Jeg er helt hysterisk jeg.

[reddelinnea]

Jeg har egentlig lyst på flere dyr, men jeg klarer ikke når de dør. Før så hadde jeg er fugl, også om natta hadde jeg et teppe på buret sånn at fuglen fikk det litt mørkt. Hver morgen turte jeg nesten ikke å ta av teppet. Var så redd fuglen skulle ligge på gulvet død, og kald. Så før jeg tok av teppet prøvde jeg å høre om det kom noen lyder under tepppet. Kunne sitte sånn i timevis. Så det ble ganske slitsomt etterhvert. Siden jeg hadde to fugler så var det vanskelig å vite hvilken fugl som rørte på seg under teppet.

Jeg er så redd når de dør. Blir helt ifra meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Da fuglene mine døde gråt jeg masse, og hadde fryktelig mye skyldfølelse. At det var min skyld at fuglen min døde. Og fikk masse angst. Jeg fikk ikke sove, og jeg som har vanskeligheter med å sove fra før. Orket ikke mat, orket ikke å stå opp ol. Så jeg orker bare ikke å ha flere dyr nå jeg. Selv om jeg har lyst på. Har veldig lyst på dyr. Er det noen flere her som også er helt hysterisk når det hjelder døden og om dyra er syke.? Og får masse angst?

[Gjest Gjest]

Sørg for korrekt fôring, tilgang på friskt vann, mental og fysisk aktivitet og en evt artsfrend dersom det er et flokkdyr... Og selvsagt: Mistenker du sykdom dra til dyrlegen.

Med andre ord: Gjør det du kan for dyret så lenge det lever.

Har du gjort det synes jeg ikke du skal bli hysterisk. Da har du gjort det som står i din makt og noe mer kan man ikke forlange. Er det samvittigheten din dette går på ?

Forstår at det er slitsomt. Jeg hadde et marsvin før som jeg var utrolig, utrolig glad i. Og opplevde noe av den samme angsten. Hun var et familiemedlem og jeg kommer aldri til å glemme henne noen sinne.

Men jeg gjorde det jeg kunne for å holde henne frisk, og jeg har ingen grunn til å få dårlig samvittighet.

Jeg er sikker på at du gjorde det du kunne for fuglene dine.

Forstår hvorfor du ikke orker å ha flere dyr dog. Hva med å ta en liten pause fra dyrehold? (for jeg forstår det slik at du ikke har noen dyr lengre nå?)

[Gjest Gjest]

Huff ja, jeg blir satt ut når slikt skjer. Begynner å grine når jeg ser eller leser om dyr som har det vondt. Jeg har verdens nydeligste pusekatt nå og jeg vet jeg kommer til å bli helt ødelagt når hun en gang er borte.(herregud nå griner jeg nesten bare av å tenke på det..) Det viktigste er å fokusere på alt det morsomme og herlige disse dyra fører med seg. For meg er det aldeles herlig å få nesa full av kattehår eller å våkne av at pus står på brystet mitt og dasker meg på nesen med foten - selv om klokka er fire om morgenen.

[reddelinnea]

Jeg får dårlig samvittighet uansett jeg. Om jeg går til dyrlegen når det er sykt ol.

Og dyr kan plutselig død før man ser at det er sykt.

De sier lissom ikke: Nå er jeg syk og må til legen...

[Gjest Gjest]

At du tar med et sykt dyr til dyrlegen er jo fabelaktig og overhodet ikke noe å ha dårlig samvittighet for. Det er jo som du sier, dyr kan ikke si selv når de er syke, derfor er det jo bedre å dra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg gjør iallefall det.

[Gjest Gjest]

Kjenner man dyret ser man veldig lett om det er nedfor/pjuskete en dag... er det slik et par dager tar du det til dyrlegen. Ganske enkelt. Så jeg vil si at jo; Dyr HAR sine (desverre ikke alltid like tydelige for oss mennesker.. ) måter å si ifra på... de bruker kroppspråket.

Ikke ha dårlig samvittighet. Du gjør ditt beste, og jeg er sikker på at du er en opplyst og informert dyreeier.

