Hvordan er ditt forhold til dine voksne barn?

[AnonymBruker]

Mine barn er 25 og 28 år og er ressurssterke, flotte mennesker. Vi har det stort sett fint sammen, men vi har noen grunnleggende ulikheter som gjør at det kan være vanskelig å forstå hverandre fullt ut. Det er kanskje ikke vanlig å være 100% på bølgelengde, men her er det snakk om forskjeller så store at jeg ser trekk fra autismespekteret - uten at jeg tror det er snakk om noen diagnose (gjennom jobben min kjenner jeg godt til autisme). Til sammenligning føler jeg en mye bedre connection med min bonussønn. Vi forstår hverandre grunnleggende bedre og snakker "samme språk". Barna mine er veldig like sin far, en intelligent, vellykket mann. Også hos han ser jeg trekk fra autisme, men det er noe han nok aldri ville erkjenne selv. 

Jeg er ikke ute etter å diskutere autisme spesielt, men å høre om det er andre som føler seg grunnleggende forskjellig fra sine barn? Og hvordan det preger samværet og familielivet. 

 

Anonymkode: 45a87...2ff

[Hippogriff]

Vet ikke hvor relevant du syns det er siden jeg strengt tatt er på bølgelengde med mine voksne/snart voksne barn, men:

Jeg syns det er lett å omgås voksne og store barn. Ganske enkelt fordi min eneste funksjon nå er å akseptere dem slik de er, gi råd KUN når jeg blir bedt om det, tilby hjelp og stille opp når det virker som om de ønsker det. Ut over det så nyter jeg bare samværet med dem, og føler meg vanvittig heldig med at de gidder tilbringe så mye tid med sin mor - vet godt at jeg ikke kan forvente det.

Jeg forstår ikke hvordan konflikter eller en ugrei tone oppstår med voksne barn. Hva gjør man for å få til det? Oppdragelsen er jo over og det er ikke meningen man skal trå dem for nære uten å være invitert inn i den sfæren. Om man føler man ikke er helt på bølgelengde kan man jo gjøre som med andre slektninger man egentlig ikke matcher så godt med: Late som ingenting, gjøre det beste utav det og holde pludringen til mer ufarlige og overfladiske tema? 

[indigob]

virker som om folk tror at barna MÅ være like foreldrene eller at barna skylder dem noe når dem blir eldre. Et barn er ikke en eiendel eller noen man kan bestemme over, foreldrene må da godta barna som de er og godta valgene dem tar ? jeg er i dag 29 år og lever på en helt annen måte enn min mor og vi er veldig forskjellige, men hun godtar da meg for den jeg er og støtter meg i det jeg velger å gjøre fordi at jeg er et menneske uavhengige av hun. 

[Chantielle]

Ryddet for avsporing og brukerdebatt.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mine barn er 25 og 28 år og er ressurssterke, flotte mennesker. Vi har det stort sett fint sammen, men vi har noen grunnleggende ulikheter som gjør at det kan være vanskelig å forstå hverandre fullt ut. Det er kanskje ikke vanlig å være 100% på bølgelengde, men her er det snakk om forskjeller så store at jeg ser trekk fra autismespekteret - uten at jeg tror det er snakk om noen diagnose (gjennom jobben min kjenner jeg godt til autisme). Til sammenligning føler jeg en mye bedre connection med min bonussønn. Vi forstår hverandre grunnleggende bedre og snakker "samme språk". Barna mine er veldig like sin far, en intelligent, vellykket mann. Også hos han ser jeg trekk fra autisme, men det er noe han nok aldri ville erkjenne selv. 

Jeg er ikke ute etter å diskutere autisme spesielt, men å høre om det er andre som føler seg grunnleggende forskjellig fra sine barn? Og hvordan det preger samværet og familielivet. 

 

Anonymkode: 45a87...2ff

Vi har alle trekk fra de fleste diagnoser så jeg synes det er rart du drar frem autisme på egne barn.  Så legger du til at det ikke er snakk om diagnose. På meg virker det som om du anser ungene har trekk fra far du ikke liker og at du sliter med å akseptere dem. 
Her føler jeg det er du som er problemet, du må lære deg å akseptere barna dine som de er. 
Jeg synes ikke noe om dette innlegget og hvordan du fremstiller barna dine og samtidig fremhever at du kjenner til autisme for å understreke meningene dine. Gå i deg selv her.

