Kompleks PTSD og en vanskelig periode, noen som har støttende erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei gode folk, 

Jeg vet at flere her inne har det på samme måte, og håpte å finne litt omsorg og støtte gjennom webben her i dag. 

Psykologen er på ferie og jeg kjenner dette blir en lang og tung uke. 

Som barn ble jeg utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt og har fått kompleks PTSD som følge av dette. Jeg har fortsatt kontakt med mine foreldre, og for alt som de mangler så er vi jo fortsatt en fin familie. Det bare blir for vanskelig innimellom. 

Så siden jeg bor alene til vanlig har jeg besøkt dem for påsken, og allerede er det klinsj. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke bryter kontakten. Jeg ønsker ikke det, men når det blir så tøft så kommer tanken. Jeg sørger over å ikke ha en familie med sunne, friske mennesker. Alle har sitt, men ikke alle er voldelige og aggressive. Jeg VET at deres mangler, svikt og aggressivitet da jeg var barn ikke kan være min skyld, men når det skjer ting så er det som om alt det vonde rippes opp igjen og jeg føler meg hjelpeløs, liten og svak. Og jeg får tankene om at alt er min feil. 

I tillegg har jeg en annen psykisk lidelse som er genetisk og foreldrene mine er flinke til å poengtere at det er mitt "handikapp" som skaper problemet. Det føles utrolig urettferdig å få skylden for den svikten jeg opplevde som barn, å få vridd mot seg at jeg er et problem fordi jeg har en sykdom. Samtidig vet jeg at samme som gjorde at de sviktet da jeg var barn er det som får dem til å nekte for at de kan ha noe ansvar for det som skjedde. 

Innimellom føler jeg meg som en av de kvinnene som er i voldelige forhold og blir fordi "han er jo snill og grei". Familien min kan ha det gøy sammen, de stiller opp praktisk for hverandre (og økonomisk om det hadde vært behov), men samtidig så får jeg så ofte en vond følelse av å være med dem. Jeg tror bare ikke jeg greier uansett å ta avstand. Jeg setter mer grenser, finner meg ikke i drit, og står for mitt og min verdi. Og slik håper jeg å ivareta meg i relasjon til dem. Jeg håper det er nok. 

Tross langvarig behandling, så tviler jeg fortsatt. Hva om det bare var min feil? Hva om jeg overreagerte? Osv. Jeg er ikke så flink å anerkjenne det barnet jeg var. 

Jeg skriver dette fordi jeg er fortvilet og engstelig med tanke på den kommende uken. Jeg er bekymret for livet mitt videre, hvordan det skal kunne gå med meg. Om man kan komme seg slik at man får et godt og innholdsrikt liv med å ha det sånn. 

Jeg håper å høre fra dere, om noen har noen lignende erfaringer og vil dele litt eller om noen har noen gode forslag til hvordan ivareta deg selv, eller ja, hva som helst som kan være nyttig. ❤

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hei gode folk, 

Jeg vet at flere her inne har det på samme måte, og håpte å finne litt omsorg og støtte gjennom webben her i dag. 

Psykologen er på ferie og jeg kjenner dette blir en lang og tung uke. 

Som barn ble jeg utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt og har fått kompleks PTSD som følge av dette. Jeg har fortsatt kontakt med mine foreldre, og for alt som de mangler så er vi jo fortsatt en fin familie. Det bare blir for vanskelig innimellom. 

Så siden jeg bor alene til vanlig har jeg besøkt dem for påsken, og allerede er det klinsj. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke bryter kontakten. Jeg ønsker ikke det, men når det blir så tøft så kommer tanken. Jeg sørger over å ikke ha en familie med sunne, friske mennesker. Alle har sitt, men ikke alle er voldelige og aggressive. Jeg VET at deres mangler, svikt og aggressivitet da jeg var barn ikke kan være min skyld, men når det skjer ting så er det som om alt det vonde rippes opp igjen og jeg føler meg hjelpeløs, liten og svak. Og jeg får tankene om at alt er min feil. 

