Ned 100 kg - tanker om veien til livsendring

[SPOCA]

De siste månedene har jeg fått en del henvendelser fra andre brukere som gjerne ønsker tips og tanker rundt vektnedgang. Jeg er overhodet ingen guru og ikke har jeg noen fasit, men jeg tenkte det kunne være fint å dele noen tanker og erfaringer. Og få noen tanker og erfaringer tilbake. Jeg skriver fordi jeg vil heie dere fram, alle dere som kanskje sliter med motivasjonen, eller som trenger inspirasjon. Jeg tenkte jeg skulle dele min historie, også for å vise at det må være lov å være seg selv, og at det er greit å ha sine lyter og lyster. Vi er ikke perfekte, og det er ikke jeg. Dette blir i grunn en historie om uperfekthet - og akseptere det. Det gjør det kanskje også perfekt.

Jeg beklager at dette ble veldig langt.  

Mitt livsmål er i utgangspunktet at vi (jeg) må jobbe for å få vekk følelser av nederlag og skam, og heller jobbe for å føle stolthet og glede. Vi (jeg) trenger mer glede og positivitet, og mindre av det vonde og negativitet. Så enkelt.  Så vanskelig. Så innmari vanskelig til tider. 

Jeg startet på 166 kg (vel, 166,4 kg for å være eksakt) i 2014, og reisen har vært lang. Det har ikke vært superenkelt, men det har heller ikke vært kjempevanskelig. Opp- og nedturer har det vært, men egentlig flest oppturer, for meg altså.

Nå skal ikke det så mye til, med tanke på hvor miserabelt jeg hadde den gang i 2014, med en samboer som ikke var særlig snill, og jeg bodde langt fra både venner og bekjente. Og det er her det startet: jeg orket ikke lenger å ha det sånn. Jeg spurte meg selv: hva gjør meg glad? Det var i hvert fall ikke ikke tilværelsen da, og i hvert fall ikke kroppen min. Jeg HATET kroppen min. Jeg hatet meg selv. Jeg hatet livet mitt. Jeg hatet at jeg ikke maktet studiene som jeg ville. Jeg hatet at jeg ikke sto opp for meg selv - og levde i redsel. Jeg hatet at jeg jobbet meg syk. Jeg hatet at jeg følte meg svak og ensom. Jeg som alltid har vært så sterk. Jeg hatet følelsen av skam og utilstrekkelighet. Jeg gikk konstant rundt med en klump i magen.

Mange spør: ja, men hvordan fikk du til dette da? Har du tatt en operasjon?

Nei, jeg har ikke operert meg. 

Først og fremst tok jeg et livsvalg. Det er vel det jeg gjorde. Å rydde opp i eget indre. Et valg som endret hele mitt liv: jeg bestemte meg for å bli glad og ha det godt med meg selv igjen. Det høres kanskje svevende ut, men det var det valget jeg tok. Ikke å gå ned 30 kg eller se ut som en eller annen influencer eller modell. Nei, mitt valg handlet om å se selv i speilet og føle stolthet og glede. Føle stolthet over det man har fått til: og det er kanskje også det som er mitt budskap til mange av dere som sliter og føler seg miserable: det er mulig. Det er faktisk mulig. Det er mulig å ha det godt med seg selv. Og man er mye sterkere enn man kanskje tror eller føler selv.

Først måtte jeg tilgi meg selv. Jeg tilga meg selv for alt det vonde jeg hadde påført meg selv - og all den skammen jeg følte. For alle kaloriene jeg hadde spist, for all sjokoladen jeg ikke klarte å holde meg unna. Tilgi meg selv for at jeg måtte kjøpe større størrelser i klær, for jeg overspiste og la på meg. For at jeg hadde blitt så stor og at jeg da veide 166 kg.

For det andre: Jeg begynte å lytte til meg selv; jeg tillot meg å leve ut hele meg i sin store prakt. Å tørre å leve ut min litt spesielle glede over 50-tallskjoler, samtidig som jeg tillot meg selv å være den introverte og innadvendte. Nei, jeg trenger faktisk ikke å være utadvendt, sosial og på hele tiden. Jeg kuttet ut avtaler jeg ikke orket å holde, venner som ikke egentlig er venner - og verv jeg ikke orket å opprettholde. Å f.eks. velge å gå ut av verv som jeg egentlig gjorde kun for å glede andre var en befrielse å kutte ut. Nå gjør jeg primært ting jeg liker og har glede av. Og jeg har fått meg ny jobb (igjen), da jeg merket at den jeg har går på bekostning av livsgleden.

