Aldri valgt som noens sosiale kontakt. Hvordan få det bedre med seg selv?

[udiskutert]

Som en snart 30 år gammel aleneboende kvinne i en by med skyhøyt smittetrykk, har ikke covid-19 hjulpet mye på selvfølelsen. De siste månedene har ensomheten vist seg som et veldig sårt punkt i livet mitt. 

Mine venner er i parforhold eller har flyttet tilbake til sine foreldre så lenge korona pågår, og er derfor i sin kohort. Mine foreldre bor langt unna og jeg har ikke mulighet til hjemmekontor. Har flere søsken i nærheten, men alle har partner, og barn, samt noen på vei. I korte trekk, alle mine venner og familie har valgt sine nærkontakter og har formidlet dette til meg ved å si det direkte eller indirekte. 

Jeg har facetimet, ringt, sendt postkort (!) for å prøve å få til en koronavennlig kontakt med venner og familie, men jeg får så lunken respons. Får ofte høre at «det er så synd på deg som bor alene». Når jeg forteller at jeg sliter med liten sosial kontakt, sier folk at det forstår de godt siden jeg bort alene, før de bytter tema. Så får jeg høre i etterkant at en annen venn er invitert på middag, men ikke jeg. Jeg inviterer venner og søsken på gåturer med god avstand, men får til svar at de ønsker å holde sine nærkontakter begrenset. Og det forstår jeg veldig godt. Det er jo akkurat det man skal gjøre etter nasjonale anbefalinger. Likevel stikker det så dypt, det er ingen som ønsker å velge meg som en nærkontakt. Etter disse avvisningene havner jeg i en krisemaksimeringskoma. Jeg grubler og kjører meg lenger ned, tenker det er like greit at jeg ikke er her lenger. 

For å kjenne på en viss orden i livet, sover jeg ikke til langt ut på dag, spiser mat, leser bok og går masse turer. Har merket at jeg går kun turer tidlig på morningen eller sent på kveld, dette for å unngå å se mennesker som koser seg og har det hyggelig i sine lag. Det tærer på meg. Jeg ønsker jo ikke å være en bitter og misunnelig person som ikke klarer å glede seg på andre sine vegne. 
 

Til deres forsvar, så er det ikke venner og familien som har ansvar for meg, for det er jo jeg selv som må ta ansvar i eget liv. Så hvordan klare å trives bedre med seg selv? Jeg har full forståelse for at jeg er veldig heldig i livet, og det er millioner av andre som lider mer enn meg, men jeg opplever at jeg begynner å gråte etter hver eneste lille avvisning jeg får. Er det noen som har noen gode råd til meg?

 

En riktig god påske til deg som leser. ❤️

[Hannah80]

Huff, fikk helt vondt inni meg av å lese dette. Skjønner at dette må være en sår tid for deg.  Håper denne pandemien snart er over, slik at vi kan leve som normalt igjen. Sender deg masse gode tanker. Og det BLIR bedre, snart 🧡

[Boetica]

Du sier at venner og familie ikke har ansvar for deg, men jeg synes man har et ansvar overfor hverandre. Og du har signalisert at du er ensom, uten at de løfter en finger? Skjønner godt du blir på gråten, jeg. Et tips: nettstedet "turvenn.no" Det er flere som ønsker noen å gå tur med. 

[AnonymBruker]

Vet hvordan det er. Holder ikke ut mer. Er alt jeg kan si. I feel your pain. Klem ❤️

Anonymkode: 96ac0...2c8

[AnonymBruker]

Trist å lese. Sender deg masse varme tanker ❤

Har du noen du anser som litt nærmere enn andre, som du kan fortelle hvordan du har det til? Kanskje foreldre eller andre? 