I tillegg har jeg en annen psykisk lidelse som er genetisk og foreldrene mine er flinke til å poengtere at det er mitt "handikapp" som skaper problemet. Det føles utrolig urettferdig å få skylden for den svikten jeg opplevde som barn, å få vridd mot seg at jeg er et problem fordi jeg har en sykdom. Samtidig vet jeg at samme som gjorde at de sviktet da jeg var barn er det som får dem til å nekte for at de kan ha noe ansvar for det som skjedde. 

Innimellom føler jeg meg som en av de kvinnene som er i voldelige forhold og blir fordi "han er jo snill og grei". Familien min kan ha det gøy sammen, de stiller opp praktisk for hverandre (og økonomisk om det hadde vært behov), men samtidig så får jeg så ofte en vond følelse av å være med dem. Jeg tror bare ikke jeg greier uansett å ta avstand. Jeg setter mer grenser, finner meg ikke i drit, og står for mitt og min verdi. Og slik håper jeg å ivareta meg i relasjon til dem. Jeg håper det er nok. 

Tross langvarig behandling, så tviler jeg fortsatt. Hva om det bare var min feil? Hva om jeg overreagerte? Osv. Jeg er ikke så flink å anerkjenne det barnet jeg var. 

Jeg skriver dette fordi jeg er fortvilet og engstelig med tanke på den kommende uken. Jeg er bekymret for livet mitt videre, hvordan det skal kunne gå med meg. Om man kan komme seg slik at man får et godt og innholdsrikt liv med å ha det sånn. 

Jeg håper å høre fra dere, om noen har noen lignende erfaringer og vil dele litt eller om noen har noen gode forslag til hvordan ivareta deg selv, eller ja, hva som helst som kan være nyttig. ❤

Anonymkode: ddcb8...ce7

Jeg valgte å kutte kontakt med familien. Noen ganger må man heale seg selv og putte seg selv først. Så har jeg kontakt med dem når jeg orker. Stor klem 💚

Anonymkode: c834a...ca2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg valgte å kutte kontakt med familien. Noen ganger må man heale seg selv og putte seg selv først. Så har jeg kontakt med dem når jeg orker. Stor klem 💚

Anonymkode: c834a...ca2

Takk og stor klem tilbake!

Jeg synes det høres så tøft ut av deg. Jeg ville stå ganske på bar bakke nettverksmessig uten dem, og tanken gjør meg ør og svimmel. I noen år har kjæresten blitt med når jeg skulle treffe familien, men nå er han en eks og det gamle destruktive mønsteret dukket opp med det samme. Det er ikke så ille, en voksen burde klare det liksom, men jeg blir vel trigget fra så redd som jeg gikk rundt og var som barn. Æsj, ja egentlig føler jeg meg vel ganske svak som reagerer og begynner å gråte og alt. Og en del av meg tror på moren min som mener jeg er dramatisk og handikappet. 

Jeg øver masse på å sette meg først. Og tror vel jeg gjør det med å sette mye mer grenser og avgrense kontakten, men prioritere hyggelige ting med familien. Men kanskje sterkere skyts må til. 

Fikk du det bedre etter du kuttet kontakten, og kan jeg spør hva som gjorde at du til slutt bestemte deg, og evt om du hadde mye nettverk ellers? 

TS

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk og stor klem tilbake!

Jeg synes det høres så tøft ut av deg. Jeg ville stå ganske på bar bakke nettverksmessig uten dem, og tanken gjør meg ør og svimmel. I noen år har kjæresten blitt med når jeg skulle treffe familien, men nå er han en eks og det gamle destruktive mønsteret dukket opp med det samme. Det er ikke så ille, en voksen burde klare det liksom, men jeg blir vel trigget fra så redd som jeg gikk rundt og var som barn. Æsj, ja egentlig føler jeg meg vel ganske svak som reagerer og begynner å gråte og alt. Og en del av meg tror på moren min som mener jeg er dramatisk og handikappet. 

Jeg øver masse på å sette meg først. Og tror vel jeg gjør det med å sette mye mer grenser og avgrense kontakten, men prioritere hyggelige ting med familien. Men kanskje sterkere skyts må til. 