Kanskje høres dette egoistisk ut, og det er det vel kanskje også, men det handler om å ta vare på seg selv. Jeg er en person med pasjon, lidenskap og livsglede - og livet mitt må reflektere det. Og jeg liker å være omsorgsfull og gjøre ting for andre, og ja, jeg er en altruistisk person, men det kan fort bli altoppslukende. Man mister fort seg selv. Nå gjør jeg det på mine premisser; jeg har frivillige verv fordi jeg kan selv bestemme når jeg orker og kan og gidder å være det, samtidig som jeg får hjulpet andre mennesker. Det er viktig for meg. Jeg føler både at jeg lytter til meg selv og jeg får glede av det jeg gjør. Å gjøre ting bare for å gjøre dem fungerer ikke i lengden om det gjør en dårlig. Det kan fort medføre at man får dårlig samvittighet og dårlige tanker om seg selv.

Mitt viktigste mål har jeg faktisk nådd: jeg ER stolt. Jeg ER glad. Jeg tillater meg selv å være glad og føle meg stolt. Det er viktig for meg: å tillate seg å føle disse tingene. Å bli kvitt skammen. Jeg er meg selv tvers igjennom. Jeg gjemmer meg ikke bort. Ja, jeg er hun rare og merkelige i alle de fargerike kjolene, men det er jo bare bra. Jeg kan i hvert fall seg selv i speilet og være fornøyd.

Jeg er i dag veldig glad for mine valg. Som ufrivillig barnløs vil jeg alltid bære med meg en sorg rundt det. Jeg trodde jeg aldri skulle få lov til å få drømmejobben, for jeg mestret ikke studiene som jeg ville den gang, men så klarte jeg det allikevel. Men uansett: jeg tror at arbeidet med å snu tankegangen, uavhengig av hva jeg har opplevd i årenes løp, faktisk har gjort disse prosessene enklere å håndtere. Ikke misforstå: det er ikke enkelt, det er det fremdeles ikke, men det gjør at jeg klarer å klamre meg litt til gledene og det positive, også i de verste periodene. Nå sier ikke jeg at det er enkelt, og jeg har vært tøffe tak i de mest slitsomme periodene, men det har i hvert fall vært lys i tunellen.

Ja, jeg har telt kalorier, men jeg har aldri nektet meg selv noe. Det er mitt motto: begrense, framfor å nekte seg. Jeg vet med meg selv, etter flere omganger med lavkarbo, at jeg elsker sjokolade og potetgull. Sånn er det. Jeg liker alt som liksom skal være fy-mat. Men jeg gidder ikke det: jeg lever ikke etter at noe er nei-mat lenger. Fremfor å gå på smeller fordi jeg nekter meg ting har jeg heller "latt meg selv falle": jeg tillater meg alt, som igjen gjør at gjør at jeg ikke føler at jeg går glipp a noe, som igjen gjør at jeg ikke føler behovet for å f.eks overspise. Jeg har en skuff full av godteri som det sjeldent blir spist, til tross for at jeg ELSKER sjokolade. Og den kan stå urørt, for jeg vet det: jeg kan alltids ta meg noen biter sjokolade. Jeg har ikke et så lavt kaloribudsjett, så jeg kan faktisk tillate meg 50 gram melkesjokolade de fleste dager uten problemer. Og dermed har jeg tatt vekk den trangen jeg hadde til å spise mer.

Og nei, jeg løper ikke maraton. Jeg har ikke satt meg hårete mål om å bli superfit. Jeg måtte ta utgangspunkt i det jeg er god på, og det er å gå. Jeg har ikke bil, jeg går overalt, så da går jeg minst 10 000 skritt om dagen. Som regel ender jeg med mye mer enn det. Men uansett, det har vært et fint mål. Det har hjulpet meg mye. Å gå er gøy, å gå er mestring for meg.

For meg har det vært viktig at terskelen er så lav at jeg orker å gjøre det selv når jeg er supersliten etter jobb.