Jeg har et bra forhold til mine voksne barn.

Anonymkode: 5d265...7ad

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke fra barnets perspektiv.

Mine foreldre er veldig direkte begge to, og ellers veldig forskjellige. Jeg har fått en spesiell cocktail av gener som gjør at jeg har blitt en mild blanding som ikke likner noen av dem.

Jeg opplever dem ofte som ufiltrerte og invaderende, og synes det er slitsomt å forholde meg til dem over flere dager om gangen. Har to søsken, hvorav en er veldig lik min far, mens den andre er mer som moren vår. Jeg er den som ikke passer helt inn i dynamikken, og søkte noe helt annet da jeg fant egen mann.

Anonymkode: 7779a...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi har alle trekk fra de fleste diagnoser så jeg synes det er rart du drar frem autisme på egne barn.  Så legger du til at det ikke er snakk om diagnose. På meg virker det som om du anser ungene har trekk fra far du ikke liker og at du sliter med å akseptere dem. 
Her føler jeg det er du som er problemet, du må lære deg å akseptere barna dine som de er. 
Jeg synes ikke noe om dette innlegget og hvordan du fremstiller barna dine og samtidig fremhever at du kjenner til autisme for å understreke meningene dine. Gå i deg selv her.

Jeg har et bra forhold til mine voksne barn.

Anonymkode: 5d265...7ad

Jeg er ikke trådstarter, men hovedinnlegget kunne like gjerne være skrevet av meg. Mitt barn er som ts, og dette trekket er arvet fra faren. Dette handler ikke om å slite med å akseptere, men hvordan man er på bølgelengde. For min del går det ut på å «lese» barnet mitt for å unngå misforståelser eller for å få forståelse. Og til den som skrev innlegget her; tro meg på at foreldre som ts og meg har gått i oss selv mange, mange runder. 
 

Til ts: jeg vet akkurat hvordan du har det, og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg elsker barnet mitt høyere enn alt her i verden, vi er nære uten at jeg føler at vi forstår hverandre. Dette handler ikke om barnets far eller motvilje mot han/trekk fra han da barnet vårt er miks av gener fra mange, men klart dette trekket er svært gjenkjennende. 
 

Vi er sammen som familie, men mer på måten barnet ønsker enn det jeg kunne tenke meg. Barnet mitt har mer behov for å være alene feks og synes det er slitsomt med for mye sosialt samvær. De andre barna mine har jeg helt annen kontakt med, men synes likevel at vi har relativt like mye tid sammen. 

Anonymkode: 2b35f...d13

[smilo]

Jeg føler selv at jeg har et godt forhold til mine barn/ bonusbarn/ svigerbarn som alle er i 20-årene. Jeg føler det er mye enklere å forholde seg til dem nå når oppdragerrollen er lagt bort. Nå vet jeg at de kommer på besøk fordi de har lyst til å tilbringe tid sammen med oss, ikke fordi at de må.  

Jeg koser meg med diskusjoner med mine barn hvor det meste kan diskuteres,. Og jeg nyter å tilbringe tid sammen med bonusbarn/ svigerbarn fordi vi trives sammen. 

Selvfølgelig er jeg ikke alltid enig i mine barn/ bonusbarn sine valg, men det er deres liv ,og de er voksne og må stå for valgene selv. I de aller fleste tilfellene er jeg stolt over de valgene de tar, og deres måte å mestre livet på. Og om jeg blir spurt kan jeg komme med råd. 

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig godt forhold til mitt voksne barn, vi kan snakke om alt og har felles grunnholdninger. 
 

Men nå har det kommet et svigerbarn inn i bildet, og det har endret forholdet vårt. Det får frem sider i mitt barn jeg ikke har sett før, og som jeg synes kan være slitsomt. 
 

Dette har resultert i mindre og mindre impulsiv kontakt. 