Nå har vi veldig strenge restriksjoner, men snart blir det vår og sommer. Flere og flere blir vaskinert og de kommer nok til å lempe på tiltakene etterhvert. Hold ut, det blir bedre. Jeg lover. ❤

Anonymkode: 4a665...470

[AnonymBruker]

skjønner deg godt! jeg ble først avvist av en veninne som jeg spurte om å gå tur med, kunne brukt munnbind også. fikk som svar at vi kunne gå tur når pandemien var over. det tolker jeg som at hun absolutt ikke har noen interesse av å være min venn. og så spurte jeg en veninne som jeg selv støtter i hennes problemer, om å ta en liten tur ut på en kort skogstur. ga uttrykk for at jeg er deprimert og trengte å treffe noen. bare en time(hun har et barn). når jeg så ble avvist ganske så krasst etter å ventet 5 timer på at vi skulle gå gråt jeg resten av kvelden. pandemi eller ikke, det er lov å tenke på andre. hun får ikke min støtte neste gang hun trenger det. har blitt avvist x antall ganger nå og klarer ikke flere. er litt lei av at veninner med barn kun vil treffes på dagtid mand-fred, mens jeg er opptatt. og kvelder, helger og feriedager er kun forbeholdt mann og/eller barn.

jeg sliter med å få nye venner, så det er søren ikke lett. nå høres jeg bitter ut og beklager det😌😇🙃

Anonymkode: 076f8...761

[Gjest Fnuggolina]

❤️ Skjønner veldig godt at du føler det sånn. 

Og man vil jo ikke ha sympatitid sammen heller, man ønsker jo at noen skal ha lyst liksom.

Men jeg lurte litt på - kan det være du velges bort på grunn av jobben din (kontakt med mennesker/hyppig arbeidsreise eller liknende)?

At de rett og slett er stressa for å bli smittet?

Mitt ene søsken er i en jobb med endel menneskelig kontakt, samboeren i aller høyeste grad (lærer). Jeg tenker jo på det mtp smitterisiko. 

Nå som vaksinene snart er her blir det lettere. 

Tror faktisk mange har det som deg og skammer seg for å være åpen om det.

Men- altså: helt sikker på at disse fintene fra andre ikke handler om din jobb? Sånn mtp ikke mulighet for hjemmekontor?

Utfra teksten din virker du jo som en veldig hyggelig, omgjengelig og oppegående person - så tror neppe det handler om deg. 

Endret 2. april 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt som deg, og er heller ikke i noens kohort. Jeg har datteren min på 9, men jeg skulle så himla gjerne ønske at jeg hadde et voksent menneske å snakke med, gå en tur sammen med - eller i det minste kunne regne med, dersom jeg blir syk og må inn på sykehus. Det er tungt. 
Det er så inderlig vondt å bli avvist - og jeg har i det siste lurt på; når pandemien er over - da har jo disse relasjonene endret seg. Det er ikke bare å gå tilbake til sånn det var før, når man har blitt helt avvist...!? 

Anonymkode: ecf41...ab6

[Gjest ABM]

"Etter disse avvisningene havner jeg i en krisemaksimeringskoma. Jeg grubler og kjører meg lenger ned, tenker det er like greit at jeg ikke er her lenger. "

 Leser av teksten din at du er en høyst oppegående jente så jeg tenker det er like greitt at du blir med mye lenger  

Hva med å chatte med noen på nett?, fortrinnsvis en mann på din egen alder så du får litt spenning inn i hverdagen? Ta tak i problemet og løs det. Du er alt for smart til å skylde på folk som ikke ønsker deg som nærkontakt, Let opp mennesker som ønsker deg i livet sitt og glem de andre for nå.   Riktig god påske til deg også!

[AnonymBruker]

Kjære deg, slik skal det virkelig ikke være. Skjønner veldig godt at dette gjør vondt og at du har havnet på et vanskelig sted emosjonelt sett. Jeg tror alle ville følt det samme som deg i denne situasjonen, det er umenneskelig å være så isolert.
For å være helt ærlig synes jeg familien din høres ut som ræva mennesker. Når man er en familie har man faktisk litt ansvar for hverandre! Og det samme gjelder vennene dine, hva slags folk er de som ikke tar vare på deg når du sier at du ikke har det så bra? Altså, du krever jo til og med veldig lite, en telefonsamtale eller en gåtur med god avstand – det burde alle klare å få til. Kjenner jeg blir ordentlig sint over hvor slemme de er mot deg, skikkelig egoistiske troll er de!