Fikk du det bedre etter du kuttet kontakten, og kan jeg spør hva som gjorde at du til slutt bestemte deg, og evt om du hadde mye nettverk ellers? 

TS

Anonymkode: ddcb8...ce7

Jeg hadde heller ikke noe særlig nettverk. Men kontakt med dem gjorde meg så svak og uvel at ensomhet har langt bedre enn å konstant bli dårlig. Det som gjorde at jeg bestemte meg var den følelsen jeg gikk med hver eneste gang jeg hadde kontakt med dem. Følelsen av å ikke være elsket eller akseptert. Utrygghet og stagnering i min egen utvikling. Jeg fikk det veldig veldig veldig mye bedre 😊 Har i dag et rikt og trygt liv med barn og partner. Jeg vet det er veldig skummelt, men husk at du KUN har et liv❤️ Ikke bruk den på å føle deg mindreverdig når du kan bruke det på å Føle deg verdt å elske. For det er du, bare så du vet.... 

Anonymkode: c834a...ca2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde heller ikke noe særlig nettverk. Men kontakt med dem gjorde meg så svak og uvel at ensomhet har langt bedre enn å konstant bli dårlig. Det som gjorde at jeg bestemte meg var den følelsen jeg gikk med hver eneste gang jeg hadde kontakt med dem. Følelsen av å ikke være elsket eller akseptert. Utrygghet og stagnering i min egen utvikling. Jeg fikk det veldig veldig veldig mye bedre 😊 Har i dag et rikt og trygt liv med barn og partner. Jeg vet det er veldig skummelt, men husk at du KUN har et liv❤️ Ikke bruk den på å føle deg mindreverdig når du kan bruke det på å Føle deg verdt å elske. For det er du, bare så du vet.... 

Anonymkode: c834a...ca2

Ps: Du er ikke svak. Du har vært gjennom og overlevd en skjebne du skulle vært foruten. Den styrken du hadde for å OVERLEVE kan du nå bruke for å LEVE 💚

Anonymkode: c834a...ca2

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Har psykologtime samme dag som jeg kommer hjem fra ferie. Av en god grunn 😂

Anonymkode: 6ca11...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hei gode folk, 

Jeg vet at flere her inne har det på samme måte, og håpte å finne litt omsorg og støtte gjennom webben her i dag. 

Psykologen er på ferie og jeg kjenner dette blir en lang og tung uke. 

Som barn ble jeg utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt og har fått kompleks PTSD som følge av dette. Jeg har fortsatt kontakt med mine foreldre, og for alt som de mangler så er vi jo fortsatt en fin familie. Det bare blir for vanskelig innimellom. 

Så siden jeg bor alene til vanlig har jeg besøkt dem for påsken, og allerede er det klinsj. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg ikke bryter kontakten. Jeg ønsker ikke det, men når det blir så tøft så kommer tanken. Jeg sørger over å ikke ha en familie med sunne, friske mennesker. Alle har sitt, men ikke alle er voldelige og aggressive. Jeg VET at deres mangler, svikt og aggressivitet da jeg var barn ikke kan være min skyld, men når det skjer ting så er det som om alt det vonde rippes opp igjen og jeg føler meg hjelpeløs, liten og svak. Og jeg får tankene om at alt er min feil. 

I tillegg har jeg en annen psykisk lidelse som er genetisk og foreldrene mine er flinke til å poengtere at det er mitt "handikapp" som skaper problemet. Det føles utrolig urettferdig å få skylden for den svikten jeg opplevde som barn, å få vridd mot seg at jeg er et problem fordi jeg har en sykdom. Samtidig vet jeg at samme som gjorde at de sviktet da jeg var barn er det som får dem til å nekte for at de kan ha noe ansvar for det som skjedde. 

Innimellom føler jeg meg som en av de kvinnene som er i voldelige forhold og blir fordi "han er jo snill og grei". Familien min kan ha det gøy sammen, de stiller opp praktisk for hverandre (og økonomisk om det hadde vært behov), men samtidig så får jeg så ofte en vond følelse av å være med dem. Jeg tror bare ikke jeg greier uansett å ta avstand. Jeg setter mer grenser, finner meg ikke i drit, og står for mitt og min verdi. Og slik håper jeg å ivareta meg i relasjon til dem. Jeg håper det er nok. 

