Barnet mitt på 10 år har ikke empati.

[AnonymBruker]

Nå begynner jeg virkelig å lure. Jeg har to gutter. Et barn på 10 år og et barn på 5 år. 10-åringen minner veldig om faren sin på enkelte ting. Faren hans er litt enkel om man kan si det slik. Det ble slutt mellom oss fordi jeg var ung da vi ble sammen og etter hvert som jeg ble eldre, modnet jeg. Det gjorde ikke han. Han har likevel mange andre gode kvaliteter.

Jeg har bare tenkt at 10-åringen er litt tregere på å lære seg enkelte ting, enn andre. 5-åringen har et mye større vokabular enn broren og minsten suger til seg all informasjon han får. Han kan lese, skrive, regne og lærer meget fort. 10-åringen derimot, kan jeg prøve og lære ett ord om igjen og om igjen og likevel sitter det ikke. Eller en matematikkformel. Vi kan sitte timesvis med lekser og han hater å lese. Matematikk pleier å gå bra, men han trenger mye støtte.

Han er superflink i sport, k&h og matlaging - helt i motsetning til meg. Mulig derfor jeg ikke forstår han, siden vi er to motsetninger. 

10-åringen er veldig populær på skolen og har alltid vært veldig sosial, kul og gøy. Han er så kreativ og nye leker og morsomheter finner han på umiddelbart. Han har venner i alle aldre og klarer å justere seg om han er med yngre barn, og han klarer å vise modenhet om han er med eldre barn. Likevel så lurer jeg på om han er helt...ja, hva skal en si..normal? Med tanke på at han er så sosial, så tenker jeg ikke asperger, men han klarer ikke å sette seg inn i situasjonen til andre. Han misbruker ikke populariteten (har læreren sagt) og han spør alltid om folk skal bli med i leken (fordi jeg har terpet på dette siden han var liten). Han forteller meg at han trøster venner og andre fordi han ser de er lei seg, men blir ikke lei seg på deres vegne. Han blir ikke lei seg eller får vondt om noen blir mobbet, men står opp for dem fordi han vet at det er det riktige. Han blir ikke lei seg om venners dyr dør, men trøster dem fordi det er det riktige. Han får ikke dårlig samvittighet for ting, han blir bare lei seg om han får kjeft. Han tar lite hensyn og jeg må gi han beskjed på beskjed på beskjed før han hører etter. Lydnivået og aktivitetsnivået er helt ekstremt høyt og han blir utredet for adhd. Faren hans har det også. Barn med adhd har vel empati for andre? Han er ikke slem eller vond mot andre, men jeg starter å lure på om han ikke eier følelser for andre mennesker. Noen tanker? 

Anonymkode: 7b882...ea7

[AnonymBruker]

Han kan være mindre intelligent. På grensen til utviklingshemmet, men likevel ikke.

Anonymkode: 21e3d...cd1

[AnonymBruker]

En form for empati har han da. Kjenner et barn som ikke har empati, og det er stikk motsatt av hvordan sønnen din er.

Anonymkode: 6bdc4...8b0

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut for en gutt for meg- de henger jo ofte litt etter i språk og fag. Ut fra det du sier virker han jo empatisk i og med at han forsøker å trøste - å se at en annen trenger trøst og gi den det er jo også empati.

Anonymkode: 7a859...0e3

[AnonymBruker]

Høres ikke unormal ut. Kanskje han gjemmer seg litt bak et skall og ikke har lett for å vise følelser, gråte? 

Anonymkode: bcb86...904

[AnonymBruker]

Kanskje han manglet empati, eller tenker mer rasjonelt så ting ikke går inn på han.

Han har flust av sympati og det teller mye. Jeg ville hvert stolt av  et barn som er der for sine venner, støtter og inkluderer.

Selv de med empati klarer ikke altid det. 

Men... Du tillegger han negativte egenskaper. Du har tydeligvis noe i mot faren. Du overfører ditt syn på faren over til gutten. Du beskriver gutten i negativt ordlag selv når du skriver om hans positive sider. 

Her må du snu tankegangen din. Se han for den han er. Slutt å sammenlign han med faren.

Anonymkode: 979dc...561

[AnonymBruker]

Det høres normalt ut. Jeg slet også med å føle empati som barn, og fikk aldri dårlig samvittighet for ting med mindre jeg ble tatt. Trodde lenge jeg var psykopat da jeg lærte hva det var, men jeg vokste opp til å bli helt normalt empatisk og i overkant samvittighetsfull.

Anonymkode: 2f3d3...729

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med lærer og assistenter på skolen, vær åpen og ydmyk. Fortell hva du er usikker på og be de om å følge litt med. De er jo med sønnen din i mange timer hver dag omtrent og får sett han mer i sosiale sammenhenger.. Kan være at de har sett tegn til det selv. 

