Alltid sett for meg et barn til, men lysten melder seg ikke?

[AnonymBruker]

Jeg har i dag en sønn på 3 år, og har alltid tenkt at jeg skal ha et barn til. Kanskje mest fordi jeg har lyst til å gi barnet mitt et søsken, men også fordi jeg av en eller annen grunn ikke har sett for meg at familien er komplett før det.

Men nå er barnet mitt som sagt blitt 3 år, og jeg vet ikke om jeg egentlig ønsker en til. Jeg synes alderen 0 til 2-3 år er krevende (syntes hvertfall det med førstefødte), og synes det er veldig deilig nå som barnet begynner å bli større. Skal jeg da begynne «på nytt» med en til? 

En annen ting er at jeg ser for meg livet med to barn som ekstremt mye mer slitsomt, og er nesten redd det skal bli for mye for meg. Samtidig som jeg stresser veldig med dette med at jeg alltid har sett for meg (og sagt) at jeg skal ha en til. Jeg tenker på dette sikkert ukentlig, og tenker også på hva de rundt meg kommer til å si når det plutselig ikke blir flere, når jeg har sagt at jeg vil ha to barn. 

Mestrer hun ikke mammarollen? Ble det for mye for henne? Sliter hun med å bli gravid? Så teit, jeg vet, men jeg bryr meg dessverre altfor mye om hva de rundt meg tenker. Jeg føler nesten at man uansett må få mer en ett barn for å «bevise» at man mestrer det og trives i rollen. Jeg tenker jo ikke sånn om andre som bare har ett barn, men når det kommer til meg selv, tenker jeg sånn. 

Og noen ganger tenker jeg jo at det ville vært hyggelig med en til. Men så er jeg og litt redd for å få et barn som er sykt, et barn som er veldig krevende, eller at jeg bare rett og slett ikke skal mestre det. Med et barn kan jeg og samboeren min være sammen om alt hele veien. Med to barn blir det litt mer logistikk, og jeg blir kanskje mer alene med nummer to, enn jeg var med nummer én. Da hadde vi jo trossalt bare et barn som trengte oss.

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men er det noen som kan kjenne seg igjen, og kanskje fortelle hva som ble «dommen» for dere? Noen synspunkter, kanskje?

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har alltid visst at vi vil ha ett barn. Det holder i massevis. Da har vi mye bedre tid når det kommer til oppfølgning av det barnet, og økonomien strekker lenger, så vi kan prioritere fine ferieturer og litt mer luksus, noe vi liker godt. 
Ingen andre har noe med hvor mange barn du får, eller hvorfor. Prøv å ikke overtenke andres reaksjoner til det; sannheten er at de fleste bryr seg ikke om andres beslutninger på sånt. Selv om det er veldig lett å tenke at andre dømmer deg, så er det du selv som tenker mest på det!

Fokuser heller på hva som passer deg og din familie best. Trives du med ett barn, så ville jeg ikke risikert å "ødelegge" det.

Anonymkode: e80f9...526

[AnonymBruker]

Jeg kjente også litt på den følelsen helt i starten av graviditeten med nr 2. vår eldste var da på samme alder, altså mye mer selvstendig osv. for oss var det aldri aktuelt å stoppe på 1 barn, men jeg kjente følelsene litt likevel. For oss har det vært både slitsomt men også veldig givende å få et barn til. De har stor glede av hverandre, har hatt det hele tiden til tross for nesten 3,5 år aldersforskjell. Jeg tror at det totalt sett er flere fordeler med flere barn enn ikke, men tenker ikke at det er feil å stoppe på 1 barn dersom det føles best for dere. 

Anonymkode: 4ab17...8b1

[AnonymBruker]

Du må gjøre det som føles best for deg 😊 ikke la deg styre av en idé om at man må ha flere. 

