Hvor ærlig bør man være med barna om årsaken til skilsmissen?

[AnonymBruker]

Da jeg var barn snakket man ikke om sånne ting. Vi barna skulle "skånes". Resultatet var at jeg brukte mye tid på å gruble på hva og hvorfor, uten egentlig å ha noen å snakke med.

Nå som jeg selv er skilt er jeg veldig i stuss på om dette egentlig er riktig fremgangsmåte. Barna våre som er i skolealder har mange spørsmål om hva og hvordan, og jeg hører selv at svarene mine høres ut som svada. Sannheten er at mannen gikk og fant seg en annen, som de ennå ikke har fått vite om. Jeg ønsker selvsagt ikke å sverte faren deres, men kan jeg likevel svare dem ærlig? At dette var hans ønske? 

Spørsmålene er av typen: Hvorfor ville du skille deg? Er du ikke glad i pappa mer? Hvem var det som ville at dere skulle skilles?

Anonymkode: de41e...b71

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Jeg mener det er riktig å skåne barna rett og slett fordi de skal få sjansen til å fortsatt ha et godt forhold til sin far. Det er fullt mulig for en mann å være en god far selv om han er en dårlig ektemann, selv om det er vanskelig å se det slik når man står i det. De har fortsatt behov for en farsfigur, og det synes jeg de skal få. 

Du må nesten samkjøre dette med far. Jeg synes det er greit å si at det var far som ønsket skilsmissen dersom bruddet var 100% ensidig, og du overhodet ikke ønsket dette. At han gikk rett til en annen synes jeg ikke de trenger å vite.

Anonymkode: bbb81...53e

[AnonymBruker]

Det avhenger jo litt av alderen på barna, men dersom du ønsker å være ærlig så kan du jo si at «pappa har fått seg ny kjæreste». Evt. kan du gå for den gode gamle «mamma og pappa ville ikke bo sammen lenger». 

Anonymkode: 1f357...8ad

[AnonymBruker]

Jeg tror du er inne på noe med at det kan være verre for barn å sitte og gruble enn å få sannheten rett ut. Og at barn gjerne ser tvers i gjennom voksnes svada og dermed stoler mindre på hva voksne sier.

Samtidig så høres det ut som om det er ting som har skjedd i forholdet ditt som barn ikke kan forholde seg til. Jeg tror heller jeg hadde sporet av samtalen enn å si noe usant. Og informert dem om at en del ting mellom deg og eksen er voksensaker og at dere kan ta opp tråden senere. Jeg hadde glatt fortalt sannheten om bruddet til voksne barn hvis de hadde spurt.

Anonymkode: a20c3...497

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke at barna trenger å vite om utroskapen og den delen. Ny kjæreste er det uansett han som må fortelle om.

Men da tenker jeg kanskje ikke helt feil likevel. At de kan få vite at det var han som ville dette. Tror ting som har skjedd rundt bruddet vil gi mer mening for dem også, om det ikke var planlagt fra begge to.

ts

Anonymkode: de41e...b71

[AnonymBruker]

Jeg er barnet i din fortelling. Jeg var 14 da pappa var utro mot mamma over lengre tid, og alt kom frem i lyset da han plutselig ventet barn med en annen. Han kunne ikke lyve, og man kan trygt si at forholdet vårt fikk seg en knekk. Mamma taklet bruddet dårlig, og alt var dritt en periode. 
 

Nå er jeg voksen, og har bedre forhold til pappa enn til mamma. Grunnen til det er at hun til stadighet snakker negativt om han, nekter å treffe han eller høre om han. Jeg har måttet velge mellom mine foreldre, og jeg valgte han, til tross for at han var utro. Det var tross alt ikke meg han var utro mot. 
 

Poenget mitt er at ja, barna dine må gjerne få vite om utroskap. Men ikke regn med at de tenker det samme som du gjør. 

Anonymkode: 64f44...38c

[GammelKaktus]

Nja, er ikke helt for å dra barn inn i foreldres sitt forhold, men spørs jo på alder og slikt. Er elskerinna gravid så må man jo nesten si årsaken for det kan ikke skjules.

