Kvinne: Har du blitt sammen med en mann uten å være stormende forelska?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet ei jente. Vi er begge midt i livet +/-, hun noe yngre enn meg. Hun er åpenbart på jakt etter en mann i livet, det er vel derfor vi treffes så mye som vi gjør (bor tidvis i lag i flere dager), jeg ble mer tatt på senga og var vel egentlig ikke ute etter noe ... men innser nå at med henne har verden min blitt snudd opp ned. Altså har jeg for første gang på 10+ år ser jeg for meg at jeg kanskje kunne tenke å etablere meg i et forhold.

Vi liker hverandre. Skikkelig godt. Fullstendig klaff i verdier, humor, personlighet, mål for livet, interesser (viktig da denne interessen mer er som en livsstil). På papiret er vi en ekstremt god match. Egentlig også i praksis - med forbehold om det er nok romantiske følelser involvert. Seksuelt vet jeg ikke enda, vi har ikke hoppet i høyet, men jeg tenner i alle fall på henne.

Hun har sagt ting som at hun ikke er så opphengt i forelskelse, feks. At det jo går over. Får inntrykk av at hun aldri har vært skikkelig på trynet forelska (det har jeg). Om hun sier det fordi hun ikke er så forelska i meg, eller om det er fordi hun tror jeg ikke er det i henne og vil overtale meg til å tenke at det ikke er så viktig ... eller begge deler ... jeg vet ikke ...

Men det får meg til å lure litt på hva som er «nok» for å etablere et godt, langvarig forhold. Må det - og da spør jeg kanskje kvinner spesielt - ligge en stormende forelskelse og vilt begjær i bunn? Eller holder det med varme, gode følelser, personlighetsmatch, respekt og selvsagt en viss dose seksuell kjemi? Jeg er ikke i tvil om at hun liker meg ... veldig, veldig godt, og har blitt glad i meg, men det virker som hun er mest opptatt om jeg er en perfekt match i hennes liv (med de ressurser, personlighet og interesser jeg har) ... ikke at hun lar seg friste av hormoner på en måte ... Det virker på en måte litt kalkulert det hele og man har vel kanskje alle en drøm om å bli vilt begjært av noen som bare ikke klarer å styre seg rundt akkurat deg. Og slik er det kanskje ikke her? Er det et problem?

Jeg har det litt slik med henne også. Jeg blir varm og god inni meg, det kribler i magen, gleder meg til å møte henne ... men jeg blir ikke skjelven, får hjertebank og mister hodet helt slik jeg har gjort ved tidligere anledninger. Det er nesten som om jeg skippa forelskelsen og at det gikk rett til en slags kjærlighet. Det føles mest trygt, traust og veldig godt på en måte. Det er mer enn nok for meg - kanskje er det akkurat slik det skal/bør være?

Anonymkode: a25e4...585

[AnonymBruker]

Hallo. Du bor ikke i Hollywood og spiller film. Nyt disse følelsene og nyt henne. Du har det jo fint og du kjenner det. Så hva mer venter du på? Livet er ikke roseduftende stjernehimler med dødlig forelskelse og hjertebank hver gang du ser dama. Be dama med på noe kjekt og kos deg. 

Anonymkode: 46023...165

[AnonymBruker]

Jeg opplever at det er blitt slik hos meg med årene. Med mannen min var det aldri den veik i knærne type forelskelse, men mye begjær. Og jeg så på alle våre verdier og ønsker for livet, og vi var mer kompatible enn noen andre jeg har møtt tidligere. Det bare føles veldig komfortabelt og trygt, uten dramatisk stormforelskelse som gjerne fører med seg uro og usikkerhet. 

Anonymkode: a2955...902

[AnonymBruker]

Jeg var ikke vilt forelsket i han som endte opp med å bli mannen min. Mer en rolig kjærlighet, felles interesser og likt livssyn. Og jeg elsker ham og er veldig glad for at vi er sammen ❤️

Anonymkode: 74181...15a

[powerpuffen]

Når man møter den rette blir man ikke mo i knærne og lever i et eventyr - man opplever ro og trygghet.

Endret 3. april 2021 av Sprinkle

[AnonymBruker]

Som kvinne tenker jeg at sånn villt dyrisk tiltrekning som du beskriver er et dårlig grunnlag for et varig samliv. Det kan selvfølgelig være en del av det, men det tar gjerne så mye oppmerksomhet at man glemmer å faktisk bli kjent med personen. Følelsene er så store at alt annet blir borte. Og det er jo alt det andre som er grunnlaget for om man vil ha det bra sammen. De store følelsene blir jo relativt raskt borte. Så jeg foretrekker en roligere forelskelse som bygger seg opp til kjærlighet og baserer seg på at man liker hverandre som personer, har like verdier, interesser og ønsker for hvordan man vil leve livet. Stormforelskelse er bare en slitsom affære.

