Angst for å flytte tilbake til hjembyen min pga vonde ting i oppveksten

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har fått et veldig bra jobbtilbud i hjembyen min, og er nå i ferd med å flytte hjem etter 10 år borte.

I starten var jeg veldig glad for dette, særlig fordi covid gjør at jeg har tilbragt mye tid helt alene i 2020, og jeg ble veldig bevisst på at foreldrene mine, som jeg har hatt svært lite kontakt med, er gamle og er i risikogruppen for covid.

Men nå begynner jeg å få mer og mer angst knyttet til det å flytte. Jeg er redd for at det å vende tilbake til en by der jeg har opplevd mye vondt, kan endre meg «tilbake» som person og gjøre meg til en dårligere versjon av meg selv.

Å flytte vekk var nemlig en stor lettelse for meg den gangen for 10 år siden. Jeg har blomstret de siste 10 år, og fikk endelig utfolde meg og senke guarden etter en oppvekst som 100% utstøtt og usikker, selvhatende taper. Det handler om to ting.

1) Mine foreldre bryter ned selvtilliten min. De elsker meg og mener godt, men de er negative, pessimistiske, svært kritiske og takler ikke kritikk eller motargumenter. Hele livet mitt har bestått i pirking, kritikk og kjefting om prestasjoner, utseendet og egentlig alt. Kun perfekt er godt nok og alt annet er en skam. Jeg får lav selvtillit av å ha for mye kontakt med dem, selv om jeg er voksen. Uansett hva jeg gjør hører jeg den kritiske stemmen deres i øret som snakker ned ting som jobben min, vennene mine, kroppen min osv og sammenlikner meg med andre konstant. Når jeg har vært med dem blir stemmen større og vanskeligere å ignorere. Det går faktisk svært bra med meg, men det skulle man ikke tro så mye som de skal krisemaksimere og henge seg opp i hver minste mangel og feiltrinn hos meg.

2) Jeg er livredd for folk fra skoletiden min og ca. alle de kjenner. Jeg var totalt taper på skolen, og hadde egentlig ingen venner før VGS. Mye på grunn av sosial angst, totalt avvikende oppdragelse/verdier hjemmefra, og at jeg var overbevist om at de andre barna hatet meg, og at mine foreldre uansett ville hatet om jeg ble venner med dem. I alderen 5-13 var jeg helt alene hver eneste dag på skolen, lå våken og engstet meg hele natten, og gråt ofte på skolen noe som var veldig ydmykende i seg selv. Jeg sa og gjorde mye rart fordi jeg var redd, utenfor og ensom.

Da jeg flyttet vekk blomstret jeg og merket at det sosiale faktisk var lett så lenge angstklumpen fra mobbing og kritikk fra medelever på skolen, samt innblanding og kritikk hjemme, ikke hang over meg. Det hjalp også å være i en større by og kunne forsvinne i «mengden». Jeg kunne stole på at ingen der visste om meg eller hadde hørt noe negativt eller ydmykende om meg fra før, og at jeg startet med et blankt ark. 

Nå sitter jeg her atter en gang med en skikkelig angstklump i magen igjen. Jeg er redd for at det å flytte tilbake vil gjøre at jeg går tilbake i samme «modus» og vil føle meg som en taper, noe som kan føre til at jeg faktisk faller tilbake og blir en usikker, sosialt klænete og redd person igjen. Jeg er redd for å ikke «tørre» å utfolde meg slik jeg gjør der jeg bor nå, i frykt for at enten mine foreldre, eller folk jeg har dårlig fortid med fra skoletiden, skal se, pirke, le og kritisere. Jeg har generelt veldig mye angst for at folk som baksnakket og plaget meg på barneskolen og ungdomsskolen skal si ufordelaktige ting om meg til folk jeg ikke kjenner hvis de ser meg i det offentlige. Er på vakt om jeg blir kjent med folk som jeg vet kjenner de jeg er redd for/usikker på.

Det har vært sånn en frihet og bekymringsløshet de siste 10 årene å være borte fra både foreldrene mine og folk som baksnakker, sprer rykter og så meg da jeg var på mitt desidert laveste i oppveksten. Ingen som har sett meg bli ydmyket i skolegården, eller gjøre dumme/morsomme feil. 

Jeg er redd for at tanken på at disse er i samme by som meg og når som helst kan se meg når jeg ikke vet det, vil vekke enorm angst i meg i det daglige og hindre meg fra å være en god versjon av meg selv.

De sier jo at på ungdomsskole-reunion så går folk tilbake i de rollene de hadde den gang. Den ekstroverte banksjefen går tilbake til å bli et unnvikende mobbeoffer. Hun arbeidsledige alenemoren går tilbake til å være populær og mobber. Litt banalt sagt er jeg redd for at det å bo i samme by som jeg mistrivdes så sterkt i som barn vil gjøre livet til en eneste stor ungdomsskole-reunion for meg. 

Hva tenker dere? Er dette rart å føle sånn før man flytter? Overdriver jeg? Kan jeg gjøre noe for å hindre at det skjer?

Anonymkode: a32cc...f44

[AnonymBruker]

On 3/29/2021 at 1:01 AM, AnonymBruker said:

Hei!

