Hvordan lære meg å forvente mindre av han?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som jobber masse og to små barn. Jeg blir irritert av at han bidrar lite på hjemmebane, og det skaper dårlig stemning. Har vært inne på tanken om å dra. «Problemet» er at det ville jo ikke gitt meg mindre jobb ved å dra. Han ville jo ikke stilt noe mer opp og avlastet meg om vi skilte oss, snarere tvert i mot. Da ville jeg vært i nøyaktig samme situasjon, men med mye dårligere økonomi. 
 

Jeg vet ikke om det går an å lære seg å forvente mindre av han/ikke bli bitter av å stå i det alene? Vi har blitt enige om å kjøpe mer hjelp hjemme, og jeg skal definitivt gi det en sjanse, men er det noen som har erfaringer?

Anonymkode: 36bdd...c3c

[AnonymBruker]

Jobber du? 

Anonymkode: 190b6...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jobber du? 

Anonymkode: 190b6...571

Ja, men litt redusert i en rolig kommunal jobb. Jeg elsker jobben min og har ikke lyst å slutte.

 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men litt redusert i en rolig kommunal jobb. Jeg elsker jobben min og har ikke lyst å slutte.

 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

Du ønsker å lære å forvente mindre av han ikke fordi du bryr deg om han, men fordi du ikke vil ha dårligere økonomi. 
Hva kan man si....

Anonymkode: 190b6...571

[Jdz]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, men litt redusert i en rolig kommunal jobb. Jeg elsker jobben min og har ikke lyst å slutte.

 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

Men det er vel naturlig at du bidrar mer hjemme hvis du jobber mindre? Hvis du snur på det, hadde hatt forståelse for om han var den som irriterte seg over at du jobbet så lite og ikke bidro mer økonomisk?

[AnonymBruker]

I mitt tidligere forhold hadde jeg det slik. Mannen min var stort sett hjemme torsdag-søndag og jobbet resten borte. Jeg endte med å gå fra han (med et barn), riktignok ikke kun pga manglende bidrag på hjemmebane. Uansett det jeg oppdaget når jeg og barnet flyttet for oss selv, var at det ble mye enklere. Jeg slapp å bli skuffet av at ting ikke stod til forventningene, pluss at det ble mindre å gjøre av ting rundt i huset. Ikke måtte jeg vaske opp etter han, ikke stod alt på kjøkkenet etter middag fordi jeg tok det med engang i stedet for at han skulle gjøre 100 ting før han tok det. Ikke ble det satt mye dritt rundt, fordi han ikke var der, en mindre person å vaske klær å henge opp og brette til osv. Ikke måtte jeg mase på noen å føle at jeg aldri ble forstått. Bare den belastningen på hodet var egentlig nok til at det ble ryddigere ellers i livet også. Min erfaring. Jeg fikk dårligere økonomi, men gud så mye bedre jeg og barnet fikk det. 

 

Anonymkode: 49196...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har en mann som jobber masse og to små barn. Jeg blir irritert av at han bidrar lite på hjemmebane, og det skaper dårlig stemning. Har vært inne på tanken om å dra. «Problemet» er at det ville jo ikke gitt meg mindre jobb ved å dra. Han ville jo ikke stilt noe mer opp og avlastet meg om vi skilte oss, snarere tvert i mot. Da ville jeg vært i nøyaktig samme situasjon, men med mye dårligere økonomi. 
 

Jeg vet ikke om det går an å lære seg å forvente mindre av han/ikke bli bitter av å stå i det alene? Vi har blitt enige om å kjøpe mer hjelp hjemme, og jeg skal definitivt gi det en sjanse, men er det noen som har erfaringer?

Anonymkode: 36bdd...c3c

Jeg sitter litt i samme båt, TS. Mannen jobber mye og vi har små barn, så det alle meste på hjemmebane faller på mine skuldre. Det var jeg som måtte gå ned i stilling og jobbe mindre. Jeg prøver også å lære meg å forvente mindre av ham av samme grunner som deg. Det blir ikke mindre ansvar hvis vi skilles, men økonomien blir dårligere og det blir stress for barna. Nå er det bare jeg som er under press. Jeg vet ikke om det går an å lære seg å forvente mindre, men jeg prøver fortsatt. Det er en skuffende situasjon for min del og den eneste måten jeg ser å få det til på er bare å akseptere at sånn blir det i årene barna er små. Det er veldig tøft å føle at man står alene og jeg ser at du ikke møter mye forståelse i tråden så langt. Min gjetting er at det svarer folk som ikke er i samme situasjon og ikke kan sette seg i hvor slitsomt, hvor utmattende og urettferdig det oppleves. Kvinner er tapere i dagens samfunn som er tilrettelagt for menn. Alt i barnas navn.

Anonymkode: e76db...e69

[AnonymBruker]

Det er vel rimelig at du gjør det meste når du jobber redusert, men han jobber mye? Hva med å forvente mer av deg selv i stedet?

Anonymkode: f1193...1f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du ønsker å lære å forvente mindre av han ikke fordi du bryr deg om han, men fordi du ikke vil ha dårligere økonomi. 
Hva kan man si....