Anonymkode: 073d3...a90

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (22 timer siden):

Vet ikke hvor relevant du syns det er siden jeg strengt tatt er på bølgelengde med mine voksne/snart voksne barn, men:

Jeg syns det er lett å omgås voksne og store barn. Ganske enkelt fordi min eneste funksjon nå er å akseptere dem slik de er, gi råd KUN når jeg blir bedt om det, tilby hjelp og stille opp når det virker som om de ønsker det. Ut over det så nyter jeg bare samværet med dem, og føler meg vanvittig heldig med at de gidder tilbringe så mye tid med sin mor - vet godt at jeg ikke kan forvente det.

Jeg forstår ikke hvordan konflikter eller en ugrei tone oppstår med voksne barn. Hva gjør man for å få til det? Oppdragelsen er jo over og det er ikke meningen man skal trå dem for nære uten å være invitert inn i den sfæren. Om man føler man ikke er helt på bølgelengde kan man jo gjøre som med andre slektninger man egentlig ikke matcher så godt med: Late som ingenting, gjøre det beste utav det og holde pludringen til mer ufarlige og overfladiske tema? 

TS her. Jeg synes det er interessant å høre alle versjoner av emnet. Godt å høre at dere har et problemfritt forhold. Du sier at du ikke forstår hvordan konflikter eller en ugrei tone kan oppstå og det kan jeg prøve å forklare. Først av alt må jeg si at jeg overhodet ikke ønsker konflikter, men når man er veldig forskjellige blir det lett misforståelser. Ting jeg sier eller gjør og  tror skal være positivt kan fort bli oppfattet på en helt annen måte. Og "ungene" kan si eller gjøre ting på en måte som de synes er naturlig, men som jeg føler er rett og slett nedverdigende.  Ingen av oss ønsker uenigheter men vi har innimellom vansker med å tyde hverandres "språk".  

Du skriver at man kan late som ingenting og gjøre det beste ut av det. Det gjør jeg selvfølgelig ofte, men jeg synes ikke det er tilfredsstillende i lengden med et sånt forhold til egne barn.  Jeg er et problemløsende følelsesmenneske og derfor har vi dypere samtaler om kommunikasjon og omgangsform de ganger det passer - det blir absolutt ikke presset på noen. Jeg vil si jeg har et godt forhold til barna mine, men det er nok litt annerledes enn mange andre.

 

Anonymkode: 45a87...2ff

[AnonymBruker]

indigob skrev (23 timer siden):

virker som om folk tror at barna MÅ være like foreldrene eller at barna skylder dem noe når dem blir eldre. Et barn er ikke en eiendel eller noen man kan bestemme over, foreldrene må da godta barna som de er og godta valgene dem tar ? jeg er i dag 29 år og lever på en helt annen måte enn min mor og vi er veldig forskjellige, men hun godtar da meg for den jeg er og støtter meg i det jeg velger å gjøre fordi at jeg er et menneske uavhengige av hun. 

Om jeg har skrevet noe som har fått deg til å tro jeg tenker slik om "barna" mine så er det helt feil. De er voksne mennesker med et eget liv. Jeg tror aldri jeg har kritisert dem for valg de har tatt eller snakket nedsettende til dem på noen måte. Jeg er kun opptatt av kommunikasjon - at vi skal forstå hverandre.

Anonymkode: 45a87...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vi har alle trekk fra de fleste diagnoser så jeg synes det er rart du drar frem autisme på egne barn.  Så legger du til at det ikke er snakk om diagnose. På meg virker det som om du anser ungene har trekk fra far du ikke liker og at du sliter med å akseptere dem. 
Her føler jeg det er du som er problemet, du må lære deg å akseptere barna dine som de er. 
Jeg synes ikke noe om dette innlegget og hvordan du fremstiller barna dine og samtidig fremhever at du kjenner til autisme for å understreke meningene dine. Gå i deg selv her.

Jeg har et bra forhold til mine voksne barn.

