Får ikke til å gå ned i vekt og endre livsstilen fordi jeg hater meg selv og livet mitt

[AnonymBruker]

Da prøver jeg igjen. 

For sikkert hundrede gang i livet så prøver jeg å gå ned i vekt, begynne å trene og få et sunt og bedre kosthold. Jeg driver med kaloritelling siden det har fungert for meg tidligere, og det gjør det fortsatt, problemet er bare at jeg sprekker etter 2 uker. Det er alltid etter 2 uker. Og så varer den "sprekken" lenge, i flere uker, og så er det på-an igjen. Jeg har et dårlig forhold til godteri og sjokolade, potetgull og kaker, jeg spiser det som trøst. Sannheten er at jeg har ingen andre gleder i livet og jeg har ingenting annet å se frem til. Jeg føler ikke interesse for ting jeg vanligvis har likt, og det er ingenting som gir meg gode følelser. Jeg har ikke vært glad eller lykkelig på flere år. Det har så klart vært noen små oppturer her og der, men de har vært så kortvarige. Jeg blir overveldet av alle de negative følelsene. 

Grunnen til at jeg sprekker er jo at jeg tenker at ting ikke er verdt det uansett. Jeg ser ingen fremtid og jeg planlegger ikke langt frem i tid, planlegger kanskje frem til søndagen eller fredagen, men å legge planer for livet er ikke uaktuelt, for helt ærlig ser jeg ikke for meg et liv. Jeg ser for eksempel ikke for meg å bli 30 år gammel, heller ikke 40 år. For noen år siden gikk jeg opp mange kilo, og jeg har egentlig ikke funnet ut hvorfor jeg gjorde det, for spisevanene mine har ikke endret seg sånn ekstremt mye de siste 5-10 årene. Jeg spiser så klart mer enn jeg har gjort tidligere, og jeg har sjekket med lege om alt er som det skal med kroppen min og det er det. 

Det høres patetisk ut men den eneste kosen jeg har er sjokolade, potetgull osv. Det er det eneste jeg har å se frem til. Jeg hater å stå opp, hater å dra på jobb, hater å kle på meg, hater å ta stilling til livet generelt. Aller helst vil jeg bare ligge under dyna og drømme meg bort til et liv som jeg aldri kommer til å få. Jeg har ikke venner, jeg har familie men jeg har ikke kontakt med noen. Litt sporadisk kontakt med mamma. Jeg tenker at jeg kanskje bør få meg venner men jeg klarer ikke slutte å tenke at ingen vil være med meg for jeg har ingenting å tilby, dessuten er jeg så pessimistisk og dyster, og det er ingen som vil være med noen som er slik. Samme gjelder kjæreste. Jeg kan ikke forstå at noen ville tilbringe tid med meg, og jeg syns synd på kollegaene mine som er tvunget til å være med meg. 

Jeg prøver å finne glede i trening, men når jeg er på trening så tenker jeg hele tiden at folk ser på meg og ler, at jeg blir dømt fordi jeg gjør ting feil (Jeg er perfeksjonist og prøver så godt jeg kan å gjøre alt riktig) og om noen smiler til meg tenker jeg at de ler av meg og gjør narr av meg. Og så tenker jeg hele tiden mens jeg trener at herregud, hva er det du driver med... Ting blir ikke bedre uansett. Jeg har klart å trene regelmessig i noen måneder nå men nå er det en del dager siden sist, og jeg kjenner at jeg orker ikke trening i dag heller. Prøver å finne glede i å lage mat fra bunnen og kose meg med ordentlig, sunn mat, og det går fint en periode men så begynner jeg å kjenne på lengselen etter å spise sammen med noen, dele opplevelsen sammen med noen. Det er sykt ensom å sitte der og spise middagen du brukte noen timer på og bare være glad for maten helt alene. Høres teit ut men det er sant. Så tenker jeg at jeg kan sende en snap til familiemedlemmer eller kollegaer, men vil ikke være hun som skryter av maten hun lager så jeg lar være. De fleste bryr seg ikke uansett. Her en dag når jeg hadde klart å få vekta til å rikke på seg og jeg så et tall jeg ikke har sett på lenge så ble jeg så glad jeg begynte å gråte, men følte meg ganske tom etterpå for jeg har jo ingen å dele det med. 

