Lever vi i en ironisk tidsalder?

[Gjest Dum Perignon]

blablablabla? Bla![

←

1001, 1002, 1003...

[Gjest LoisLane]

Det HAR ikke jeg sagt!

ja, vi lever i ironiens tidsalder. Og jeg er lykkelig.

[Gjest LoisLane]

1001, 1002, 1003...

←

Vil herved bekjentgjøre at jeg nu ligger godt over fartsgrensene her i innlandet. Kan du slutte og mobbe meg da, din domming?

[Gjest Drømmeren]

Hei alle sammen. I dag har jeg gått og grublet på om vi lever i en kynisk og ironisk tidsalder. Tanken slo meg  da jeg tittet i et tegneserieblad , og der var det direkte latterliggjøring av romantikk og ønske om ekte , ren kjærlighet. Tanken har selvfølgelig slått meg før, da jeg til stadighet leser om selvrealisering, brudd og ikke minst ser musikkvideoer på tv. Jeg blir rett og slett nedtrykkt av den tidsånden som preger vår tid. Hva hendte med romantikken, ungdom som hadde ønske om ekte og varig kjærlighet, anstendige klær osv??? Jeg kan ikke se annet enn at ironien og kynismen har preget samfunnet i så stor grad , at det kan bli vanskelig å snu!  Men tilbake til spørsmålet, hva er det som har gjort at  samfunnet har utviklet seg i en så negativ retning? Er det media? eller er det rett og slett at vi har blitt så opptatt av å realisere oss selv og materielle verdier , at vi har sluttet og tenke og sluttet å være kritisk? Jeg bare spør jeg..

Med hilsen fra Jon Are

Jeg kan nok si meg enig i mye av det du skriver Jon Are, men vet ikke om det har så mye med (vellykket) ironi. Jeg kan forstå og være enig i at ironi kan være kynisk, av og til er det bra og av og til er det dårlig. Å være kynisk kan til tider være en morsom vri på å være realistisk. Humor er jo en veldig viktig del for meg. Men selvfølgelig er det travelt med de som ikke klarer å la være å gjøre narr av alt mulig. Man må få kunne være seriøs, filosifere og være lei seg og alvorlig også.

Men over til saken at verden har blitt kaldere og mindre romantisk: Jo, ja, tja, jeg er litt enig med deg. Jeg tror ikke at folk var så mye mer romantiske før, utenom de som hadde den luksus å kunne være det. Men med dagens rikdom burde vi egentlig hatt mye bedre tid til drømmer og romantikk. Jeg er i alle fall lei av at alt skal være så fordømrande realistisk og all den seksualiseringen i alt man ser rundt seg. Hva med det skjøre, idealismen, romatikken og det å være litt mystisk? Jeg trodde populariteten til slik som Harry Potter og Ringenes Herre skulle være et pust i riktig retning, men ser ut som det var/er bare kommersiell påvirkning og ikke så mye påvirkningen av dets reelle vesen.

[Lestat]

Jeg tror ikke at folk var så mye mer romantiske før, utenom de som hadde den luksus å kunne være det. 

←

Tja, strengt tatt hadde de vel litt værre rammebetingelser for romantikken de også, enn ordinære mennesker i dag har. "Kurtiseringen" blandt rike familier var vel mere preget av inngåelse av økonomiske allianser gjennom bortgifting, enn strandpromenader i måneskinn...

Faktisk vil jeg påsta at ekte kjærlighet aldri har hatt bedre rammebetingeler enn det har nå. Veldig få i den vestlige verden trenger å inngå/la være å bryte et ekteskap pga. økonomi. Jeg vil også tro at det i mindre grad er et valg som den enkelte blir presset til å ta av familie (selv om jeg ser at det fortsatt kan skje). Større individuell frihet fører nødvendigvis til flere måter å leve sitt liv på, men jeg får ikke til i mine villeste fantasier å kalle det en negativ samfunnsutvikling (som trådstarter gjør).

Er ekte kjærlighet død ? Neppe, man ser bare mindre "fake" kjærlighet. Og romantikken, hehe, den vil leve i beste velgående så lenge måneskinnet finnes den