[Gjest Spacegirl]

Det er utrolig tungt når et dyr dør. Men dersom du gjør det du kan for at dyret skal få det bra, drar til dyrlegen når det trengs osv., har du ingen grunn til å føle skyldfølelse. Lettere sagt enn gjort, jeg tok imot en omplasseringshund som jeg ikke klarte å få til å trives og den ble til slutt avlivet. Har fortsatt forferdelig skyldfølelse for at jeg mislyktes med denne hunden . Men dyr gir så mye glede at jeg syns det veier opp for de tunge stundene. Bare tenk, jeg har 2 katter, og forhåpentligvis vil jeg kunne glede meg over dem i opptil 20 år. Det er absolutt verdt det

[Gjest Trolletrine]

Er enig i at det er helt forferdelig når et dyr man er glad i dør.Men jeg kan likevel ikke tenke meg et liv uten!Katten min gir meg så ufattelig mye glede,at selv om det blir grusomt når han dør,er det likevel verd det.Tenk på alle årene med glede du har da!

Og som alle her sier,-så lenge du er snill og omsorgsfull med dyret,og opptrer som en ansvarlig dyreeier,så kan du ikke gjøre mer.Har du dårlig samvittighet for alle andre som dør også???Døden er jo faktisk en del av livet,enten vi liker det eller ei.Og den kommer uansett hva vi gjør for å forhindre det.Men vi kan da vel ikke la livets gleder gå forbi oss fordet,vel?

[Gjest Gjest]

skaff deg en skilpadde da vel...de kan vel bli utrolig gamle...

[Gjest Gjest]

Beklager å måtte fortelle deg det, men skilpadder kan dø de og.

[Englepus]

Både dyr og mennesker vil jo dø en gang. Og det er ikke noe man kan gjøre for å forhindre det. Det man kan gjøre er å sørge for at dyret får et så godt liv som mulig mens det lever. Da har man ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

Jeg blir utrolig glad i dyrene min og fryktelig trist når de dør. Men sorgen blir mindre etterhvert og jeg har mange gode minner å tenke tilbake på.

Det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn aldri ha elsket i det hele tatt ..

[Gjest Gjest_Xora_*]

Hei

Vil bare fortelle at du ikke er alene om å bli hysterisk redd for dyra dine. Jeg hadde også en undulat som jeg ble veldig knyttet til, veldig veldig glad i! En dag - uten forvarsel - lå den død i bånn av buret. Skal love deg jeg fikk hysterisk anfall jeg. Bodde den gangen sammen med ei venninne og henne skremte jeg livet av. Og jeg gråt og gråt og gråt - sørget i mange dager.

Men jeg sørget også for å gi fuglen min en "begravelse" - la han pent i en skoeske med masse bomull - skrev et brev med som "takk for alt" og kjørte opp til foreldra mine og vi gravla pippen i hagen! Satte opp kors av pinner og alt mulig.

Et par år senere var det hunden jeg er oppvokst med som var blitt gammel og syk - hun var 14 år og fikk livmorbetennelse. Mamma og pappa prøvde å ha henne lengst mulig men til slutt var hunden så dårlig og hadde tydelig vondt. Ingen i familien ønsket jo at hun skulle lide - tilslutt var det mamma, som var mest knyttet til hunden, som tok avgjørelsen og skulle la henne få slippe å lide mer. Og hele familien var med til dyrlegen. Mamma og jeg satt hos henne til siste hjertebanket. Det var selvsagt heeeeeeeeeeeeeelt gruuuusomt - men samtidig - tenk den utrolige fordelen det er å være dyr når døden innhenter en? Man har mulighet til å la de slippe smertene - og alt foregår rent og pent for seg. Men ja, det er forferdelig trist å miste noen man er glad i - enten det er dyr eller mennesker. Sorgen er enorm uansett. At man sørger og blir litt "hysterisk" viser bare evne til følelser og reaksjoner.

Idag har jeg en ny hund - han er nå 4 år gammel. Og han har fulgt meg fra han var 8 uker. Jeg er nesten hysterisk når jeg må reise fra han, eller la noen andre få passe han. Livredd for at noe skal skje med beibien min mens jeg ikke er tilstede. MEN - iblant er jeg nødt å gi ifra meg ansvar - og stole på andre mennesker rundt meg. Ja, jeg har fått pepper for min overbeskyttende tendens.

