Å leve med aspergers

[starken]

Dere med AS, hvordan ser deres liv ut nå? Studerer du? Jobber du? Er du ufør? Venner? Samboer? Barn? Vil du dele det du syns er mest utfordrende i hverdagen eller med diagnosen? Har du andre diagnoser i tillegg til aspergers?

Jeg er 19 år og har nylig fått diagnosen aspergers, og jeg vil gjerne høre hvordan du lever med AS. 

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør. Har samboer men ingen venner. Barn vil jeg ikke ha da jeg ikke føler jeg vil klare ansvaret med det. Jeg syns nok det mest utfordrende med sykdommen er det sosiale samspillet. Jeg blir veldig fort sliten og engstelig når jeg må være sosial, Og har ofte skyhøy angst uker før det sosiale skjer. Jeg syns også det er tungt  at jeg sliter sånn med lyder,inntrykk,konsentrasjonen og at jeg ikke mestret stress noe sørlig godt. Det har jo ødelagt for at jeg skal klare å fungere i arbeid og skole...

bortsett fra det så lever jeg greit. Jeg har jo en snill mann, hobbyer jeg liker og en familie som er glad i meg.

Anonymkode: 7861d...149

[AnonymBruker]

Ufør, aldri hatt kjæreste, ingen venner. Jeg er kvinne. 

Anonymkode: 433fd...8c5

[AnonymBruker]

Utfordringen var verre da jeg var yngre. Da jeg var tenåring forstå jeg ikke mennesker, kunne ikke lese dem og det førte til noen problemer. Men etterhvert knkte jeg koden på hvordan lese mennesker og nå er ting mye enklere. Jeg kan sette meg inn i hvordan folk tenker og føler. 

Ved å bli eldre, så blir man også ofte tryggere på seg selv. man har sett det gode og det onde i andre mennesker, man vet at ting er komplisert. Man tenker ikke man er bedre eller verre enn andre, man har bare sine problemer og feil, akkurat slik alle andre har. Selv den snille, smarte personen du kjenner er et menneske med begrensninger i hvordan den tenker og noen ganger vil den snille oppførselen skape problemer for andre. 

Man lærer også hvordan takle for eks sensor overload, evt hvordan forebygge og merke når ting går den veien og forhindre det. 

For min del har alt blitt lettere dess eldre jeg har blitt. Alt grumset og det som var vanskelig i tenårene og 20-årene har på sikt hjulpet meg å bli bedre og forstå bedre slik at jeg kan leve bedre idag. 

Anonymkode: 50f11...1bd

[starken]

Hei!

Takk for at dere deler! 

Jeg har selv startet på en master i fjor høst, grunnskolelærer. Jeg jobber deltid i butikk, har en god vennegjeng og kjæreste. Mye av dette er veldig utfordrende, og jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Disse utfordringene har jeg jo hatt så lenge jeg kan huske, men det er litt godt å få vite at jeg faktisk ikke har de samme forutsetningene som andre og at det er greit at skole, jobb og det sosiale er mer utfordrende for meg enn for folk flest. 

Noe av det jeg syns er vanskelig er at alt må gjøres på min måte. Nye ting og situasjoner er skummelt. Jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kan flytte sammen med kjæresten min, siden mine vaner og "ritualer" er så viktige. Han gjør jo ting forskjellig fra hvordan jeg gjør det. 

Jobben min er som oftest trygg og god, det går i rutine og jeg kan ofte forutse hvordan en dag kommer til å være. Jeg vet mine oppgaver og hvordan de skal gjøres. Skal jeg derimot gjøre noe nytt eller treffe nye/mange mennesker går hele meg i lås. Jeg kan være stresset og nervøs i flere uker. Jeg vet hvordan jeg kan samhandle med mine nærmeste, men med nye mennesker vet jeg ingenting lengre. Jeg blir også stresset og nervøs før jeg skal møte mine kjente og nære, men heldigvis ikke i like stor grad ettersom jeg er så trygge på dem. 

 

 

[AnonymBruker]

Hvordan vet man om man har aspergers om man er kvinne? Er man uempatisk, har sære hobbyer og sliter sosialt? 

Anonymkode: 053cd...cbd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan vet man om man har aspergers om man er kvinne? Er man uempatisk, har sære hobbyer og sliter sosialt? 

Anonymkode: 053cd...cbd

Uempatisk er utdatert fra 80-tallet. Mennesker med aspergers viser empati anderledes, man kan ha like mye, mer, eller mindre enn nevrotypiske. 