Tross langvarig behandling, så tviler jeg fortsatt. Hva om det bare var min feil? Hva om jeg overreagerte? Osv. Jeg er ikke så flink å anerkjenne det barnet jeg var. 

Jeg skriver dette fordi jeg er fortvilet og engstelig med tanke på den kommende uken. Jeg er bekymret for livet mitt videre, hvordan det skal kunne gå med meg. Om man kan komme seg slik at man får et godt og innholdsrikt liv med å ha det sånn. 

Jeg håper å høre fra dere, om noen har noen lignende erfaringer og vil dele litt eller om noen har noen gode forslag til hvordan ivareta deg selv, eller ja, hva som helst som kan være nyttig. ❤

Anonymkode: ddcb8...ce7

Dette høres omtrent akkurat ut som min familie. Jeg brukte over 30 år på å finne ut at det var bedre for meg å bryte kontakten for de vil aldri endre seg. 

Jeg hadde da vært hos tre forskjellige behandlere over en periode som alle sa at noen ganger er ikke det beste å forsøke å reparere det. Den ene psykologen sa at nå må du kutte de ut, du blir bare dårlig av det. 

Ikke at det hjelper, men vi er flere. 

Anonymkode: 62441...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde heller ikke noe særlig nettverk. Men kontakt med dem gjorde meg så svak og uvel at ensomhet har langt bedre enn å konstant bli dårlig. Det som gjorde at jeg bestemte meg var den følelsen jeg gikk med hver eneste gang jeg hadde kontakt med dem. Følelsen av å ikke være elsket eller akseptert. Utrygghet og stagnering i min egen utvikling. Jeg fikk det veldig veldig veldig mye bedre 😊 Har i dag et rikt og trygt liv med barn og partner. Jeg vet det er veldig skummelt, men husk at du KUN har et liv❤️ Ikke bruk den på å føle deg mindreverdig når du kan bruke det på å Føle deg verdt å elske. For det er du, bare så du vet.... 

Anonymkode: c834a...ca2

Takk for at du deler hvordan det har vært for deg. Og så tøff du har vært! ❤ 

Jeg har kun et liv, og kanskje i stedet for å være så opptatt av at det har blitt skadeskutt av oppveksten at jeg kunne skapt mer bra av å gå videre med avstand... 

Jeg setter veldig pris på omsorgen! 🥰

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har aldri vokst opp med mine biologiske foreldre, men jeg tror jeg kan relatere til din situasjon likevel. Samme diagnose, men som vanlig en del mer med på lasset. Jeg har forsøkt å opprette kontakt med foreldre i voksen alder, men jeg har jo smertelig fått erfare hvorfor jeg ikke har vokst opp med dem.

Jeg tenker at du kommer til et punkt hvor det rett og slett bare ikke er verdt det. Det blir bare du som gir og gir, men aldri får. Og det er ikke et forhold man skal ha til sine foreldre, selv om de er aldri så mye samme blod som deg.

Har hatt et mangeårig behandlingsløp her, og jeg sliter alltid i periodene hvor behandlerne har ferie, da særlig på sommeren. Vet ikke om jeg har så mange støttende ord, jeg vil bare dele og si du ikke er alene. Skulle det bli ordentlig ille for deg, så er det telefoner du kan ringe, som du sikkert vet. Og da vet du nok også at de ikke hjelper så alt for mye.

Jeg bor også alene, og har en påske foran meg som jeg rett og slett bare overser at faktisk er påske. En av mine behandlere har til og med satt opp time til meg på onsdag, så det blir ikke så stor forskjell for min del. Utover at butikken er stengt mer enn vanlig! 

Bruk gjerne tråden til å spørre om hjelp, hvis du dropper "AB" så skal jeg sende deg en melding. Selv er jeg litt for feig, og jeg skjønner godt at du velger å være anonym selv, men ville bare at du skal vite det. Vi er en del her som deler mye av samme skjebnene, om man kan si det slik, og jeg tar gjerne en prat eller to over meldinger om du føler den kommende uken rett og slett blir for mye.