Som de andre nevner, du virker oppegående og veldig hyggelig, så du fortjener virkelig ikke å bli behandlet så dårlig. Jeg har dessverre ingen gode råd, for her har du jo prøvd alt. Altså, når du til og med har prøvd postkort, da har du virkelig prøvd alt! (Synes forresten det var en veldig koselig idé)

Det eneste rådet jeg har er å prøve å se seg om etter nye venner, men det er lettere sagt enn gjort. Eneste tipset er å bli med i sånne vennegruper eller turgrupper på Facebook, det virker å være veldig lavterskel og greit å ihvertfall treffe noen en dag for å gå en liten tur. Men det ville kanskje ikke hjelpe så mye for deg, for det er vel helst familien og vennene du allerede har du ønsker kontakt med. Kunne ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg. Sender deg i det minste en skikkelig god klem. Håper livet blir bedre for deg snart.❤️

—————     
 

Og hvis dere som leser dette nå får litt dårlig samvittighet over at dere ikke har hatt kontakt med en venn på lenge, ring ham/henne nå og avtal å gå en luftetur. Gjør noe, ikke bare sitt der med litt dårlig samvittighet og tenk at det går sikkert bra med ham/henne. 
Og alle dere som kjenner noen som bor alene, ta kontakt. Tør å ta kontakt også selvom dere kanskje ikke kjenner hverandre så godt (enda). Kanskje har du en kollega som bor alene og som kunne trenge å ta en kopp kaffe etter jobb og bare småprate litt i en halvtime? Vær et godt medmenneske og ta litt ekstra vare på de rundt deg, for du vet aldri hva som skjer i livet og plutselig en dag er det din tur til å trenge litt ekstra medmenneskelighet. 

Anonymkode: a8107...e4c

[AnonymBruker]

Jeg ble trist av å lese innlegget ditt og tenker at familien din (+ venner) er merkelige! De vet at du lever alene, og allikevel er det så vanskelig å be deg på middag, gå en tur osv. 

Det er mulig å holde to meter og vaske hender. Folk må jaggu skjerpe seg! 

Anonymkode: 7e484...e81

[AnonymBruker]

Det er akkurat dette jeg har vært bekymret over at skjer. Det er virkelig ikke greit! Pandemi eller ikke, mennesker trenger mennesker. Kan være de rundt ikke klarer å forstå din situasjon og hvor tøft det er, eller at de har blitt daffe og sløve. Kanskje den beste måten er å prøve ut ulike hobbyer og interesser - turvenn.no feks?

Anonymkode: 1e6c7...4b1

[AnonymBruker]

Trist at du må føle det slik. Dessverre er det mange som har det slik. Jeg ble med i turgrupper på FB. Her kan du melde deg på eller selv ta initiativ til en tur. Ikke så mye annet å foreslå i disse tider. 
Har du ellers vært tydelig nok overfor familien din og vennene? Kanskje de ikke har forstått hvor mye det påvirker deg. Jeg tror dette er tilfelle. Skal ganske mye til for at en hel vennekrets samt familie ikke har empati nok til å inkludere et ensomt menneske. 