Jeg har asperger og er kvinne. Det som gjør at jeg fikk diagnosen var at jeg blir sliten av det sosiale (er gjennomsnittlig god på det, men kompanserer og sliter meg ut), ugjevne evner (utrolig god på noe, forferdelig på noe annet), blir stressa av at rutiner brytes, liker systemer, tar ting intuitivt bokstavelig, mindre interesse for sosialt samvær enn snittet. Som kvinne er det mye vanligere å få ekstra-problematikk som depresjoner og angst. Kanskje fordi vi prøver så hardt å passe inn, mens mange menn med asperger trives ok i rollen som nerdete. Om de spiller gitar hele dagen og blir musiker, eller leser og blir professor er det bare kult. Ikke at de ikke har problemer, men litt andre. De er ofte dårligere sosialt og kan slite enda mer med å få kjæreste og familie.

Jeg er i 30-årene. Tenårene var vanskelig, mens 20-årene gikk strålende. Har hatt flere kjærester, men fikk problemer som samboer. Jeg ble mye sliten, mye misforståelser. Vi gikk til parterapaut med spesialitet på asperger. Det hjalp mye. Samboerskap er den eneste egentlige utfordringen jeg har hatt de femten siste årene. Jeg har et par-tre nære venner. Er vellykket jobbmessig. Jobben er kreativ og hjemmenifra. Jeg har god økonomi.

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

1 hour ago, sandweather said:

Hei!

Takk for at dere deler! 

Jeg har selv startet på en master i fjor høst, grunnskolelærer. Jeg jobber deltid i butikk, har en god vennegjeng og kjæreste. Mye av dette er veldig utfordrende, og jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Disse utfordringene har jeg jo hatt så lenge jeg kan huske, men det er litt godt å få vite at jeg faktisk ikke har de samme forutsetningene som andre og at det er greit at skole, jobb og det sosiale er mer utfordrende for meg enn for folk flest. 

Noe av det jeg syns er vanskelig er at alt må gjøres på min måte. Nye ting og situasjoner er skummelt. Jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kan flytte sammen med kjæresten min, siden mine vaner og "ritualer" er så viktige. Han gjør jo ting forskjellig fra hvordan jeg gjør det. 

Jobben min er som oftest trygg og god, det går i rutine og jeg kan ofte forutse hvordan en dag kommer til å være. Jeg vet mine oppgaver og hvordan de skal gjøres. Skal jeg derimot gjøre noe nytt eller treffe nye/mange mennesker går hele meg i lås. Jeg kan være stresset og nervøs i flere uker. Jeg vet hvordan jeg kan samhandle med mine nærmeste, men med nye mennesker vet jeg ingenting lengre. Jeg blir også stresset og nervøs før jeg skal møte mine kjente og nære, men heldigvis ikke i like stor grad ettersom jeg er så trygge på dem. 

 

 

Når det gjelder jobb så ville jeg kanskje prøvd meg som lærervikar eller lærer på en eller annen måte før jeg var ferdig med en femårig master. Det er mange ting man oppdager når man kommer ut i jobb. Jeg kjenner en fyr med aspergers som trives i jobben som lærer/spesialpedagog, men jeg ville virkelig ikke greid det. Tror mange med asperger kunne slitt seg ut med alt det sosiale og uforitsigbare som skjer. Om man får det til, tror jeg det kan være fantastisk, men dumt å ta fem års utdanning og så oppdage at det ikke går, kanskje? 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Uempatisk er utdatert fra 80-tallet. Mennesker med aspergers viser empati anderledes, man kan ha like mye, mer, eller mindre enn nevrotypiske. 

Jeg har asperger og er kvinne. Det som gjør at jeg fikk diagnosen var at jeg blir sliten av det sosiale (er gjennomsnittlig god på det, men kompanserer og sliter meg ut), ugjevne evner (utrolig god på noe, forferdelig på noe annet), blir stressa av at rutiner brytes, liker systemer, tar ting intuitivt bokstavelig, mindre interesse for sosialt samvær enn snittet. Som kvinne er det mye vanligere å få ekstra-problematikk som depresjoner og angst. Kanskje fordi vi prøver så hardt å passe inn, mens mange menn med asperger trives ok i rollen som nerdete. Om de spiller gitar hele dagen og blir musiker, eller leser og blir professor er det bare kult. Ikke at de ikke har problemer, men litt andre. De er ofte dårligere sosialt og kan slite enda mer med å få kjæreste og familie.

