Veldig lite trygg på meg selv som mor.. Hvordan håndterer dere disse situsjoner?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på nettopp fylte 3 år, og unngår visse situasjoner med han fordi jeg har fryktelig dårlig selvtillit som mor. Jeg tar han aldri med på butikken alene, på lekeplassen eller lignende, fordi jeg er livredd for at han skal slå seg vrang/ikke høre etter når vi for eksempel skal dra.

Dette er nemlig en gjenganger når vi gjør ting - at han slår seg vrang/nekter å dra/avslutte om vi skal alt fra å dra hjem fra lekeplassen eller avslutte en dusj. Når vi er hjemme er det ikke like farlig, men offentlig unngår jeg slike situasjoner for alt det er verdt om jeg er alene. Jeg har ofte lite tålmodighet i slike situasjoner, og ender det opp med at jeg må fysisk dra med meg barnet, er vi i gang. Da er det sparking, skriking og hyling, og han blir ikke fornøyd igjen med det første heller. Har jeg samboer, besteforeldre eller noe med meg, er det ikke like ille, da vi er flere, men er jeg alene, synes jeg disse situasjoner er forferdelige.

Nå blir jeg mer alene med barnet da barnefar har fått seg jobb lengre unna, og blir mer borte. Jeg ønsker derfor å jobbe fra meg denne frykten for å ta med meg barnet på ting, da det er noe jeg er lite stolt over, og jeg føler det gjør meg til en dårligere mor. Jeg ønsker ikke å være avhengig av å ha andre der for å kunne gjøre ting med barnet mitt. Derfor lurer jeg på om noen har noen tips, og hva dere gjør i disse situasjoner? Jeg ønsker jo helst å få med meg han fra for eksempel lekeplassen - eller ut av dusjen for den saks skyld, uten å måtte fysisk dra han med meg. 

Vil bare avslutte med å si at jeg er ekstremt lite stolt over at dette er et problem for meg, og at jeg faktisk unngår visse situasjoner fordi det gjør meg så angstfylt. Jeg kan grue meg skikkelig til å bare ta han med meg utenfor, fordi jeg er redd for å ikke få han med meg inn igjen, og slik ønsker jeg ikke at det skal være..

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

Du kan se det slik, du er en mamma til en treåring og du er ikke alene i den båten. Det er mange mange mange foreldre daglig som må bære med seg hylende sparkende barn. Dette må du bare stå i, barnet ditt er i en alder som er utfordrende, men det er helt normalt og vanlig. Barnet utforsker grenser og har funnet sin egen vilje, og gidder ikke nødvendigvis komme når mamma sier han må gå. Hadde jeg sett dere på lekeplassen hadde jeg bare tenkt, jepp, vi er flere. Hilsen mor til en seksåring og en 2,5 åring. 

Anonymkode: 2c84f...919

[AnonymBruker]

Dette har alle småbarnsforeldre opplevd, og det vil komme flere som opplever det samme. Så er nok ikke mange som løfter øyebrynet når han slår seg vrang når dere skal hjem fra lekeplassen.

Anonymkode: 37ae3...44f

[AnonymBruker]

Jepp dette er helt vanlig. Har mang en gang måttet snu mens jeg har vært på butikken og tatt med meg guttungen under armen, med hyling og skriking. Det går over 🙂

Anonymkode: d232e...94b

[Hactar]

Det kan være lurt å forberede barnet på at aktiviteten snart skal avsluttes. Det kan også hjelpe å gi barnet en følelse av medbestemmelse, ved å spørre for eksempel om han vil rutsje fem eller ti ganger til.

Så når dere skal gå, kan du prøve å være i forkant med «førstemann» eller en annen form for lek på vei hjem. Få ham engasjert i noe som fører dere i riktig retning.

Og når alt feiler, som det ofte gjør, så føl deg trygg å at du er langt fra den første, svette mammaen med en sparkende smårolling under armen. 

