fortvilet situasjon....

[Gjest smultron]

Uff..jeg sliter nå..

Er samboer siden 2,5 år. Dette forholdet har egentlig bare vært en enste stor kamp. Jeg har vært sykemeldt i 1,5 år pga angst, vi har kranglet mye om alt og intet. Vi har slitt med tillitsbrudd pga en tredjepart.

Trudde vi var forbi dette, flyttet sammen til ett nytt sted for å virkelig understreke en ny start. Jeg har fått attføring og studerer, skal va ferdig til neste sommer. Dette innebærer jo at jeg ikke har så stor inntekt så sambo betaler husleie og andre større utgifter. Jeg kjøper meg intet ekstra og unner meg intet ekstra, så det som jeg får utbetalt går hit selvfølgelig, etter trekk for lån osv. Jeg har nemlig en del gjeld, bla et stort lån jeg var dum nok at ta opp til min ex, som jeg en i dag ikke fått en krone tilbake på.

Det er også jeg som fylt opp huset med møbler, gardiner, håndklær, sengetøy, porselen ja alt man trenger.

Våre diskusjoner har gått fra at vare rimelige og konstruktive til krangler med stort K. Det er da lett att falle tilbake i det mønstret når en av oss blir sur for noe, men jeg mener at det bare er vi som kan forandre dette hvis vi vill da. Vi kommer fortsatt til at va uenige en gang iblant og fortsatt til at krangle en gang iblant, at tru at løsningen bare er at slutte med det er nok litt naivt mener jeg.

Problemet her er at sambo stikker med en gang jeg sier noe som ikke er "koselig". Og.. han kan bli borte lenge. Jeg vet ikke, men synes ikke jeg er urimelig eller at jeg stiller store krav. Nå sist handlet det tex om husarbeid. Siden jeg er hjemme- selv om jeg studerer på heltid så tar jeg alt ansvar her hjemme, men jeg synes han kan rydde bort etter seg selv og hjelpe til med å dekke på og av til middag tex. Han setter seg veldig ofte fremfor tv eller spiller playstation i middagstid og forrige uke freste jeg ifra for jeg kjente at det boblet over. Resultatet ble at han dro- ikke at han løftet på baken og hjalp til- og dette er nå 9dager siden.

Jeg har gått opp en hel del i vekt pga medisiner. Pga det og min angst så har jeg ikke hatt så mye sosialt liv de siste to årene. Familien min bor i Sverige.

Må legge til at jeg i dag mår ganske så bra, har tatt opp kontakt med venner men det er per meil og tlf en så lenge og at jeg trener aktivt.

Men, uansett, dette gjør at jeg er mye hjemme og han vet hvor han har meg til enhver tid og jeg trur han utnytter seg av dette.

Han sier han hater bråk, det gjør vel de fleste, men vi er to som danser tango her og så lenge det er noe reelt så blir ikke den problemstillingen borte bare fordi man flyr heimen i noen dager…

Jeg kan bli fort sint (da mener jeg ikke ”gal”), men like fort blid og jeg er nok ganske grei å prate og diskutere med.

Det som skjer når han drar er att istedenfor å handle om det som det egentlig handlet om så blir det en greie om at han er borte og at man ikke kan oppføre seg sånn. Jeg blir sint, men innerst inne veldig, veldig lei meg. Vet ikke engang hvor han sover. Sen går bare dagene for meg i å vente på når han ska si fra at det passer for han å prate. Jeg hater å ha ting hengendes i luften, det blir så mye verre. Dessuten blir livet mitt snudd opp ned på hver gang dette skjer og jeg klarer ikke å fungere normalt.

Jeg lurer på om han ser dette som en mulighet at komme bort, gjøre akkurat vad han vill når han vill det uten å ta hensyn eller stå till svars for noen (meg).

Føler det som han har trått over en grense og ikke vill eller kan slutte med å bli borte sånn her.

Han er ganske så sikker på hvor han har meg og att jeg er her- det kan jeg jo takke meg selv for, så han trenger ikke å tenke på at han må ordne opp for å ikke miste meg. Synes bare det er så ille at man kan utnytte en sånn situasjon, hvis man er glad i noen.

Føler meg hele tiden i underlæge, at jeg ikke har noe jeg skulle sagt og gjør jeg det så stikker han. Han mener også at siden han betaler det meste så må jeg bare finne meg i visse ting- som å rydde opp etter han osv…

Må jeg ha ”hjelp” med noe her hjemme så må jeg si dette i minst noen måneder for alt annet kommer føre. Hvis moren hans ringer og trenger hjelp, da stiller han bare inn alle våre planer den dagen og drar til henne.

I dag skulle vi i hvert fall prate om dette, han har ikke vært hjemme på ni dager som sagt, og vad skjer?Han ringer på formiddagen og spør om han kan komme, men att han må sove før vi prater fordi han var nemlig fyllesyk!!!

Han kunde ikke prate om dette før i dag fordi han hadde så mye med jobb osv….sa han..