Jeg er i 30-årene. Tenårene var vanskelig, mens 20-årene gikk strålende. Har hatt flere kjærester, men fikk problemer som samboer. Jeg ble mye sliten, mye misforståelser. Vi gikk til parterapaut med spesialitet på asperger. Det hjalp mye. Samboerskap er den eneste egentlige utfordringen jeg har hatt de femten siste årene. Jeg har et par-tre nære venner. Er vellykket jobbmessig. Jobben er kreativ og hjemmenifra. Jeg har god økonomi.

Anonymkode: c0ce1...41e

Hvor gikk du for å få diagnosen? Går til dps nå, men de sier at aspergere er uempatiske... Jeg er empatisk. Så er forvirra. Kjenner meg veldig igjen i problematikken i forhold til stress, angst, inntrykk, å få sammenbrudd når det blir for mye. 

Anonymkode: 053cd...cbd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gikk du for å få diagnosen? Går til dps nå, men de sier at aspergere er uempatiske... Jeg er empatisk. Så er forvirra. Kjenner meg veldig igjen i problematikken i forhold til stress, angst, inntrykk, å få sammenbrudd når det blir for mye. 

Anonymkode: 053cd...cbd

Jeg fikk diagnosen som barn, så ved BUPA, tror jeg. Det var i en annen kommune enn Oslo. Jeg veit ikke hvordan det er nå, men da jeg fikk diagnosen sa de at det var veldig, veldig sjelden de ga den diagnosen i Oslo. 

Jeg har selv også gått til DPS. Har kontakten din der noe spesialisering på autismespekteret? Kanskje du kan be om det? Da har vedkommende kanskje et mer nyansert bilde. Mangel på empati og fantasi er for det meste utdatert, men sykepleiere, lærere, useriøse nettsider og lignende har ikke oppdatert seg. Atypisk empati og fantasi er vanligere å si nå. Noen ganger sterkere, noen ganger svakere, noen ganger bare annerledes. Jeg viser ikke så godt empati for de jeg er nær med, kjærester og nær familie. Da blir jeg fort stressa og kan begynne å kjefte, fordi jeg får så dårlig samvittighet og tar på meg ansvaret av deres smerte og jeg prøver løse problemene. Det er jo veldig dumt, men ikke mangel på empati. 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gikk du for å få diagnosen? Går til dps nå, men de sier at aspergere er uempatiske... Jeg er empatisk. Så er forvirra. Kjenner meg veldig igjen i problematikken i forhold til stress, angst, inntrykk, å få sammenbrudd når det blir for mye. 

Anonymkode: 053cd...cbd

Det er også som regel vanskelig for de med aspergers (meg selv inkludert) å holde styr på hvilken følelse man føler. Empati og sympati kan noen ganger blandes. Å sette ord på følelsene er veldig vanskelig for meg. Jeg veit når jeg er glad og når jeg er redd og ofte når jeg er trist. Men de andre følelsene, som savn, skuffelse og sinne, de putter jeg ofte i en av de andre kategoriene, og da blir det rot. 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er også som regel vanskelig for de med aspergers (meg selv inkludert) å holde styr på hvilken følelse man føler. Empati og sympati kan noen ganger blandes. Å sette ord på følelsene er veldig vanskelig for meg. Jeg veit når jeg er glad og når jeg er redd og ofte når jeg er trist. Men de andre følelsene, som savn, skuffelse og sinne, de putter jeg ofte i en av de andre kategoriene, og da blir det rot. 

Anonymkode: c0ce1...41e

Ja, jeg føler jeg har problem med å sette ord på følelser. Jeg er full av følelser, men vanskelig å sette ord på de. Jeg vet når jeg er sint, og da sier jeg til de rundt meg som jeg er trygge på at nå er jeg sint, f.eks. 

Jeg pleier å få sammenbrudd når vi skal ha besøk, og gruer meg veldig, men når de kommer tar jeg på meg en maske og er veldig hyggelig, og når de drar er jeg sliten. 

Anonymkode: 053cd...cbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg fikk diagnosen som barn, så ved BUPA, tror jeg. Det var i en annen kommune enn Oslo. Jeg veit ikke hvordan det er nå, men da jeg fikk diagnosen sa de at det var veldig, veldig sjelden de ga den diagnosen i Oslo. 