Anonymkode: 67826...ace

[AnonymBruker]

Jeg rensker vekk alle i livet mitt som ikke kan gi meg det jeg trenger akkurat nå. Det betyr i praksis at jeg har ingen igjen, bortsett fra profesjonelle - fastlege, terapeut, kollegaer på jobb. 

Jeg vet det er egoistisk, men samtidig har jeg folk jeg ikke vil «bruke opp» på å be om hjelp når de uansett ikke støtter meg. Jeg kan heller kontakte dem igjen om jeg trenger solskinnsvenner. 

Tiden bruker jeg på det som gir meg noe positivt- jeg trener, ser film, studerer, lager mat, leser, får nok søvn og frisk luft, hører musikk og steller med kattene mine. Mine valg er gode for meg, jeg vil ikke bruke mer tid på å please andre.

 

Anonymkode: 55ed2...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ps: Du er ikke svak. Du har vært gjennom og overlevd en skjebne du skulle vært foruten. Den styrken du hadde for å OVERLEVE kan du nå bruke for å LEVE 💚

Anonymkode: c834a...ca2

Jeg så denne PS-en først nå etterpå. Så utrolig fint og omsorgsfullt sagt. 💜 Hvis jeg bare kan omstille meg fra å overleve (som jeg er ganske god på tydeligvis) til å LEVE så 😋

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i samme situasjon. Har psykologtime samme dag som jeg kommer hjem fra ferie. Av en god grunn 😂

Anonymkode: 6ca11...548

Hehe, samme her. Første mulige anledning. Får være redningen det. 😅 

Håper du holder ut! Del gjerne tips til at dagene blir bedre om du har noen. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette høres omtrent akkurat ut som min familie. Jeg brukte over 30 år på å finne ut at det var bedre for meg å bryte kontakten for de vil aldri endre seg. 

Jeg hadde da vært hos tre forskjellige behandlere over en periode som alle sa at noen ganger er ikke det beste å forsøke å reparere det. Den ene psykologen sa at nå må du kutte de ut, du blir bare dårlig av det. 

Ikke at det hjelper, men vi er flere. 

Anonymkode: 62441...707

Jeg tror heller ikke mine foreldre vil endre seg. Vi fokuserer mer på andre ting når vi er sammen, de har tross alt ikke noe omsorgsoppgaver overfor meg. Men jeg prøver å gi slipp på ønsket om at de skal endre seg og innse hvordan de er destruktive. Prøver som oftest å ikke snakke om det. Det bare er så provoserende når min mor påstår at å si unnskyld aldri burde være nødvendig osv. Når de påstår at ting som man VET fra all kunnskapsbaser at er skadelig, nei pøh. Men jeg kan jo ikke bruke mer tid på å håpe de skal forstå. Bare være trygg på selv hvor skadelig det var. 

Ble det bedre for deg da du brøt kontakten? Synes det er en tøff ting å gjøre, og håper at livet er blitt bedre etter det. Men kanskje det er andre ting som blir vanskelig nå, om du eventuelt blir mye alene, jeg vet ikke. Det er i alle fall det jeg frykter. 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

Mitt beste tips er å holde hode lavt. Si og gjør minst mulig og husk "Det er de som er problemet, ikke meg". Også bare hold ut rett og slett. Det er min taktikk. Jeg har sluttet å forvente at de skal forandre seg. Jeg jobber med meg selv i behandling, for å kunne tåle familien bedre. Om det ikke hadde gått, så hadde jeg kuttet kontakten. Det går OK, jeg klarer å ikke bryte sammen av hver minste ting, så det er fremskritt i alle fall. 

Anonymkode: 6ca11...548

[AnonymBruker]

Beklager at jeg ikke har svart på alle svarene. Setter veldig pris på dem og har lest dem. Setter pris på dere som deler av egne erfaringer. ❤

Det har toppet seg helt. Jeg kommer til å reise herfra i morgen, jeg holder det ikke ut. Dette er skadelig for meg. Jeg trodde vi var passert det stadiet der det ble store konflikter, men tydeligvis ikke. Jeg har visst hva som skjedde i barndommen, men dette oppholdet har fått meg til å innse hvor sykt det hele er. Og jeg føler meg så jævlig sviktet. 

