Hvordan best hjelpe tween som vil være med de som han ikke er "kul" nok for?

[AnonymBruker]

Dette er litt vanskelig.

Gutten min er følsom (11 år) og veldig ærlig. Kanskje litt for ærlig. Det er noen få gutter han gjerne vil være med ute, og de er liksom de eneste som "gjelder", men de liker medt å henge og "chille" som han sier - og jeg tror de føler min sønn av og til blir litt mye. Og kanskje han er litt umoden ift dem.

Jeg har veldig god kontakt med foreldrene - og jeg synes ikke de har vært greie mot ham, f.eks i dag, hvor han kom gråtende hjem etter å ha hengt med dem. En av dem kan finne på å si "jeg har aldri sagt at jeg er vennen din", osv. Og han blir heller ikke nevnt blant de som han nevner som sine nærmeste hos sine foreldre. Så jeg vet han ikke er det. Men likevel så elsker min sønn å henge med ham og han er nr. 1.

Det er dritkjipt å ikke bli valgt. Det er kjempekjipt å ikke være blant den indre kjernen til noen man selv liker godt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ham, eller råde ham til. Jeg forsøker å finne en balanse mellom å veilede ham (f.eks være mindre ærlig om sine følelser til sine kamerater - det kan bli sytete - og det forstår jeg) og å støtte ham i å være den han er og at alt ordner seg.

Skjønner det er tungt å vokse opp innimellom. Det er ikke snakk om mobbing dette, men subtilt utenforskap som jeg er redd liksom skal skade ham. Jeg får jo ikke guttene til å velge ham. Råd?

Anonymkode: bee1c...c26

[MMonroe]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Dette er litt vanskelig.

Gutten min er følsom (11 år) og veldig ærlig. Kanskje litt for ærlig. Det er noen få gutter han gjerne vil være med ute, og de er liksom de eneste som "gjelder", men de liker medt å henge og "chille" som han sier - og jeg tror de føler min sønn av og til blir litt mye. Og kanskje han er litt umoden ift dem.

Jeg har veldig god kontakt med foreldrene - og jeg synes ikke de har vært greie mot ham, f.eks i dag, hvor han kom gråtende hjem etter å ha hengt med dem. En av dem kan finne på å si "jeg har aldri sagt at jeg er vennen din", osv. Og han blir heller ikke nevnt blant de som han nevner som sine nærmeste hos sine foreldre. Så jeg vet han ikke er det. Men likevel så elsker min sønn å henge med ham og han er nr. 1.

Det er dritkjipt å ikke bli valgt. Det er kjempekjipt å ikke være blant den indre kjernen til noen man selv liker godt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ham, eller råde ham til. Jeg forsøker å finne en balanse mellom å veilede ham (f.eks være mindre ærlig om sine følelser til sine kamerater - det kan bli sytete - og det forstår jeg) og å støtte ham i å være den han er og at alt ordner seg.

Skjønner det er tungt å vokse opp innimellom. Det er ikke snakk om mobbing dette, men subtilt utenforskap som jeg er redd liksom skal skade ham. Jeg får jo ikke guttene til å velge ham. Råd?

Anonymkode: bee1c...c26

Vanskelig sak det der, og dessverre er det enda vanskeligere å gi råd når vi ikke vet HVORFOR denne gjengen ikke "liker" sønnen din. Er det fordi han virker "sytete" eller kan det være andre ting som "andre interesser, føler at de ikke kan stole på han, misunnelse" osv? Rådfør deg med foreldrene og gjerne hør om de vet/kan finne ut hva problemet er. Man kan dessverre ikke tvinge noen til å bli venner, men man kan prøve og forstå dem for å "jobbe" med seg selv. Til syvende og sist må bare sønnen din lære at det ikke er alle man klikker like godt med selv om man ønsker, at det er deres tap og at det ikke er alle det er verdt å bruke tid å krefter på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette er litt vanskelig.

Gutten min er følsom (11 år) og veldig ærlig. Kanskje litt for ærlig. Det er noen få gutter han gjerne vil være med ute, og de er liksom de eneste som "gjelder", men de liker medt å henge og "chille" som han sier - og jeg tror de føler min sønn av og til blir litt mye. Og kanskje han er litt umoden ift dem.

