Nå trenger jeg virkelig råd - ukjent barn

[AnonymBruker]

Så var det vår tur til å havne i denne situasjonen. Den du bare leser om på KG og tenker: "Hjelpes, jeg er glad dette ikke er meg!" 

For 14 dager siden kom det en mann på døren. Mannen var en tidligere bekjent av min samboer som han ikke har sett på mange år. Han spurte om han kunne komme inn, for han hadde noe viktig å fortelle. Vi satt oss ned i sofaen og mannen fortalte at det han gjennom de siste 10 årene har trodd har vært sønnen, har via en DNA-test vist seg å ikke være det. Han havnet i en kjempekrangel med moren til barnet (så klart) og etter mye om og men hadde hun fortalt at hun trodde det var min samboer som var far... Denne mannen har altså hatt omsorgen for et barn i 10 år som ikke er hans og han var så klart såret, sint og veldig lei seg. Moren har minimalt med samvær med barnet pga diverse problemer som jeg ikke skal gå nærmere inn på.

Jeg og samboer har vært sammen i 10 år og dette har skjedd før vi ble sammen. Moren var med min samboer og "pappaen" til gutten omtrent samtidig og da hun fant ut at hun var gravid ble hun sammen med "pappaen". Jeg traff min samboer noen måneder etterpå, så det er ikke noe utroskap fra noen inne i bildet her.

Jeg og min samboer har ikke barn da ingen av oss noensinne har ønsket oss det. Vi har jobber, hobbyer og en livsstil som ikke samsvarer med barn og vi har vært fornøyde med dette valget. De siste ukene har vi brukt til å summe oss og vi har nå bestille en DNA-test som skal bekrefte eller avkrefte at min samboer er faren til denne gutten. 

"Pappaen" til gutten virker som en fantastisk mann som bare er ute etter å gjøre det som er best for gutten. Han ønsker å fortsette å være en del av livet til gutten, men ønsker at han også skal få ha kontakt med faren sin. Moren er det ingen som får tak i da hun nekter å snakke med oss, men hun er rasende og skal "ødelegge livene våre" om vi tar testen. 

Dette ble langt og det beklager jeg, men er det noen som har vært i en lignende situasjon og har noen gode råd? Hvordan i alle dager skal vi gå frem? Hvordan skal vi introdusere oss selv for gutten og hva kan vi forvente ang samvær? Gutten vet pr i dag ingenting og skal heller ikke få vite noe før vi eventuelt har en positiv test. 

Jeg har omtrent knapt spist eller sovet på 14 dager og er fullstendig mentalt nedkjørt. Jeg kjefter og smeller og oppfører meg forferdelig ovenfor samboer som faktisk ikke har noen skyld i dette (bortsett fra at han kunne holdt snabben sin for seg selv). Jeg er storfornøyd med livet mitt uten barn, samtidig så ligger alt til rette for at vi skal kunne gi et barn et godt liv. Vi har gode jobber, ordnet økonomi og mye kjærlighet. 

Jeg trenger kort og greit bare noen råd 😭

OBS: Enkelte detaljer er forandret med tanke på personvern.

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

1. Pust med magen! Det kan være at barnemoren har løyet, eller at testen viser at din mann ikke er far.

Jeg ville tenkt at det naturlige er at han som har vært pappa i alle år er den som evt tar praten med gutten, hvis dna-testen viser at din mann er far. La alt skje på barnets premisser. Tilby han omsorg og samvær, og så blir veien til mens dere går. 
 

Uansett utfall så går det nok bra med dere alle ❤️

Anonymkode: d5e59...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

1. Pust med magen! Det kan være at barnemoren har løyet, eller at testen viser at din mann ikke er far.

Jeg ville tenkt at det naturlige er at han som har vært pappa i alle år er den som evt tar praten med gutten, hvis dna-testen viser at din mann er far. La alt skje på barnets premisser. Tilby han omsorg og samvær, og så blir veien til mens dere går. 
 

Uansett utfall så går det nok bra med dere alle ❤️

Anonymkode: d5e59...425

TS her: Tusen takk for fine ord ❤️ 

Ja, jeg ser for meg at "pappaen" må ta denne praten. Det er han som i alle år har vært en omsorgsperson for barnet. 