Og tenk det: etter mange år med kontinuerlig vektnedgang begynner jeg endelig å se den endelige målstreken for selve vektnedgangen. I årevis har jeg jobbet mot et mål jeg satte meg: å gå ned 100 kg. Men det var et sånt litt hemmelig mål, som jeg har hatt i bakhodet. Som nevnt har det for vært viktig å IKKE sette seg for hårete mål. Rett og slett fordi min misjon har vært å sette så enkle mål at jeg er nødt til å klare dem - og det for å fjerne skam og følelse av utilstrekkelighet.

Jeg er ikke minus 100 ennå. For en stund siden bikket jeg -90 kg. Men jeg er der snart. Når vet jeg ikke. Jeg er ikke så opptatt av det, egentlig. Jeg veier meg ikke så ofte. Og strengt tatt jubler jeg uansett. Jeg stresser ikke. Jeg fortsetter i min samme tålmodige takt.

Uansett. For meg begynte dette som, og fremdeles er, et livsprosjekt. Livsprosjektet, eller livsendringen, er først og fremst en opprydding i hodet, i sinn og kropp. Jeg måtte finne ut av hva som var grunnen til at jeg spiste som jeg gjorde. Vektoppgangen var et symptom. For meg var den et symptom på at jeg hadde det vondt. Jeg måtte jobbe for å gjøre livet mitt bedre. Vektnedgangen ble en konsekvens av å få det bedre - og ikke målet i seg selv. Det ble også viktig at jeg må gjøre det jeg vil og det jeg orker.

Jeg merker en spesiell ro i kroppen, men kanskje det er fordi prosessen har vært så langvarig. Snart må jeg tenke på hvordan det er å leve uten å tenke i minus. Men heller bare leve sånn at jeg holder meg der jeg skal være. Det blir rart. Veldig rart.

Jeg vet ikke hva andre føler, men om dere har erfaringer med gjerne små eller store vektnedganger, vil jeg gjerne høres deres erfaringer. Vi har ulike tilnærminger, og det som fungerer for meg fungerer nødvendigvis ikke for andre, vi er tross alt forskjellige. Derfor er det spennende å lytte til andre. 

Og still gjerne spørsmål, om man har dem. Jeg svarer gjerne utfra mine erfaringer, selv om jeg selvfølgelig ikke har noen fasit.  

Endret 2. april 2021 av SPOCA

[AnonymBruker]

Du har virkelig gjort en enormt bra jobb!! Gratulerer! Jeg skal også ned mange kilo, og ble veldig inspirert av innlegget ditt. Skal ned ca 50 kg. 

Jeg teller ikke kalorier detaljert, men likevel gjør jeg et overslag i hodet. Spiser rundt 1900 om dagen og går ned på det. Lurer på om du kan si litt mer om dette med kaloritelling. Hvor mange kalorier spiste du da du starta, underveis og nå?

Har du en fast dag i uka du spiser litt godis? Eller tar du bare litt når du føler for det? 

Anonymkode: aac9b...8e5

[Sola de]

 Du har gått en lang vei. Gratulerer

Jeg har gått ned over femti kg på i underkant av halvannet år. Som deg begynte jeg å gå. Gikk hver dag uansett vær og vind. Til å begynne med gatelangs og etterhvert som beina krevde større utfordringer bakker og deretter i fjellet. Tror det er viktig å si at man må gå i sitt eget tempo. Merket raskt om jeg gikk med andre så hang jeg lenge etter. Det jeg ikke var flink til var styrketrening ved siden av. Så mistet alt for mye muskelmasse og klarte ikke etter hvert noe så enkelt  som å bære handlekurven lenger på butikken. Jeg raste fort ned i vekt, så antar det har noe med den saken å gjøre. Hvordan har du klart å opprettholde muskelmassen? Mener å huske du gikk raskt ned også den gang i 14/15/16? Jeg er sterkere nå blitt, men har ikke vært lett. Før var jeg alltid sterk, så har vært rart å bli så pinglete i forhold til hva jeg var. 

Noe annet er hvordan man blir behandlet. Som natt og dag. Virker som folk synes det er helt fair å være ufin mot overvektige. Å være stor blir skambelagt Vi er vakre alle sammen uavhengig av størrelse.  