Jeg har veldig god kontakt med foreldrene - og jeg synes ikke de har vært greie mot ham, f.eks i dag, hvor han kom gråtende hjem etter å ha hengt med dem. En av dem kan finne på å si "jeg har aldri sagt at jeg er vennen din", osv. Og han blir heller ikke nevnt blant de som han nevner som sine nærmeste hos sine foreldre. Så jeg vet han ikke er det. Men likevel så elsker min sønn å henge med ham og han er nr. 1.

Det er dritkjipt å ikke bli valgt. Det er kjempekjipt å ikke være blant den indre kjernen til noen man selv liker godt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ham, eller råde ham til. Jeg forsøker å finne en balanse mellom å veilede ham (f.eks være mindre ærlig om sine følelser til sine kamerater - det kan bli sytete - og det forstår jeg) og å støtte ham i å være den han er og at alt ordner seg.

Skjønner det er tungt å vokse opp innimellom. Det er ikke snakk om mobbing dette, men subtilt utenforskap som jeg er redd liksom skal skade ham. Jeg får jo ikke guttene til å velge ham. Råd?

Anonymkode: bee1c...c26

Råd han til å få andre venner

Anonymkode: d22b2...63b

[AnonymBruker]

Han burde prøve å være sammen med andre barn.

Anonymkode: b3d68...588

[Gjest O.G.]

Det å bare ha en flokk er ikke smart, så hvorfor ikke oppmuntre ham til å oppsøke gamle venner i tillegg til disse kule gutta? 

[tangent]

Hvis denne guttegjengen er en flokk allerede, så tipper jeg lista for å komme inn i varmen er høy. Jeg ville prøvd å styre i andre retninger. Hvis han er interessert i idrett eller andre aktiviteter er det sikkert mulig å få venner i de kretsene. Men det er er litt vanskelig hvis han er umoden, for da tråkker man så lett feil. Snakker av erfaring og husker at det var kjipt å bli avvist, men jeg vokste likevel opp og fant gode venner. Jeg har bare aldri vært en av de kule. 

[Nymerïa]

Hvorfor vil han være med akkurat disse? Hva mener han gjør dem bra? Hva synes han er gode egenskaper hos venner?

Dette er store tema, det synker neppe inn med en gang men det kan være greit at du sår et frø her. Jeg håper målet ditt er at han har et bevisst forhold til hvem han vil ha i livet sitt og hvilke mennesker som er bra for han. Og avvisningen vil ikke være like tung hvis han klarer å tenke at det er kanskje ikke så sikkert at disse guttene som behandler han som noe uønsket er bra nok for han.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ekstra vanskelig fordi disse gutta faktisk jo er vennene hans, det vil si - av og til er han bra nok, andre ganger ikke. Så skjønner ikke han helt når han er det, og når han ikke er det. Han gamer f.eks Fortnite i timesvis med den ene gutten 

Jeg vil ikke skylde på jentene, men det er mitt inntrykk at det er litt verre når de er en stor gjeng hvor også noen jenter er med. Kanskje noen av de gutta føler de skal tøffe seg litt for jentene. Min gutt er kanskje litt umoden for noen av disse jentene.

De er de eldste vennene han har, egentlig. De bor nesten i gata. Han har andre venner, men de liker ikke så godt å være ute å leke, som han også gjør. Dermed er det litt vanskelig å styre mot andre. Nå har jeg et lite håp om at det bedrer seg på ungdomsskolen. Fordi han selv blir større, men også fordi det er mange flere barn.

Skal ta den praten om hva en god venn er og hva en god venn får en til å føle, med ham.

Og så skal jeg ta en prat med foreldrene, selv om det kanskje ikke fører noe sted. 

Anonymkode: bee1c...c26

[AnonymBruker]

Oppsøk aktivt flere fritidsaktiviteter. Meld gutten på to stk. Selv om det er korona nå, og mye er stengt, har mange av disse gjerne digitale møter der man kan bli kjent med de folka likevel. Vår nærmeste taekwondo vet jeg har disse greiene digitalt av og til, der man skal vise hvor god man er, og om man har fortjent neste belte. Meld han på to slike aktiviteter, og han får utvidet vennekretsen sin. Jeg føler med ham. Var alltid femte hjul på vogna gjennom barndom og ungdom.

Anonymkode: 95b9a...edc

[AnonymBruker]

Her ville jeg helt klart prøvd å styrt mot andre. Men om ikke det er interessant hadde jeg satt inn støtet for å gjøre det kult og attraktivt å henge med din sønn. inviter de hjem - lag noe digg mat, brus, snop osv. invitere en eller fler av gutta med på skateparken/sparkesykkelparken eller noe de syns er kult å gjøre feks.  I tillegg må du styrke sønnen din i at han er god nok som han er.  og at vennskap ikke kan påtvinges in the end. Men litt start-hjelp kan funke. 

