Skal jeg bryte opp ?

[Gjest Polarlyset]

Jeg er mann, men finner innlegget mitt mer passende her enn i "manneforumet", ønsker reflekterte svar hos begge kjønn...


Altså: Jeg er en fyr som nærmer meg 40. Samboer med ett barn. Jeg har alltid levt etter mottoet at gresset er ikke grønnere på den andre siden...men i det siste har jeg begynt å lure. 


Traff min noe eldre samboer (karriære og akademikerkvinne) for snart 11 år siden. Dyp forelskelse og happynes i et par år, selv om jeg så enkelte faresignaler; hun var meget klar å tydelig på at hun ville ha en del krav innfridd, hadde et humør som var meget svingende, kunne bli så sint at hun gikk bokstavelig talt amok, hvis jeg ikke kom henne i møte. Dette er ikke blitt mindre fremtredende med årene. I den siste tida har dette skremt meg. 


Fikk barn for 7 år siden. Stor lykke og glede...men det skjedde hos oss som sikkert mange har opplevd, man får noe stort og begivenhetsrikt, men glemmer å være kjærester, glemmer at man har et voksenliv å ta vare på i alt peset. Når hun etter ca 4 år henvender seg til "voksenlivet" igjen, er det dødt hos meg. Ikke bare seksuelt, men også ønsket om å være sammen, gjøre ting sammen og oppleve ting sammen.  Siden jeg selv er skilsmissebarn konkluderte jeg med at her er det bare å holde sammen og holde ut...før eller siden vil vi finne tonen igjen, og at et brudd vil ramme barnet hardt (men også meg selv da!) Forholdet vårt er mer og mer platonisk, men vi fungerer som gode venner i perioder og vi holder fasaden utad....men lykkelige stunder er sjelden. Men hun støtter meg på sitt vis der hvor livet mitt butter på andre området.


 Det siste halvannet året har det toppet seg gjennom at hun flere gang går fysisk løs på meg gjentatte ganger iløpet av en kveld, spesielt når hun er beruset. I tillegg har hun mistenkeliggjort meg i forhold til at jeg skulle ha vist seksuell interesse for vårt felles barn. Jeg vet jo inne i meg at dette ikke er sant, men mistenkeliggjøringen knuste meg. 


Så kommer slangen i paradis: Jeg blir gjensidig forelsket i en ung og vakker kvinne for ca 3/4år siden. Hun vil ha meg med hud og hår og alle mine ulemper. Vi har daglig kontakt, kommuniserer uvant godt, sexen er utrolig...mao sånn det er når man er forelsket. Bør påpeke at jeg aldri har vært utro tidligere.  Jeg har selvfølgelig fått klar beskjed fra den nye om at nå må jeg foreta et valg her i livet. Jeg skjønner henne godt, men selv om jeg er hodestups forelsket, har jeg ikke mistet vettet helt da!  Eller kanskje er det det jeg har?


Hver dag er et "should i stay og should i go",  beslutningsvegringen min er total,  selvinnsikten på et lavmål, og jeg som ellers er et empatisk menneske kjenner ikke fnugg av dårlig samvittighet ovenfor min sambo. 


Så nå vil jeg gjerne ha synspunkter!! Både fra de som har vært i lignende situasjoner, eller hvilkensomhelst meningskvalifiserte.


Er forresten litt trist at vi menn ikke har et tilsvarende nettsted. All heder&ære til dem som drifter Kvinneguiden



mvh

Polarlyset

Endret 27. august 2005 av Lea

[Gjest Polarlyset]

Kan det smiletegnet i introen fjernes av meg som gjest her??

-det er jo mildt sagt misvisende..

[Gjest Bøllefrøet]

Du er utro og har vært det i 3/4 år.. Ja, jeg syns du bør bryte opp

[Gjest vsn]

Jeg skjønner ikke hva du nøler med. Slå deg sammen med hun nye istedetfor å kaste bort flere år på din nåværende samboer.

Og få til en bra samværsavtale!! Evt. gå for hovedomsorgen hvis det passer dere best.

Joda, det er sikkert enkelt av meg å si det, men jeg har selv brutt ut av et forhold selv om vi hadde en sønn sammen. Det er bedre enn å bli i et dårlig forhold (som ungen garantert merker).

[Gjest Polarlyset]

Joda, så lang utroskap kvalifiserer for samlivsbrudd. Enig der... men jeg vet av erfaring fra jeg var i midten av tyveåra, som den bedradde part at slike ting kan man klare å reparere igjen. Kanskje...

Barnets mor har sagt tydelig i fra at noen delt omsorg ikke kommer på tale. Hun vil bruke sine mistanker for det som de er verdt, samt at hun underkjenner min evne som omsorgsperson i det daglige. Med andre ord; hun mener jeg ikke er i stand til å ta vare på barnet, det har hun tydelig gitt beskjed om.