Anonymkode: 34de9...a2d

[AnonymBruker]

Prøver du å sykeliggjøre barnet fordi han ligner på far?

 

Anonymkode: 036c8...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Nå begynner jeg virkelig å lure. Jeg har to gutter. Et barn på 10 år og et barn på 5 år. 10-åringen minner veldig om faren sin på enkelte ting. Faren hans er litt enkel om man kan si det slik. Det ble slutt mellom oss fordi jeg var ung da vi ble sammen og etter hvert som jeg ble eldre, modnet jeg. Det gjorde ikke han. Han har likevel mange andre gode kvaliteter.

Jeg har bare tenkt at 10-åringen er litt tregere på å lære seg enkelte ting, enn andre. 5-åringen har et mye større vokabular enn broren og minsten suger til seg all informasjon han får. Han kan lese, skrive, regne og lærer meget fort. 10-åringen derimot, kan jeg prøve og lære ett ord om igjen og om igjen og likevel sitter det ikke. Eller en matematikkformel. Vi kan sitte timesvis med lekser og han hater å lese. Matematikk pleier å gå bra, men han trenger mye støtte.

Han er superflink i sport, k&h og matlaging - helt i motsetning til meg. Mulig derfor jeg ikke forstår han, siden vi er to motsetninger. 

10-åringen er veldig populær på skolen og har alltid vært veldig sosial, kul og gøy. Han er så kreativ og nye leker og morsomheter finner han på umiddelbart. Han har venner i alle aldre og klarer å justere seg om han er med yngre barn, og han klarer å vise modenhet om han er med eldre barn. Likevel så lurer jeg på om han er helt...ja, hva skal en si..normal? Med tanke på at han er så sosial, så tenker jeg ikke asperger, men han klarer ikke å sette seg inn i situasjonen til andre. Han misbruker ikke populariteten (har læreren sagt) og han spør alltid om folk skal bli med i leken (fordi jeg har terpet på dette siden han var liten). Han forteller meg at han trøster venner og andre fordi han ser de er lei seg, men blir ikke lei seg på deres vegne. Han blir ikke lei seg eller får vondt om noen blir mobbet, men står opp for dem fordi han vet at det er det riktige. Han blir ikke lei seg om venners dyr dør, men trøster dem fordi det er det riktige. Han får ikke dårlig samvittighet for ting, han blir bare lei seg om han får kjeft. Han tar lite hensyn og jeg må gi han beskjed på beskjed på beskjed før han hører etter. Lydnivået og aktivitetsnivået er helt ekstremt høyt og han blir utredet for adhd. Faren hans har det også. Barn med adhd har vel empati for andre? Han er ikke slem eller vond mot andre, men jeg starter å lure på om han ikke eier følelser for andre mennesker. Noen tanker? 

Anonymkode: 7b882...ea7

Jeg syntes det virker som at han er en veltilpasset gutt som gjør gode valg. 

Det er ikke alle som føler så mye på vegne av andre at de blir lei seg om en venn sitt kjæledyr dør, eller lei seg fordi en blir mobbet. Høres ut som at du er mer sensitiv for slikt selv. Han syntes vel det er dumt at noen blir mobbet og han står jo opp for dem uten. Trenger han å gå så veldig inn i dette? Og ang kjæledyret så skjønner han vel at vennen  lir trist, men det er jo ikke hans tristesse? Han sier vel ikke at dyret er uviktig eller annet usympatisk? Han vet hva han skal si. 

Anonymkode: 6b4d5...19c

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som voksen. Der noen føler med følelser for andre blir noen av oss praktisk anlagt i stede - ser løsninger. Jeg er generelt ikke veldig styrt eller preget av følelser, men anser meg ikke som manglende med empati av den grunn..

Anonymkode: 0b616...56a

[AnonymBruker]

Jeg utviklet ikke empati for andre mennesker før jeg var ca. 25 år gammel.

Anonymkode: b6ecd...d59

[AnonymBruker]

Høres ut som en helt normal 10-åring. Det er jo viktig at han utredes med tanke på aktivitetsnivå og konsentrasjonsvansker, men det andre høres jo helt ok ut. Jeg ser ikke helt problemet. 

Anonymkode: 43792...586

[AnonymBruker]

Jeg ser heller ikke problemet her? Gutten virker å være godt likt, trøster vennene sine osv... Om bestemoren til Anne dør, blir ikke jeg lei meg, rett og slett fordi jeg kjente ikke bestemoren til Anne. Men selvsagt trøster jeg Anne og hjelper henne der det er mulig. Og det virker det som om gutten din gjør?