[AnonymBruker]

@SPOCA, det står enormt stor respekt av hva du har fått til, men enda større respekt står det av den evne til å formidle.

Jeg er dypt imponert over hvordan du forteller hva som har fungert for deg uten å legge det frem som en fasit og den eneste sanneten, snarere tvert i mot.

Jeg gikk selv ned 50+ kilo for et par år siden, og det som er litt morsomt å se er at jeg gjorde noe likt som både deg og @Sola de, jeg begynte å gå og det har jeg fortsatt med. Jeg går minst 10000 skritt hver dag, ofte mer, men aldri mindre. Jeg koser meg med litt ekstra i helgene, men ukedagene levert jeg ganske nøkternt, det  passer for meg. 

Jeg heier på oss alle - og jeg vil gjerne takke deg enda en gang for at du deler historien din. Du gir håp til mange, tror jeg, og det er så utrolig viktig!

Anonymkode: 42412...e9e

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du har virkelig gjort en enormt bra jobb!! Gratulerer! Jeg skal også ned mange kilo, og ble veldig inspirert av innlegget ditt. Skal ned ca 50 kg. 

Jeg teller ikke kalorier detaljert, men likevel gjør jeg et overslag i hodet. Spiser rundt 1900 om dagen og går ned på det. Lurer på om du kan si litt mer om dette med kaloritelling. Hvor mange kalorier spiste du da du starta, underveis og nå?

Har du en fast dag i uka du spiser litt godis? Eller tar du bare litt når du føler for det? 

Anonymkode: aac9b...8e5

Tusen takk for hyggelige ord. Og så flink du er som er på vei, det er også bra jobba! 

Man må jo finne ut hva som er greiest for seg selv. Jeg er veldig nøyaktig, men det er litt i min natur, jeg kan ikke vite bare sånn omtrent, jeg MÅ vite eksakt. Også når jeg går over kaloribudsjettet. Men det betyr ikke at det nødvendigvis er det riktige å gjøre. Fungerer overslag for deg, er jo det sånn du skal gjøre det, tenker jeg.

For å svare på spørsmålene dine: da jeg startet lå jeg vel på rundt 2500-3000 kalorier om dagen, da lå jeg omkring 1000 kalorier i minus. Høres mye ut, men med tanke på at jeg veide 166 kg, så rant kiloene allikevel raskt av fordi jeg begynte å øke skrittmengde fra rundt 4-5000 skritt om dagen til minst 10 000. Så da kunne jeg spise så mye uten problemer. 

Nå ligger jeg på mellom 1500-2500 kalorier, alt ettersom. Jeg forbrenner ca 2800-3000 kalorier per dag, så da ligger jeg omkring 1000 kalorier i minus. Denne uken har jeg derimot ligget et par hundre kalorier i minus hver dag. Jeg koser meg med påskeegg og stresser ikke med det.  

Det varierer veldig. Jeg har begynt med periodisk fasting som gjør at det begrenser seg ganske naturlig. Det har ført til at jeg spiser godteri primært på lørdager, for det er en dag jeg starter fastingen senere (jeg har spisevindu mellom 10 og 19), dvs at jeg faster mellom 19 og 10, men på lørdager begynner jeg ikke fastingen før kl 23-ish). 

Når det er sagt: det er egentlig ikke noe jeg er så fryktelig nøye med. Har jeg lyst på sjokolade, spiser jeg sjokolade, hvis kalorigrensen tillater det. Så egentlig tar jeg det mest når jeg føler for det. Jeg kan jo bli fysen jeg og, men da spiser jeg kanskje en rute eller to, og gir meg der. Heldigvis kommet over de cravingsene jeg kunne få før, som igjen kan være fryktelig slitsomt.

Sola de skrev (9 timer siden):

 Du har gått en lang vei. Gratulerer

Jeg har gått ned over femti kg på i underkant av halvannet år. Som deg begynte jeg å gå. Gikk hver dag uansett vær og vind. Til å begynne med gatelangs og etterhvert som beina krevde større utfordringer bakker og deretter i fjellet. Tror det er viktig å si at man må gå i sitt eget tempo. Merket raskt om jeg gikk med andre så hang jeg lenge etter. Det jeg ikke var flink til var styrketrening ved siden av. Så mistet alt for mye muskelmasse og klarte ikke etter hvert noe så enkelt  som å bære handlekurven lenger på butikken. Jeg raste fort ned i vekt, så antar det har noe med den saken å gjøre. Hvordan har du klart å opprettholde muskelmassen? Mener å huske du gikk raskt ned også den gang i 14/15/16? Jeg er sterkere nå blitt, men har ikke vært lett. Før var jeg alltid sterk, så har vært rart å bli så pinglete i forhold til hva jeg var. 

