2 familier under samme tak (ste-familie)

[AnonymBruker]

Jeg har vært samboer med kjæresten og pappaen til det yngste barnet mitt i snart 10år. Han har aldri vært begeistret for barna mine fra tidligere forhold. Vi har snakket om det, kranglet om det, lot det ligge, kranglet og snakket...

De to eldste barna mine er tenåringer nå og det går veldig vanskelig for seg. Deres far har nesten ingen kontakt med dem og de ser hverandre i beste fall 1 gang i året eller mindre. 

Jeg har vært veldig lei meg når jeg så at han behandlet mine barn som luft. Han prøvde inn i mellom å oppføre seg bedre, men det var lenge siden. Jeg klarer ikke å finne noe utvei.

Jeg greier ikke å gå fra ham fordi jeg kan ikke dra også det minste barnet gjennom skilsmisse. Samboeren min er veldig god far til det felles barnet vårt, og han er en snill kjæreste for meg.

Jeg ser at jeg får mindre og mindre tid til å etablere gode relasjoner med barna mine før de skal flytte og begynne å leve sitt eget liv. Tror de føler seg sviktet av meg, fordi jeg lot det skje- at de ikke føler seg hjemme når de er hjemme. Samboeren min sier nesten aldri noe til dem og hvis en sjelden gang han ser dem, det er fordi han er misfornøyd med dem. 

Det ene barnet spiller mye på pc, det andre har angst/depresjoner/driver med selvskading. 

Vi har vært i kontakt med familievernkontoret uten at det hjalp noe. 

I dag vurderer jeg skilsmissen men bare hvis utfallet skulle bli mer positiv for alle enn negativ. 

Ideelt sett kunne jeg tenke meg å bo separat med barna mine og fortsatt re kjærester med barnefaren, men jeg egentlig har ikke råd til å flytte. 

Hva ville dere gjort? Håper dere kan la være å skrive dømmende kommentarer. 

 

 

Anonymkode: 67b24...d99

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å gå.

Anonymkode: 13be4...0df

[Daria]

Du har latt de to eldste ungene dine vokse opp med en mann som aktivt misliker dem og behandler dem som luft og se at de i alle år blir forskjellsbehandlet i forhold til lillebroren og unnskylder deg med at han er en god kjæreste for deg? Helt ærlig tror jeg det begynner å bli for sent å gjøre så mye for å bedre forholdet til de eldste nå, men å la dem slippe å bo lenger med noen som ikke bryr seg om dem ville jo være en god start - om ikke annet vil det vise at du endelig ser og prioriteres deres behov.

[skruf]

Jeg tror faktisk at jeg hadde gjort det slutt for lenge siden hadde jeg forelsket meg i en mann som hadde behandlet barnet mitt så dårlig som mannen din gjør. 

Han bedriver med psykisk mishandling av barna, og det aksepterer du indirekte ved å ikke hive ut mannen og prioritere barna dine. Barna blir/er ødelagte av oppveksten du har gitt de mtp angst, depresjon og selvskading, og dette har du stor skyld i ved å la barna bli behandlet så dårlig. 

I tillegg valgte du å få et barn med denne mannen og dermed vanskeliggjør du situasjonen enda mere. Yngste barnet er 10 år skriver du, jeg får helt vondt av hvor lenge de eldste har blitt mishandlet psykisk. 

Mulig det er for seint, men du kan i allefall prøve å redde dine eldste barn ved å skille deg fra mannen og la barna dine slippe å forholde seg til den fyren igjen noensinne. 

Det er seriøst langt over min fatteevne at noen kan velge en mann/kvinne foran sine barn og sine barns velferd og en god barndom. 

[AnonymBruker]

Flytt fra denne mannen, og gi barna dine en skikkelig unnskyldning, uten å forvente at de noen gang skal tilgi deg. 
 

Hadde jeg tatt et sånt valg, og valgt en mann ovenfor barna mine hadde jeg ALDRI tilgitt meg selv.

Anonymkode: 9ddbf...2b0

[Pås]

Du må vise de eldste barna dine at du setter dem foran samboeren din! Den eneste måten du kan gjøre det på er å gå fra ham. Skal virkelig prøve hardt å ikke være fordømmende her nå, du får satse på at det ikke er for seint å få et godt forhold til de eldste.

[AnonymBruker]

Jeg ville gått.

Anonymkode: c0137...cd1

[AnonymBruker]

Oj, det er vanskelig å ikke være dømmende her. For meg er det helt uforståelig at du ser på at barna dine blir skadet, og at du mener han er en god kjæreste og biopappa. 