Når det er sagt så følte jeg på mye av det samme. Når første nærmet seg 4 så fikk jeg plutselig akutt lyst på en til 🙈 hun  er 1,5 år og det går overraskende greit. Ting er mye enklere med nummer 2 føler jeg. 

Anonymkode: 4ba26...ad4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg kjente også litt på den følelsen helt i starten av graviditeten med nr 2. vår eldste var da på samme alder, altså mye mer selvstendig osv. for oss var det aldri aktuelt å stoppe på 1 barn, men jeg kjente følelsene litt likevel. For oss har det vært både slitsomt men også veldig givende å få et barn til. De har stor glede av hverandre, har hatt det hele tiden til tross for nesten 3,5 år aldersforskjell. Jeg tror at det totalt sett er flere fordeler med flere barn enn ikke, men tenker ikke at det er feil å stoppe på 1 barn dersom det føles best for dere. 

Anonymkode: 4ab17...8b1

Hva tenker du som faktisk har flere barn er fordelen?  

Om det blir en til, blir det ikke før barnet er nærmere 5 - kanskje til og med 6 år. Føler meg absolutt ikke klar nå..

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Du må gjøre det som føles best for deg 😊 ikke la deg styre av en idé om at man må ha flere. 

Når det er sagt så følte jeg på mye av det samme. Når første nærmet seg 4 så fikk jeg plutselig akutt lyst på en til 🙈 hun  er 1,5 år og det går overraskende greit. Ting er mye enklere med nummer 2 føler jeg. 

Anonymkode: 4ba26...ad4

Ja, det har du sikkert rett i  Er sikker mye tryggere som foreldre med nummer 2.
 

Er bare redd alt skal bli så mye mer hektisk, mindre alenetid, vanskeligere med barnepass osv. Jeg er en person som ikke trives med masse mennesker og styr rundt meg (samtidig som jeg er vokst opp med tre søsken), og trenger alenetid (bruker denne på å trene 4 dager i uken), og dette vet jeg ikke om jeg er villig til å gi fra meg. Men så vet jeg jo ikke om det er noe jeg faktisk må. Vanskelig å se for meg hvordan det faktisk blir i praksis med to barn.

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva tenker du som faktisk har flere barn er fordelen?  

Om det blir en til, blir det ikke før barnet er nærmere 5 - kanskje til og med 6 år. Føler meg absolutt ikke klar nå..

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

Her og nå er fordelen at de alltid har en lekekamerat. Spesielt i koronatiden har det vært gull verdt. De har utrolig mye kjærlighet til hverandre, men ser også at de lærer av hverandre. De lærer å vise omsorg, sette andre foran seg selv, inkludere osv. 

på lenger sikt tenker jeg at det er veldig verdifullt å ha familie når vi som foreldre en gang faller fra. Det er jo selvfølgelig ingen garanti at de blir bestevenner som voksne, men jeg håper at de alltid vil stille opp for hverandre og passe på hverandre. Dette er ting som er viktig både for meg og mine søsken, og også mannen min med sitt søsken. 
jeg jobber innen eldreomsorg og ser at det i flere tilfeller er en fordel å være flere søsken som pårørende til eldre/syke foreldre. Tenker at de da kan avlaste hverandre dersom det skulle bli krevende. 

Dette er mine tanker og våre grunner til å få flere barn. I tillegg føler jo selvfølgelig vi som voksne at vi har økonomisk rom og mest av alt kjærlighet til flere barn. 

Anonymkode: 4ab17...8b1

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 3,5 år. Akkurat nå rekker det lenge 😊 om jeg skal ha flere så venter jeg til han er godt i skolealder. 
Gutten min krever ganske mye av meg nå. 
Søsteren min syntes det var best at det var litt aldersforskjell. Eldste barnet elsket å være storebror og hjalp gjerne til. Så krevde han ikke så mye oppmerksomhet som babyen trengte da han var 9 år gammel. 