Det som skremmer meg litt er at jeg vil egentlig ikke gjøre noe med det, for jeg har på en måte gitt opp. Jeg finner ikke en eneste god grunn til å gjøre noe med livet mitt. Ikke skal jeg ha mann og barn, ikke skal jeg ta utdanning (drømmer jo om å jobbe innen forskjellige yrker men føler meg udugelig så kommer ikke til å klare det uansett) og jeg har rett og slett ingenting å bidra med i livet. Jeg koster ikke samfunnet noe heller for jeg får ikke støtte fra NAV og jeg går ikke til psykolog, så jeg eksisterer bare. Jeg burde kanskje gå til psykolog igjen men det byr meg så mye imot, for jeg klarer ikke å snakke om følelser lenger. Jeg syns det er kjempe vanskelig. Jeg var med legen for ikke så lenge siden i forbindelse med annet og da så han historikken min at jeg sliter med psykisk, og jeg klarte ikke fortelle han noe som helst. Jeg som tidligere var flink til å åpne meg for helsepersonell, har slutta helt. Fikser det ikke. Jeg bare sa at jeg sliter men jeg har gitt opp så gidder ikke prate om det. Ok, det var greit. 

Det eneste som holder meg gående nå er livet jeg drømmer om å leve, som på mange måter er urealistisk. Jeg lever i en boble hele tiden. Jeg har tenkt hele tiden at trening, kosthold og å "fake it till you make it" vil fungere, men jeg klarer det bare i maks 2 uker, så ødelegger jeg all fremgang med å spise i overskudd og spise bare dritt i 2-3 uker, så er det på-an igjen. Vekta rikker seg ikke med andre ord. 

Så ja, her er mine grunner til at jeg er sykelig overvektig. Er mye, mye annet som spiller inn, blant annet oppvekst og påvirkning i barndommen og matvaner i tenårene, men det får bli med dette. Jeg er så frustrert og lei meg at jeg bare vil skrike. Jeg HATER livet, og livet er ikke for meg.

Anonymkode: 85d3b...744

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette ikke handler om vekt, men om psyke. Du er tydelig veldig deprimert. Gå til fastlegen og søk hjelp.

Anonymkode: f7fbb...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg tenker at dette ikke handler om vekt, men om psyke. Du er tydelig veldig deprimert. Gå til fastlegen og søk hjelp.

Anonymkode: f7fbb...d8a

Det er en ond sirkel dessverre. 

Jeg kommer ikke til å gjøre det fordi jeg har gått til DPS i mange år, og de har gitt meg opp to ganger. Så jeg får garantert avslag om jeg søker en gang til. Har brukt opp sjansene mine der, men har jo lært en del ting i terapi som jeg fortsatt bruker i det daglige, og det er jo slik jeg klarer å spise sunt og ta vare på meg selv i noen uker om gangen før jeg plutselig ikke klarer det mer. 

Anonymkode: 85d3b...744

[AnonymBruker]

Mange og mange år, jeg overdriver litt. 4-5 år til sammen, med hyppige samtaler, nesten en gang i uken. 

Anonymkode: 85d3b...744

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da prøver jeg igjen. 

For sikkert hundrede gang i livet så prøver jeg å gå ned i vekt, begynne å trene og få et sunt og bedre kosthold. Jeg driver med kaloritelling siden det har fungert for meg tidligere, og det gjør det fortsatt, problemet er bare at jeg sprekker etter 2 uker. Det er alltid etter 2 uker. Og så varer den "sprekken" lenge, i flere uker, og så er det på-an igjen. Jeg har et dårlig forhold til godteri og sjokolade, potetgull og kaker, jeg spiser det som trøst. Sannheten er at jeg har ingen andre gleder i livet og jeg har ingenting annet å se frem til. Jeg føler ikke interesse for ting jeg vanligvis har likt, og det er ingenting som gir meg gode følelser. Jeg har ikke vært glad eller lykkelig på flere år. Det har så klart vært noen små oppturer her og der, men de har vært så kortvarige. Jeg blir overveldet av alle de negative følelsene. 