Noe annet er hvordan man blir behandlet. Som natt og dag. Virker som folk synes det er helt fair å være ufin mot overvektige. Å være stor blir skambelagt Vi er vakre alle sammen uavhengig av størrelse.  

Takk for fine og flotte ord @Sola de, og ikke minst fine refleksjoner.

Og ikke minst: vanvittig godt jobba!  

Jeg har mistet noe muskelmasse, som dessverre ikke er uvanlig, men jeg har ikke mistet så mye. Legen var positivt overrasket (han har spesialisert seg innen idrettsskader, trening osv, han har vært veldig god hjelp de siste årene), så jeg har prøvd å gjøre styrkeøkter når jeg føler for det. Jeg gjør det kun når jeg orker og gidder, for jeg orker ikke den greia med å begi meg ut på opplegg som jeg ikke klarer å følge opp, og dermed påfølgende skuffelse. 

Når det er sagt ift ben: jeg har gått mye i ulent terreng, det har gjort at jeg har klart å beholde styrken i bena relativt bra. Legen beskrev meg som en seig geit med mye muskler i bena. Bærer man på mye tyngde blir man jo også sterk, for så vidt. Men for å svare: ja, jeg gikk ned ganske raskt i starten, det var 30-40 kilo på en kort periode. Men jeg merker heldigvis ikke særlig til å ha mistet mye muskelmasse. Kan vel være at det er sånn jeg er bygget. Til gjengjeld er jo jeg en som ikke klarer å løpe særlig langt (selv om jeg kan gå MYE), så jeg er ikke utholdende, mest eksplosiv. Det gjør vel at jeg kanskje har klart å beholde mye av den styren så godt som jeg har. 

Ellers er jeg enig med deg ift hvordan man blir behandlet. Det er som natt og dag. Nå opplever jeg faktisk å få hjelp ute på restaurant - og ikke måtte vente i evigheter. Ikke bli oversett i en butikk om man trenger hjelp - eller verst av alt: bli fortalt at her det ikke noe for deg. Og jeg slipper hetsen som jeg har blitt utsatt for, som den gangen en fremmed mann på butikken mente at "sånne som deg fortjener ikke å leve", bare fordi jeg sto med en sjokolade i hånda og skulle feire 30 kg vektnedgang. 

Det livsendringen har vist meg er vel egentlig hvem som er ens ekte venner, og hvem som er overfladiske. Det er en ting. En annen ting er den redselen jeg konstant gikk med for å ikke passe inn. Fysisk altså: ikke få på seg beltet på bussen, på flyet eller i bilen. Sjeldent jeg opplevde det, men det hendte det skjedde slik at det ble værende som en ting jeg gikk rundt og var skikkelig engstelig for. Det er så ekstremt flaut på alle måter. Jeg gremmes fremdeles over da jeg ikke fikk tatt den ene karusellen på et tivoli fordi jeg var for stor. Det var flaut. Ekstremt flaut.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

@SPOCA, det står enormt stor respekt av hva du har fått til, men enda større respekt står det av den evne til å formidle.

Jeg er dypt imponert over hvordan du forteller hva som har fungert for deg uten å legge det frem som en fasit og den eneste sanneten, snarere tvert i mot.

Jeg gikk selv ned 50+ kilo for et par år siden, og det som er litt morsomt å se er at jeg gjorde noe likt som både deg og @Sola de, jeg begynte å gå og det har jeg fortsatt med. Jeg går minst 10000 skritt hver dag, ofte mer, men aldri mindre. Jeg koser meg med litt ekstra i helgene, men ukedagene levert jeg ganske nøkternt, det  passer for meg. 

Jeg heier på oss alle - og jeg vil gjerne takke deg enda en gang for at du deler historien din. Du gir håp til mange, tror jeg, og det er så utrolig viktig!