Anonymkode: 61af0...190

[AnonymBruker]

Vanskelig å si noe annet enn at prioriteringen din er helt på jordet. Som mamma sliter jeg med å skjønne tankegangen din, en mann som ikke viser respekt og godhet for mine barn er heller ikke en god kjæreste for meg. At dynamikken mellom alle fungerer er alfa omega for at vi skal kunne bo sammen. 

Dine eldste barns rett til ha det bra i eget hjem og ikke bli totalt ødelagt psykisk, trumfer yngstebarnets rett til å bo med begge foreldre. Det eneste riktige er å gjøre det slutt og flytte ut. Og da mener jeg helt slutt - å fortsette å være kjæreste med en mann som ikke har vært snill med barna dine, er bare en fortsettelse av det sviket du allerede har gjort mot dem. 

Jeg ønsker ikke å være dømmende, men jeg mener også at du trenger å høre dette i klartekst - dette er ikke greit, barna dine lider, og som voksen har du ansvar for å endre på denne situasjonen NÅ. Ellers kommer du til å miste dem, i hvert fall når de blir så voksne at de har et reelt valg. 

Anonymkode: ec232...b8e

[AnonymBruker]

Hvordan i all verden har du latt dette pågå så lenge? Barna dine er jo klar over at han misliker dem, når han behandler dem så dårlig (som "luft", som du selv sier). Da blir det jo ikke akkurat bedre for dem at de ser hvor kjærlig han er kun mot fellesbarnet. Et av barna dine sliter til og med psykisk, og du lar dem vokse opp i et sånt hjem? Jeg blir helt sjokkert. 

Her må du faktisk gå fra han, før det knekker barna dine helt. Du har sviktet barna dine her, i årevis.

Anonymkode: 76855...90a

[AnonymBruker]

Det var faktisk mange stygge og trangsynte kommentarer her. 

Jeg hadde en vanskelig oppvekst og det var et veldig turbulent forhold til faren til de eldste barna. Selvfølgelig vil det utgjøre stor forskjell på hvor langt jeg lar det gå når jeg treffer en mann som jeg blir dødsfirelsket i, som behandler meg med respekt og kjærlighet, men greier ikke å bli glad i barna mine. De første årene håpte jeg jo på at dette kommer til å gå seg til, men det ble det ikke. Barna vokste og virket som at de trengte meg mindre og jeg ble gravid. 

Det er på ingen måte tenårene til barna mine går så vanskelig FORDI AT de har en stefar de har et komplisert forhold til. Hva med biofaren som bryr seg ikke om at de eksisterer? Hva med andre ting som gjør at tenårene er en vanskelig tid? 

Livet er vanskeligere enn 2+2=4. Takk for ingenting.

T. S. 

 

Anonymkode: 67b24...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var faktisk mange stygge og trangsynte kommentarer her. 

Jeg hadde en vanskelig oppvekst og det var et veldig turbulent forhold til faren til de eldste barna. Selvfølgelig vil det utgjøre stor forskjell på hvor langt jeg lar det gå når jeg treffer en mann som jeg blir dødsfirelsket i, som behandler meg med respekt og kjærlighet, men greier ikke å bli glad i barna mine. De første årene håpte jeg jo på at dette kommer til å gå seg til, men det ble det ikke. Barna vokste og virket som at de trengte meg mindre og jeg ble gravid. 

Det er på ingen måte tenårene til barna mine går så vanskelig FORDI AT de har en stefar de har et komplisert forhold til. Hva med biofaren som bryr seg ikke om at de eksisterer? Hva med andre ting som gjør at tenårene er en vanskelig tid? 

Livet er vanskeligere enn 2+2=4. Takk for ingenting.

T. S. 

 

Anonymkode: 67b24...d99

Du har allerede bestemt deg for å sette en ny mann foran dine egne barn. Du skulle droppet han med en gang han behandlet dem dårlig, i stedet for å håpe det ville bedre seg. Kanskje barna dine "trengte deg mindre" fordi de nå visste at de ikke kan stole på deg og på at du ønsker dem deres beste, med tanke på mannen du valgte over dem.
Mannen din behandler deg jo ikke med respekt når han behandler barna dine så dårlig. En ting er å ikke kunne bli like glad i dem som i eget barn, men sånt viser man jo ikke til barna. De skal behandles likt uansett.