Grunnen til at jeg sprekker er jo at jeg tenker at ting ikke er verdt det uansett. Jeg ser ingen fremtid og jeg planlegger ikke langt frem i tid, planlegger kanskje frem til søndagen eller fredagen, men å legge planer for livet er ikke uaktuelt, for helt ærlig ser jeg ikke for meg et liv. Jeg ser for eksempel ikke for meg å bli 30 år gammel, heller ikke 40 år. For noen år siden gikk jeg opp mange kilo, og jeg har egentlig ikke funnet ut hvorfor jeg gjorde det, for spisevanene mine har ikke endret seg sånn ekstremt mye de siste 5-10 årene. Jeg spiser så klart mer enn jeg har gjort tidligere, og jeg har sjekket med lege om alt er som det skal med kroppen min og det er det. 

Det høres patetisk ut men den eneste kosen jeg har er sjokolade, potetgull osv. Det er det eneste jeg har å se frem til. Jeg hater å stå opp, hater å dra på jobb, hater å kle på meg, hater å ta stilling til livet generelt. Aller helst vil jeg bare ligge under dyna og drømme meg bort til et liv som jeg aldri kommer til å få. Jeg har ikke venner, jeg har familie men jeg har ikke kontakt med noen. Litt sporadisk kontakt med mamma. Jeg tenker at jeg kanskje bør få meg venner men jeg klarer ikke slutte å tenke at ingen vil være med meg for jeg har ingenting å tilby, dessuten er jeg så pessimistisk og dyster, og det er ingen som vil være med noen som er slik. Samme gjelder kjæreste. Jeg kan ikke forstå at noen ville tilbringe tid med meg, og jeg syns synd på kollegaene mine som er tvunget til å være med meg. 

Jeg prøver å finne glede i trening, men når jeg er på trening så tenker jeg hele tiden at folk ser på meg og ler, at jeg blir dømt fordi jeg gjør ting feil (Jeg er perfeksjonist og prøver så godt jeg kan å gjøre alt riktig) og om noen smiler til meg tenker jeg at de ler av meg og gjør narr av meg. Og så tenker jeg hele tiden mens jeg trener at herregud, hva er det du driver med... Ting blir ikke bedre uansett. Jeg har klart å trene regelmessig i noen måneder nå men nå er det en del dager siden sist, og jeg kjenner at jeg orker ikke trening i dag heller. Prøver å finne glede i å lage mat fra bunnen og kose meg med ordentlig, sunn mat, og det går fint en periode men så begynner jeg å kjenne på lengselen etter å spise sammen med noen, dele opplevelsen sammen med noen. Det er sykt ensom å sitte der og spise middagen du brukte noen timer på og bare være glad for maten helt alene. Høres teit ut men det er sant. Så tenker jeg at jeg kan sende en snap til familiemedlemmer eller kollegaer, men vil ikke være hun som skryter av maten hun lager så jeg lar være. De fleste bryr seg ikke uansett. Her en dag når jeg hadde klart å få vekta til å rikke på seg og jeg så et tall jeg ikke har sett på lenge så ble jeg så glad jeg begynte å gråte, men følte meg ganske tom etterpå for jeg har jo ingen å dele det med. 

Det som skremmer meg litt er at jeg vil egentlig ikke gjøre noe med det, for jeg har på en måte gitt opp. Jeg finner ikke en eneste god grunn til å gjøre noe med livet mitt. Ikke skal jeg ha mann og barn, ikke skal jeg ta utdanning (drømmer jo om å jobbe innen forskjellige yrker men føler meg udugelig så kommer ikke til å klare det uansett) og jeg har rett og slett ingenting å bidra med i livet. Jeg koster ikke samfunnet noe heller for jeg får ikke støtte fra NAV og jeg går ikke til psykolog, så jeg eksisterer bare. Jeg burde kanskje gå til psykolog igjen men det byr meg så mye imot, for jeg klarer ikke å snakke om følelser lenger. Jeg syns det er kjempe vanskelig. Jeg var med legen for ikke så lenge siden i forbindelse med annet og da så han historikken min at jeg sliter med psykisk, og jeg klarte ikke fortelle han noe som helst. Jeg som tidligere var flink til å åpne meg for helsepersonell, har slutta helt. Fikser det ikke. Jeg bare sa at jeg sliter men jeg har gitt opp så gidder ikke prate om det. Ok, det var greit. 