Anonymkode: 42412...e9e

Takk for fine ord!

Og du er jo en stor inspirasjon selv, må jeg si. Høres ut som du gjør mye av det samme som meg, og det er jo flott å se at det virker for andre også (uten at jeg kan ta kred for det på noen som helst måte). Bare fint å se at jeg ikke er alene sånn sett. Ingenting er bedre enn det.  

[Gjest SVK]

Dere er superflinke! Inspirerende og flott at dere deler deres erfaringer!

Endret 2. april 2021 av SVK

[Flamme]

Wow 👏👏👏👏👏

[AnonymBruker]

Du inspirerer, SPOCA! Både på karriereforumet og med din livstilsendring. 

Anonymkode: 40316...2fc

[AnonymBruker]

Hva er det typiske du spiser ila dagen? 

Anonymkode: 929e7...675

[AnonymBruker]

Hvordan har det gått med huden din?☺️ Vanvittig bra jobba! 

Anonymkode: 9023e...793

[Bayley]

Fantastisk altså 👏🏻👏🏻👏🏻
Jeg skjønner at dette med slanking er komplisert, og mye (i hvertfall jeg) ikke skjønner enda.

Jeg har hatt som mål å gå ned 42 kilo, da havner jeg på 68 som blir en fin vekt. Jeg går også hver dag, mellom 10-20000 skritt. De dagene jeg ikke går så mye jogger jeg isteden 5 km.

Jeg vet ikke hvor mange kalorier jeg lå på før jeg startet, men jeg kan ikke ligge over 1500 (helst et par hundre under) for å gå ned. Spiser jeg 1500 ligger jeg jevnt, uten verken å gå opp/ned. 

[Gjest Albbas]

Takk for at du deler. ❤️❤️

[AnonymBruker]

Gratulerer! Det er vel fortjent!

Selv gikk jeg ned 25 kg på ett år. Fra 90kg til 65kg. Og jeg kjenner igjen så mye av det du skriver.

Motivasjonen for vektnedgangen for meg var at jeg rett og slett ikke ønsket å ha det sånn som jeg hadde det lenger. Å bli sliten dersom jeg måtte gå opp ei trapp, eller måtte ta pauser på vanlige gå turer. Det var en følelse av at slik ville jeg rett og slett ikke leve.

I tillegg er jeg så enig i dette med "å la seg selv falle" i ny og ned, og å legge listen mtp trening på et realistisk og ok sted. Så lenge 80% av valgene man tar i matveien er bra, så er det faktisk nok. Da kan man ta med seg en kvikklunsj på tur eller ta et glass brus på restaurant. Det viktigste er faktisk totalen til slutt! I tillegg må ikke trening være sånn at man står og spyr etter bakkeintervaller... Hvor lenge klarer man å motivere seg til sånt, da? Nei, det gjelder å finne de tingene man kan holde på konsekvent over langt tid. For min del ble variasjon en nøkkel. Jeg kunne gå på treningssenter en dag, gå tur den neste, spille minigolf med venner en annen dag. Det timeplanen den dagen, lysten og motivasjonen inviterte til var det jeg endte opp med å gjøre:-)

Stå på!! Lykke til videre! Takk for delingen:-)

Anonymkode: 500e9...27d

[SPOCA]

SVK skrev (På 2.4.2021 den 20.44):

Dere er superflinke! Inspirerende og flott at dere deler deres erfaringer!

 

Flamme skrev (På 2.4.2021 den 21.31):

Wow 👏👏👏👏👏

 

AnonymBruker skrev (På 3.4.2021 den 12.59):

Du inspirerer, SPOCA! Både på karriereforumet og med din livstilsendring. 

Anonymkode: 40316...2fc

Takk takk! 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hva er det typiske du spiser ila dagen? 

Anonymkode: 929e7...675

Det varierer jo selvsagt, men en vanlig hverdag ser gjerne slik ut:

Frokost: Havregrøt eller annen grøt av bygg etc. Er glad i grøt. Gjerne med bær.

Lunsj: 5-6 knekkebrød eller 3-4 brødskriver, gjerne grovt. Hender jeg spiser rundstykker, ca 2 stk. Pålegget er gjerne makrell i tomat eller leverpostei. Om det er snakk om ferske rundstykker liker jeg fersk Go & Mager-servelat på. Også glad i fiskekaker, så hender jeg har det på rundstykkene.