[AnonymBruker]

Jeg prøver å gå ned på hans nivå og megle rolig. Hvis det ikke funker går jeg, også kommer gutten ofte springende etter. Hvis det ikke går bærer jeg han med meg. Det verste jeg ser er foreldre som står og megler med barnet i lang stund. Bedre å plukke barnet opp og gå om dialog ikke fungerer

Anonymkode: 65b10...7a2

[asterix]

Om alle tiltak feiler og gutten slår seg vrang tar du han kort og kontant under armen og går. Ikke noe å være redd for.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg har en sønn på nettopp fylte 3 år, og unngår visse situasjoner med han fordi jeg har fryktelig dårlig selvtillit som mor. Jeg tar han aldri med på butikken alene, på lekeplassen eller lignende, fordi jeg er livredd for at han skal slå seg vrang/ikke høre etter når vi for eksempel skal dra.

Dette er nemlig en gjenganger når vi gjør ting - at han slår seg vrang/nekter å dra/avslutte om vi skal alt fra å dra hjem fra lekeplassen eller avslutte en dusj. Når vi er hjemme er det ikke like farlig, men offentlig unngår jeg slike situasjoner for alt det er verdt om jeg er alene. Jeg har ofte lite tålmodighet i slike situasjoner, og ender det opp med at jeg må fysisk dra med meg barnet, er vi i gang. Da er det sparking, skriking og hyling, og han blir ikke fornøyd igjen med det første heller. Har jeg samboer, besteforeldre eller noe med meg, er det ikke like ille, da vi er flere, men er jeg alene, synes jeg disse situasjoner er forferdelige.

Nå blir jeg mer alene med barnet da barnefar har fått seg jobb lengre unna, og blir mer borte. Jeg ønsker derfor å jobbe fra meg denne frykten for å ta med meg barnet på ting, da det er noe jeg er lite stolt over, og jeg føler det gjør meg til en dårligere mor. Jeg ønsker ikke å være avhengig av å ha andre der for å kunne gjøre ting med barnet mitt. Derfor lurer jeg på om noen har noen tips, og hva dere gjør i disse situasjoner? Jeg ønsker jo helst å få med meg han fra for eksempel lekeplassen - eller ut av dusjen for den saks skyld, uten å måtte fysisk dra han med meg. 

Vil bare avslutte med å si at jeg er ekstremt lite stolt over at dette er et problem for meg, og at jeg faktisk unngår visse situasjoner fordi det gjør meg så angstfylt. Jeg kan grue meg skikkelig til å bare ta han med meg utenfor, fordi jeg er redd for å ikke få han med meg inn igjen, og slik ønsker jeg ikke at det skal være..

Anonymkode: cf5c9...2e0

Ville heller øvd meg på å lære meg selv at å bære en skrikende treåring ut overhodet ikke er noe mislykket. Du gir ham jo sjansen til å komme først, men slår de seg helt vrange (og det gjør de jo titt og ofte), så bærer man dem rolig med, og snakker til dem rolig. 
 

Det er ikke noe mål i oppdragelsen at barn aldri skal ha sterke følelser og gi uttrykk for dem. Så jeg ville rett og slett eksponert meg for den følelsen. Gjør man det mange nok ganger blir man desensitivisert på flauhetsfølelsen. Klem!

Anonymkode: 8279b...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ville heller øvd meg på å lære meg selv at å bære en skrikende treåring ut overhodet ikke er noe mislykket. Du gir ham jo sjansen til å komme først, men slår de seg helt vrange (og det gjør de jo titt og ofte), så bærer man dem rolig med, og snakker til dem rolig. 
 

Det er ikke noe mål i oppdragelsen at barn aldri skal ha sterke følelser og gi uttrykk for dem. Så jeg ville rett og slett eksponert meg for den følelsen. Gjør man det mange nok ganger blir man desensitivisert på flauhetsfølelsen. Klem!