Har en sønn på 11 selv og et par av gutta lager stadig mye drama av ting. blir fort sinte/sure/såre på noe og er nok litt mer "barnslig". merker at de andre da ikke orker dette og trekker seg litt unna..  tror det er viktig å snakke med sin egen om hvordan de reagerer. tåler de leken osv..

Anonymkode: 1d0f8...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Her ville jeg helt klart prøvd å styrt mot andre. Men om ikke det er interessant hadde jeg satt inn støtet for å gjøre det kult og attraktivt å henge med din sønn. inviter de hjem - lag noe digg mat, brus, snop osv. invitere en eller fler av gutta med på skateparken/sparkesykkelparken eller noe de syns er kult å gjøre feks.  I tillegg må du styrke sønnen din i at han er god nok som han er.  og at vennskap ikke kan påtvinges in the end. Men litt start-hjelp kan funke. 

Har en sønn på 11 selv og et par av gutta lager stadig mye drama av ting. blir fort sinte/sure/såre på noe og er nok litt mer "barnslig". merker at de andre da ikke orker dette og trekker seg litt unna..  tror det er viktig å snakke med sin egen om hvordan de reagerer. tåler de leken osv..

Anonymkode: 1d0f8...2e1

Jeg tror det siste gjelder min. Han snakker for høyt, blir for intens, sutrer for mye, osv.

De liker å chille og å spille basket, sier dem. Det synes min er kjedelig og sier det høyt. Når han blir avvist gråter han. Det kan bli litt vel intenst, kanskje.

Å invitere hjem noen er ikke så dumt da - det er sant. De fleste av disse var dog på bursdagen hans (uten at han har blitt invitert tilbake, dog).

Han må likevel gjøre seg selv interessant for andre. Det holder ikke at vi står på. Nå er det heldigvis påskeferie, og vi må bruke den på å preppe ham litt og få ham til å forstå at det kanskje ikke er vits i å ringe denne vennen fem ganger hvis han ikke tar telefonen...

At han må finne alternative ting å finne på, ute, med andre, eller evt. alene. 

Og at han må slutte å sutre høylytt, være for mye oppi de andre sitt ansikt og snakke for høyt. Få ham til å skjønne hvordan det oppleves for den andre. Tricky det der...

Anonymkode: bee1c...c26

[Cyndaquil]

Jeg (kvinne 32 år) ble utfryst og hadde få/ingen venner i oppveksten. Jeg hadde et par gode men begge flyttet da jeg var 9 og da sto jeg uten noe.

 Utfrysing er uten tvil mobbing. Jeg ville jo også passe inn blandt felleskapet istedenfor å være outsider. Kunne finne på å kjøpe godteri på kiosken og ti til de bare for å få noen minutter oppmerksomhet. Men innerst inne føltes det ikke bra . Ei heller når jeg hang meg på den i håp om å passe inn, men bare ble en bakgrunnsperson. 
man merket at man aldri ble snakket til, eller at ingen satt seg ved meg på bussen, ikke ble invitert på filmkvelder og slik men måtte høre om det etterpå
 

jeg var forsiktig, sjenert barn og sensitiv.  Synes første klasse var skummelt med så mange nye og turde ikke ta kontakt. Da havnet man utenfor da og ble et lett offer fordi man tok jo aldri igjen eller satt seg i forsvar. de kunne le og sånn om jeg spurte om å bli med på leken. Tok da lett til tårene.

skulle ønske de rundt meg forsøkte å veilede meg sterkere. Eller veiledet meg til å finne stemmen min og tørre å si ifra og ikke vise at ting de sa preget meg. Og Ingen liker sladrehanken. At mine foreldre hadde kjøpt det de andre barna hadde slik at man følte felleskap. Feks alle kule fikk en moderne sykkel med flere gir,  mens jeg fikk en damesykkel med 3 gir. Jeg er jenta som kom etter 6 gutter så var mamma sin pyntedukke. Skulle heller ønske hun kledde meg som de andre mødrene kledde sine. De var 40 nåe de fikk meg .

så mine råd er :

- han merker garantert at han ikke er del av kjernen, og kjenner smerten, men fortsette å prøve likevel fordi han vil være en av den .

