samlivsbrudd

[Gjest anonym bruker]

Etter å ha vært sammen med samme mann i 13 år, bodd sammen i 9, har en sønn på 9, så vil jeg ikke dette mer.

Problemet mitt er at eg ikke klarer å gjøre det, klarer ikke å si at nå vil jeg ikke mer.

Er redd for hvordan han vil reagere, for hvordan livet vil bli etterpå..

Jeg føler det slik at jeg undertrykker mine egne følelser, og tenker først og fremst på han og barnet, at de skal ha det best mulig.

Har tenkt på dette lenge, forholdet mellom oss er langt fra bra, og hvor mye skal en egentlig ofre av seg selv for at et forhold skal fungere?

Jeg føler meg ikke fysisk tiltrukket av han, sex er noe jeg absolutt ikke har lyst på, til hans store frustrasjon..

Er glad i han, og vil han bare godt, men hvordan få han til å innse at det er til det beste å ende dette nå?

Vi er forferdelig dårlig på å kommunisere med hverandre, og ofte hender det at han bare stikker ut og avgårde når vi krangler.

Han hadde sikkert klikket om det hadde vært meg som bare stakk på den måten men..

Er stille fortvilet for tiden, har tenkt på dette lenge, og eg har ikke lyst å utsette problemet stort lenger, men eg mangler gutsen til å gjøre det..

Tar imot råd både på godt og vondt, trenger litt støtte..har det vanskelig nå..

Noen som har vært oppe i samme situasjon?

[sixx]

[Gjest Gjest]

Sett deg ned,skriv en liste over hva som er bra og hva som er dårlig i ditt forhold.

Er nok best at du tar en skikkelig prat m.ham etterpå,og tar opp ting du har skrevet ned .om det er mulig da,du skr.ikke noe om han er voldelig o.l.

Kanskje han tenker det samme som deg,at han vil ut av forh.

si på en rolig måte at kanskje det er best å bryte opp.

[Gjest Gjest]

Bare et lite tips.. Prøv å les boka "Kjærligheten's fem språk" før du gjørnoe drastisk..

Kanskje dette hjelper,men vet ikke........

[Lina]

av og til er det viktig å tenke på seg selv, hva som skal til for at DU skal ha et godt liv, og hva som skal til for at DU skal bli lykkelig...

..Det kan være vanskelig, fremtiden blir usikker, og det blir gjerne litt verre før alt blir bedre, men det er kanskje verdt det!!?? Om du tror at du kan få det bedre på sikt, så er det verdt å ha det litt tøfft og vanskelig en periode...

En skal nyte kjærligheten mens den varer, men den dagen en finner ut at det ikke går lenger, så skal en gi slipp på det.. Du blir lykkelig igjen, det skal eg love deg!! men ofte må det gjøres en del forandringer..

Lykke til, og oppdater gjerne tråden..!

Endret 28. august 2005 av Lina

[Gjest Embla s]

Hvor lenge har du følt det sånn?

Ikke for å moralisere, men jeg t r o r at hvis man først har gått lei, er det lett å kjøre seg fast i et mønster der man tror at livet vil bli så mye bedre hvis man går. Spesielt hvis det virker vanskelig å få til et brudd. Jeg kjenner personlig en del som har hatt det slik du beskriver mens som har klart å snu situasjonen og som en stund etterpå er sjeleglad for at de ikke forhastet seg. (men klart - hver situasjon er unik, så det er ikke meningen å belære deg!)

Syns du skal snakke med ham om at du føler at dere står i stampe, og la han skjønne at du mener forholdet er inne i en krise. Hvis det endre med at du går er det utrolig mye mer fair mot ham at han også har vært med i prosessen. Syns du skylder ham det etter 13 år.

Jeg har også tro på samtale med en 3. part til stede, som kan hjelpe dere å kommunisere/se ting i perspektiv.