Anonymkode: 8279b...240

Signere denne. Godt skrevet!

Anonymkode: d7a79...fee

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg! Hadde det sånn, men har øvd opp evnen til å stå i det. Har til og med blitt sett stygt på av sikkert barnløse, som tror man kan oppdra uten at barn blir misfornøyd innimellom.

Anonymkode: 4b049...918

[AnonymBruker]

Tenk slik på det:

Trass og protester fra en treåring kommer stort sett fra en av to grunner:

1) Ikke innfridde forventninger, og manglende språk/ følelsesregister til å håndtere dette. 

2) Øving på egen vilje og testing av sine og dine grenser. 

1 kan du gjøre noe med. Feks min minstemann fikk nedsmelting når sparkesykkelen skulle få være med i barnehagen. Det var avklart med de ansatte (covid og greier) og vi hadde gledet oss til å ta med sparkesykkelen. Når vi da skulle sette den igjen ute og gå inn i garberoben, fikk småen hetta. For barnet hadde sett for seg å ankomme på sykkel og at alle skulle se. Det ble ikke som forventet. Vær t-y-d-e-l-i-g. 

Nå skal vi på lekeplassen, men først skal vi kle på oss og gå til parken hvor lekeplassen er. Du kjenner han best, og liker han å løpe langt unna, så si at det ikke er lov. Liker han sandkassen så forbered ham på å dele/ikke ødelegge andres slott/lek feks. Og forbered ham på å måtte vente å tur i sklia om han elsker denne. Og prøv. 

Nr 2 er klin umulig å gjøre noe med. Men du kan gjøre noe med hvordan du føler det. For har du en som nekter støvler i regnvær men vil ha på skoene, ikke vil spise middag tross favorittrett, nekter tannpuss etter å ha pusset pliktoppfyllende siden første tann? Gratulerer, du har en mentalt sunn unge som øver på selvstendighet og finner sin egen stemme og vilje. Prøv å huske det som mantra, at det må gjennomgås av de fleste og at det er et like viktig skritt som å tegne kruseduller, falle å slå seg, osv. 

For meg hjalp det enormt å tenke på nr 2 og forsøke å forberede nr 1. Og ha uendelig tålmodighet. Gi rom for å være sint eller lei seg (spesielt ved overgang av aktiviteter som er morsomme). Hjelp ungen til å bruke ord. "Du ble skuffet nå, og det forstår jeg." fordi du hjelper ungen til å snart kunne bruke ord i stedet for trass/hyl i lignende situasjoner. 

Men prøv! Akkurat som barna, så må vi mødre også øve. ❤️

Anonymkode: 1277c...81b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du kan se det slik, du er en mamma til en treåring og du er ikke alene i den båten. Det er mange mange mange foreldre daglig som må bære med seg hylende sparkende barn. Dette må du bare stå i, barnet ditt er i en alder som er utfordrende, men det er helt normalt og vanlig. Barnet utforsker grenser og har funnet sin egen vilje, og gidder ikke nødvendigvis komme når mamma sier han må gå. Hadde jeg sett dere på lekeplassen hadde jeg bare tenkt, jepp, vi er flere. Hilsen mor til en seksåring og en 2,5 åring. 

Anonymkode: 2c84f...919

Ja, du har vel rett. Føler vel litt at han er blitt for stor til at jeg skal bære han med meg, og har for meg at folk tenker at «hu der, hu har ikke kontroll på ungen sin.» 

Takk for oppløftende svar.  

Ts

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

Hactar skrev (3 timer siden):

Det kan være lurt å forberede barnet på at aktiviteten snart skal avsluttes. Det kan også hjelpe å gi barnet en følelse av medbestemmelse, ved å spørre for eksempel om han vil rutsje fem eller ti ganger til.

Så når dere skal gå, kan du prøve å være i forkant med «førstemann» eller en annen form for lek på vei hjem. Få ham engasjert i noe som fører dere i riktig retning.

