Noen som har angret på at de sluttet på et studie?

[AnonymBruker]

Heiii alle dere!

Håper noen har gode svar til meg🙏 Jeg går master på deltid vedsiden av jobb, og har (nesten) bestemt meg for å slutte. Fra før er jeg utdannet innen staten og har en 100 % stilling som jeg trives godt i. 

Jeg er livredd for å angre. Har noen av dere sluttet, for å så angre? Det er ikke et alternativ å ta igjen dette senere slik jeg ser det, altså permisjon. Jeg studerer nå med en nær kollega, og hadde i utgangspunktet avtalt å skrive alle oppgaver med henne. Det å ta det opp igjen, uten henne, er ganske uaktuelt for meg med selverklært sosial angst. 

Grunnen til at jeg vil slutte er at jeg er sjukt lei. Jeg har ingen ønsker om å jobbe som leder (på masternivå) og finner virkelig ingen av fagene interessante. Jeg orker ikke tanken på å skrive de 5 oppgavene + master som er igjen. Jeg har en jobb jeg trives i, og lederjobber i min jobb krever per i dag bare 15 stp ledelse. Det er vel mulig å ta enkeltfag for å fylle opp dette?! 

På den andre siden skjønner jeg veldig godt at en master er "greit å ha" på CV'en. Og føler jeg burde fullført i respekt for meg selv og min kollega. Det er jo ikke noe jeg kommer til å angre på frem i tid. Men studie tærer på psyken rett og slett. Jeg mister matlyst og livslyst av det. Har foreløpig gjort det bra, men A i første eksamen. Har kun fullført 3 tentamener og 1 eksamen så langt, har igjen 4 eksamener, to småoppgaver på 10 sider og masteren. 

Jeg føler meg tullete som skriver dette jeg nå skal skrive. Men er 34 år og singel. Etter et trist brudd for 1 år siden er jeg endelig klar for å ut på "markedet" igjen. Jeg stresser veldig med dette, fordi jeg ønsker meg sånn en familie på sikt. Jeg klarer ikke kombinere dette med studier føler jeg. Når du møter noen nye krever det en del i starten. Og orker ikke å ha dårlig samvittighet hver gang jeg evt må prioritere studer fremfor en ny potensiell kjæreste. Jeg føler jeg ikke har tid til å bruke enda 1,5 år innelåst med studier dersom jeg vil oppfylle drømmen om familie. 

Høres dette helt absurd og merkelig ut?!

Kommer jeg til å angre på å slutte? Denne usikkerheten gjør meg deprimert og jeg føler meg som en idiot både når jeg skriver dette og snakker med venner om det. Forøvrig har jeg full støtte til å avslutte av både venner, kollegaer og familie. Alle har sett at dette har tatt på. 

 

 

Alt av råd og innspill mottas med takk 

Anonymkode: 5b5b7...2c0

[AnonymBruker]

Ingen? 😔

Anonymkode: 5b5b7...2c0

[AnonymBruker]

Jeg satt utdannelsen min på «pause» ett år. Vet ikke om alle kan gjøre dette hvor som helst, men dette var altså et helt vanlig studie i Oslo.

Så jeg sluttet egentlig, men søkte om et pauseår, så jeg hadde muligheten til å starte opp (der jeg sluttet) ett år senere hvis jeg angret.

Jeg endte aldri opp med å angre, men da har man i hvert fall et slags «sikkerhetsnett» hvis man plutselig skulle gjøre det!  

Anonymkode: 00f38...304

[Gjest Nattugle87]

Ja derfor jeg begynte igjen etter å fått barn og vært noen år i arbeidslivet.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men jeg sluttet på et prestisjestudie da jeg var 20, fordi jeg mistrivdes, og har aldri angret. 
Du sier nå at du aldri kommer til å ta faget ved en annen anledning, men livet er langt, og mye kan skje. Om du føler deg så sikker, ville jeg sluttet. 