Anonymkode: 5d265...7ad

Her har du nok tolket mye feil. Jeg har et tett og godt forhold til barnefaren og er veldig glad i han. Men det er en realitet at de trekkene finnes, og at "barna" med stor sannsynlighet har arvet det. Jeg aksepterer barna mine helt og fullt, jeg støtter de i alle valg og er ikke en mor som kritiserer ofte. Jeg vil si jeg har et veldig åpent sinn. Men vi har problemer mtp kommunikasjon. Jeg tror at de som ikke har opplevd å være i nære relasjoner med noen med "autistiske trekk" vil ha problemer med å forstå hva jeg mener. Jeg elsker "ungene" mine over alt, og jeg sitter ikke her for å rakke ned på dem. De er verdens beste, med god utdanning og jobb - samt noen få men svært nære venner. I all hovedsak har vi det særdeles hyggelig når vi er sammen.

Flott å høre at du har et godt forhold til dine voksne barn.

Anonymkode: 45a87...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er ikke trådstarter, men hovedinnlegget kunne like gjerne være skrevet av meg. Mitt barn er som ts, og dette trekket er arvet fra faren. Dette handler ikke om å slite med å akseptere, men hvordan man er på bølgelengde. For min del går det ut på å «lese» barnet mitt for å unngå misforståelser eller for å få forståelse. Og til den som skrev innlegget her; tro meg på at foreldre som ts og meg har gått i oss selv mange, mange runder. 
 

Til ts: jeg vet akkurat hvordan du har det, og kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg elsker barnet mitt høyere enn alt her i verden, vi er nære uten at jeg føler at vi forstår hverandre. Dette handler ikke om barnets far eller motvilje mot han/trekk fra han da barnet vårt er miks av gener fra mange, men klart dette trekket er svært gjenkjennende. 
 

Vi er sammen som familie, men mer på måten barnet ønsker enn det jeg kunne tenke meg. Barnet mitt har mer behov for å være alene feks og synes det er slitsomt med for mye sosialt samvær. De andre barna mine har jeg helt annen kontakt med, men synes likevel at vi har relativt like mye tid sammen. 

Anonymkode: 2b35f...d13

ÅHHHH, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive her inne! Det er så GODT å høre at man ikke er alene i verden om å ha det sånn. Du skriver at du kunne skrevet mitt innlegg, og jeg kan bare si akkurat det samme tilbake. 

Du vet at det ikke er snakk om at man skal bestemme noe som helst, verken hvordan "barnet" skal oppføre seg eller leve livet sitt. Det er snakk om å finne en felles plattform for kommunikasjon. Du gjorde kvelden min veldig fin altså ❤️

Anonymkode: 45a87...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

ÅHHHH, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive her inne! Det er så GODT å høre at man ikke er alene i verden om å ha det sånn. Du skriver at du kunne skrevet mitt innlegg, og jeg kan bare si akkurat det samme tilbake. 

Du vet at det ikke er snakk om at man skal bestemme noe som helst, verken hvordan "barnet" skal oppføre seg eller leve livet sitt. Det er snakk om å finne en felles plattform for kommunikasjon. Du gjorde kvelden min veldig fin altså ❤️

Anonymkode: 45a87...2ff

Skulle ønske vi kunne tatt en kaffe sammen❤️ Dette er nemlig tanker jeg ikke har delt med så mange, det er liksom litt tabu å ikke være bestevenn med barna sine....

Jeg er mye sammen med barnet mitt, mer enn mange andre, men likevel ikke på den måten jeg trodde det skulle bli... Det går mest på de måter barnet mitt vil (ikke det at barnet får bestemme alt) og på det som er våre felles interesser. Nå høres det ut som om barnet mitt er et barn, men det er student nå. Vi har heldigvis en friluftsaktivitet som begge liker. 
Barnet mitt og jeg er nok veldig forskjellig, men har likevel en slags tilhørighet til hverandre. Ikke slik jeg har med min mor eller storesøster, men aksepten for at ting bare er sånn ligger til grunn for forholdet vårt. 

Ut fra det du skriver er mitt og dine barn utrolig lik... Likedan treffer alt du skriver meg rett i hjerte og sjel❤️

 

 

Anonymkode: 2b35f...d13

[AnonymBruker]

Jeg kan kun skrive fra «barnets» perspektiv  selv om jeg er over 40 og gammel nok til å ha voksne barn selv.