Anonymkode: 332a6...175

[Schadenfreude]

Vi hadde en skikkelig utfordrende spedbarnstid med førstemann. Kolikk, mye nattevåk, sovevegring på dagtid. Det fristet virkelig ikke å begynne på nytt igjen. Men vi ønsket ikke at eldstemann skulle være enebarn, så vi tok sjansen likevel.

Nestemann var en veldig rolig baby. De første tre månedene var hun knapt våken, bare sov og spiste. Det var ikke veldig mye mer jobb da de var små (3 år i mellom dem). 

De har mye glede av hverandre! Leker stort sett fint sammen. Krangler som søsken flest. Det blir litt mer klabb og babb innimellom. Litt mer jobb. Dobbelt så mange foreldremøter. Men stort sett er det et pluss at de er to. 

[AnonymBruker]

Tror det er mye mer arbeid med 3 barn enn 2 da!

Anonymkode: 9b19b...037

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv en sønn under året og har ofte tenkt at for min del så vil jeg nok trives best med kun ett barn. Det frister ikke å måtte gå gravid, føde, barseltid og alt annet på nytt. 

Jeg har også alltid sett for meg å få 2 barn. Men så har jeg to halvsøsken (med 3 års mellomrom) som alltid røk i tottene på hverandre. Det gjør de fremdeles i snart voksen alder. Jeg husker at de sloss nesten hver dag. Beit, slo og sparket. Var kjempemye gråt og bråk i huset. Kunne ikke la de være alene i samme rom før de begynte å slåss om et eller annet. Å risikere å få to barn som bare ikke går overens med hverandre skremmer meg for å få ett til (pluss mye annet). Så er det også den egentiden jeg får med kun ett barn så viktig at jeg ikke vil oppgi den. Jeg får trent 3-4 ganger i uka, henge sammen med venninner noen kvelder i måneden og det er bedre økonomisk. 

Anonymkode: 059f6...dab

[Slitenmamma]

Jeg har bare ett barn, lysten kom aldri. Og nå tenker jeg at det er for seint pga min alder. Er 40 år. Skulle ønske at jeg ville ha ett barn til men lysten er så lav at jeg orker bare ikke. Ønsker heller at vi har tid til det barnet vi har og egen tid. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt til 3 men stoppet på 2. Det var som du beskriver; lysten var ikke der i det hele tatt. Jeg er over 40 nå, har ikke angret i det hele tatt.

Anonymkode: 20200...dfe

[AnonymBruker]

Jeg også så for meg 2 da jeg først ble gravid. Men nå som jeg har en ettåring ønsker jeg ikke en til! Eneste som ikke gjør at jeg slår fra meg tanken 100% om å få en til er jo dette med søsken.. Men har funnet ut at ett barn holder for meg! 

Anonymkode: de9b1...62e

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere!

Innimellom melder lysten seg og jeg tenker det ville vært fint med et barn til, men mest av alt skremmer tanken meg. Jeg er redd for å ikke trives, redd for å ikke få det til.

Jeg tenker også på alt det praktiske, og at jeg da kanskje ikke vil ha friheten til å trene 4 dager i uken (som ei over her også skriver - er det rettferdig å etterlate to barn med samboer fordi jeg skal trene 3-4 dager i uka?), noe som er viktig for meg og min mentale helse. Kan for eksempel barn med 5 års mellomrom dele soverom? Eller må de ha hver sitt? Behøver man to biler? 

Det er så mye å tenke på. Samtidig har jeg selv alltid hatt stor glede av søsken, og vil virkelig at barnet mitt skal oppleve det samme. Kanskje blir de ikke bestevenner, men da legger vi hvertfall tilrette for at de alltid har noen bortsett fra oss. Og det er egentlig bare de første årene som skremmer meg. Når yngste er blitt 4-5 + tenker jeg at det stort sett bare er kos. 