Og når alt feiler, som det ofte gjør, så føl deg trygg å at du er langt fra den første, svette mammaen med en sparkende smårolling under armen. 

Ja, jeg prøver å forberede, og noen ganger funker det, andre ganger funker det ikke. Akkurat sånn det skal være sikkert. Problemet er at jeg bruker så mye energi i forkant på å bekymre meg for om dette skal bli en av de dagene det går skeis, og det sliter meg ut. Skulle ønske jeg var mye mer avslappet på dette området, og ikke brydde meg så mye om jeg kanskje må ta han med meg under armen hjemover. 

Og hvor lenge er det egentlig innafor å fysisk bære med seg ungen hjem? 

Takk for gode tips! På en god dag funker disse utmerket.  
 

Ts

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ville heller øvd meg på å lære meg selv at å bære en skrikende treåring ut overhodet ikke er noe mislykket. Du gir ham jo sjansen til å komme først, men slår de seg helt vrange (og det gjør de jo titt og ofte), så bærer man dem rolig med, og snakker til dem rolig. 
 

Det er ikke noe mål i oppdragelsen at barn aldri skal ha sterke følelser og gi uttrykk for dem. Så jeg ville rett og slett eksponert meg for den følelsen. Gjør man det mange nok ganger blir man desensitivisert på flauhetsfølelsen. Klem!

Anonymkode: 8279b...240

Formulerte meg kanskje ikke helt rett i HI, men det er dette jeg mener. Ønsker å eksponere meg selv for disse situasjonene, men vil først være trygg på at måten jeg håndterer han på faktisk er riktig. At det er greit at jeg tar han med meg under armen når han ikke hører etter. Derfor råder jeg meg med dere, sikkert for å høre at det faktisk er normalt. Selv om han er 3 år, og ikke 1 år lengre.. jeg blir så usikker på meg selv! Samme med etter dusjing. Er det innafor at jeg fysisk løfter han ut av dusjen, når han selv nekter å komme ut, eller er det jeg som er kjip..

Ts

 

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Tenk slik på det:

Trass og protester fra en treåring kommer stort sett fra en av to grunner:

1) Ikke innfridde forventninger, og manglende språk/ følelsesregister til å håndtere dette. 

2) Øving på egen vilje og testing av sine og dine grenser. 

1 kan du gjøre noe med. Feks min minstemann fikk nedsmelting når sparkesykkelen skulle få være med i barnehagen. Det var avklart med de ansatte (covid og greier) og vi hadde gledet oss til å ta med sparkesykkelen. Når vi da skulle sette den igjen ute og gå inn i garberoben, fikk småen hetta. For barnet hadde sett for seg å ankomme på sykkel og at alle skulle se. Det ble ikke som forventet. Vær t-y-d-e-l-i-g. 

Nå skal vi på lekeplassen, men først skal vi kle på oss og gå til parken hvor lekeplassen er. Du kjenner han best, og liker han å løpe langt unna, så si at det ikke er lov. Liker han sandkassen så forbered ham på å dele/ikke ødelegge andres slott/lek feks. Og forbered ham på å måtte vente å tur i sklia om han elsker denne. Og prøv. 

Nr 2 er klin umulig å gjøre noe med. Men du kan gjøre noe med hvordan du føler det. For har du en som nekter støvler i regnvær men vil ha på skoene, ikke vil spise middag tross favorittrett, nekter tannpuss etter å ha pusset pliktoppfyllende siden første tann? Gratulerer, du har en mentalt sunn unge som øver på selvstendighet og finner sin egen stemme og vilje. Prøv å huske det som mantra, at det må gjennomgås av de fleste og at det er et like viktig skritt som å tegne kruseduller, falle å slå seg, osv. 