Anonymkode: 794b4...e71

[AnonymBruker]

Kjære TS❤️ Jeg vet godt hvordan du har det, for jeg kjenner på akkurat det samme selv. Jeg er singel og har ikke barn, og familie og venner har sine nærkontakter i sin egen lille kjernefamilie. Jeg har vært veldig mye hjemme alene dette siste året. I tillegg jobber jeg hjemmefra og har ingen kolleger. Jeg holder på å bli smågal.. det er lett å grave seg ned i tunge tanker, som du sier😔 Jeg opplever ikke egentlig så ofte at venner og familie velger å holde seg borte, jeg tror rett og slett de er så opptatt med sin egen lille boble, og dagene/ukene/månedene bare går av seg selv uten at de klarer å tenke så langt utenfor denne boblen. Det hender en sjelden gang jeg får en melding eller en tlf, og da er det som du sier; de sier «det er leit at du er så mye alene, vi får håpe det bedrer seg snart..» Og så er de over på egne temaer. Og når vi legger på røret, er det lenge til jeg hører fra dem igjen. Og det er nok det som har skuffet meg mest, at de ikke følger opp kontakten når jeg har sagt at jeg er ensom og har der vanskelig. Men jeg tror som de lever i sin egen lille boble.. Uansett, ville jeg bare skrive noen ord til deg og vise forståelse. Jeg vet det er vanskelig😔 Men vi må holde ut, jeg vet det blir bedre❤️ Klem❤️

Anonymkode: 268c2...9f5

[AnonymBruker]

udiskutert skrev (På 2.4.2021 den 15.56):

Som en snart 30 år gammel aleneboende kvinne i en by med skyhøyt smittetrykk, har ikke covid-19 hjulpet mye på selvfølelsen. De siste månedene har ensomheten vist seg som et veldig sårt punkt i livet mitt. 

Mine venner er i parforhold eller har flyttet tilbake til sine foreldre så lenge korona pågår, og er derfor i sin kohort. Mine foreldre bor langt unna og jeg har ikke mulighet til hjemmekontor. Har flere søsken i nærheten, men alle har partner, og barn, samt noen på vei. I korte trekk, alle mine venner og familie har valgt sine nærkontakter og har formidlet dette til meg ved å si det direkte eller indirekte. 

Jeg har facetimet, ringt, sendt postkort (!) for å prøve å få til en koronavennlig kontakt med venner og familie, men jeg får så lunken respons. Får ofte høre at «det er så synd på deg som bor alene». Når jeg forteller at jeg sliter med liten sosial kontakt, sier folk at det forstår de godt siden jeg bort alene, før de bytter tema. Så får jeg høre i etterkant at en annen venn er invitert på middag, men ikke jeg. Jeg inviterer venner og søsken på gåturer med god avstand, men får til svar at de ønsker å holde sine nærkontakter begrenset. Og det forstår jeg veldig godt. Det er jo akkurat det man skal gjøre etter nasjonale anbefalinger. Likevel stikker det så dypt, det er ingen som ønsker å velge meg som en nærkontakt. Etter disse avvisningene havner jeg i en krisemaksimeringskoma. Jeg grubler og kjører meg lenger ned, tenker det er like greit at jeg ikke er her lenger. 

For å kjenne på en viss orden i livet, sover jeg ikke til langt ut på dag, spiser mat, leser bok og går masse turer. Har merket at jeg går kun turer tidlig på morningen eller sent på kveld, dette for å unngå å se mennesker som koser seg og har det hyggelig i sine lag. Det tærer på meg. Jeg ønsker jo ikke å være en bitter og misunnelig person som ikke klarer å glede seg på andre sine vegne. 
 

Til deres forsvar, så er det ikke venner og familien som har ansvar for meg, for det er jo jeg selv som må ta ansvar i eget liv. Så hvordan klare å trives bedre med seg selv? Jeg har full forståelse for at jeg er veldig heldig i livet, og det er millioner av andre som lider mer enn meg, men jeg opplever at jeg begynner å gråte etter hver eneste lille avvisning jeg får. Er det noen som har noen gode råd til meg?