Han hadde vært ut med en kamerat i går fordi denne kameraten slet så mye i forholdet sitt og han trengte en oppmuntring!!!

Jeg synes for det første at det er så utrolig frekt av han at ringe og si dette til meg, som faktisk ventet på at det sku passe for han å prate og sen at han ska komme hit og sove rusen av seg…Hvis han nu hadde tid till overs i går så burde han vel ha kommet hit, eller bedt med meg ut….

Eller…tenker jeg helt feil???

Jeg sa i hvert fall at han kunde komme hit når han var klar for å prate.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor han er sammen med meg hvis han ikke er gla i meg, det kan jo ikke va for pengene liksom…

Han sier han elsker meg og at han vil løse dette…

Vet ikke vad jeg ska gjøre, føles så håpløst å i det hele tatt si noe. Lurer på om han prøver å såre meg eller om han virkelig ikke skjønner.

Vet ikke engang vad jeg føler for han lengre. Har gått fra og følt meg selv verdiløs til å bli mer arg en lei meg og mister mer og mer respekten for han.

Akkurat nå vil jeg bare flytte, men så er det ju dette med penger da- hur ska jeg kunne overleve på det lille jeg har?

Uff, det er bare en eneste stor verkebyll og føles bare som det blir større og større jo mer jeg nøster.

Vel, dette ble langt og sikkert usammenhengende.

Er det noen som orket å lese til hit så hadde jeg blitt kjempeglad for synspunkter av alle de slag!

[Gjest Gjest_mie_*]

Huff, sier jeg bare.. kjenner meg desverre igjen i din situasjon. Har selv angst og "hadde" samboer. Vi hadde et godt forhold/ eller vanlig forhold med opp og nedturer før min angst. Som deg la jeg på meg mange kilo pga sykdom og medisiner. Dette gikk mest utover min selvtilitt og selvfølgelig med dårlig selvtilitt gikk det utover min samboer. Dette sammen med min angst mistet han den han forelsket seg i. Mye kan være sagt om gode og onde dager, men det fungerer desverre ikke helt sånn i virkeligheten- mange forhold makter ikke de onde

Fra en livsglad, sunn, opptatt, selvstendig jente satt han i igjen med en redd, usunn, veldig avhenig og uselvstendig jente!! Dette klarte han i en god stund, men etterhvert ble hans liv også "hemmet" av det. Han kunne ikke bevege seg langt uten meg. Min sykdom og Angst levde våre liv, opptok all vår tid..

Jaa, vet at mange tenker; fy fillern! Han burde støttet deg, vært der for deg i en vanskelig tid osv. , men verden er ikke svart/hvit.. ikke alle takler alt; det må man bare respektere, uansett hvor urettferdig og hjerterått de kan virke..

Tenk litt over dette, Kan være greit å se det litt fra den andres side? Ikke at det unnskylder alt; som å stikke hjemmefra i 9 dager, oppføre seg som en drittsekk osv. Du snakker også om en 3-part? Det er tydlig at typen din syntes du er veldig forutsigbar; Det burde du virkelig forandre på!

Nå som du har blitt bedre, er tiden inne for å forandre på ting. Begynn på kveldskurs, trene, synge ol. så bygger du opp nytt sosialt nettverk. Er veldig klar over at det er tøft når man har angst, men små steg veit du.. Du vil få mer selvtilitt og ikke lenger tenke så mye over hva han gjør. Reis til frisøren- skaff deg en ny frisyre, begynn å sminke deg litt hver dag og kle deg tøft! Kan hende han vil begynne å savne deg når du begynner å få nye interesser.

[Gjest Gjest]

uff,opplevd lignende selv.oppsøk sosialkontoret,få hjelp der en overgangsperiode,finn deg en plass å bo som du makter å betale,tenk hvor godt du får det uten ham,slipper å gruble over hvor han befinner seg osv.

du har ett liv,ikke kast det bort på en selvopptatt idiotmann

[Gjest smultron]

Tusen takk for svar Gjest_mie_*!

Det kan va vanskelig for en annen å skjønne dette med angst, spesiellt en som samboern min som er ekstremt sosial osv, men allikevel så vil jeg tru at hvis noen jeg var gla i, mådde dårlig, selv om jeg ikke selv kunde identifiere meg med det eller skjønne det, så ville jeg støttet denne personen på best mulig måte. Hvis jeg ser at noen i min nærhet virkelig har det vondt så kunde jeg aldrig tenkt meg, eller tørre å ikke ta dette på allvor. Med å støtte så mener jeg og å stille krav, å få denne personen til å ta tak i ting, ikke bare jatte med og synes synd på.

Det var i denne perioden som den tredje parten kom inn- hans ex.

Man kan si at man aldrig vært så forelsket før, at man vil gifte seg, at man elsker og at man vil gjøre alt for en person,det høres fint ut men teller lite hvis man ikke kan sette ord til handling.

Jeg vet at min samboer ikke kan va allt for meg, men livet er egentlig en kamp på godt og vond og kan man ikke støtte seg til hverandre i dalene, ja da vete f om det ikke er like greit å va alleine.

