Kan man bli frisk etter tjue år med anoreksi/bulimi?

[Pipaluk]

Eksisterer det en grense (hvertfall fra faglig hold) om hvor lenge man kan gå med sykdommen før det blir for vanskelig å bli kvitt det?

Jeg kjenner ei som fikk anoreksi som tenåring. Etter noen år med det, og utallige innleggelser, så utviklet hun overspising og bulimi.  Nå er hun i begynnelsen av førtiårene og sliter fortsatt. Bruker 6000 kr i måneden bare på bulimi. 

Hun sier at hun har forsøkt «alt» men trangen til å stoppe overspising lar seg ikke stoppe. 

Er det håp for kronikerne? Er terapi løsningen eller må det fokuseres på helt andre ting for å få bukt med sykdommen?

Et annet spørsmål er om dette i bunn er en psykiatrisk lidelse i utgangspunktet eller om andre mekanismer styrer dette?  Trenger dette å ha noe med barndom og overbeskyttende foreldre å gjøre?
 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe faglig kompetanse å backe utsagnet mitt med, men jeg tror ikke det. Har selv slitt i nesten 20 år, faller alltid tilbake etter gode perioder.

Anonymkode: ca576...4f0

[AnonymBruker]

Ja, alt kan heles. Man må gå til roten, som er emosjonell integrering og forståelse.

Anonymkode: 1827d...24c

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, alt kan heles. Man må gå til roten, som er emosjonell integrering og forståelse.

Anonymkode: 1827d...24c

Så da er roten noe konkret psykisk?
 

Kan det også være snakk om en mestringsstrategi som slo feil ut? Personen kan ha blitt avhengig av den følelsen hun fikk ved å sulte og overspise. Sistnevnte frigjør dopamin til hjernen.   

 

[AnonymBruker]

Svarer bare ut ifra mine egne erfaringer, men jeg tror ikke man blir frisk etter så mange år. Det er en så stor del av identiteten, og så innarbeida over så lang tid. 

Anonymkode: 7a37a...93d

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke noe faglig kompetanse å backe utsagnet mitt med, men jeg tror ikke det. Har selv slitt i nesten 20 år, faller alltid tilbake etter gode perioder.

Anonymkode: ca576...4f0

Er det noe spesifikt som gjør at du faller tilbake?  Hvor lenge varer de gode periodene?

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Svarer bare ut ifra mine egne erfaringer, men jeg tror ikke man blir frisk etter så mange år. Det er en så stor del av identiteten, og så innarbeida over så lang tid. 

Anonymkode: 7a37a...93d

handler dette bare om identitet? kan biologiske prosesser som ødelagt sult og metthetsfølelse også gjøre det vanskeligere? 

Hvor lenge lever de med en slik alvorlig tilstand? 

Endret 27. mars 2021 av Pipaluk

[AnonymBruker]

1 hour ago, Pipaluk said:

handler dette bare om identitet? kan biologiske prosesser som ødelagt sult og metthetsfølelse også gjøre det vanskeligere? 

Hvor lenge lever de med en slik alvorlig tilstand? 

Hei.

Jeg har selv slitt i over 20 aar med anorexia. Og det du skriver anngaaende biologiske prosesser ( sultfolelse/metthetsfolelse) er interessant. Jeg var daarlig, veldig daarlig lenge. Legene som behandlet meg fortalte at jeg hadde odelagt den mentale biten. Jeg har like sultfolelse lengre. Jeg blir ikke sulten. Jeg vet at jeg maa spise, fordi det er hva man maa gjore, men jeg blir ikke sulten.

Saa syk jeg var har jeg dessverre odelagt litt av hjernen min. Jeg har daarlig korttidshukommelse, noe som irriterer meg. Det er dessverre ogsaa en ting som kan skje ved anorexia. Spesielt siden jeg gjorde det mot meg selv. 

Jeg vet ogsaa at jeg aldri blir helt frisk. Desverre. 