Jeg har selv også gått til DPS. Har kontakten din der noe spesialisering på autismespekteret? Kanskje du kan be om det? Da har vedkommende kanskje et mer nyansert bilde. Mangel på empati og fantasi er for det meste utdatert, men sykepleiere, lærere, useriøse nettsider og lignende har ikke oppdatert seg. Atypisk empati og fantasi er vanligere å si nå. Noen ganger sterkere, noen ganger svakere, noen ganger bare annerledes. Jeg viser ikke så godt empati for de jeg er nær med, kjærester og nær familie. Da blir jeg fort stressa og kan begynne å kjefte, fordi jeg får så dårlig samvittighet og tar på meg ansvaret av deres smerte og jeg prøver løse problemene. Det er jo veldig dumt, men ikke mangel på empati. 

Anonymkode: c0ce1...41e

Jeg går på Lillestrøm dps, så håper de er gode. 

Anonymkode: 053cd...cbd

[AnonymBruker]

Til deg over, nei, hun kan ikke noe om aspergers, men samarbeider med noen som kan det. 

Jeg har jo fantasi og empati, men hva er atypisk? 

Anonymkode: 053cd...cbd

[AnonymBruker]

Når jeg leser i denne tråden blir jeg litt forvirret. Er det så «enkelt» å få en aspergerdiagnose? Symptomene dere nevner er jo ikke kun typiske for de med aspergers, men også haugevis med psykiske lidelser. Er det ikke mer til det liksom? Beklager om noen føler seg mistenkeliggjort, ble bare nysgjerrig.

Anonymkode: 21d10...a44

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Når jeg leser i denne tråden blir jeg litt forvirret. Er det så «enkelt» å få en aspergerdiagnose? Symptomene dere nevner er jo ikke kun typiske for de med aspergers, men også haugevis med psykiske lidelser. Er det ikke mer til det liksom? Beklager om noen føler seg mistenkeliggjort, ble bare nysgjerrig.

Anonymkode: 21d10...a44

Å få en aspergerdiagnose (nå heter det vel autisme eller autismespekteret eller noe) er ikke en lett diagnose å få. Det tar vel vanligvis mellom måneder og år å få den. Man skal skåre på ulike ting, i tilegg tas også graden av problemer man får av dette med i beregningen. Jeg har helt på grensen mange symptomer. Men hadde så mange problemer rundt det at jeg fikk diagnosen. 

Alle har vel innimellom trekk av autisme eller adhd eller bipolar eller hva det skal være. Det er graden som gjør at man får diagnose. For eksempel skårer jeg på evner rundt 160 i iq på noen ting, mens rundt 100 på andre (sannsynligvis enda lavere, men at jeg kompanserer siden jeg har generelt høy iq). 

Nedsmeltninger/sammenbrudd som framstår som helt usammenhengende kraftige er også veldig typisk. Uten at jeg har en dårlig periode, kan jeg likevel få kraftige sammenbrudd et par ganger i året. Disse minner om sammenbrudd som andre ville blitt innlagt for, mens om du har asperger så er det litt sånn man må leve med. At en plan gikk i vasken KAN ende med at jeg hyler og skriker eller blir katatonisk. 

Det samme kan man vel si om alle andre psykiske diagnoser og også psykisk sykdom. Selv om man er trist en dag er man ikke deprimert. Selv om man er ukonsentrert en time har man ikke adhd. 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Til deg over, nei, hun kan ikke noe om aspergers, men samarbeider med noen som kan det. 

Jeg har jo fantasi og empati, men hva er atypisk? 

Anonymkode: 053cd...cbd

Atypisk empati er uvanlig empati. Den kan ploppe opp uvanlige steder. Et eksmpel er veldig sterk empati ovenfor dyr, eller empati som kommer til syne på "tilfeldige" tidspunkter. Eller at empatien ikke vises så godt. Eller at empatien tar helt overhånd og man blir "lammet". Eller veldig, veldig liten empati.

Atypisk fantasi er uvanlig fantasi. Det er ikke sikkert en med asperger vil gå inn i psykologens fantasilek. Det er ikke sikker vedkommende vil spille videre på en historie eller et eventyr. Noen ganger kan det si stopp. Men samtidig kan dette individet ha veldig sterk fantasi når det er egenstyrt. Atypisk fantasi kan også bare betyr veldig mye mer eller veldig mye mindre enn snittet. Den steriotypiske "aspergeren" som er mer eller mindre uten fantasi og empati finnes helt klart, det er bare ikke alle av oss som er sånn. Jeg har selv veldig mye fantasi. Men det er ikke alltid jeg følger andres regler om man er inni en "fantasilek". Dette kommer kanskje ikke like lett til syne som voksen. Men likevel, jeg kan stusse og synes det er vanseklig å forstå og følge med om noen snakker om "sjel" uten å være religiøs. Det gir ingen mening for meg. Det oppleves som en fantasi jeg ikke greier å gå inn i. Hmm... Jeg er litt usikker på hva jeg sier her. For kanskje dette mer handler om mangel på akkurat empati eller sosial intelligens? 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg føler jeg har problem med å sette ord på følelser. Jeg er full av følelser, men vanskelig å sette ord på de. Jeg vet når jeg er sint, og da sier jeg til de rundt meg som jeg er trygge på at nå er jeg sint, f.eks. 