Jeg har kommet langt, har self noen sekunder av angst fortsatt, men det jeg sliter mest med nu er vekten min og mitt eget bilde av hvordan jeg burde være. Derfor føler jeg meg ikke komfortabel nok til å møte vennenne mine enda, selv om de sier dette ikke har noe å si for dem...

Dette går som du sier, så absolutt ut over forholdet. Min samboer har dæremot aldrig sagt noe om vekten min, har aldrig vært et tema og han har like lyst nå som da.

Jeg sa til han når vi traff hverandre at jeg orker ikke spill. Vil jeg ringe en kveld så gjør jeg det, vil jeg si jeg elsker deg så gjør jeg det. Jeg er trøtt på at man skal tenke på å va "litt vanskelig" litt tilbakeholden- hvorfor det?I flørte perioden kan det va ok, men sen- når man delt seng, delt tallerken,delt snørr og tårer, latter og glede- hvorfor ska man late som man ikke bryr seg når man faktisk gjør det?

Hvorfor må det va en og ikke to som styrer skuta?

Han er 36 og jeg er 28 og vi har vært igjennom myyyye på hver vår kant og sammen.Hvorfor kanvi ikke bare va sammen, diskutere det som kommer, krangle når vi må, bli venner, ha det koselig og leve livet?

Han har det "fritt" hjemme, drar på gutteturer, byturer, leker m kamerater osv, så det er ikke det.

Jeg er i den situasjon som jeg er i, hvorfor må jeg dra bort eller gå til frisøren for att han skal reagere???

Jeg skjønner vad du sier og mener og er enig i mye, blir bare så frustrert over at det er sånn.Jeg har dessuten for det meste sminke og fikser hår og greie klær og lager "kosekveld" i ny og ne....

Jeg vet det selv, jeg må dra bort, jeg må plutselig ikke være her for at han ska reagere og i det hele tatt tenke tanken at han kan miste meg.Skjønner som sagt bare ikke hvorfor, hvis man elsker hverandre og vet grunnen til hvorfor partnern ikke er helt som hun var.

[Gjest Gjest_mie_*]

skjønner godt frustrasjonen din!! Ofte blir sånne "elsk deg selv" fraser for mye når man sliter, men mye sant i de.. Jeg hadde det også slik som deg; typen kunne dra på guttetur osv., men det viste seg at han hadde dårlig samvittighet for å være borte når han viste jeg kun var hjemme; enda jeg var der av fri vilje.. Helt sprøtt syntes jeg.. Det var akkurat som han trengte at jeg var borte og ha litt snev av usikkerhet. Vi kræsjet totalt der; jeg var mer opptatt at han skulle føle seg så trygg som mulig på meg- fordi det var det jeg trengte i forholdet.

Du skal ikke trenge å forandre hele din person for en annen, du har vært ærlig hele tiden og han bør behandle deg med kjærlighet og respekt! Nå ble det slutt med med og samboeren, og det skjedde mest på min usikkerhet/dårlig selvtilitt/kroppsbilde. Jeg la på meg 35kg og låste døren for alt sosialt; jeg skulle gjøre alt når jeg ble slank igjen.. Vel, her sitter jeg ennå- 35kg overvektig, singel, men med økene selvtilitt! Jeg jobber hardt med meg selv, for at det innvendige skal bli bra! Utvendig blir en enda hardere jobb, men jeg skal greie det!

Prat med samboeren din, fortsett å vær ærlig og si hva du tenker uten bli sint.

[Gjest smultron]

Hei og takk for svar igjen...

Trur forskjellen mellom din ex samboer og min en sålenge samboer er at han faktisk ikke har dårlig samvittighet i det hele tatt. Trur han ser dette som en mulighet å være borte, å sove borte, å gjøre vad han vill uten å tenke på meg..

Sant det med overvekt osv..har lagt på meg 25kg og selv om man plasserer problemene der så ligger det ofte i noe annet.

Samboer tekstet meg rundt ni at han fortsatt var veldig dårlig men sku prøve å komme, nå tar han ikke tlf...

Får håpe han hjalp til med å gjøre forholdet bedre til kameraten med en bytur, så det ga noe!For vårt forhold ble det ikke noe bedre ihvertfall.

Kanskje han er med noen annen, kanskje han lurer meg trill rundt..

Prøver at ikke bli sint, men merker at jeg blir det som en slags beskyttelse.Blir egentlig bare veldig såra og lei meg.

[Gjest Gjest_mie_*]

Prøv å ikke tenk det verste! Når det er sagt; han oppfører seg som en tulling spør du meg! Misunner deg virkelig ikke, man passer sitt eget forhold før man hjelper andre..

Får håpe dere for ordnet opp, du har all grunn til å være oppgitt og sint nå! Sender deg en god og ønsker deg lykke til!

[Gjest smultron]

Takk for svar og støtte i natten...

Stor til deg Gjest_mie_*

[Gjest Gjest_mie_*]

Hvordan går det med dere?