Det eneste som holder meg gående nå er livet jeg drømmer om å leve, som på mange måter er urealistisk. Jeg lever i en boble hele tiden. Jeg har tenkt hele tiden at trening, kosthold og å "fake it till you make it" vil fungere, men jeg klarer det bare i maks 2 uker, så ødelegger jeg all fremgang med å spise i overskudd og spise bare dritt i 2-3 uker, så er det på-an igjen. Vekta rikker seg ikke med andre ord. 

Så ja, her er mine grunner til at jeg er sykelig overvektig. Er mye, mye annet som spiller inn, blant annet oppvekst og påvirkning i barndommen og matvaner i tenårene, men det får bli med dette. Jeg er så frustrert og lei meg at jeg bare vil skrike. Jeg HATER livet, og livet er ikke for meg.

Anonymkode: 85d3b...744

Hei. Jeg forstår hva du forklarer. Det er ikke "bare" sånn at man må ta seg sammen så blir man tynn og fin. Overvekt handler om følelsene dine.  Dersom du er sykelig overvektig bør du vurdere å snakke med legen om fedme operasjon. Og se alle sesonger av "my 600 lbs life". Da lærer man veldig mye om seg selv gjennom andre.

 

 

Anonymkode: e8fa3...643

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei. Jeg forstår hva du forklarer. Det er ikke "bare" sånn at man må ta seg sammen så blir man tynn og fin. Overvekt handler om følelsene dine.  Dersom du er sykelig overvektig bør du vurdere å snakke med legen om fedme operasjon. Og se alle sesonger av "my 600 lbs life". Da lærer man veldig mye om seg selv gjennom andre.

 

 

Anonymkode: e8fa3...643

Jeg er ikke overvektig nok til å få slankeoperasjon, jeg har BMI på 33. 

Anonymkode: 85d3b...744

[Flamme]

Kan det bli din nye glede i livet å lykkes med vektnedgang og få en kropp du er fornøyd med? 🙂 

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mange og mange år, jeg overdriver litt. 4-5 år til sammen, med hyppige samtaler, nesten en gang i uken. 

Anonymkode: 85d3b...744

BMI på 33 er jo ikke det verste i verden da, selv om vektnedgang selvsagt ville vært bra for deg.

Virker ikke noen typer antidepressiva eller stemmimgsstabiliserende på å kutte disse verste toppene? 

Tror du at du hadde klart å delta i en aktivitetsgruppe for likesinnede? 

Jeg tror veien å gå for deg ikke nødvendigvis handler om kosthold, men å ha noen faste aktivitetspunkter sammen med andre. 

Noe du MÅ dukke opp på fordi andre venter på deg, og så føles det kanskje litt godt at du gjennomførte.

Medisinering tror jeg og på med mindre du har prøvd det meste. 

Turer i skauen, sykling eller for den saks skyld Pokemonjakt har nok mer for seg enn kaloritelling for de tingene du sliter med. 

[AnonymBruker]

Flamme skrev (1 time siden):

Kan det bli din nye glede i livet å lykkes med vektnedgang og få en kropp du er fornøyd med? 🙂 

Det er det jeg har tenkt, da. At det kanskje kan gjøre at jeg vil få det litt bedre. Jeg er generelt interessert i kosthold og trening, men jeg tør ikke si det høyt, for da tenker sikkert folk at det kan jeg umulig være når jeg er tjukk. Men psykisk helse, kosthold, trening og sånt er for meg veldig interessant og spennende. Problemet er at siden jeg selv sliter mye med psyken så sliter jeg også med å ha faste treningsrutiner og et variert kosthold. 

Fnuggolina skrev (57 minutter siden):

BMI på 33 er jo ikke det verste i verden da, selv om vektnedgang selvsagt ville vært bra for deg.

Virker ikke noen typer antidepressiva eller stemmimgsstabiliserende på å kutte disse verste toppene? 

Tror du at du hadde klart å delta i en aktivitetsgruppe for likesinnede? 