Jeg pleier å få sammenbrudd når vi skal ha besøk, og gruer meg veldig, men når de kommer tar jeg på meg en maske og er veldig hyggelig, og når de drar er jeg sliten. 

Anonymkode: 053cd...cbd

Jeg er veldig lik deg med sammenbruddene rundt besøk og det å ta på seg en maske. Det er ekstra typisk for jenter med aspergers. Jeg virker blid og høflig, men kan ha det grusomt og kaotisk innvendig. Det er ikke en gang sånn at jeg tar på meg masken bevisst. Det er bare noe som kommer. Og jeg greier ikke noe annet. 

Anonymkode: c0ce1...41e

[AnonymBruker]

sandweather skrev (På 29.3.2021 den 0.59):

Dere med AS, hvordan ser deres liv ut nå? Studerer du? Jobber du? Er du ufør? Venner? Samboer? Barn? Vil du dele det du syns er mest utfordrende i hverdagen eller med diagnosen? Har du andre diagnoser i tillegg til aspergers?

Jeg er 19 år og har nylig fått diagnosen aspergers, og jeg vil gjerne høre hvordan du lever med AS. 

Verken jobber eller studerer. Sliter med å finne jobb, har ingen venner. Er utrolig vanskelig å etablere og vedlikeholde vennskap. Har heller ikke kjæreste. Bor på en liten hybel, sliter med å finne meg leilighet. Har lite kontakt med familien, er bare jeg som må ta initiativ. Ingen skjønner at jeg sliter og er der for meg. Hadde jeg hatt en traumelidelse eller psykisk utviklingshemning, hadde jeg hatt folk rundt meg og fått hjelp. Får ikke hjelp i helsevesenet. Detter lett på utsiden, ingen «holder» i meg og folk ignorerer meg i evig tid etter jeg har hatt en dag eller dager der jeg må være isolert og ikke orker kontakt. Det er utrolig frustrerende og sårendes. Lidelsen går fysisk på meg også og plager meg såpass ille og funksjonsnivået er lavt, får ikke til noen ting og får ikke hjelp og støtte rundt meg. Er ofte sinna og lei meg, frustrert og føler for et utbrudd fordi alt og alle går imot meg pga lidelsen, ønsker ofte å ta livet mitt. Jeg har uspesifisert utviklingsforstyrrelse og personlighetsforstyrrelse. Alt gjør vondt psykisk og fysisk. Har tarmproblemer og masse utslett på kroppen. Går ikke til psykologen lenger. Er på aap og lever ganske uforutsett nå. Må ut i utprøving ila et par måneder og det er vanskelig pga coronaen, funksjonsnivået mitt, bosituasjonen og at arbeidsgivere ikke svarer. Er mye sint på samfunnet og andre som ikke forstår, er der og har gjort livet mitt surere. 
 

har hatt en del kjærester oppigjennom, hadde et langvarig samboerskap som tok slutt, det var utrolig vondt. Har ingen barn eller mann per dags dato. Gjør utrolig vondt å lese om og høre om gravide og folk som skal gifte seg og kjøpe bolig. Føler meg utrolig lite verdt fordi jeg ikke får god hjelp, er etterlatt og ignorert fordi det ikke er synlig. Når man ikke har økonomi, et trygt sted å bo eller noen rundt seg, er det utrolig vanskelig. 
 

fyller 29 snart, fikk diagnosene ifjor.

Anonymkode: 6b61e...cf1

[AnonymBruker]

Forventes å straks bli delvis ufør, jobber i en deltidsstilling men har ikke kjangs til å jobbe mer. Vært i NAV-mølla i over ni år uten at ufør har blitt innvilget enda og er livredd for å ikke få ung ufør, men jeg må bare klare meg. Har aldri hatt problemer med å finne meg kjæreste, ble mobbet gjennom hele skolegangen, men ting går bedre nå. Trenger mye alenetid, hvis jeg blir overarbeidet slutter jeg å ta vare på meg selv. Har et par gode, nære venner. 

Anonymkode: f8ed4...01c