Anonymkode: fd66c...08f

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så vanlig at barn, spesielt gutter, på 10 år har så mye empati på et så konkret plan som du er ute etter. Jeg tror ikke jeg hadde det heller, selv om jeg var veldig opptatt av å inkludere andre og behandle alle bra. Det var vel mer en slags følelse av at det var det rette enn det at jeg var lei meg på andres vegne. Som voksen har jeg så mye empati at jeg har måttet skjerme meg selv fra enkelte situasjoner, fordi jeg setter meg alt for godt inn i hvordan andre har det. 

Anonymkode: bdf32...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Nå begynner jeg virkelig å lure. Jeg har to gutter. Et barn på 10 år og et barn på 5 år. 10-åringen minner veldig om faren sin på enkelte ting. Faren hans er litt enkel om man kan si det slik. Det ble slutt mellom oss fordi jeg var ung da vi ble sammen og etter hvert som jeg ble eldre, modnet jeg. Det gjorde ikke han. Han har likevel mange andre gode kvaliteter.

Jeg har bare tenkt at 10-åringen er litt tregere på å lære seg enkelte ting, enn andre. 5-åringen har et mye større vokabular enn broren og minsten suger til seg all informasjon han får. Han kan lese, skrive, regne og lærer meget fort. 10-åringen derimot, kan jeg prøve og lære ett ord om igjen og om igjen og likevel sitter det ikke. Eller en matematikkformel. Vi kan sitte timesvis med lekser og han hater å lese. Matematikk pleier å gå bra, men han trenger mye støtte.

Han er superflink i sport, k&h og matlaging - helt i motsetning til meg. Mulig derfor jeg ikke forstår han, siden vi er to motsetninger. 

10-åringen er veldig populær på skolen og har alltid vært veldig sosial, kul og gøy. Han er så kreativ og nye leker og morsomheter finner han på umiddelbart. Han har venner i alle aldre og klarer å justere seg om han er med yngre barn, og han klarer å vise modenhet om han er med eldre barn. Likevel så lurer jeg på om han er helt...ja, hva skal en si..normal? Med tanke på at han er så sosial, så tenker jeg ikke asperger, men han klarer ikke å sette seg inn i situasjonen til andre. Han misbruker ikke populariteten (har læreren sagt) og han spør alltid om folk skal bli med i leken (fordi jeg har terpet på dette siden han var liten). Han forteller meg at han trøster venner og andre fordi han ser de er lei seg, men blir ikke lei seg på deres vegne. Han blir ikke lei seg eller får vondt om noen blir mobbet, men står opp for dem fordi han vet at det er det riktige. Han blir ikke lei seg om venners dyr dør, men trøster dem fordi det er det riktige. Han får ikke dårlig samvittighet for ting, han blir bare lei seg om han får kjeft. Han tar lite hensyn og jeg må gi han beskjed på beskjed på beskjed før han hører etter. Lydnivået og aktivitetsnivået er helt ekstremt høyt og han blir utredet for adhd. Faren hans har det også. Barn med adhd har vel empati for andre? Han er ikke slem eller vond mot andre, men jeg starter å lure på om han ikke eier følelser for andre mennesker. Noen tanker? 

Anonymkode: 7b882...ea7

Det tar mange år til før empatien er ferdig utviklet.  Jeg hadde virkelig ikke bekymret meg.

Noe lavere empati er forresten ikke uvanlig hos dem med ADHD.

Anonymkode: fc038...8a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror ikke det er så vanlig at barn, spesielt gutter, på 10 år har så mye empati på et så konkret plan som du er ute etter. Jeg tror ikke jeg hadde det heller, selv om jeg var veldig opptatt av å inkludere andre og behandle alle bra. Det var vel mer en slags følelse av at det var det rette enn det at jeg var lei meg på andres vegne. Som voksen har jeg så mye empati at jeg har måttet skjerme meg selv fra enkelte situasjoner, fordi jeg setter meg alt for godt inn i hvordan andre har det. 

Anonymkode: bdf32...653

Enig i dette. 

Anonymkode: fc038...8a0

[AnonymBruker]

Ingen er født med empati, empati må læres. foreldrene spiller  en viktig rolle i utviklingen av barnets evne til å sette seg inn i andres følelsesliv.

Anonymkode: 2f8c4...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det tar mange år til før empatien er ferdig utviklet.  Jeg hadde virkelig ikke bekymret meg.

Noe lavere empati er forresten ikke uvanlig hos dem med ADHD.

Anonymkode: fc038...8a0

Nei, det er ikke vanlig at de som har ADHD har lavere empati. Hvor har du egentlig dette fra??

Anonymkode: de49c...427

[AnonymBruker]

Han høres ut som en normal og oppegående unge ut fra det du beskriver. At noen i denne tråden kan finne på å si at han høres ut som om han er på grensen til psykisk utviklingshemming, er galskap. 

Anonymkode: fe7be...b3e