 

En riktig god påske til deg som leser. ❤️

Du kan være min nærkontakt 😊 Har ingen selv og er ei jente på 29 år boende i Vestfold 😊

Anonymkode: 57815...745

[AnonymBruker]

Benytt omstendighetene til å flytte. Begynn på nytt, og begynn ditt liv som den personen du ønsker å være men som du ikke får til å være der du bor nå. Livet er for kort til å ha det kjipt pga andre  

Anonymkode: 4dcde...345

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva man kan gjøre for å få det bedre, TS, ikke på kort sikt, hvert fall. På lang sikt er det gjerne lurt å prøve å etablere nye vennskap med folk som setter mer pris på deg. Ville hvert fall si at du ikke er alene, og at jeg sitter i en lignende båt selv og skjønner hvor utrolig vondt det er. Jeg har prøve å ikke si så mye til vennene mine om det, i frykt for å bli skjøvet enda lenger unna. Er sikkert gøyere å prate/henge med noen som er glade og fornøyde, liksom...samtidig innså jeg jo at hvis man har behov for noe (her: litt mer sosial kontakt og støtte), så er det ikke alltid så lett for andre å lukte det uten at man sier noe. 
 

For en ukes tid siden pratet jeg med en av mine nærmeste venninner på telefonen en liten halvtime, og sa da rett ut at jeg ikke hadde det så bra om dagen og var veldig ensom. Det ble møtt med et lite «åja, nei huff, det var dumt», før hun skiftet tema. Har prøvd å slå av en prat i løpet av påsken også, men hun tok ikke telefonen - ironisk nok sendte hun en melding dagen etterpå og beklagde at hun ikke hadde fått ringt meg opp igjen dagen før, men hun hadde hatt besøk av to venninner og rakk det ikke - men ønsket meg en «strålende påske videre»...jo, takk for den, liksom. Ekstra sårt når det er noen jeg har stilt opp for i tykt og tynt i mange år. 
 

Nå vil jo ikke denne pandemien vare evig, men jeg vet ikke helt hvordan det blir etterpå. Tror kanskje det viktigste man kan gjøre er å prøve å etablere nye vennskap, for hva gjør man egentlig med de «gamle» etterpå? Bare går videre og later som ingenting, med folk som takker nei til avtaler og forslag med begrunnelsen «vi skal jo helst ikke treffe folk om dagen», samtidig som de treffer andre folk annenhver dag? Jeg tror jo, dessverre, at korona har gjort det enda mer synlig at i noen vennskap er man ikke egentlig like gode venner, og at korona brukes som en begrunnelse til å velge bort folk fordi man vil, og ikke alltid fordi man faktisk ikke kan/bør...

Anonymkode: f89b7...942

[AnonymBruker]

Det kan hende at folk i familiekohorter ikke har det så bra heller, så de ikke har noe overskudd igjen til å ivareta andre. Ikke tro at det er lykke hele dagen med flertall. Kanskje de tenker at dette er tungt og slitsomt for alle, vi må bare holde ut.

Utover det, så er jeg enig i at det er dårlig av familie og venner å ikke prøve iallefall, når du har sagt ifra. En telefonsamtale smitter ikke.

Anonymkode: 1bcb4...64f

[Sidsel]

Om denne byen med skyhøyt smittetrykk skulle være Oslo så foreslår jeg at du prøver deg på speedfriending: https://www.facebook.com/groups/speedfriendingoslo Jeg har inntrykk av at det er masser av folk som har det sånn som deg nå, så det er sikkert gode muligheter for å bli kjent med noen som du kan møte in person. 🙂

EDIT: Glemte å spesifisere at speedfriendingen arrangeres på videokonferanse. 🙂

Endret 5. april 2021 av Sidsel

[AnonymBruker]

Synes det er dårlig gjort å si nei til tur med avstand. Er jo nesten eneste aktiviteten man kan holde på med nå uten å bli nærkontakter.

Kanskje det finnes noen vennegrupper på Facebook? Helt sikkert flere i samme situasjon. 

Hvis ikke det er lett med menneskelig kontakt, er du interessert i dyr? Hjelper litt på. Feks passe katt eller hund, tilby luftetur osv.

Anonymkode: 0b912...928