- har han andre «ukule» venner ville jeg lagt opp til å bruke mer energi på dem. Inviter dem på filmkveld, bakedag, gaming. Slik at han holder på de. 

- ta en prat med han, på en veldig forsiktig måte, at det virker som at «kule Alex» ikke er like glad i å henge med han. Og bruk hendelser som eksempler. Si at det ikke er gutten din sin feil, og at det bare er slik. Men at «ordinære Daniel» er glad i å henge med han. Og at venner som liker å være med deg, er de som er venner. 

- for at han kan føle seg mere kul kan du «gi etter» for noen av tingene han evt ønsker seg (selvfølgelig ikke alt) som de kule har. Det kan øke selvbilde . Jeg skulle ønske mine foreldre gjorde det. Alle fikk skateboard når det var Poppis, men ikke jeg . 

- meget forsiktig snakke om at når man viser for mye følelser, eller snakker om hva som er trist med kompiser, kan det bli litt slitsomt for de å høre på. Om man har en mer avslappet holdning og heller rister litt av seg den vonde følelsen er det bedre 

- om noen sier noe dumt kjipt må han ta seg i forsvar . Ikke bare ikke si noe . Tar man seg i forsvar , viser det styrke og gir mer respekt . Barn er som ulveflokker. Svakhet blir slått ned på ( min refleksjon etter å ha stått i det)

 

du er en god mamma som har fokus på det sosiale og ville styrke sønn din !! Det er kjempeviktig . Skulle ønsker det var mer fokus på det når jeg var liten. 
konsekvensene ble livslangt . Å få venner som voksen uten basisvenner fra før av ble vanskelig . Brukte alle 20 åra på forskjellige ting i håp om å få gode vennskap. Inviterte til fest/vors film ot pizzakvelder i studietiden, var med i røde kors, danse kurs, studenthus. Alle kom når jeg tok intitiativ , men fikk aldri en invite tilbake. Har fått masse gode bekjentskaper , men ingenting så nært som venner . Men er heldig og har mann og småbarn så har hendene fulle uansett . Noen har ikke bekjentskaper engang   Eller barn. Så jeg er heldig likevel . Bekjente er veldig hyggelig det også 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror det siste gjelder min. Han snakker for høyt, blir for intens, sutrer for mye, osv.

De liker å chille og å spille basket, sier dem. Det synes min er kjedelig og sier det høyt. Når han blir avvist gråter han. Det kan bli litt vel intenst, kanskje.

Å invitere hjem noen er ikke så dumt da - det er sant. De fleste av disse var dog på bursdagen hans (uten at han har blitt invitert tilbake, dog).

Han må likevel gjøre seg selv interessant for andre. Det holder ikke at vi står på. Nå er det heldigvis påskeferie, og vi må bruke den på å preppe ham litt og få ham til å forstå at det kanskje ikke er vits i å ringe denne vennen fem ganger hvis han ikke tar telefonen...

At han må finne alternative ting å finne på, ute, med andre, eller evt. alene. 

Og at han må slutte å sutre høylytt, være for mye oppi de andre sitt ansikt og snakke for høyt. Få ham til å skjønne hvordan det oppleves for den andre. Tricky det der...

Anonymkode: bee1c...c26

Ja det er veldig tricky, det er jo stor modnings-forskjell på disse gutta i den alderen også. Men skjønner deg godt, man vil jo hjelpe de og det er vondt å se at de kan slite med vennskap osv. Jeg tror dere må prøve å finne en balanse på å hjelpe han å bli attraktiv og det å velge andre som også velger han. Som en under skrev så kan man bidra litt med at de ikke har det kipeste tøyet, har ok sykkel osv så det ikke blir helt utafor. i tillegg kan man prøve å legge tilrette for at de kan kose seg hjemme hos dere. varte opp litt og være litt på tilbudssiden nå i periode for å se at det løsner kanskje..

Men som du sier, sutrer han mye og sladrer osv blir de andre lei og det er jo noe han må lære selv også. 

Ikke lett. Du høres ut som en snill og god mamma. lykke til med gutten din ❤️

Anonymkode: 1d0f8...2e1

[AnonymBruker]

Takk for veldig gode råd. Jeg skal og ta en god prat med lærerne. De har alltid vært sånn "de er så greie og respektfulle mot hverandre disse barna her" og alt er all bliss. Jeg har forsøkt å få de til å gjennomføre tiltak som f.eks at alle skriver fine ting til hverandre på et ark, osv. Ingenting av dette har skjedd. 