Jeg synes veldig synd på barna dine som verken har deg eller faren sin å støtte seg på. Håper kommentarne du får her faktisk går inn og du tar et tak i situasjonen, men jeg gjetter utfra svaret ditt at det ikke kommer til å skje.

Anonymkode: 76855...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var faktisk mange stygge og trangsynte kommentarer her. 

Jeg hadde en vanskelig oppvekst og det var et veldig turbulent forhold til faren til de eldste barna. Selvfølgelig vil det utgjøre stor forskjell på hvor langt jeg lar det gå når jeg treffer en mann som jeg blir dødsfirelsket i, som behandler meg med respekt og kjærlighet, men greier ikke å bli glad i barna mine. De første årene håpte jeg jo på at dette kommer til å gå seg til, men det ble det ikke. Barna vokste og virket som at de trengte meg mindre og jeg ble gravid. 

Det er på ingen måte tenårene til barna mine går så vanskelig FORDI AT de har en stefar de har et komplisert forhold til. Hva med biofaren som bryr seg ikke om at de eksisterer? Hva med andre ting som gjør at tenårene er en vanskelig tid? 

Livet er vanskeligere enn 2+2=4. Takk for ingenting.

T. S. 

 

Anonymkode: 67b24...d99

Du har bidratt til at de vil få det vanskeligere. 

1. Faren bryr seg ikke. 

2. Stefar bryr seg ikke. 

3. Moren bryr seg heller ikke siden hun lar de vokse opp med en stefar som ser på de som luft. Hun viser barna at stefar og fellesbarn betyr mer. 

Konklusjonen er: Du er like ille som far og stefar. Du setter ikke barna dine først og viser det med å holde sammen med stefar. 

Du er ikke noe offer her. 

Barna dine er uskyldige og blir offeret fordi du leker offer. Skjerp deg og fokuser på barna dine. 

Fellesbarn vil klare en skilsmisse og er fellesbarnet heldig får det et tettere bånd med sine søsken også 

 

Anonymkode: f9dac...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det var faktisk mange stygge og trangsynte kommentarer her. 

Jeg hadde en vanskelig oppvekst og det var et veldig turbulent forhold til faren til de eldste barna. Selvfølgelig vil det utgjøre stor forskjell på hvor langt jeg lar det gå når jeg treffer en mann som jeg blir dødsfirelsket i, som behandler meg med respekt og kjærlighet, men greier ikke å bli glad i barna mine. De første årene håpte jeg jo på at dette kommer til å gå seg til, men det ble det ikke. Barna vokste og virket som at de trengte meg mindre og jeg ble gravid. 

Det er på ingen måte tenårene til barna mine går så vanskelig FORDI AT de har en stefar de har et komplisert forhold til. Hva med biofaren som bryr seg ikke om at de eksisterer? Hva med andre ting som gjør at tenårene er en vanskelig tid? 

Livet er vanskeligere enn 2+2=4. Takk for ingenting.

T. S. 

 

Anonymkode: 67b24...d99

Ja du mener det er du som er offeret her? Ikke barna dine som er blitt nedprioritert av alle de voksne rundt seg? 
 

Tøff barndom my ass, da burde du hvertfall vite at barna kommer FØRST! Evner man ikke å sette barna sine før egne følelser og behov er man rett og slett ikke egnet som forelder.

Synd du ikke tålte å høre sannheten, for det er de eneste svarene du har fått servert. Kos deg videre i offerrollen, og med et dårlig forhold til egne barn.

Anonymkode: 9ddbf...2b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det var faktisk mange stygge og trangsynte kommentarer her. 

Jeg hadde en vanskelig oppvekst og det var et veldig turbulent forhold til faren til de eldste barna. Selvfølgelig vil det utgjøre stor forskjell på hvor langt jeg lar det gå når jeg treffer en mann som jeg blir dødsfirelsket i, som behandler meg med respekt og kjærlighet, men greier ikke å bli glad i barna mine. De første årene håpte jeg jo på at dette kommer til å gå seg til, men det ble det ikke. Barna vokste og virket som at de trengte meg mindre og jeg ble gravid. 

Det er på ingen måte tenårene til barna mine går så vanskelig FORDI AT de har en stefar de har et komplisert forhold til. Hva med biofaren som bryr seg ikke om at de eksisterer? Hva med andre ting som gjør at tenårene er en vanskelig tid? 

Livet er vanskeligere enn 2+2=4. Takk for ingenting.

T. S. 

 

Anonymkode: 67b24...d99

Du har ikke fått stygge kommentarer, du har fått ærlige svar som ikke syr puter under armene på deg. At du selv har hatt en dårlig oppvekst gir deg ikke frikort til å gi barna dine det samme, det er ditt ansvar å skape noe bedre enn du selv fikk.