Ja, det kan godt hende at min mann ikke er far. Det vet vi ikke før testen kommer i retur. Det er vist ganske turbulent med den moren dessverre så aldri godt å vite 😕 

Ja, vi må ta alt på barnets premisser og i barnets tempo. Han er jo helt uskyldig oppe i alt dette her stakkars liten ❤️ 

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

Jeg føler at alle involverte her er gode mennesker med de beste intensjoner (bortsett fra barnemoren). Så dere har et godt utgangspunkt uansett utfall. Håper på det beste for dere og gutten ❤️

Anonymkode: bf175...b59

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du og din kjære har de beste forutsetninger for å takle dette. Det vil vel være umulig for de fleste, men forsøk å gjøre noe som tar tankene litt bort fra dette til testen kommer tilbake og ta det derfra.

Føler veldig med dere, stor klem.

Anonymkode: 355bd...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler at alle involverte her er gode mennesker med de beste intensjoner (bortsett fra barnemoren). Så dere har et godt utgangspunkt uansett utfall. Håper på det beste for dere og gutten ❤️

Anonymkode: bf175...b59

TS her: Tusen takk ❤️ Om det viser seg at gutten er min samboer sin så skal vi gjøre alt i vår makt for å gjøre ting best mulig for han. Gutten skal virkelig ikke mangle noe. 

Jeg bare merker at dette er en ekstremt bisarr situasjon å stå i. For 14 dager siden levde jeg "drømmelivet" og nå skal jeg plutselig bli "stemor" 😔 Jeg ser sikkert ekstremt svart på situasjonen akkurat nå, så må bare få ut litt frustrasjon her 🙃

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det høres ut som om du og din kjære har de beste forutsetninger for å takle dette. Det vil vel være umulig for de fleste, men forsøk å gjøre noe som tar tankene litt bort fra dette til testen kommer tilbake og ta det derfra.

Føler veldig med dere, stor klem.

Anonymkode: 355bd...98b

TS her: Tusen takk du også ❤️ Ja, hele situasjonen føles helt absurd! Det føles som om det nesten hadde vært enklere om samboer hadde vært utro. Nå er det en mor som har løyet om farskapet i 10 år og vi har gått glipp av de 10 første årene til gutten... Det er jo bare trist for absolutt alle involverte. 

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

Med tanke på at moren truer dere dersom dere tar testen, ville jeg faktisk følt meg nokså sikker på muligheten for at din mann ikke er faren. Hvorfor skulle hun ellers føle så sterkt på det at hun vil true dere på den måten? Hun har jo allerede fortalt om din mann..

Når forventer dere svar på testen?

Sender deg mange gode tanker TS, det må være hardt å stå i. Husk på at det sikkert er like hardt for mannen din også, men jeg forstår at det er lett å ta frustrasjonen utover han.. 

Anonymkode: 71006...ebb

[AnonymBruker]

Men hva er egentlig planen her? Skal din samboer plutselig ta gutten som ikke kjenner dere? Selvom pappaen hans ikke er biologisk far er det faktisk pappaen hans, ingen dna-test kan endre dette.. Syns pappaen skal fortsette å ha omsorgen for barnet, så kan dere bli kjent med gutten om alle ønsker dette. 
Her må alle parter trå veldig forsiktig for gutten sin del! 
Dere sier gutten ikke skal mangle noe som at dere skal ta over omsorgen? Det blir så feil i mine øyne.. Altfor mye på en gang. 

Anonymkode: 6ba2a...f70

[AnonymBruker]

Hvis det viser seg at din mann er faren, kan ikke han som har fungert som pappa hele livet til gutten adoptere barnet? Jeg vil tro det skal gå ganske greit i denne saken. Hvis moren er lite fungerende vil han nok også kunne få full foreldrerett.

Anonymkode: 0619b...f21

[AnonymBruker]

Moren med sin oppførsel er åpenbart en elendig mor. Dette er en god sjanse for barnet å få flere voksne som er gode rollemodeller og som har evne til å bry seg om andre. Det kan kompensere for alt det drittet barnet må gå gjennom hos mor. Selv om det ikke er optimalt, så går det til en veldedig sak. Selv om man heller vil donere 500 kr heller enn å ta på seg et livsansvar....

Anonymkode: f4e15...b93

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva er egentlig planen her? Skal din samboer plutselig ta gutten som ikke kjenner dere? Selvom pappaen hans ikke er biologisk far er det faktisk pappaen hans, ingen dna-test kan endre dette.. Syns pappaen skal fortsette å ha omsorgen for barnet, så kan dere bli kjent med gutten om alle ønsker dette. 
Her må alle parter trå veldig forsiktig for gutten sin del! 
Dere sier gutten ikke skal mangle noe som at dere skal ta over omsorgen? Det blir så feil i mine øyne.. Altfor mye på en gang. 

