Gravid og apatisk. Hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid i uke 13 eller 14 (de klarte ikke måle ordentlig på TUL) og har og en 9 måneder gammel datter. Denne graviditeten var absolutt ikke planlagt, jeg gikk på P-piller og ble gravid likevel. 

Da jeg var gravid med frøkna på 9 måneder fulgte vi med utvikling i magen på apper, vi gledet oss og var skikkelig spente. Denne gangen er det ikke sånn. Jeg håper og tror det er fordi jeg var gravid for et år siden, og det fortsatt er ferskt i minnet. Denne gangen bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg verken gleder meg eller gruer meg. Jeg er rett og slett flau over å være gravid igjen - og føler ikke for å rope det ut til verden, slik som jeg følte med datteren vår. Jeg ser magen vokse, men hodet er fortsatt ikke med på tanken om at jeg er gravid. Det blir liksom litt glemt.. 

Men jeg har jo travle dager med den lille, så tenker kanskje det er naturlig? Men jeg er så redd for å ikke knytte meg til dette barnet like mye og føler meg som verdens dårligste mamma. Samboer sier at følelsen kommer og han er ikke redd - men jeg synes det er skummelt å tenke på. 

Noen som har vært i samme båt som har følt det samme? Burde jeg begynne å bekymre meg for svangerskapsdepresjon? 😳

Anonymkode: a1675...32f

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nummer to og føler virkelig ingenting. Var ikke så stas med nummer 1 heller. 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 00b19...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er gravid med nummer to og føler virkelig ingenting. Var ikke så stas med nummer 1 heller. 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 00b19...216

Åh, takk og lov (om det er lov å si)! 😅 Her var det stas med første, men nå er det ingenting. Merkelig følelse, rett og slett. 

Ts

Anonymkode: a1675...32f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er gravid i uke 13 eller 14 (de klarte ikke måle ordentlig på TUL) og har og en 9 måneder gammel datter. Denne graviditeten var absolutt ikke planlagt, jeg gikk på P-piller og ble gravid likevel. 

Da jeg var gravid med frøkna på 9 måneder fulgte vi med utvikling i magen på apper, vi gledet oss og var skikkelig spente. Denne gangen er det ikke sånn. Jeg håper og tror det er fordi jeg var gravid for et år siden, og det fortsatt er ferskt i minnet. Denne gangen bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg verken gleder meg eller gruer meg. Jeg er rett og slett flau over å være gravid igjen - og føler ikke for å rope det ut til verden, slik som jeg følte med datteren vår. Jeg ser magen vokse, men hodet er fortsatt ikke med på tanken om at jeg er gravid. Det blir liksom litt glemt.. 

Men jeg har jo travle dager med den lille, så tenker kanskje det er naturlig? Men jeg er så redd for å ikke knytte meg til dette barnet like mye og føler meg som verdens dårligste mamma. Samboer sier at følelsen kommer og han er ikke redd - men jeg synes det er skummelt å tenke på. 

Noen som har vært i samme båt som har følt det samme? Burde jeg begynne å bekymre meg for svangerskapsdepresjon? 😳

Anonymkode: a1675...32f

Det går nok bra, det er travelt vettu så ikke så mye tid å fokusere på magen i en hverdag med en liten en fra før. Ikke vær flau, vær heller STOLT!!! ❤️ Gratulerer!! De kommer til å ha stor glede av hverandre. Det blir tøft første året men etterpå vil du merke at tette barn leker sammen og avlaster mor og far.

Anonymkode: 55c40...c34

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nr 3 nå, veldig uplanlagt og med prevensjon. Hadde I utgangspunktet ikke tenkt til å ha flere. 

Første mndene var jeg som deg, glemte at jeg var gravid og er var liksom ikke så stas. Etter uke 23 tenker jeg så begynte det å bli mer virkelig og jeg begynte å tenke på hva det var vi manglet av utstyr og navn, dessuten kjente jeg spark daglig noe som gjorde at jeg fikk mer kontakt med babyen. 

Jeg er nå i uke 35+4 og det er kort tid igjen til fødsel. Jeg gruer meg mest til hvordan minstemann på 2 år vil ta det, gruer meg til å være borte fra han i flere dager og til å ikke kunne ha han I fokus. Men så har ikke unger vondt av å dele litt fokus og oppmerksomhet heller, og han vil få en god venn og bror etterhvert. Det gode overveier det dårlige. Også skal jeg prøve å være bevisst på å ta 2 åringen med på ting med baby, bytte bleie, lese for han mens jeg ammer, trille tur osv. 

Jeg tror gleden over barnet kommer etterhvert, du er fortsatt tidlig i løpet og det kan kjennes litt uvirkelig enda.. 

Anonymkode: 1a1d8...19e