Lykke til

[Gjest Gjest_fruen_*]

Etter 13 år, så er det normalt slik du har det,men da må man være villig til å gjøre noe for å finne tilbake tilhverandre. Om ønsket er der for begge!

Har dere snakket sammen om forholdet deres. At en voksen mann stikker ut...vitner om veldig dårlig komunikasjon.

Er han da redd for fortsettelsen, hva som måtte komme?

Hva om dere gikk til rådgiving?

Fortell deg selv om hva som er bra med din mann og forholdet.

Hva har du når du blir alene?

Har vert i samme saituasjon selv, 0 sex,0 komunikasjon. Bodde sammen som venner kan man si. Ingen god situasjon. Vi ko oss ut av det.

Man kan bare ikke gi opp etter de rosenrødedagene blir grå.

Vi selv farver dagene våre. Også de grå.

[Gjest trådstarter..]

Takker for svar dere!

Eg har tenkt på dette lenge, flere år, men eg er altfor feig til å gjøre noe med det.

Det har vært et veldig ustabilt forhold, mye krangling. (eg har også vært utro, han vet om det, er 4 år siden)

Er ikke noe fysisk vold med i bildet, han er snill, men eg føler meg ikke tiltrukket av han lenger. Har ikke lyst at han skal ta på meg, kysse meg, vil ikke ha en klem en gang.

Han blir jo veldig frustert når eg ikke vil ha sex, aller helst så vil han ha det hver dag, men eg takler det ikke..

En annen sak er hans manglende hjelp i huset, med det daglige husarbeid. Har snakket/ kranglet om det ofte. Og eg må mase på han for å få han til å gjøre noe. Det hjelper jo ikke akkurat på i denne situasjonen.

Har bedt han flere ganger om å skjerpe seg, men det virker håpløst.

Eg er redd for hva som evnt kommer til å skje etter bruddet, og eg tror at han er veldig redd for forandringer.

Eg holder ikke ut tanken på å leve resten av livet med han. Eg ser det ikke for meg dessverre.

Vi var jo ganske unge da vi ble sammen, og eg føler kanskje at eg ikke har fått levd livet, på en måte. Eg savner friheten...

Men ikke misforstå, det er ikke 'bare' derfor eg ikke vil mer. Er ikke noe partymenneske som fester hver helg.

Skal ikke gjøre noe overilt, men har som sagt tenkt på dette lenge. Føler at eg må ut av dette før eg blir gal..

Men er så mye å ta hensyn til, har både barn og hus sammen..

Men så er det mine følelser da.... eg føler eg ikke kan ignorere de lenger..

Uff, forventer ikke at dere har noen mirakelløsning til meg, vil bare få det ut!!

Og på toppen av det hele så får eg dårlig samvittighet nå får å skrive dette her....

*sukk*

[Gjest Gjest]

Sjekk alle lover og regler som går på dette med å flytte ut av huset med barnet. Undersøk ALT som har med mekling, rettigheter o.s.v. å gjøre.

Når du har greie på alt dette, så setter du deg ned med mannen din (det MÅ du bare gjøre), og så forteller du at du ikke vil være gift med ham lenger, og at du vil begynne å se etter leilighet til deg og guttungen. Det er tross alt ikke rimelig at han som IKKE vil ut av ekteskapet skal bli kastet ut av hus...

Du skriver at du mangler gutsen til å gjøre noe med dette... Vel, er alternativet nok til å motivere deg? Å leve med en mann du ikke har følelser for ... for resten av ditt liv fordi du mangler gutsen til å ta kontroll over tilværelsen din... er det du risikerer om du ikke tar tak i dette.

Og vit at verden venter på deg!! Du fortjener å ha det bra!! Det er ikke slik det skal være i et ekteskap!!

[Gjest Milah]

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver. Har det litt på samme måten selv, men her er det ingen barn med i bildet. Skulle ønske jeg hadde noen råd å komme med, både til deg og meg selv!