Vil si at jeg har et «tildekket konfliktfylt» forhold til min mor (far er død) og det har dessverre alltid vært sånn. Vi bor 5 min unna hverandre men omgås kun når vi «må» og for min del helst ikke da heller. Vi er ekstremt ulike som personer og hun har ingen intensjoner om å legge bort oppdragerrollen, noe som gjør at jeg må ha en overskuddsdag for ikke å føle meg kritisert, dømt og irettesatt - om det så gjelder grammatiske feil eller livsvalg (som forøvrig ikke er spesielle annet enn at jeg er skilt, noe hun også er).

Har selvfølgelig prøvd å prate ut om dette i håp om å få et normalt forhold, men det utløser konflikt selv om jeg bruker alle «riktige» måter å kommunisere på; ikke anklage, snakke i «jeg-form» etc. Enten nekter hun på ting hun har sagt eller så sier hun at hun er klar over at hun har en dårlig virkning på meg - alternativt at jeg har avvist henne (altså min mor) siden jeg var liten. Mulig, jeg husker at jeg var veldig redd henne som liten og i dag er det en blanding av frykt, tristhet og følelsen av ikke å være elsket men derimot være noe galt med.

Forholdet til min mor er grunnen til at jeg valgte ikke å få egne barn, jeg var livredd for at noe skulle skje sånn at jeg ble samme type forelder som henne. I voksen alder har jeg hatt bonusbarn og opplevd at jeg faktisk evner å gi betingelsesløs kjærlighet og samtidig sette grenser, men jeg vet jo ikke om jeg ville evnet dette hvis det var mine biologiske barn - rett og slett fordi jeg ikke vet hvor mye av min mor sine egenskaper jeg har arvet. Ville i alle fall ikke ta sjansen på at mine barn skulle føle det som jeg har gjort. Selvfølgelig vet hun ingenting om bakgrunnen for at jeg er barnløs, hun tror det er sykdom.

Fordi min mor fungerer greit i jobb og i vennskap (men ikke i parforhold), så antar jeg at hun har gode kvaliteter som ikke kommer frem i vår relasjon. Hun er nok evig oppgitt over meg og mine valg (igjen: ordinære valg, jeg er ikke verken hippi, tilhører en sekt, har gjort dumme investeringer eller er uten utdannelse). Jeg føler vi er på to helt forskjellige planeter og skulle helst sluppet å forholde meg til henne i det hele tatt.

Sannsynligvis er hun bekymret for meg og tar det ut på feil måte. Muligens er jeg for lik min far. Trolig klarer jeg ikke å distansere meg nok følelsesmessig til å bare la alt hun sier «skli forbi», men jeg lar det i stedet gå inn på meg. Sier jeg fra er det mitt problem. Hvis jeg sier at jeg blir såret, blir hun irritert og svarer at det får jeg ta på min kappe. Derfor sier jeg minst mulig, har minst mulig kontakt, hører på klaging, kritikk og meningene hennes og tenker at jeg bør kutte henne ut, men jeg gjør det ikke fordi hun er tross alt den nærmeste familien jeg har. Hvis jeg kunne kuttet kontakten uten å få evig dårlig samvittighet så ville jeg gjort det.

Ser med misunnelse og undring på de som har et normalt forhold til foreldrene sine, der de kan ha vanlige samtaler, be om (og få) råd og støtte, få ros når noe har gått bra eller de er stolte over ting de er oppnådd. Der det holder at de bare er seg selv og det er godt nok.

