Hvordan er ditt forhold til dine voksne barn?

[AnonymBruker]

Jeg kan bare skrive fra et "barns" perspektiv.

Jeg er 37, og klarer meg fint i livet. Min far døde da jeg var i tenårene som muligens har bidratt litt til datter/mor situasjonen..

Men, jeg er glad i min mor, respekterer hun og synes hun er et nydelig menneske. Når det er sagt så er vi ikke på bølgelengde, vi snakker ikke alltid samme språk og det hun en gang sa om at en ikke eier sine barn, de er rett og slett bare til låns før de blir selvstendige mennesker virker som en saga blott. Vi har ulike meninger om mye. Jeg var så heldig å bli kjent med en jeg kaller reservemor i ung alder, det vil på ingen måte si at jeg har byttet min mor men dette menneske og jeg har et bedre språk, en bedre forståelse av hverandre, en bedre flyt, likere inntreserer.. Noen ganger er det bare slik. 

Det er alltid godt å ha sin mor, komme hjem, men jeg kjenner meg også utslitt av å ikke ha en grunnlegende forståelse oss to imellom. Mens det å være på besøk hos reservemor er mer uanstrengt og enklere, men selvsagt kun mor er mor.. Men jeg søker nok støtte og rådføre meg mer hos reservemor.. Det er ikke noen sin feil, det er ikke noe bebreidelse eller noe, det bare er slik, og jeg tror det er det beste for mor-datter relasjonen jeg har til min mor.

Anonymkode: 322fe...1ab