Jeg tror veien å gå for deg ikke nødvendigvis handler om kosthold, men å ha noen faste aktivitetspunkter sammen med andre. 

Noe du MÅ dukke opp på fordi andre venter på deg, og så føles det kanskje litt godt at du gjennomførte.

Medisinering tror jeg og på med mindre du har prøvd det meste. 

Turer i skauen, sykling eller for den saks skyld Pokemonjakt har nok mer for seg enn kaloritelling for de tingene du sliter med. 

Har startet på antidepressiva nå nylig. Har gått på mange forskjellige typer tidligere, og prøver på nytt igjen nå. Jeg tror ikke jeg hadde klart å delta i slike grupper ettersom jeg sliter mye med sosial angst og hater å prate med mennesker. Jeg er også slik at jeg aldri forplikter meg til ting og jeg unngår derfor å gjøre avtaler med mennesker, for jeg vet uansett at jeg ikke kommer til å dukke opp. 

Anonymkode: 85d3b...744

[Gjest tranedatter]

Jeg tenker vekta er ditt minste problem. Den er bare et symptom på din depressjon og sosiale angst.

 

Legg bort vekta, legg bort alt som heter kaloritelling og styr med vekta og fokuser på din mentale helse.

 

1. Finn en lege som er bra på dette.

2. Finn medisiner for dette, feks cymbalta, får mange god effekt av, om andre vanlige ikke fungerer.

3. Utøv selvkjærlighet. Hva liker du, hva gjør deg glad (eller mindre lei). 

Gi deg selv tid, men gi deg selv kjærlighet også - Utforsk Sinnet

4. Få dagslys hver dag, om så bare sitte på en benk i sola.

[AnonymBruker]

Et tips som jeg bruker i mørke perioder er faste rutiner. Setter en del strenge regler for meg selv. Jeg SKAL gå en time tur hver dag for eksempel. Minst ti tusen skritt. En time dagslys. Jeg skal vaske opp, ta klesvasken og rydde. Alltid betale regninger. Selv om all motivasjon er borte og jeg ikke bryr meg og bare vil spise og sove og se tv så må jeg først sørge for at disse rutinene er i orden. Så kan jeg gi f og legge meg..  Trenger ikke å føles bra, trenger ikke gi meg noen ting, jeg bare gjør det. Noen dager som en sur robot. Så plutselig lysner det litt, og da er huset rent og ryddig og jeg kjenner plutselig glede over gåturen. Og jeg trenger ikke ta et skippertak med rengjøring og regninger, for alt er i orden og jeg kan få overskudd og lyst til å være sosial eller gjøre noe hyggelig. 

Det som også hjelper er å tenke at andre folk er ikke så fantastiske de heller. Folk har venner og kjærester selv om de er dumme og kjedelige og overvektige og arbeidsløse, alle har sitt og det er ikke nødvendig å være så perfekt, de som ser sånn ut er det ofte ikke bak fasaden uansett. 

Anonymkode: e3558...6f2

[AnonymBruker]

Slankeoperasjon er ikke noe god løsning om psyken ikke er der den skal. Mange ender opp med å legge på seg igjen, bare at de nå har alle plagene som kommer med en slankeoperasjon. Alle jeg kjenner som hat tatt en slik operasjon har lagt på seg, flere av de er like store igjen. For de har ikke gjort noe med forholde sitt til mat. De trodde det skulle være en kjapp og enkel løsning. 
 

Begynn smått, kutt ut en ting av gangen. Ikke gjør alt på en gang. Det tar tid å legge om til nye vaner. Man må også akseptere og gi seg selv lov til å sprekke, det er en del av det. Jeg sliter selv med at jeg sprekker å ender opp med perioder med mye sjokolade og enkel mat. Etter år med kroniske sykdommer er det ikke alltid like lett med mat.
Har nå gått ned 12 kg siden jul med å gjøre noen endringer i kostholdet. Det må være enkelt skal jeg greie å holde på med en livstilsendring, siden jeg ikke får til å være spesielt fysisk. Veier meg kun når jeg skal til legen for oppfølging, ellers setter jeg mere pris på at klærne mine passer bedre nå og formen og humøret er mere stabilt 😊

Anonymkode: 94f94...102

[Matas]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Matas, mod.