Anonymkode: 6f6c7...a5c

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det. Selv levd med det i 25 år. Min "rus" istedenfor alkohol etc. Har Borderline og ptsd utenom. Er merkelig å innse at man har levd slik så lenge at man vet ikke annet. Vekten har gått opp ned 5-9kg ca de siste 25 årene. Jeg er nå 7 kg tynnere enn det jeg har vært forut i 2-3 år,og det er triggende. Selv om jeg er veldig slank ser jeg ikke syk ut. Bulimi er dessverre lett å skjule,mye lettere enn om du er svært anorektisk og veldig undervektig. Jeg har vært diagnosert siden 18 års alder da,ikke holdt det hemmelig,men har aldri klart bli frisk. Mye grunnet at det er de andre diagnosene jeg sliter med,maten blir bare en måte kontrollere følelser på.

Anonymkode: 81d8d...c7d

[AnonymBruker]

Jeg tror det, med god hjelp av skikkelige dyktige folk som vet hva de holder på med. 
man vil kanskje alltid ha et vanskelig forhold til mat, men at man har en viss kontroll. 
 

Anonymkode: 85f76...7ca

[AnonymBruker]

Ingen blir 100% frisk fra en spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: e0662...8c4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som er så godt som frisk, og som lever et godt liv med jobb, mann og barn etter nærmere 20 år med spiseforstyrrelser. Hun er redd for tilbakefall, og tror hun kan få det i tøffe perioder i livet. 

Men det er jo bare et anekdotisk eksempel. Generelt tror jeg at det er langt vanskeligere etter så lang tid. Først og fremst fordi alle årene som har gått viser at det er vanskelig, antagelig har flere former for behandling og mange forsøk mislyktes, og troen på at det er mulig å bli frisk er antagelig også lav. Hvor lett det er å bli frisk, og hva som hjelper, vil variere etter hva som ligger til bunns.

Min venninne, som nå er symptomfri og har det bra, har alvorlige relasjonstraumer etter en svært tøff oppvekst. Dette er nok noe som alltid vil prege henne. Men hun har fått mye behandling, og etter hvert var det noe som hjalp. Hun har også noen i nettverket sitt som er veldig støttende, og alltid har vært der for henne, og hun har levd med gode, trygge relasjoner rundt seg så lenge nå at det begynner å veie opp for noe av skadene og utryggheten fra da hun var liten. Her er altså ikke spiseforstyrrelsene i seg selv greia, de kom sammen med selvskading som symptomer på traumene hennes, og veien mot å bli frisk(ere) var behandling som var rettet mot relasjonstraumene.

Det er forresten ikke sant at en ikke kan bli 100 % frisk av en spiseforstyrrelse. Det er en myte jeg stadig vekk hører. Jeg hadde alvorlig anoreksi som tenåring og ung voksen. Det varte i noen år, og var så alvorlig at jeg var tvangsinnlagt flere ganger for å sørge for at jeg overlevde. Jeg ble mobbet på skolen, men hadde det trygt hjemme. Og jeg sluttet å spise fordi jeg ble fortalt, og følte etter hvert, at jeg var fryktelig stygg, i tillegg til kjedelig og rar. Det var det jeg trengte hjelp med for å bli kvitt spiseforstyrrelsen, for den "hjalp" meg å håndtere alle de vonde følelsene knyttet til hvem jeg var og hvordan jeg så ut. Samt at den gjorde meg så syk at jeg slapp å gå på skolen, som var en lettelse den gangen. I dag har jeg godt selvbilde, trives på jobb, vet at jeg er bra nok både utseende- og personlighetsmessig, med alt av skavanker. Og jeg har hensiktsmessige måter å regulere vanskelige følelser på, så det å stoppe å spise eller lage regler for matinntak og kropp når livet er tøft, er heldigvis et fjernt minne. Mitt forhold til kropp og mat er helt avslappet i dag, og jeg har vært 100 % frisk i over 10 år. 

Anonymkode: 87e85...972

[AnonymBruker]

Jeg tror det er fåtallet som blir helt friske etter mange år med SF. Jeg har selv strevd i nærmere 20 år, over halve livet. Men jeg tror det er mulig å redusere symptomene og leve et meningsfylt liv. Kanskje klarer man å opprettholde en friskere vekt og innta en ok næringsmengde fordi man vet at alternativet er verre. Kanskje vil man fortsatt telle alle kalorier og være rigid mtp hvilke matvarer man tør å spise, men tross det være fungerende nok til feks å ha jobb, venner osv

Anonymkode: 9be91...bd2