Middag: Alt fra taco til kjøttkaker og poteter i brun saus til kylling i fløtesaus med ris. 

Spiser stort sett kun 3 måltider om dagen, og er ikke veldig glad i snacks og mellommåltider.

Spiser stort sett første måltid rundt kl 10:00 og siste måltid ikke senere enn kl 19 (pleier å spise rundt kl 18). Faster mellom kl 18/19 og kl 10.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hvordan har det gått med huden din?☺️ Vanvittig bra jobba! 

Anonymkode: 9023e...793

Takk!

Det går egentlig ganske bra. Jeg tror kanskje det har litt med at vektnedgangen har gått over såpass lang tid, som igjen gjør at huden har fått tid til å trekke seg sammen. Når det er sagt: jeg har noe løshud jeg og, det gjelder spesielt overarmene og rundt magen. Det er dog ikke nok til at jeg vil få støtte til å få fjernet huden, men jeg tenker at jeg en dag skal spare til en slik operasjon, men det er ikke noe som føles veldig skjemmende, ennå i hvert fall. Lever jo fremdeles i håpet om å kunne få barn, så uansett ikke aktuelt før man er ferdig med å få barn i så fall. 

Bayley skrev (7 timer siden):

Fantastisk altså 👏🏻👏🏻👏🏻
Jeg skjønner at dette med slanking er komplisert, og mye (i hvertfall jeg) ikke skjønner enda.

Jeg har hatt som mål å gå ned 42 kilo, da havner jeg på 68 som blir en fin vekt. Jeg går også hver dag, mellom 10-20000 skritt. De dagene jeg ikke går så mye jogger jeg isteden 5 km.

Jeg vet ikke hvor mange kalorier jeg lå på før jeg startet, men jeg kan ikke ligge over 1500 (helst et par hundre under) for å gå ned. Spiser jeg 1500 ligger jeg jevnt, uten verken å gå opp/ned. 

Takk for det. 

Og så flink du er, jeg heier på deg! 

Albbas skrev (5 timer siden):

Takk for at du deler. ❤️❤️

Takk! 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Gratulerer! Det er vel fortjent!

Selv gikk jeg ned 25 kg på ett år. Fra 90kg til 65kg. Og jeg kjenner igjen så mye av det du skriver.

Motivasjonen for vektnedgangen for meg var at jeg rett og slett ikke ønsket å ha det sånn som jeg hadde det lenger. Å bli sliten dersom jeg måtte gå opp ei trapp, eller måtte ta pauser på vanlige gå turer. Det var en følelse av at slik ville jeg rett og slett ikke leve.

I tillegg er jeg så enig i dette med "å la seg selv falle" i ny og ned, og å legge listen mtp trening på et realistisk og ok sted. Så lenge 80% av valgene man tar i matveien er bra, så er det faktisk nok. Da kan man ta med seg en kvikklunsj på tur eller ta et glass brus på restaurant. Det viktigste er faktisk totalen til slutt! I tillegg må ikke trening være sånn at man står og spyr etter bakkeintervaller... Hvor lenge klarer man å motivere seg til sånt, da? Nei, det gjelder å finne de tingene man kan holde på konsekvent over langt tid. For min del ble variasjon en nøkkel. Jeg kunne gå på treningssenter en dag, gå tur den neste, spille minigolf med venner en annen dag. Det timeplanen den dagen, lysten og motivasjonen inviterte til var det jeg endte opp med å gjøre:-)

Stå på!! Lykke til videre! Takk for delingen:-)

Anonymkode: 500e9...27d

Takk, og så flink du også har vært! 

Ja, man må finne det som passer en selv best. Jeg er kanskje litt motsatt av deg, for jeg er ikke så glad i variasjon, haha. Jeg er nok merkelig konform og "satt", men så lenge det fungerer jo det det viktigste. 

Endret 4. april 2021 av SPOCA

[Diamant20]

Kjempe bra jobbet🙌🏽

[AnonymBruker]

Du er imponerende! Både den utrolige vektnedgangen, men også måten du har klart det på. Du har ikke kastet deg på en quick fix, en eller annen sær diett, men du har forstått fra starten at dette må være en endring hode og vaner, en prosess som du skal leve med resten av livet med. 