Anonymkode: 6ba2a...f70

Dette tenker jeg også. Hvis han som har fungert som far fortsatt ønsker å være far så må jo det være det beste for barnet. (Forutsatt at han er en god omsorgsperson.) Barnet kan jo likevel bli kjent med sin biologiske far.

Anonymkode: 863f4...2ec

[Wilma89]

Her tror jeg jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret for å få profesjonell hjelp. Spesielt hvis det skulle vise seg at samboer er faren. 

[AnonymBruker]

Tenk for deg selv at dette ikke nødvendigvis må endre så mye. 
Dere har valgt et liv uten barn, og det kan dere fortsatt ha. (For det aller meste.) 

Dette barnet har en far. En som har vært der hele barnets liv, og som tydeligvis ønsker å fortsette å være det. En som er glad i barnet. 
Om din mann er biologisk far, tilby den "ikke-biologiske" faren å adoptere barnet. 

Så kan dere heller være ressurspersoner ved siden av. (Som "onkel og tante" som barnet kan komme på besøk til. Eller som kan finne på noe gøy av og til. ) Kanskje kan barnet være interessert i din manns hobbyer? 

Tenk på hva som blir det beste for barnet. 
Dette er et barn med EN stabil forelder, som nå viser seg å ikke formelt ha noen knytning til barnet. 
Det viktigste må vel være at de to får en trygghet. (Som en adopsjon kan gi.) 

Anonymkode: b879b...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Med tanke på at moren truer dere dersom dere tar testen, ville jeg faktisk følt meg nokså sikker på muligheten for at din mann ikke er faren. Hvorfor skulle hun ellers føle så sterkt på det at hun vil true dere på den måten? Hun har jo allerede fortalt om din mann..

Når forventer dere svar på testen?

Sender deg mange gode tanker TS, det må være hardt å stå i. Husk på at det sikkert er like hardt for mannen din også, men jeg forstår at det er lett å ta frustrasjonen utover han.. 

Anonymkode: 71006...ebb

Det er en av de tingene som gjør hele situasjonen så merkelig. Hvorfor skal hun nekte ungen å få vite hvem som er faren? Hvorfor først gi et navn for å så sette seg fullstendig på bakbeina? Det er jo bare sært.

Jeg aner ikke hvor lang tid slikt tar, men en måneds tid kanskje?  

Tusen takk ❤️

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Men hva er egentlig planen her? Skal din samboer plutselig ta gutten som ikke kjenner dere? Selvom pappaen hans ikke er biologisk far er det faktisk pappaen hans, ingen dna-test kan endre dette.. Syns pappaen skal fortsette å ha omsorgen for barnet, så kan dere bli kjent med gutten om alle ønsker dette. 
Her må alle parter trå veldig forsiktig for gutten sin del! 
Dere sier gutten ikke skal mangle noe som at dere skal ta over omsorgen? Det blir så feil i mine øyne.. Altfor mye på en gang. 

Anonymkode: 6ba2a...f70

Det er det som er hele problemet - det er ingen plan. Vi aner ikke hva vi kan forvente oss. 

Så klart er det ikke snakk om å rive gutten opp fra alt han kjenner om testen er positiv. Alt må gå på guttens premisser og hva han selv ønsker om det skulle vise seg å være sånn. Jeg håper også at faren ønsker å beholde omsorgen og ha han i livet sitt. Det er han gutten har vokst opp med. 

Svarer mer i svaret under.

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvis det viser seg at din mann er faren, kan ikke han som har fungert som pappa hele livet til gutten adoptere barnet? Jeg vil tro det skal gå ganske greit i denne saken. Hvis moren er lite fungerende vil han nok også kunne få full foreldrerett.

Anonymkode: 0619b...f21

Faren ønsker ikke å beholde hele omsorgen ettersom hva jeg har forstått. Han ønsker å fortsette og være tilstede for barnet, men han trenger hjelp og ser for seg eventuelt delt omsorg om dette er mulig å få til. Men han er jo også i sjokk nå og dette kan jo forandre seg...

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Dette tenker jeg også. Hvis han som har fungert som far fortsatt ønsker å være far så må jo det være det beste for barnet. (Forutsatt at han er en god omsorgsperson.) Barnet kan jo likevel bli kjent med sin biologiske far.

Anonymkode: 863f4...2ec

Det virker som om han er en fantastisk omsorgsperson ❤️ 

Wilma89 skrev (41 minutter siden):

Her tror jeg jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret for å få profesjonell hjelp. Spesielt hvis det skulle vise seg at samboer er faren. 

Det var ikke et dumt forslag  Takk!