Anonymkode: 5651e...d9b

[AnonymBruker]

Mitt eldste barn er student og blir 21 år. Han er jo egentlig voksen, men har liksom ikke etablert seg 100% utenfor barndomshjemmet enda siden han bor på studenthybel og dessuten har vært endel hjemme pga korona/perioder med kun digital undervisning. Jeg føler vi har et bra forhold. Fremdeles er det slik at jeg har hans fortrolighet på den måten at når han først har noe litt vanskelig han vil snakke om, så er det meg han tyr til. Jeg og barnefaren har vært skilt i ti år , men barna våre har vært  50/50 hos meg og faren. Jeg tror vår sønn betror seg mest til meg fordi han og jeg er mer like i følelseslivet enn hva han og faren er.Jeg prøver å være en støtte nå og å se på ham som selvstendig, slik at jeg ikke lengre ordner så mye for ham. Håper vårt forhold vil fortsette å være godt. Jeg har selv et godt forhold til mine foreldre, og vi omgås en god del, uten at vi er praktisk avhengige av hverandre. Omgangen bygger mye på prat og at vi byr på oss selv, mindre basert på felles aktiviteter.

Jeg har fire voksne stebarn, kun det yngste har jeg hatt en oppdrager- og omsorgsrolle overfor i ca åtte år. Jeg regner henne derfor som et av mine voksne barn, hun er 21 og har bodd 50/50 hos oss og mor inntil nyttår.

Vi er svært ulike i tenkemåte og uttrykksmåte. Jeg vil ikke si vi har et dårlig forhold, men heller ikke nært. Hvis vi skal treffes, er det på vårt/mitt initiativ. Hun blir gjerne med på ferie, kino, tur osv. Det virker ikke som om hun noen ganger savner oss eller ønsker kontakt av seg selv. Hun svarer på spørsmål, men spør ikke tilbake. Virker aldri interessert i å høre om våre opplevelser på reiser der hun ikke er med, selv om hun alltid takker ekte og takknemlig for reisegaver vi gir henne. Hun har Aspergers, jeg tror det er derfor vi strever med å oppnå nær og fortrolig kontakt. Hun er uinteressert i vårt eller søskens liv og gjør ingenting selv for å pleie relasjonene, og hun har både lite kontakt med egne følelser samt å idet hele tatt  uttrykke følelser. Jeg savner henne ofte og er glad i henne/har mye omsorg for henne. Men dessverre føles dersom om hun ikke ville brydd seg om jeg forsvant ut av livet hennes imorgen 😢 Så akkurat dette voksne barnet mitt står jeg ikke nært, og dessverre føler faren noe av det samme. Sårt og vanskelig. 

Anonymkode: ad9bf...01c

[AnonymBruker]

La meg tippe. Far og barna er resultatorienterte «blåruss»  med borgerlig politisk ståsted og med materielle verdier, mens mor er sosialist og jobber innen helse.

Anonymkode: 061ac...7ab

[Abcdefghjklmn]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2021 den 13.12):

Mine barn er 25 og 28 år og er ressurssterke, flotte mennesker. Vi har det stort sett fint sammen, men vi har noen grunnleggende ulikheter som gjør at det kan være vanskelig å forstå hverandre fullt ut. Det er kanskje ikke vanlig å være 100% på bølgelengde, men her er det snakk om forskjeller så store at jeg ser trekk fra autismespekteret - uten at jeg tror det er snakk om noen diagnose (gjennom jobben min kjenner jeg godt til autisme). Til sammenligning føler jeg en mye bedre connection med min bonussønn. Vi forstår hverandre grunnleggende bedre og snakker "samme språk". Barna mine er veldig like sin far, en intelligent, vellykket mann. Også hos han ser jeg trekk fra autisme, men det er noe han nok aldri ville erkjenne selv. 

Jeg er ikke ute etter å diskutere autisme spesielt, men å høre om det er andre som føler seg grunnleggende forskjellig fra sine barn? Og hvordan det preger samværet og familielivet. 

 

Anonymkode: 45a87...2ff

Jeg tror de siste 20-30 årene har barn blitt opplært til å føle seg berettiget til å få, men ikke gi. Mange har offermentalitet, og mangler sympati og selvinnsikt. 

Mange barn forstår sympati som noe gjensidig (jeg ser deg hvis det gir meg noe).

Jeg tror dette kan ha sammenheng med den instrumentelle definisjonen av "omsorg" i vårt  velferdssamfunn der "omsorg" og  "barns rettigheter" blir forstått som synonyme begreper. Det gjør barn til mottakere av lovfestet  rettigheter og medbestemmelse rett, fratatt etisk og moralsk ansvar.