Og for å klargjøre eget ståsted: jeg har 6års høgskoleutdanning, er daglig leder på en arbeidsplass med ca 20 ansatte, tjener 500' i året, ikke rusmisbruker eller andre usunne hang'ups.

Noen som kan fjerne det dumme smiletegnet?

mvh

Polarlyset

Smilet er fjernet.

Lea (moderator)

Endret 27. august 2005 av Lea

[Gjest Gjest_Mie_*]

Jeg synes du skal slå opp med henne. At hun drikker er en ting, men at hun i tillegg bryker psykisk terror i form av anklager og benytter seg av fysisk vold er noe helt annet. Men vent litt før du gjør det. Skaff deg et videokamera og film henne når hun har anfallene sine. Når du så har skaffet deg tilstrekkelig dokumentasjon søker du om skilsmisse med dom, samt full omsorg for barnet. Ingen har godt av å vokse opp i et hjem med alkohol og vold. Jeg har i mitt yrke kommet borti flere 'akademiske karrierekvinner' og det gjør noe med dem som fører til at de blir mentalt ustabile. Det er i alle fall min erfaring.

Hilsen fra Mie

[Gjest Polarlyset]

Takker for klemmen Mie... men å rigge opp videokamera i smug er liksom ikke helt min stil. Vil føle meg som dobbelt kjeltring da. Dessuten tror jeg en domstol vil underkjenne dette som bevis, det er jo faktisk mulig for meg å skape en situasjon da som fremkaller raseri.

Ang drikking; hun drikker 3-4 kvelder i uka, men blir ikke full, bare beruset. Og de tilfellene hun blir fysisk er ikke SÅ ofte da... men 3-4 ganger i året er nok for meg, for å si det sånn.

mvh

Polarlyset

[Gjest Gjest]

Jeg tror at du innerst inne vet at du MÅ gå. Både med hensyn til deg selv og ditt barn. Barnet har ikke godt av å vokse opp med to foreldre som mer eller mindre ikke setter pris på hverandre. Og du har ikke godt av å leve (kaste bort...) år i et slikt forhold.

Det er ille at hun beskylder deg for noe så forferdelig - når det ikke bunner i noe som helst. Bare det at hun har gjort det...er sikkert med på å slette alle følelser du eventuelt har hatt for henne.

Jeg synes virkelig at du skal gå. Du er fremdeles ung og kan leve de neste årene godt sammen med din nye venninne. Selvfølgelig vil det oppstå både problemer og bekymringer når bruddet gjennomføres, men på sikt vil nok det meste ordne seg.

Ønsker deg alt godt og lykke til.

[Gjest Polarlyset]

Takker sistnevnte "uregistrerte" for innspill. Ser ut som du har vært ute en vinterdag før ja... Du treffer spikeren på hodet så det smeller når du påpeker at beskyldningene sletter ut de siste gode følelsene mine for henne. Hardere spark i magen skal man lete lenge etter. Men ok; det er en mors plikt å være obs på slike forhold, men de rammer forbaska hardt når de er grunnløs.

Joda, erkjennelsen om at jeg må gå kommer nok. Men den sitter langt inne. Vil være det største tap som har rammet meg så langt i livet. Det er mulig livet ikke har bydd meg på så store utfordringer totalt sett da, men det her topper alt fra tidligere og mine øvrige referanserammer.

Får håpe du har rett når du sier at alt vil gå bra til slutt ja...blir jo litt OleBrumm-tenkning, men av og til er man vel nødt til å være OleBrumm...

mvh

Polarlyset

[Gjest Gjest]

Hadde bare lyst til å si Lykke Til uansett hva du velger å gjøre!

[Lina]

Av og til nytter det bare ikke å tenke på alt og alle, og rett og galt, man MÅ faktisk til tider være litt egoistisk å tenke på seg selv for å bli lykkelig!

..Men du bør ikke gå fra kona di, og basere alt på den nye kjæresten din, du har ingen garantier for at det vil fungere. Du må gå fra kona di, fordi at dere ikke har et godt liv sammen, og så kan du på sikt klare å konsentrere deg mer om den nye kjæresten (men husk å forklare situasjonen for henne). La ting gå seg litt til først ..dette også med tanke på sønnen din da...

Det viktigeste er uansett å ikke ta forhastede beslutninger, du skal være sikker (så sikker som du kan bli i hvertfall) så du slipper å sitte alene igjen etterpå å angre...!

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

[malicious]

Kjipt situasjon du er i. Men slik du får det til å høres ut, så ser du ikke lenger noen fremtid med samboeren din. Og det virker som om dere har sklidd fra hverandre. Dere kan selvsagt få tonen tilbake. ingen ting er umulig. Hva med terapi? hvis du virkelig vil at det skal fungere så gjør det nok det.

ang. hun nye kjæresten din.. Du har et klart valg. Du kan bli i det forholdet du er, og ta i mot den dritten du sier du får. Eller du kan begynne et helt nytt liv. Men tenk deg godt om, det vil få store konsekvenser for hva du evt. gjør.

ønsker deg i allefall lykke til!