Anonymkode: c565e...11d

[AnonymBruker]

Jeg var ikke forelska i kjæresten min da vi blei sammen. Jeg var fascinert av ham, og ble raskt betatt. Og så tok det ei stund før både han og jeg falt nok til ro til at jeg blei forelska og liksom torde å hvile i at det er oss nå. Jeg vet ikke om forelskelsen denne gangen har hatt denne første intense fasen, med å miste hodet, men mer gått nesten direkte til kjærlighet, som du sier. Jeg er også veldig kåt på ham. Sjøl om det heller ikke skader at han passer inn i livet mitt...

Anonymkode: c9f77...81c

[AnonymBruker]

Herregud snakk om overskepulasjon. Det må være slitsomt å være deg. Flytt inn sammen og ikke kast bort flere år med slikt piss og tanker som drøyes i evig tid. 

Anonymkode: c7b8a...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har truffet ei jente. Vi er begge midt i livet +/-, hun noe yngre enn meg. Hun er åpenbart på jakt etter en mann i livet, det er vel derfor vi treffes så mye som vi gjør (bor tidvis i lag i flere dager), jeg ble mer tatt på senga og var vel egentlig ikke ute etter noe ... men innser nå at med henne har verden min blitt snudd opp ned. Altså har jeg for første gang på 10+ år ser jeg for meg at jeg kanskje kunne tenke å etablere meg i et forhold.

Vi liker hverandre. Skikkelig godt. Fullstendig klaff i verdier, humor, personlighet, mål for livet, interesser (viktig da denne interessen mer er som en livsstil). På papiret er vi en ekstremt god match. Egentlig også i praksis - med forbehold om det er nok romantiske følelser involvert. Seksuelt vet jeg ikke enda, vi har ikke hoppet i høyet, men jeg tenner i alle fall på henne.

Hun har sagt ting som at hun ikke er så opphengt i forelskelse, feks. At det jo går over. Får inntrykk av at hun aldri har vært skikkelig på trynet forelska (det har jeg). Om hun sier det fordi hun ikke er så forelska i meg, eller om det er fordi hun tror jeg ikke er det i henne og vil overtale meg til å tenke at det ikke er så viktig ... eller begge deler ... jeg vet ikke ...

Men det får meg til å lure litt på hva som er «nok» for å etablere et godt, langvarig forhold. Må det - og da spør jeg kanskje kvinner spesielt - ligge en stormende forelskelse og vilt begjær i bunn? Eller holder det med varme, gode følelser, personlighetsmatch, respekt og selvsagt en viss dose seksuell kjemi? Jeg er ikke i tvil om at hun liker meg ... veldig, veldig godt, og har blitt glad i meg, men det virker som hun er mest opptatt om jeg er en perfekt match i hennes liv (med de ressurser, personlighet og interesser jeg har) ... ikke at hun lar seg friste av hormoner på en måte ... Det virker på en måte litt kalkulert det hele og man har vel kanskje alle en drøm om å bli vilt begjært av noen som bare ikke klarer å styre seg rundt akkurat deg. Og slik er det kanskje ikke her? Er det et problem?

Jeg har det litt slik med henne også. Jeg blir varm og god inni meg, det kribler i magen, gleder meg til å møte henne ... men jeg blir ikke skjelven, får hjertebank og mister hodet helt slik jeg har gjort ved tidligere anledninger. Det er nesten som om jeg skippa forelskelsen og at det gikk rett til en slags kjærlighet. Det føles mest trygt, traust og veldig godt på en måte. Det er mer enn nok for meg - kanskje er det akkurat slik det skal/bør være?

Anonymkode: a25e4...585

Jeg har vært betatt når jeg gikk på ungdomsskolen. Og kanskje litt betatt senere i livet. 30 år nå, aldri vært ordentlig forelsket. Men jeg møtte en mann for noen år siden, som jeg har det ordentlig bra med. Det var ikke stormende forelskelse, men jeg bare koser meg skikkelig i hans nærvær og vi har en fantastisk harmonisk hverdag sammen. Som han sa til meg: det viktige er at man har det fint sammen. Og det å velge han er det beste valget jeg har tatt i mitt liv, for han er en så utrolig fin og snill mann. Jeg ville ALDRI ha byttet ut et liv med han, med en stormende forelskelse i en mann som har færre kvaliteter enn det min mann har. 

Så ja, det er fullstendig mulig å velge et liv sammen uten den stormende forelskelsen. Jeg er enig med henne, det er ikke så viktig, fordi det går over. Elske kan man likevel, jeg elsker min mann selv om jeg aldri var forelsket.

Husker faktisk jeg spurte om det samme her på forumet en gang, om man kunne elske noen uten å ha vært forelsket. Det kom noen veldig bastante svar om at det ikke var mulig. Jeg er glad for at jeg forstod at det var bullshit, alle er ikke like. 

Anonymkode: cd320...9d7

[AnonymBruker]

Følelser svinger i et forhold. Selv om du ikke er stormende forelsket nå, så kan du bli det senere. Det er i hvert fall min opplevelse. Det viktigste for meg er at det ikke stormer for mye, orker ikke drama og sjalusi kamuflert som lidenskap.

Anonymkode: d6ee4...b07

[AnonymBruker]

Ja men jeg likte han godt, så ble jeg mer og mer glad i han etterhvert.

Anonymkode: b029a...c9b