Husk at det er lov å bli glad i omverdenen - både mennesker og dyr!

Fikk bare så lyst å fortelle mine erfaringer....

*Xora*

[Imax]

Grusomt når de dør, men livet uten ville vært grusomt det også. Det er prisen vi må betale når vi lever lenger enn dyra.

Små fugler og gnagere lever vanligvis i 4-5 år, så da er det jo ikke så rart at man opplever at de dør. Kanskje papegøye er løsningen, de blir jo urgamle.

Uansett, du er ikke hysterisk, bare en dyreelsker! Men det er klart du må vurdere om du orker å ha dyr. Personlig kommer jeg til å bli knust når dyret mitt forlater meg, men inntil da skal vi leve lykkelige sammen!

[reddelinnea]

Det er bare så vondt når dyra dør. Jeg blir så trist og lei meg jeg.

[reddelinnea]

Også gråter jeg i flere uker eller måneder eller år...

[Englepus]

Kjenner meg igjen. Kan fremdeles få tårer i øynene når jeg tenker på dyr jeg har vært glad i, selv om det er mange år siden de døde.

Men livet går videre. Og det er jo godt å ha noen å være glad i.

Papegøyer er forresten utrolig kjekke. Hadde en dvergpapegøye en stund. Den var veldig tam og veldig sosial. Ville være med meg overalt. Ga den bort fordi jeg hadde for lite tid til den og hadde dårlig samvittighet fordi den var så mye alene.

Savner den fremdeles.

[reddelinnea]

Kjenner meg igjen. Kan fremdeles få tårer i øynene når jeg tenker på dyr jeg har vært glad i, selv om det er mange år siden de døde.

Men livet går videre. Og det er jo godt å ha noen å være glad i.

Papegøyer er forresten utrolig kjekke. Hadde en dvergpapegøye en stund. Den var veldig tam og veldig sosial. Ville være med meg overalt. Ga den bort fordi jeg hadde for lite tid til den og hadde dårlig samvittighet fordi den var så mye alene.

Savner den fremdeles.

←

Jepp, det er så vondt å tenke på dyr som er døde. Stakkar. Får så vondt å tenke på at de ligger der på bunnen jeg. Helt stille stakkar..

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det trist når dyr dør, det tror jeg enhver dyreeier skriver under på, men sånn er nå engang livet. I stedet for å fokusere på det negative må man heller prøve å huske de gode stundene og minnene man har.

[Gjest Gjest]

Jeg å HATER å miste husdyra mine..

Sørga leeeenge over kattene våre som vi måtte avvlive p.g.a gammelhet og sykdom. De hadde vi hatt i 17 og 18 år!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hunden min er nå 8 år... Å jeg VEIT den kanskje ikke har så mange årene igjen. DEn dagen det går gæli med den tror jeg at jeg stryker med!!!!

Den er et skikkelig familiemedlem...

Hadde også en kattunge for et par år siden, som ble kjørt på, å som døde av skadene et døgn etterpå.. Var på jobb å jeg begynte å grine da jeg fikk den telefonen!!

Dyr er så uskyldige..... Får helt vondt.

Fatter ikke hvordan folk ikke har medfølelse for dyr. De har følelser de også.

Bikkja vår griner, ja den griner! når han skjønner jeg skal reise bort noen dager.

Å han smiler når vi kommer hjem. Han gjør faktisk det. Eneste han ikke gjør er å snakke med ord. ER det rart jeg er glad i han. Ungen min det!!

[Gjest gjest1]

          Også gråter jeg i flere uker eller måneder eller år...

←

Jeg også gråter som et lite barn når dyra mine dør, reddelinnea, det er ikke bare du skjønner du.

Man blir jo så glad i dem, de har jo sine personligheter de også.

Mine barn har hatt dyr i årevis, og de har dødd på rad og rekke alle sammen, og tilslutt ble det så mye at jeg nektet å ha flere dyr, jeg orket simpelthen ikke.

Like forbannet sitter jeg nå med sju katter (fem er gi-bortklare unger) og har allerede begynt å grue meg til de dør om x antall år. Men sånn er livet, og det eneste som er sikkert er at vi alle faktisk skal dø en dag.