Jeg har fått et veldig bra jobbtilbud i hjembyen min, og er nå i ferd med å flytte hjem etter 10 år borte.

I starten var jeg veldig glad for dette, særlig fordi covid gjør at jeg har tilbragt mye tid helt alene i 2020, og jeg ble veldig bevisst på at foreldrene mine, som jeg har hatt svært lite kontakt med, er gamle og er i risikogruppen for covid.

Men nå begynner jeg å få mer og mer angst knyttet til det å flytte. Jeg er redd for at det å vende tilbake til en by der jeg har opplevd mye vondt, kan endre meg «tilbake» som person og gjøre meg til en dårligere versjon av meg selv.

Å flytte vekk var nemlig en stor lettelse for meg den gangen for 10 år siden. Jeg har blomstret de siste 10 år, og fikk endelig utfolde meg og senke guarden etter en oppvekst som 100% utstøtt og usikker, selvhatende taper. Det handler om to ting.

1) Mine foreldre bryter ned selvtilliten min. De elsker meg og mener godt, men de er negative, pessimistiske, svært kritiske og takler ikke kritikk eller motargumenter. Hele livet mitt har bestått i pirking, kritikk og kjefting om prestasjoner, utseendet og egentlig alt. Kun perfekt er godt nok og alt annet er en skam. Jeg får lav selvtillit av å ha for mye kontakt med dem, selv om jeg er voksen. Uansett hva jeg gjør hører jeg den kritiske stemmen deres i øret som snakker ned ting som jobben min, vennene mine, kroppen min osv og sammenlikner meg med andre konstant. Når jeg har vært med dem blir stemmen større og vanskeligere å ignorere. Det går faktisk svært bra med meg, men det skulle man ikke tro så mye som de skal krisemaksimere og henge seg opp i hver minste mangel og feiltrinn hos meg.

2) Jeg er livredd for folk fra skoletiden min og ca. alle de kjenner. Jeg var totalt taper på skolen, og hadde egentlig ingen venner før VGS. Mye på grunn av sosial angst, totalt avvikende oppdragelse/verdier hjemmefra, og at jeg var overbevist om at de andre barna hatet meg, og at mine foreldre uansett ville hatet om jeg ble venner med dem. I alderen 5-13 var jeg helt alene hver eneste dag på skolen, lå våken og engstet meg hele natten, og gråt ofte på skolen noe som var veldig ydmykende i seg selv. Jeg sa og gjorde mye rart fordi jeg var redd, utenfor og ensom.

Da jeg flyttet vekk blomstret jeg og merket at det sosiale faktisk var lett så lenge angstklumpen fra mobbing og kritikk fra medelever på skolen, samt innblanding og kritikk hjemme, ikke hang over meg. Det hjalp også å være i en større by og kunne forsvinne i «mengden». Jeg kunne stole på at ingen der visste om meg eller hadde hørt noe negativt eller ydmykende om meg fra før, og at jeg startet med et blankt ark. 

Nå sitter jeg her atter en gang med en skikkelig angstklump i magen igjen. Jeg er redd for at det å flytte tilbake vil gjøre at jeg går tilbake i samme «modus» og vil føle meg som en taper, noe som kan føre til at jeg faktisk faller tilbake og blir en usikker, sosialt klænete og redd person igjen. Jeg er redd for å ikke «tørre» å utfolde meg slik jeg gjør der jeg bor nå, i frykt for at enten mine foreldre, eller folk jeg har dårlig fortid med fra skoletiden, skal se, pirke, le og kritisere. Jeg har generelt veldig mye angst for at folk som baksnakket og plaget meg på barneskolen og ungdomsskolen skal si ufordelaktige ting om meg til folk jeg ikke kjenner hvis de ser meg i det offentlige. Er på vakt om jeg blir kjent med folk som jeg vet kjenner de jeg er redd for/usikker på.

Det har vært sånn en frihet og bekymringsløshet de siste 10 årene å være borte fra både foreldrene mine og folk som baksnakker, sprer rykter og så meg da jeg var på mitt desidert laveste i oppveksten. Ingen som har sett meg bli ydmyket i skolegården, eller gjøre dumme/morsomme feil. 

Jeg er redd for at tanken på at disse er i samme by som meg og når som helst kan se meg når jeg ikke vet det, vil vekke enorm angst i meg i det daglige og hindre meg fra å være en god versjon av meg selv.

De sier jo at på ungdomsskole-reunion så går folk tilbake i de rollene de hadde den gang. Den ekstroverte banksjefen går tilbake til å bli et unnvikende mobbeoffer. Hun arbeidsledige alenemoren går tilbake til å være populær og mobber. Litt banalt sagt er jeg redd for at det å bo i samme by som jeg mistrivdes så sterkt i som barn vil gjøre livet til en eneste stor ungdomsskole-reunion for meg. 

Hva tenker dere? Er dette rart å føle sånn før man flytter? Overdriver jeg? Kan jeg gjøre noe for å hindre at det skjer?

Anonymkode: a32cc...f44

Hvordan gikk det ts? 

Anonymkode: dc842...fef