Jeg har sterke magesmerter og vet at det er fordi kroppen er så anspent av å være redd. Ikke den vanlige angsten som støtt er der, men en mer pressede frykt som gjør at jeg bøyer nakken og undertrykker meg selv. 

Vantro er følelsen som er fremst i hodet nå, det er som at jeg ikke har skjønt hvor patetisk det hele er før nå. Jeg har vært så innmari opptatt av å forstå dem. Men jeg har så nok av det. Jeg må slutte å ta ansvar for voksne mennesker som ikke tar ansvar for hvordan de skader andre. 

Nå skal jeg prøve å holde ut til i morgen. Jeg dirrer i hele kroppen, og føler at jeg ikke får sove, men jeg skal holde ut. Sender styrke til alle som er i samme situasjon! 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2021 den 19.25):

Mitt beste tips er å holde hode lavt. Si og gjør minst mulig og husk "Det er de som er problemet, ikke meg". Også bare hold ut rett og slett. Det er min taktikk. Jeg har sluttet å forvente at de skal forandre seg. Jeg jobber med meg selv i behandling, for å kunne tåle familien bedre. Om det ikke hadde gått, så hadde jeg kuttet kontakten. Det går OK, jeg klarer å ikke bryte sammen av hver minste ting, så det er fremskritt i alle fall. 

Anonymkode: 6ca11...548

❤ det er så feil det, at vi må skjule den vi er når vi er med familien. Krympe oss og holde ut å være med dem. Jeg vil ikke det jeg. Jeg vil ikke delta i noen relasjoner der jeg er på en måte som om det er jeg som er feilen, uansett hvor mye jeg forteller meg noe annet. 

Men når du sier og gjør minst mulig, hva får du ut av å være med dem? 

Jeg sender såååå mye varme din vei, du hadde fortjent så mye bedre enn dette! 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2021 den 19.04):

Jeg så denne PS-en først nå etterpå. Så utrolig fint og omsorgsfullt sagt. 💜 Hvis jeg bare kan omstille meg fra å overleve (som jeg er ganske god på tydeligvis) til å LEVE så 😋

Hehe, samme her. Første mulige anledning. Får være redningen det. 😅 

Håper du holder ut! Del gjerne tips til at dagene blir bedre om du har noen. 

Jeg tror heller ikke mine foreldre vil endre seg. Vi fokuserer mer på andre ting når vi er sammen, de har tross alt ikke noe omsorgsoppgaver overfor meg. Men jeg prøver å gi slipp på ønsket om at de skal endre seg og innse hvordan de er destruktive. Prøver som oftest å ikke snakke om det. Det bare er så provoserende når min mor påstår at å si unnskyld aldri burde være nødvendig osv. Når de påstår at ting som man VET fra all kunnskapsbaser at er skadelig, nei pøh. Men jeg kan jo ikke bruke mer tid på å håpe de skal forstå. Bare være trygg på selv hvor skadelig det var. 

Ble det bedre for deg da du brøt kontakten? Synes det er en tøff ting å gjøre, og håper at livet er blitt bedre etter det. Men kanskje det er andre ting som blir vanskelig nå, om du eventuelt blir mye alene, jeg vet ikke. Det er i alle fall det jeg frykter. 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

Jeg har det veldig mye bedre i dag. Jeg trodde det skulle bli så tøft, at jeg ville angre og at det eneste jeg kom til å tenke på var hvor alene jeg er. Men det som skjedde var at jeg har ikke vært så stabil på mange år. Jeg har ikke angret en dag. Og flere år etterpå så er jeg fortsatt like klar på at jeg vil aldri ha noe med de å gjøre igjen. 

Men det er ikke sikkert dette er det rette for deg. Det tok meg over 30 år og komme dit. Nå tenker jeg bare at jeg skulle ønske jeg hadde gjort det 15 år før. 