Min sønn må styrkes og oppbackes på det han er god på. Da er det mye lettere å håndtere veiledningen og irettesettingen også. Det gjelder jo alle barn, men kanskje spesielt de øitt følsomme. Han går så fort i kjelleren og jeg kan ta meg i å bli litt redd for hans psykiske helse oppi dette. 

HI

Anonymkode: bee1c...c26

[AnonymBruker]

Hva er det som er kjipt tøy? Han har ikke vist noen spesielle interesser i den banen der. Hn har et par vans, men de bruker han lite pga at de må jo knytes hele tiden. Jeg har tatt meg i å tenke at han kanskje er litt for lite "street smart", men jeg har jo heller ikke så lyst til å pålegge han noen motestandarder han ikke har.

Så jeg kjøper praktiske og greie klær som han selv liker. Går mest i jeans og hettegensere, mao. Jeg tror heller ikke det er der det ligger (selv om jeg ser at stilen til de kuelste gutta, vel, er kulere).

Han er flink til å game, er mitt inntrykk, og har god musikksmak. Jeg tenker sånne ting kan være god valuta. Kanskje jeg må backe han litt der.

Jeg er litt skuffet over at han ikke tar mer kontakt med andre venner han har. Men - det handler igjen om interesser. Han har en god venn som liker veldig godt å lese og er litt mer "nerdete" enn min gutt som helst vil leke ute når han ikke gamer. Når de er her så setter denne gutten seg mest og leser. Der faller min gutt av. Så hiver jeg de ut og da går de rundt i fem minutter før denne gutten da går hjem. Ikke lett...

HI

Anonymkode: bee1c...c26

[AnonymBruker]

Han sladrer forresten ikke. Han liker ikke at jeg snakker med foreldrene til guttene om det (men jeg gjør det likevel ).

Vi foreldrene er gode på å holde pratene mellom hverandre da - sånn at ingen skal få oppleve at det er "sladring" som pågår...

Anonymkode: bee1c...c26

[AnonymBruker]

bra han ikke sladrer. det er ikke billetten for å være med tror jeg

Når det kommer til klær så er vel ikke jeg heller noe trendikon, men ser at nike, adidas, puma, levis osv er kult blant min gutt sine venner... så om han kan ha noe sånt og kanskje. ikke at det vil løse alt, men om han tutla rundt i borrelås-sko og lego star wars bukser så er jo ikke drit tøft 😅

Anonymkode: 1d0f8...2e1

[AnonymBruker]

Det kan høres litt ut som det mitt ene barn var utsatt for, egentlig. 

De var en gjeng siden de gikk på barneskolen. En kombo mellom begge kjønn. 
I tweens-alderen ble det veldig stort sprik i modenhet mellom barna. I mindre grupper var de gode venner, men når alle var sammen, var det noen som var "kule og prioritert" og andre som "ikke talte med". 
Utfordringen var at barna da var blitt så store at foreldrene også begynte å la dem styre litt hvem de var med selv. Og da ble det lettere for "de kule" å finne på ting, også med foreldre, som de ikke inviterte andre enn de de ville på. 

Mitt barn ble da en av de som "falt utenfor". Som var venner med mange i denne gjengen, og som var sammen med flere av dem ofte. Men gjerne "når de ikke hadde noen andre avtaler".  (Altså en litt sånn annenrangs venn.) 

Det vi endte med, var å snakke med flere av de andre foreldrene vi kjente om dette. For å prøve å høre om de visste hva deres barn tenkte og opplevde.
I tillegg jobbet vi med eget barn. (Sosiale koder, selvtillit, det å tørre å ta initiativ og generelt det å "tørre å ta plass" når det er flere tilstede.) 
Og så jobber heldigvis naturen også i barnets favør. De som er sent modne blir modne de også. 

I dag er de en flott ungdomsgjeng, som klarer mye bedre balansen i inkludering. De møtes i større og mindre grupper. Men det er ikke "hvem som er kulest" som styrer hvem som er med da. 
Å kreve at alle skulle vært bestevenner er jo å dra ting litt langt. 

Nå er det jo ikke sikkert at dette er den beste vennegjengen for ditt barn. Kanskje er det helt greit at han har venner der, som han kan være med 1-1, men at han bør finne seg en annen gjeng i tillegg. Venner som kanskje ikke er like kule på skolen, men som har like interesser og er morsomme å være med likevel. 

Anonymkode: 72972...634