Jeg kjenner deg ikke, men er likevel litt stolt av deg 

Anonymkode: 3747e...370

[Wit]

Jeg er utrolig imponert over jobben du har gjort, og du har all grunn til å være stolt av deg selv.

Du har gjort dette på den tunge måten med en total livstilsendring og har gått ned over tid. Selv skal jeg ned ca 40 kilo og vet at hvert kilo kan være et slit i perioder.

Du er et stort forbilde for at jeg skal klare dette 👍🙌

[SPOCA]

Diamant20 skrev (På 6.4.2021 den 19.38):

Kjempe bra jobbet🙌🏽

Takk!  

AnonymBruker skrev (På 7.4.2021 den 0.47):

Du er imponerende! Både den utrolige vektnedgangen, men også måten du har klart det på. Du har ikke kastet deg på en quick fix, en eller annen sær diett, men du har forstått fra starten at dette må være en endring hode og vaner, en prosess som du skal leve med resten av livet med. 

Jeg kjenner deg ikke, men er likevel litt stolt av deg 

Anonymkode: 3747e...370

Tusen takk for fine ord.  

Og ja, du har helt rett. Det er viktig å ha med seg hodet, ellers er det vanskelig å få til en langvarig prosess. Det er ihvertfall mitt mantra. 

Wit skrev (På 7.4.2021 den 9.00):

Jeg er utrolig imponert over jobben du har gjort, og du har all grunn til å være stolt av deg selv.

Du har gjort dette på den tunge måten med en total livstilsendring og har gått ned over tid. Selv skal jeg ned ca 40 kilo og vet at hvert kilo kan være et slit i perioder.

Du er et stort forbilde for at jeg skal klare dette 👍🙌

Takk for det!  

Og lykke til med vektnedgangen, jeg heier på deg! 

[JennieB]

Jeg er så glad jeg fant denne tråden akkurat når jeg trengte det. Jeg holder selv på med livstilsendring og i perioder går det skikkelig trått. Da er det ekstra fint å lese innlegg som ditt som viser at det er mulig. 

På mitt tyngste veide jeg 145 kg. I løpet av 1.5 år gikk jeg ned ca 40 kg, men jeg hadde ikke tatt tak i grunnene til at jeg brukte mat for å døyve følelser, og jeg gikk tilbake til overspising og smågodt. Mye smågodt. Det er noen år siden nå, og da jeg skulle veie meg igjen var jeg gått opp til 123kg, selvom det er mye, var jeg redd jeg hadde gått helt opp til min gamle vekt igjen. Det hadde jeg heldigvis ikke, så jeg forsøker nå å sette meg små, gjennomførbare mål. Jeg er nå nede i 116,5 kg. Jeg har egentlig ikke vekt som et mål, drømmen er å være i så god form at jeg kan gå på de fjellturene jeg vil uten å ha en nær-døden-opplevelse på vei opp og å lære å ha et kosthold der jeg spiser mat for næring ikke for å unngå å føle ubehagelige følrlser. Jeg synes veien frem er så lang og akkurat nå er det vanskelig å finne motivasjonen. 

Jeg bruker periodisert faste og spiser hovedsaklig 2 måltider om dagen. Det hjelper meg å trene på når kroppen er sulten og når den er mett, og jeg kan spise større porsjoner enn om jeg spiser mange måltider. Foreløpig er det eneste metode jeg har funnet for å unngå å falle ned i smågodtet og ferdigmat-bonanza. Jeg går mye tur i skogen, og forsøker å gå litt ekstra fort opp bakker. Tenker å begynne å trene etterhvert for å komme i form så jeg kan gå mer krevende turer. 

Jeg drømmer om å kunne kjøpe klær i vanlige klesbutikker, velge klær jeg synes er fin ikke de som passer. Jeg føler meg ikke så stor som jeg er, så når jeg ser meg i speilet, eller går i byen og plutselig ser speilbildet mitt i et vindu skvetter jeg litt. Er det meg liksom? Med så store lår og så stor rompe. Da føles veien veldig lang. Følte du noen gang på det? Hvordan taklet du det eventuelt?