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv en sønn under året og har ofte tenkt at for min del så vil jeg nok trives best med kun ett barn. Det frister ikke å måtte gå gravid, føde, barseltid og alt annet på nytt. 

Jeg har også alltid sett for meg å få 2 barn. Men så har jeg to halvsøsken (med 3 års mellomrom) som alltid røk i tottene på hverandre. Det gjør de fremdeles i snart voksen alder. Jeg husker at de sloss nesten hver dag. Beit, slo og sparket. Var kjempemye gråt og bråk i huset. Kunne ikke la de være alene i samme rom før de begynte å slåss om et eller annet. Å risikere å få to barn som bare ikke går overens med hverandre skremmer meg for å få ett til (pluss mye annet). Så er det også den egentiden jeg får med kun ett barn så viktig at jeg ikke vil oppgi den. Jeg får trent 3-4 ganger i uka, henge sammen med venninner noen kvelder i måneden og det er bedre økonomisk. 

Anonymkode: 059f6...dab

Huff, har selv vært vitne til den slags, og skjønner at det skremmer deg. Det er kanskje en av de få fordelene med å ha større aldersforskjell. Er det 5-6 år mellom barna, tenker jeg at det skal mer til for at de krangler på den måten. Jeg vet ikke. 

Det du sier om egentid er som sagt viktig for meg også. Men vil 1 eller 2 barn virkelig ha så mye å si for kunne ta seg friheten til å dra på trening om man har en mann som er hjemme med barna? Jeg vet jo at min mann kommer til å fortsette med sine interesser uavhengig av om vi får et barn til. :)

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg også så for meg 2 da jeg først ble gravid. Men nå som jeg har en ettåring ønsker jeg ikke en til! Eneste som ikke gjør at jeg slår fra meg tanken 100% om å få en til er jo dette med søsken.. Men har funnet ut at ett barn holder for meg! 

Anonymkode: de9b1...62e

Så deilig at du har slått deg til ro med det. Jeg føler jo litt det samme, men klarer likevel ikke å slå fra meg tanken om et barn til. Blir liksom ikke komplett uten, føler jeg!

Ts

Anonymkode: 2d27c...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv en sønn under året og har ofte tenkt at for min del så vil jeg nok trives best med kun ett barn. Det frister ikke å måtte gå gravid, føde, barseltid og alt annet på nytt. 

Jeg har også alltid sett for meg å få 2 barn. Men så har jeg to halvsøsken (med 3 års mellomrom) som alltid røk i tottene på hverandre. Det gjør de fremdeles i snart voksen alder. Jeg husker at de sloss nesten hver dag. Beit, slo og sparket. Var kjempemye gråt og bråk i huset. Kunne ikke la de være alene i samme rom før de begynte å slåss om et eller annet. Å risikere å få to barn som bare ikke går overens med hverandre skremmer meg for å få ett til (pluss mye annet). Så er det også den egentiden jeg får med kun ett barn så viktig at jeg ikke vil oppgi den. Jeg får trent 3-4 ganger i uka, henge sammen med venninner noen kvelder i måneden og det er bedre økonomisk. 

Anonymkode: 059f6...dab

Vi har det slik flere ganger daglig med våre to nå, 3 og 7 år. Veldig mye tull og bråk. Blir helt sprø av det, men håper inderlig det roer seg etterhvert!

Anonymkode: 0c700...877

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme tanker som deg. Har en på 3,5 og sitter nå her høygravid med nummer to. Jeg har tenkt mye under graviditeten om det var lurt. Det som gjorde at vi får en til er at førstemann er så mye alene sammen med oss to foreldre. Under korona, nedstenging og ferie er hun bare alene og hun elsker å være med andre barn. Da tenkte jeg på oppveksten min og den gleden man tross alt har av søsken. 

Anonymkode: 6279e...1ce

[AnonymBruker]

Ikke vær så pinglete! Bare hopp i det, så blir det søsken på guttungen. 

Anonymkode: baef8...c73