg har bedt om hjelp fra fastlegen, som har henvist meg videre. 

-Vraka

Anonymkode: 74cd0...ec1

Etter min erfaring, er det første året det verste. Da skal man gjennom alle høytider, bursdager osv uten å være sammen. Og det må man kjempe seg gjennom som en sykdom. Være nummen eller føle vonde ting.

For meg var det også viktig å introdusere nye ting i livet mitt, ta opp gamle hobbyer, få nye, lære noe nytt, møte nye folk. Mottoet mitt var: "Han gikk kanskje fra meg etter mange år, men jeg er nå ikke lenger den han kjente". 

Anonymkode: 80817...268

[Flowery]

Tenk mulighetene dine fremover. Nå kan du bli kjent med deg selv. Hva liker du å holde på med? Du får alenetid der du kan prøve deg frem. Prøv alt! Gå i fjellet, løs kryssord, maling på lerret, yoga, magedans..? Det er så mye gøy og du kan nå prøve alt. Bruk tid på deg selv: få massasje, kanskje du vil ha litt fillers eller vipper? Kos deg og bruk tiden på deg selv, forny deg selv om du vil. Ikke la idioten gå videre og ha deg sittende i reserve. Og hvis han ser at du lever ditt eget liv, er faktisk sjansen for at han kommer krypende tilbake stor. Men aldri ta han tilbake. 

[Engel]

Det blir bra TS. Snart 6 år siden jeg gikk gjennom det samme.

Det er knalltøft i starten, men etter hvert vil du se fordelene også. Selv om jeg er singel så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre nå enn i ekteskapet. Jeg har funnet tilbake til meg selv. Jeg gjør de tingene jeg selv ønsker både alene og med barna. Jeg har begynt med aktiviteter som jeg har tenkt på i mange år, jeg har tatt opp kontakten med et par gamle venninner. Og karrieren har skutt fart også, fordi jeg har hatt mer tid og overskudd.

Og du, det er ikke pengene som er viktig for ungene. Det er trygghet og kjærlighet. At de føler seg prioriterte. At du bruker tid på dem. Er opptatt av dem og deres liv. Min erfaring er at en nyforelsket pappa ikke er så god på å se barna sine, og det merker barna fort. Da kan de ikke kjøpes med dyre ferier eller annet.

Sender deg en god klemJeg lover, det blir bedre, selv om det slettes ikke føles sånn nå.

Og du, om du trenger noen å *snakke* med så bare send meg en pm. 

Endret 4. april 2021 av Engel

[Eneri]

Jeg tenker det er bra du har satt ord på følelsene dine, samtidig som du er klar på at du ikke kan gå i årevis å ha det såååå vondt.

Jeg forstår også at det kan føles overveldende å plutselig være alene som den voksne i en familie (som nå =mamma+2 barn), og dermed måtte 'fikse alt'.  Men bryt det ned i mindre deler, og se på hva du allerede nå gjør og kan, og hva du må finne andre løsninger på. 

Skal komme med noen eksempler fra eget liv etter samlivsbrudd for over ti år siden (men da hadde ingen av oss ny kjæreste, det var 'bare' sorg over å ikke klare å gi barna en oppvekst med samlet familie). Jeg tenkte feks: jobben min er akkurat den samme som før, så den delen av livet takler jeg og den er uendret.

Kan jeg økonomistyring?:Ja, der har jeg god oversikt og har laget strukturene vi har brukt i alle år.

Kan jeg styre og takle hverdagen med unger, husarbeid, lekser, foreldremøter, fritidsaktiviteter, forberede bursdager, jul, påske osv?Ja, der har jeg full kontroll og oversikt, og er den som har gjort mest.

Men jeg kan jo IKKE engang skifte dekk eller fikse bilen hvis noe er galt!! Ok, men da setter du bort den jobben til et verksted.

Kan jeg alene kjøpe stor nok bolig til at ungene får egne rom? Jeg orienterer meg i markedet i aktuelt område, så kjøper jeg med bare to soverom og ikke tre hvis det er dyrt det som er aktuelt. Så sover jeg selv i stua. Et hjem er ikke begrenset til kun èn bolig, vi får det koselig uansett om jeg ender med to eller tre soverom. Jeg endte med å få kjøpt et hus med fire (!) soverom. I starten var det mye stearinlys, bakte boller og brød for å ha god lukt i huset og kose oss ekstra, la alltid på rent sengetøy til ungene kom. 

Slik kom jeg meg gjennom den første tiden alene, vi hadde vært et par i 19 år da vi gikk fra hverandre. Ungene mine var yngre enn dine da,10 og 6. Hadde de vært litt eldre ville jeg kanskje involvert dem mer i tankene rundt huskjøp. Slik det var nå fikk de bestemme litt ang møbler på rommene sine.

Vær sterk nok til å ha full oversikt ved deling av verdier nå. Dette er det økonomiske fundamentet du og ungene skal bygge på. Ta med noen møbler (utover å tenke praktisk-økonomisk med hvitevarer) så noe blir kjent for ungene i ny bolig. Å ha sofaen de kjenner i stua i nytt hjem kan være fint. Det samme med møbler fra rommene deres.

Lykke til. Det er hardt det du går gjennom, bra du søker hjelp. Vil også anbefale deg å bruke Familievernkontoret. Dere må uansett ha meklingsattest. Søk råd om hvordan dere rent praktisk skal samarbeide videre til barnas beste når situasjonen er slik at ting endte med et smell pga hans svik. Selv var jeg også på et helgekurs for å få verktøy til å ta godt vare på barna som nå sto med to hjem. Det var i regi av Famvernkontoret, og tidligere partnere skulle IKKE ta kurset sammen. Det ga meg litt ro og mildnet den intense sorgen og skuffelsen over å by barna en barndom med 'revnet familiestruktur'.