Å være dødsforelsket er ikke nok når man bygger en sammensatt familie, at barna har det bra er første bud, viktigere enn alt annet. Hadde denne mannen virkelig vært kjærlig og respektfull, hadde han inkludert dine barn med den største selvfølge og gjort alt for å få familierelasjonen til å funke. Du har valgt en dårlig mann, og det må du ta ansvar for. Ikke fortsette å lage infantile unnskyldninger for deg selv.  

Selvsagt er biologisk far også en idiot, men det var ikke det som var tema for tråden din. 

Anonymkode: ec232...b8e

[Gjest Jon Are]

Jeg forstår det trådstarter. Det er ikke lett når man har hatt det tøft og endelig finnet en mann som er ok mot deg. Ok, la oss vøre litt realistiske her. Du har barn fra før, de vil sannsynligvis ha blitt forskjellsbehandlet av enhver ny mann . Hans eget avkom vil alltid gå foran. Sånn er det , og de som sier noe annet lyver. 

Nr 2 . Det at de sliter psykisk har nok ikke noe med stefar å gjøre. Han er ikke fysisk eller vervslr slem med de. Kun stille. Antakeligvis er det arv kombinert med en ikke så ok bio far samt generelle problemet i ungdommen.

Nr 3. Du har et nytt barn med sammen mannen som har muligheten til å vokse opp med mor og far som elsker det. Jeg ville gått for der.

Nr4. Hvilke fordeler ville det gitt deg å flytte fra manne  din? Ingen. Dårligere økonomi, et barn som du kan får se 50 prosent samt belastninger av store barn med psykiske problemer .  I tillegg en ulykkelig mor. Det vil ikke hjelpe de andre barna stort. 

Nr 5. Du fortjener selv Lykke. Du kan ikke tvinge noen til å elske dine tidligere barn. Det er lite sannsynlig atvdu finner en ny en som vil gjøre det. 

Konklusjonen blir da: bli i forholdet. Forsøke å gjøre det best mulig for dine eldste barn selv. Ikke forvent noe av ham. Ta det fulle ansvar at selv og slutt med disse lite konstruktive kranglene. Aksepter at han ikke elsker de . Han gjør ikke noe annet galt enn å ikke prate så mye til de.  Lykke til trådstarter. Ikke bry deg om alle besserwisseren på kvinneguiden. De elsker å fordømme og snakke spm.om de var perfekte. Du må ha noen år på baken for p forstå at livet er ikke sånn som man leser om u romaner for småpiker.

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår det trådstarter. Det er ikke lett når man har hatt det tøft og endelig finnet en mann som er ok mot deg. Ok, la oss vøre litt realistiske her. Du har barn fra før, de vil sannsynligvis ha blitt forskjellsbehandlet av enhver ny mann . Hans eget avkom vil alltid gå foran. Sånn er det , og de som sier noe annet lyver. 

Nr 2 . Det at de sliter psykisk har nok ikke noe med stefar å gjøre. Han er ikke fysisk eller vervslr slem med de. Kun stille. Antakeligvis er det arv kombinert med en ikke så ok bio far samt generelle problemet i ungdommen.

Nr 3. Du har et nytt barn med sammen mannen som har muligheten til å vokse opp med mor og far som elsker det. Jeg ville gått for der.

Nr4. Hvilke fordeler ville det gitt deg å flytte fra manne  din? Ingen. Dårligere økonomi, et barn som du kan får se 50 prosent samt belastninger av store barn med psykiske problemer .  I tillegg en ulykkelig mor. Det vil ikke hjelpe de andre barna stort. 

Nr 5. Du fortjener selv Lykke. Du kan ikke tvinge noen til å elske dine tidligere barn. Det er lite sannsynlig atvdu finner en ny en som vil gjøre det. 

Konklusjonen blir da: bli i forholdet. Forsøke å gjøre det best mulig for dine eldste barn selv. Ikke forvent noe av ham. Ta det fulle ansvar at selv og slutt med disse lite konstruktive kranglene. Aksepter at han ikke elsker de . Han gjør ikke noe annet galt enn å ikke prate så mye til de.  Lykke til trådstarter. Ikke bry deg om alle besserwisseren på kvinneguiden. De elsker å fordømme og snakke spm.om de var perfekte. Du må ha noen år på baken for p forstå at livet er ikke sånn som man leser om u romaner for småpiker.