For meg hjalp det enormt å tenke på nr 2 og forsøke å forberede nr 1. Og ha uendelig tålmodighet. Gi rom for å være sint eller lei seg (spesielt ved overgang av aktiviteter som er morsomme). Hjelp ungen til å bruke ord. "Du ble skuffet nå, og det forstår jeg." fordi du hjelper ungen til å snart kunne bruke ord i stedet for trass/hyl i lignende situasjoner. 

Men prøv! Akkurat som barna, så må vi mødre også øve. ❤️

Anonymkode: 1277c...81b

Tusen takk, dette var et veldig fint og oppklarende innlegg. Det trengte jeg.

Tålmodighet er ikke min sterkest side + intens hyling gir meg så grøsninger at jeg der og da nesten ikke klarer å tenke (høye, intense lyder er noe av det verste jeg vet, jeg detter helt ut), og tro meg, min 3-åring kan å hyle (noen tips til hvordan reagere på dette, ignorere eller korrigere?)

Dette, kombinert med at alt gjerne skjer offentlig, gir meg helt fnatt! Men du har helt rett. Jeg må bare prøve. 

Ta

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

Ts*

Anonymkode: cf5c9...2e0

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Formulerte meg kanskje ikke helt rett i HI, men det er dette jeg mener. Ønsker å eksponere meg selv for disse situasjonene, men vil først være trygg på at måten jeg håndterer han på faktisk er riktig. At det er greit at jeg tar han med meg under armen når han ikke hører etter. Derfor råder jeg meg med dere, sikkert for å høre at det faktisk er normalt. Selv om han er 3 år, og ikke 1 år lengre.. jeg blir så usikker på meg selv! Samme med etter dusjing. Er det innafor at jeg fysisk løfter han ut av dusjen, når han selv nekter å komme ut, eller er det jeg som er kjip..

Ts

 

Anonymkode: cf5c9...2e0

En 3-åring er ikke for stor til å ta med under armen:) Og det er fullstendig innafor å løfte barnet ut av dusjen igjen. 

Sønnen min har slått seg vrang én gang inne på en butikk. La seg ned på gulvet og var helt rabiat. Tok han under armen og forlot "åstedet" sporenstreks. Det var første og siste gang han gjorde det😄 Han var rundt tre år da:) 

[AnonymBruker]

Ikke tips, men jeg kan i hvert fall si at jeg aldri har hatt noen negative tanker når jeg har vitnet lignende situasjoner før. Jeg er ung og foreløpig barnløs, og det er alle vennene mine også, men vi har alle forståelse og medfølelse for foreldre med barn i trassalderen. Jeg tror ikke det er mange som ville dømt deg i en slik situasjon. 

Anonymkode: 8a057...7e1

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (1 time siden):

En 3-åring er ikke for stor til å ta med under armen:) Og det er fullstendig innafor å løfte barnet ut av dusjen igjen. 

Sønnen min har slått seg vrang én gang inne på en butikk. La seg ned på gulvet og var helt rabiat. Tok han under armen og forlot "åstedet" sporenstreks. Det var første og siste gang han gjorde det😄 Han var rundt tre år da:) 

Takk, da kan jeg være trygg på det :) kjenner å bare bygge meg opp litt selvtillit på det området, merker jeg. 

 

Huff, godt det bare var med den ene gangen da :) kan jeg spørre hva du gjorde etterpå? Når han hadde roet seg? Pratet dere om det? Og hva skjedde fra dere forlot butikken til han roet seg? Om det er lov å spørre, altså :) 

Ts

Anonymkode: cf5c9...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke tips, men jeg kan i hvert fall si at jeg aldri har hatt noen negative tanker når jeg har vitnet lignende situasjoner før. Jeg er ung og foreløpig barnløs, og det er alle vennene mine også, men vi har alle forståelse og medfølelse for foreldre med barn i trassalderen. Jeg tror ikke det er mange som ville dømt deg i en slik situasjon. 

Anonymkode: 8a057...7e1

Takk, det setter jeg pris på å høre :) 

Ts

Anonymkode: cf5c9...2e0