Anonymkode: 74f7b...c3a

[AnonymBruker]

Ja, jeg. Så jeg begynte på studiet igjen etter ett års pause😊

Anonymkode: c8433...cb9

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke. Men er bitter. Jeg ble tvunget til å slutte😑 Økonomisk ble det for dyrt. 

Etterpå så sitter jeg å betaler på det hersens studielånet.. Så ja.. Det føles bortkastet 

Anonymkode: 1e60a...a9c

[AnonymBruker]

Forstår ønsket om familie. Hvis du gir opp studiet for å finne noen du kan få barn med, men så finner du kanskje ikke det på 1,5 år uansett, da vil du kanskje angre. Man kan vel aldri garantere seg mot det. Kanskje du kan akseptere det at ja, det er en risiko for at jeg kanskje vil angre, men jeg tar sjansen på å slutte likevel.

Jeg klarte ikke å fullføre, mest pga. helseproblemer, men jeg sleit også med motivasjonen. Og ja, det er surt! Jeg var godt i gang, alt var linet opp, jeg trengte bare å holde ut ett år til. Får ikke denne muligheten igjen på samme måte. Men jeg går jo ikke å gnurer på det dag ut og dag inn i årevis. Det er begrenset hvor mye angring man kan gidde å drive med.

Anonymkode: 74716...c18

[AnonymBruker]

Jeg angrer for at jeg sluttet på bachelor i sosiologi og begynte på sykepleie. Var så redd for å ikke få jobb. 

Hadde jeg gått ferdig ville det vært mange flere  interessante mastergrader å ta, og jeg ville hatt lettere for å finne en jobb utenfor helsevesenet.

Anonymkode: f63a0...4b5

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg sluttet på bachelor i samfunnsfag for å bli sykepleier. Jeg følte meg presset av min idiot-ex som sa jeg ville bli arbeidsløs dersom jeg fortsatte. 
Tror at jeg hadde klart meg bra dersom jeg hadde fortsatt, og tatt master i samfunnsfag. Da hadde jeg studert noe jeg faktisk likte, og funnet en interessant jobb, selv om det hadde tatt litt tid.

Nå vurderer jeg til høsten å studere sosialt arbeid, eller gjøre ferdig graden i samf fag. Sykepleier har jeg ikke lyst til å ende opp som.

Anonymkode: 87af2...6c1

[AnonymBruker]

Men det er vel større sjanse å møte nye mennesker som student enn som arbeidstaker? 

Jeg ville forsøkt å gjennomføre. 1,5 år går fort. Eventuelt søke om å ta det på deltid. Da får du gjort de fleste oppgavene med kollegaen, men kan utsette noen av emnene litt. 

Eventuelt trappe ned i jobb

Anonymkode: 5d610...bb9

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg sluttet på jus og heller bestemte meg å bli tannlege. Er introvert, så tannlegeyrket synes jeg er slitsomt og i tillegg lite fleksibelt. 

Anonymkode: 93cc3...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2021 den 12.48):

Jeg angrer for at jeg sluttet på bachelor i sosiologi og begynte på sykepleie. Var så redd for å ikke få jobb. 

Hadde jeg gått ferdig ville det vært mange flere  interessante mastergrader å ta, og jeg ville hatt lettere for å finne en jobb utenfor helsevesenet.

Anonymkode: f63a0...4b5

Men du kan vel ta en master i eks samfunn og helse eller helsevitenskap som er mer sosiologirettet? Det finnes mange muligheter, tror du har gode sjanser til å finne en jobb utenfor helsevesenet med en slik kombinasjon.
 

Ellers tror jeg det er fullt mulig å fullføre en bachelor i sosiologi på deltid ved siden av en sykepleierjobb nå som det meste er digitalt. Sykepleie og sosiologi er jo en knallkombinasjon for spennende jobbmuligheter (ja, jeg har studert begge deler selv😉)

Anonymkode: c8433...cb9