Prisen for dagens mest virkelighetsfjerne svar går til denne.

1) Ingen har påstått at en ny mann automatisk vil elske barna som sine egne, men det finnes mange menn som er snille, positive og glade i sine stebarn. Man kan bygge et verdifullt bånd selv om man ikke er pappaen deres. 

2) Selvsagt sliter barn psykisk når de bor med en voksenperson som ikke snakker til dem, behandler dem som luft (TS' egne ord) og kun kommuniserer når han skal si noe negativt. 

3) Barns interesse av å ha samboende foreldre trumfer ikke eldre søskens rett til å bli behandlet bra.

4) Fordelen er at de eldste barnas behov endelig blir sett og anerkjent, og at TS' relasjon til dem kanskje, kanskje kan reddes - noe som vil gagne henne også på sikt. 

5) Voksne fortjener ikke lykke til enhver pris, ikke når det gjør barna ulykkelige. Og om den eneste veien til lykke er gjennom en sånn mann, bør man kanskje revurdere sine preferanser. Jeg tenker at når man gang på gang velger menn med dårlig adferd, så bør man ta hintet. 

Anonymkode: ec232...b8e

[GammelKaktus]

Stakkars barn, du er den eneste de har og så har du latt som samboer oppføre seg slik mot de? I tillegg så sliter de psykisk? Herlighet...jeg blir så oppgitt. Det er da ikke dine barna feil at du har slitt i din barndom, så skal de og få slite da? Man kan ikke velge en partner foran sine egne barn.

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Prisen for dagens mest virkelighetsfjerne svar går til denne.

1) Ingen har påstått at en ny mann automatisk vil elske barna som sine egne, men det finnes mange menn som er snille, positive og glade i sine stebarn. Man kan bygge et verdifullt bånd selv om man ikke er pappaen deres. 

2) Selvsagt sliter barn psykisk når de bor med en voksenperson som ikke snakker til dem, behandler dem som luft (TS' egne ord) og kun kommuniserer når han skal si noe negativt. 

3) Barns interesse av å ha samboende foreldre trumfer ikke eldre søskens rett til å bli behandlet bra.

4) Fordelen er at de eldste barnas behov endelig blir sett og anerkjent, og at TS' relasjon til dem kanskje, kanskje kan reddes - noe som vil gagne henne også på sikt. 

5) Voksne fortjener ikke lykke til enhver pris, ikke når det gjør barna ulykkelige. Og om den eneste veien til lykke er gjennom en sånn mann, bør man kanskje revurdere sine preferanser. Jeg tenker at når man gang på gang velger menn med dårlig adferd, så bør man ta hintet. 

Anonymkode: 

Noen realistiske kommentarer til innlegget ditt.

1. Sjansen for at trådstarter finner en ny mann med 3 barn med to forskjellige fedre som er interessert i å bli kjent med de og tilbringe  tid med de ,.er desverre minimal.særlig siden de eldste sliter psykisk. De fleste menn vil her hilde avstand.

2. Psykiske lidelser er i stor grad arvelige,  men kan bli utløst av påkjenninger i livet.  At stefar har bidratt til at disse barna sliter,  er nok lite trolig. Sannheten er vel den atvdu har en sårbarhet arvet fra mor eller far. At deres egen får aviser de,.spiller ikke positivt inn. En fraværende stefar har nok lite å si i det store og hele.

3. At nor flytter fra samboer er ingen garanti for at de eldre barna får det bra.  Sannsynligvis vil det virke motsatt. Trolig dårligere økonom i og en mor som vil slite enda mer. Og det minste barnet,  får ikke sjansen til å vokse opp med begge foreldrene. Altså en tap tap situasjon .

4. Nei,.lite trolig. De har alvorlige psykiske lidelser. De trenger profesjonell hjelp nå. Det beste nor kan gjøre er å sørge for en henvisning til varnpsykiateien. 

5. Hun og det yngste barnet fortjener Lykke. Det er ikke sikkert denne mannen er en dårlig mann. Bare menneskelig. Å bo med psykisk syke stebarn er det få som orker. 

Til sist trådstarter. Hør på en realistisk mann istedet for en idealistisk kvinne. Denne verden er ikke som en romantikk blad. Man må veie fordeler opp mot ulemper.

[Gjest rabrabara]

Jeg ville gått. Han kommer nok alltid til å være far for deres felles, men du kommer til å forrakte han den dagen dine barn tar avstand fra dere. Huff, stakkar unger. I realiteten har de bare deg. Og du svikter dem.