Anonymkode: 62441...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2021 den 17.07):

Hei! Jeg har aldri vokst opp med mine biologiske foreldre, men jeg tror jeg kan relatere til din situasjon likevel. Samme diagnose, men som vanlig en del mer med på lasset. Jeg har forsøkt å opprette kontakt med foreldre i voksen alder, men jeg har jo smertelig fått erfare hvorfor jeg ikke har vokst opp med dem.

Jeg tenker at du kommer til et punkt hvor det rett og slett bare ikke er verdt det. Det blir bare du som gir og gir, men aldri får. Og det er ikke et forhold man skal ha til sine foreldre, selv om de er aldri så mye samme blod som deg.

Har hatt et mangeårig behandlingsløp her, og jeg sliter alltid i periodene hvor behandlerne har ferie, da særlig på sommeren. Vet ikke om jeg har så mange støttende ord, jeg vil bare dele og si du ikke er alene. Skulle det bli ordentlig ille for deg, så er det telefoner du kan ringe, som du sikkert vet. Og da vet du nok også at de ikke hjelper så alt for mye.

Jeg bor også alene, og har en påske foran meg som jeg rett og slett bare overser at faktisk er påske. En av mine behandlere har til og med satt opp time til meg på onsdag, så det blir ikke så stor forskjell for min del. Utover at butikken er stengt mer enn vanlig! 

Bruk gjerne tråden til å spørre om hjelp, hvis du dropper "AB" så skal jeg sende deg en melding. Selv er jeg litt for feig, og jeg skjønner godt at du velger å være anonym selv, men ville bare at du skal vite det. Vi er en del her som deler mye av samme skjebnene, om man kan si det slik, og jeg tar gjerne en prat eller to over meldinger om du føler den kommende uken rett og slett blir for mye.

Anonymkode: 67826...ace

Hehe, det er vel alltid en del med på lasset enn man får med i korte innlegg dessverre 🤪

Det å overse at det er påske er et godt tips. Vissheten om andres ferie og familieidyll bidrar ikke akkurat positivt. Har ringt krisetelefoner før og som du sier, det hjelper ikke så mye.

Jeg opplever ikke at foreldrene mine ikke gir noe tilbake. De gir, men det er begrenset hva de kan gi. Jeg får økonomisk og praktisk støtte, men de er emosjonelt utilgjengelige og har en del destruktivt med seg inn i relasjoner. De tåler ikke grenser og det er mye aggresjon. Jeg føler meg ofte utakknemlig, for de er jo opptatt av å støtte meg ellers, men likevel er hele relasjonen giftig og da føler jeg at det er bare fordi jeg er så kravstor og sensitiv. 

Jeg setter veldig pris på omsorgen og tilbudet om å snakkes på PM, men jeg som deg er for feig til å ikke være anonym, selv som anonym! 😅

 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2021 den 18.17):

Jeg rensker vekk alle i livet mitt som ikke kan gi meg det jeg trenger akkurat nå. Det betyr i praksis at jeg har ingen igjen, bortsett fra profesjonelle - fastlege, terapeut, kollegaer på jobb. 

Jeg vet det er egoistisk, men samtidig har jeg folk jeg ikke vil «bruke opp» på å be om hjelp når de uansett ikke støtter meg. Jeg kan heller kontakte dem igjen om jeg trenger solskinnsvenner. 

Tiden bruker jeg på det som gir meg noe positivt- jeg trener, ser film, studerer, lager mat, leser, får nok søvn og frisk luft, hører musikk og steller med kattene mine. Mine valg er gode for meg, jeg vil ikke bruke mer tid på å please andre.

 

Anonymkode: 55ed2...7a8

Synes det er tøft av deg å ta så viktige radikale valg for deg selv. Du gjør jo det som trengs for at du skal ha det godt! Jeg har innsett disse dagene at så lenge jeg håper at foreldrene mine skal gi meg noe de aldri kommer til så kommer ikke jeg til å bevege meg dit at jeg gjør det heller. Jeg må gi slipp på håpet! 