I barneloven, etter at barn fyller 16 blir omsorgspersoneners rolle nærmest begrenset til å være økonomisk forsørger. parallelt med dette har offentlige aktører som helsepersonell, skoler, barneombud, barnevern fått stadig mer å si for barnets utvikling enn  foreldrene. Denne utviklingen har skjedd gradvis, over tid og har svekket  foreldrenes og familienes rolle. En slik rettsliggjøring av "omsorg" gjør barn lite tilbøyelig til å anerkjenne sine foreldre som emosjonelle individer . 

Din bonussønn tar ikke ditt selskap og din omsorg for gitt. Du er ikke et selvfølge for ham. Derfor han toner inn, registrerer og responderer på dine følelser.  

Min datter på 18 har de samme tendenser som dine sønn. Mens min sønn som er 22 kobler godt på når vi er sammen, han toner inn, leser mine følelser, responderer og søker  respons. Han deltar på eget initiativ og er sympatisk både overfor meg og sin søster. Min datter derimot, hun er lite tilbøyelig til å slippe meg til/ slå på følelser i vår relasjon. Men hun er sympatisk og omsorgsfull overfor sin stemor og far som hun møter i feriene.

 

Endret 13. april 2021 av Abcdefghjklmn

[Engel]

TS: syns du dette er noe som har endret seg etter at de ble voksne og flyttet ut?

Spør fordi jeg selv har 3 gutter, de to eldste er tenåringer nå og på vei ut om noen få år. Føler jeg har veldig god og nær kontakt med dem nå, men må innrømme at jeg er bekymret for å miste mye kontakt når de etter hvert flytter ut. Gutter er gjerne dårligere på å ha kontakt med foreldrene enn jentene (eller de har vel mindre behov for det kanskje). Ser at jeg har mye nærmere kontakt med dem enn det faren har da. De er også 3 ulike individer, og jeg merker jo at jeg kommer lettere innpå en av de to eldste enn andre. Men jeg har også funnet ut at jeg må ha ulike tilnærmingsmetoder. Med ene connecter jeg godt med humor og tøysing, med andre trenger vi den rolige, nære samtalen bare vi to. Og jeg tenker det er viktig å akseptere at de er ulike. Og at de kanskje er ulike fra oss også, slik jeg ser du også har gjort.

Ellers er det vel litt sånn at de gjerne distanserer seg i forbindelse med løsrivelsen, men gjerne kommer litt tilbake når det har blitt helt voksne mener jeg å ha lest. Det husker jeg jo selv også. Fra jeg var ca 16 til 22 var foreldrene bare noe som var til nytte når man trengte noe, ellers var de håpløse... Tror ikke det har noe med "systemet" sånn sett, det er en naturlig utvikling fordi man skal bli selvstendige individer. Men jeg forstår tankene dine TS, for dine er nå såpass voksne at det er kanskje feil å tro at relasjonen vil endre seg så mye. Selv om jeg også har sett mye skje med folk når de får barn selv.

[AnonymBruker]

indigob skrev (På 3.4.2021 den 21.24):

virker som om folk tror at barna MÅ være like foreldrene eller at barna skylder dem noe når dem blir eldre. Et barn er ikke en eiendel eller noen man kan bestemme over, foreldrene må da godta barna som de er og godta valgene dem tar ? jeg er i dag 29 år og lever på en helt annen måte enn min mor og vi er veldig forskjellige, men hun godtar da meg for den jeg er og støtter meg i det jeg velger å gjøre fordi at jeg er et menneske uavhengige av hun. 

Godtar barna foreldrene på samme måte som de selv vil bli godtatt? Godtar de at foreldrene er voksne mennesker, med egne liv, ønsker og drømmer? Eller ser de dem kun som foreldre, som helst skal sitte i bakgrunnen, og fortsette som de alltid har gjort, altså med å være foreldre som ofrer mye for at barna skal ha det bra?

Barna er voksne, foreldre er blitt fristilt fra ansvaret det er å ha barn. Unner barna dem å leve som de vil nå, godtar de det?

Anonymkode: 22ef0...5e1