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Tenk for deg selv at dette ikke nødvendigvis må endre så mye. 
Dere har valgt et liv uten barn, og det kan dere fortsatt ha. (For det aller meste.) 

Dette barnet har en far. En som har vært der hele barnets liv, og som tydeligvis ønsker å fortsette å være det. En som er glad i barnet. 
Om din mann er biologisk far, tilby den "ikke-biologiske" faren å adoptere barnet. 

Så kan dere heller være ressurspersoner ved siden av. (Som "onkel og tante" som barnet kan komme på besøk til. Eller som kan finne på noe gøy av og til. ) Kanskje kan barnet være interessert i din manns hobbyer? 

Tenk på hva som blir det beste for barnet. 
Dette er et barn med EN stabil forelder, som nå viser seg å ikke formelt ha noen knytning til barnet. 
Det viktigste må vel være at de to får en trygghet. (Som en adopsjon kan gi.) 

Anonymkode: b879b...35c

Faren ønsker ikke adopsjon dessverre, men han ønsker å fortsette å være en del av livet til barnet - heldigvis. 

Tusen takk for fint innlegg ❤️ 

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

TS her igjen:

Beklager litt rotete og rare svar fra meg. Så klart skal vi ikke rive ungen opp med roten og velte om hele livet hans om det skulle vise seg at testen er positiv  Jeg er bare skikkelig forvirra og fortvilet og holder alle muligheter åpne oppe i hodet mitt. Poenget med å formullere meg på den måten var for å vise at vi så klart skal stille opp for gutten selv om dette er en veldig kjip situasjon for absolutt alle.

Anonymkode: ae747...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS her igjen:

Beklager litt rotete og rare svar fra meg. Så klart skal vi ikke rive ungen opp med roten og velte om hele livet hans om det skulle vise seg at testen er positiv  Jeg er bare skikkelig forvirra og fortvilet og holder alle muligheter åpne oppe i hodet mitt. Poenget med å formullere meg på den måten var for å vise at vi så klart skal stille opp for gutten selv om dette er en veldig kjip situasjon for absolutt alle.

Anonymkode: ae747...b9d

Med det utgangspunktet så tror jeg at det skal gå bra. Hvordan gutten selv vil reagere på dette vet ingen, men hvis dere er innstilt på å være en ressurs så er det uansett det beste nå.

Jeg håper også at far vil fortsette å være far. Traumatisk for et barn å miste en forelder pga en test.

Anonymkode: 63871...78c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med det utgangspunktet så tror jeg at det skal gå bra. Hvordan gutten selv vil reagere på dette vet ingen, men hvis dere er innstilt på å være en ressurs så er det uansett det beste nå.

Jeg håper også at far vil fortsette å være far. Traumatisk for et barn å miste en forelder pga en test.

Anonymkode: 63871...78c

TS her: Ja det håper jeg også. Huff tenk å få en sånn beskjed. Det må jo være traumatisk nok det om ikke pappa plutselig skal forsvinne i tillegg......

Anonymkode: ae747...b9d

[Gjest Fnuggolina]

Dersom samboeren din viser seg å være biologisk far tenker jeg at hans sosiale far burde fortsette som før?

Kanskje få adoptere om han ønsker?

Jeg synes også dere skal være åpne for noe samvær, eller sosiale sammenkomster med barnet. Gjerne bare samboer og barn i starten.

Men at dette kan være opp til barnet selv å avgjøre?

Det er iallefall viktig å fortelle, men først etter man har fått klart hvordan denne bekjente egentlig har tenkt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Faren ønsker ikke å beholde hele omsorgen ettersom hva jeg har forstått. Han ønsker å fortsette og være tilstede for barnet, men han trenger hjelp og ser for seg eventuelt delt omsorg om dette er mulig å få til. Men han er jo også i sjokk nå og dette kan jo forandre seg...

Delt omsorg med dere, det snakker han allerede om? Stakkars barn.. Syns det er trist når det faktisk er pappaen til barnet og dere er helt ukjente. Biologisk er bare biologisk, det gjør han ikke til mindre pappa for barnet! Her burde han la barnet få avgjøre selv, trå veldig forsiktig og ha full omsorg. Hvertfall til barnet ønsker noe annet selv.. Og heller bli kjent med dere på siden, ta det som det kommer. Her tenker jo ikke pappaen mest på barnet, mer på hva han trenger pga sårede følelser.. Pappen har selvfølgelig mulighet til å bare fraskrive seg alt, men håper og tror da han er like glad i barnet som at det skulle vært biologisk.. Veldig snodig å be om delt omsorg sånn uten at barnet vet engang! 

Anonymkode: 6ba2a...f70