Blir du ensom? 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har det veldig mye bedre i dag. Jeg trodde det skulle bli så tøft, at jeg ville angre og at det eneste jeg kom til å tenke på var hvor alene jeg er. Men det som skjedde var at jeg har ikke vært så stabil på mange år. Jeg har ikke angret en dag. Og flere år etterpå så er jeg fortsatt like klar på at jeg vil aldri ha noe med de å gjøre igjen. 

Men det er ikke sikkert dette er det rette for deg. Det tok meg over 30 år og komme dit. Nå tenker jeg bare at jeg skulle ønske jeg hadde gjort det 15 år før. 

Anonymkode: 62441...707

Takk for at du deler! 

Se det du, ikke angret en dag... jeg tror nok jeg ville lengtet og savnet noen ting med familien, men det er ikke sikkert jeg ville angret likevel. Jeg er lei av å bli trykket ned og herset med. 

Nå mener jeg ikke å følge opp med masse spørsmål for å invadere, du svarer selvsagt på det du orker, men jeg blir nysgjerrig på hvordan det var for deg. Du skulle ønske du gjorde det 15 år før, og da lurer jeg hva var det som holdt deg tilbake fra å ta steget alle de årene? 

Ts

Anonymkode: ddcb8...ce7

[AnonymBruker]

Jeg føler stort med deg ❤️ I vanskelige perioder kan jeg også begynne å tenke, overreagerte jeg? Er jeg bare dramatisk og en dramaqueen? Må jeg roe meg? Hva er ekte og hva er ikke? Blir som det er 2 sider inni meg som krangler om hva som er sant og ikke. En del av meg er selvfølgelig et offer, samtidig som andre siden av meg tenker «kjerp deg, slutt å vær et offer!!» 

Når jeg føler meg sånn, i usikkerhet på hva som er ekte og ikke, pleier jeg søke følelser jeg VET er ekte og det gir meg trygghet. Adrenalin kan rushe gjennom kroppen og er jeg redd for en gyldig grunn eller ikke? Er jeg bekymret for en gyldig grunn eller ikke?

Jeg har til og med før satt meg selv i veldig farlige situasjoner, bare fordi situasjonen skulle matche det samme jeg følte innvendig. 
 

Jeg kan også føle meg nummen.

Det har jeg heldigvis sluttet med, da jeg skjønte mønsteret. Nå søker jeg følelser i kroppen som jeg VET er ekte. Det blir selvfølgelig ikke helt det samme, men det hjelper.  Jeg kan sette meg inn i dusjen, skru på veldig varmt vann, bare for å kjenne hvordan det føles ut på kroppen. Så bytter jeg på iskaldt vann og veldig varmt vann. Lukker øynene og virkelig føler hvordan det kjennes ut på huden. Jeg kan gå ut å kjenne på snøen mellom tærne. Er det sommer kan jeg gå ut i sola og kjenne den steke på huden. 
 

Det aller beste er om det regner, jeg bare setter meg ute i regnet, tar annsiktet opp og bare kjenner på alle regndråpene. 
 

Eller stå ute og bare kjenne på vinden om det begynner å bli storm. 
 

Eller om sommeren dra for å bade, for å kjenne hvordan vannet føles i håret når man dykker under vann. 
 

Dette høres helt tullete ut for de som ikke forstår. Men det gir meg følelser jeg kan holde fast i, som jeg VET er ekte. Og det hjelper meg litt i forhold til trygghet når hodet er bare fyllt med bekymringer om hva som er ekte og ikke

Anonymkode: 70613...86f

[AnonymBruker]

Samme diagnose her. Jeg har kuttet kontakt med familien min. Det er skikkelig tungt nokså ofte å føle på at jeg ikke har noen nære, men det var tyngre å ha dem i livet mitt. Ble sykere av det. Nå fungerer jeg utenpå i det minste. Det krever jo en del å gå, men det er mer krevende over tid å bli, iallefall om det er som i ditt (og mitt) tilfelle: familien er roten til det.

Leter faktisk etter psykolog i Oslo-området som har erfaring med denne diagnosen. Noen som har gode tips til avtalespesialist?

 

Anonymkode: cfa63...d3b