Selv ville jeg ikke kommentert at utroskap var grunnen, da tvinger man på et vis barnet til å måtte ta stilling til noe det skal slippe å tenke på. Kan man ikke si at man ikke vil leve sammen lenger og at det er et gjensidig brudd? Det er trist og leit men det kommer til å gå bra. Da slipper barnet å måtte tenke mer på den ene enn den andre. Er slitsomt å måtte ta hensyn til foreldrene sine når man er barn og opplever at foreldrene skal gå fra hverandre.

[Pikaboo]

Det er ikke alt barn trenger å vite. En skal aldri under noen omstendigheter blande barn inn i voksnes konflikter. Det kan føre til lojalitetskonflikter. Det er ikke rettferdig at et barn skal måtte velge å ta parti med den ene eller andre og læres opp til å mislike den ene forelderen. Noen ganger er en hvit løgn det beste. Så kanskje de kan få vite sannheten når de er voksne. 

[AnonymBruker]

Uansett om du ikke er glad i pappaen mer, så ikke rop nedsettende karakteristikker om han til barna. Husk at de bør også kunne ha et godt forhold til deg videre etter dette. Det er også viktig at barna får prosessert følelsene de har omkring dette i deres eget tempo.

 

Anonymkode: 8bd46...6e1

[Daria]

Jeg var 10 da foreldrene mine skilte seg. Nå er jeg 40 og vet fortsatt ikke så mye om hvorfor det skjedde, utover at det ikke var andre involvert (hvertfall ikke noe som ble noe varig. Men jeg er ganske sikker på at det ikke var det). Litt har jeg jo skjønt etter hvert, men jeg hadde aldri noe ønske om å vite. Ovenfor oss barna var de enige og samstemte - når de ikke fordelte skyld og ansvar trengte ikke vi å gjøre det heller. Dette var noe de voksne hadde bestemt og blitt enige om.

Jeg tenker at om dere skal la ungene vite at så mye om hvem som ville gå og hvorfor, er det viktig at dere forteller dette sammen i én versjon, ikke at ungene må forholde seg til mammas historie og pappas historie. De skal fortsatt kunne ha et god forhold til begge foreldrene sine uten å måtte ta stilling til en konflikt de ikke er en del av og ikke har forutsetninger for å forstå.

[AnonymBruker]

Daria skrev (4 minutter siden):

Jeg var 10 da foreldrene mine skilte seg. Nå er jeg 40 og vet fortsatt ikke så mye om hvorfor det skjedde, utover at det ikke var andre involvert (hvertfall ikke noe som ble noe varig. Men jeg er ganske sikker på at det ikke var det). Litt har jeg jo skjønt etter hvert, men jeg hadde aldri noe ønske om å vite. Ovenfor oss barna var de enige og samstemte - når de ikke fordelte skyld og ansvar trengte ikke vi å gjøre det heller. Dette var noe de voksne hadde bestemt og blitt enige om.

Jeg tenker at om dere skal la ungene vite at så mye om hvem som ville gå og hvorfor, er det viktig at dere forteller dette sammen i én versjon, ikke at ungene må forholde seg til mammas historie og pappas historie. De skal fortsatt kunne ha et god forhold til begge foreldrene sine uten å måtte ta stilling til en konflikt de ikke er en del av og ikke har forutsetninger for å forstå.

Absolutt en fordel å være samstemt, men det forutsette jo at man klarer å snakke sammen om disse tingene. Hans tilnærming er å avlede dem hver gang temaet kommer opp, som jo er det samme jeg opplevde i min barndom. Bruddet skjedde veldig brått og vi hadde ikke rukket å snakke sammen før han plutselig hadde leid seg en ny leilighet. Barna fikk vite at vi skulle skilles etter at han hadde flyttet ut. Jeg var i sjokk og husker egentlig ikke så mye av den første tiden.

Jeg vet hvor viktig det er å snakke pent om den andre forelderen.

Anonymkode: de41e...b71

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg synes man bør fortelle barna sannheten, i alle fall når de spør. Det er ikke farlig for dem - eller for forholdet til far - å få vite at far har vært utro. Det er måten det legges frem på som er viktig. Hvis du går rundt og stadig snakker stygt om far, er det så klart skadelig. Å nøkternt fortelle at vi ble skilt fordi pappa fant seg en annen dame, synes jeg er helt OK. 

Svada-svar får ofte ungene til å tenke at det er deres skyld.