Anonymkode: 190b6...571

Var kanskje litt uklar. Problemet mitt er ikke mangel på følelser, men irritasjonen. Jeg er glad i han, men merker jeg blir sur og butter av at håp og forventninger brytes. 
 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

[AnonymBruker]

Jdz skrev (12 minutter siden):

Men det er vel naturlig at du bidrar mer hjemme hvis du jobber mindre? Hvis du snur på det, hadde hatt forståelse for om han var den som irriterte seg over at du jobbet så lite og ikke bidro mer økonomisk?

Jeg jobber 20% redusert for å rekkke å hente i barnehagen, noe mer dekker ikke den tiden. Han hverken henter eller leverer. 
 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

[Gjest O.G.]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, men litt redusert i en rolig kommunal jobb. Jeg elsker jobben min og har ikke lyst å slutte.

 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

Uamsett hva som skjer, ikke slutt å jobbe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har en mann som jobber masse og to små barn. Jeg blir irritert av at han bidrar lite på hjemmebane, og det skaper dårlig stemning. Har vært inne på tanken om å dra. «Problemet» er at det ville jo ikke gitt meg mindre jobb ved å dra. Han ville jo ikke stilt noe mer opp og avlastet meg om vi skilte oss, snarere tvert i mot. Da ville jeg vært i nøyaktig samme situasjon, men med mye dårligere økonomi. 
 

Jeg vet ikke om det går an å lære seg å forvente mindre av han/ikke bli bitter av å stå i det alene? Vi har blitt enige om å kjøpe mer hjelp hjemme, og jeg skal definitivt gi det en sjanse, men er det noen som har erfaringer?

Anonymkode: 36bdd...c3c

Om du jobber mer enn 50% med lav inntekt og barna er under 8 år så har du rett på overgangsstønad. Så får du bidrag og økt barnetrygd. Sliter du fortsatt så kan du få billigere sfo/skole. Det finnes mange muligheter for å slippe å være tvunget på noen pga økonomi. 

Men det du kan prøve før dette steget er et ultimat. 

Anonymkode: 7cc17...287

[Mt3]

Dere må jo snakke om det. Skriv opp liste med absolutt alt som må gjøres i og utenfor huset, bli enige om hva han kan hjelpe til med og om hva som faller på deg.

F.eks vil det være null problem for deg å lage mat hver dag så lenge det er avtalt, men at han i hvertfall gjør det til en vane å sette inn i oppvaskmaskinen etter seg. At du tar klesvask, men at klær ikke blir vasket om de ikke blir lagt i skittentøysdunken/vaskerom, at du tørker og bretter de så får han ansvar for å legge på plass sine egne klær. Om han klipper plen men du og barna rydder unna leker og kvister som ligger i veien. Om dere blir enig om slike småting, vil det bli lettere å vite hvem som har ansvar for hva, for selv om du skal ta mest ansvar så må han bidra med å skape minst mulig rot slik at du kan lære og kreve det samme av barna etter hvert som de vokser og klarer oppgavene.

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (Akkurat nå):

Dere må jo snakke om det. Skriv opp liste med absolutt alt som må gjøres i og utenfor huset, bli enige om hva han kan hjelpe til med og om hva som faller på deg.

F.eks vil det være null problem for deg å lage mat hver dag så lenge det er avtalt, men at han i hvertfall gjør det til en vane å sette inn i oppvaskmaskinen etter seg. At du tar klesvask, men at klær ikke blir vasket om de ikke blir lagt i skittentøysdunken/vaskerom, at du tørker og bretter de så får han ansvar for å legge på plass sine egne klær. Om han klipper plen men du og barna rydder unna leker og kvister som ligger i veien. Om dere blir enig om slike småting, vil det bli lettere å vite hvem som har ansvar for hva, for selv om du skal ta mest ansvar så må han bidra med å skape minst mulig rot slik at du kan lære og kreve det samme av barna etter hvert som de vokser og klarer oppgavene.

Alt en dame må gjøre som egentlig burde vært en selvfølge for en mann. Høyere krav for damer enn for menn er det uansett. 

Anonymkode: 7cc17...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Var kanskje litt uklar. Problemet mitt er ikke mangel på følelser, men irritasjonen. Jeg er glad i han, men merker jeg blir sur og butter av at håp og forventninger brytes. 
 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

Og hvorfor vil du ikke være sur? Fordi du er redd han forlater deg og du får dårligere økonomi. 

Anonymkode: 190b6...571

[Mt3]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alt en dame må gjøre som egentlig burde vært en selvfølge for en mann. Høyere krav for damer enn for menn er det uansett. 

Anonymkode: 7cc17...287

Helt klart skeivdeling, men nå var det jo det TS ønsket å prøve.

Vi får bare satse på å lære opp neste generasjon menn (våre gutter) til å bli flinkere til å ta del i arbeidet hjemme. Men det blir i hvertfall ikke bedre av å ikke kreve noe som helst av de.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg sitter litt i samme båt, TS. Mannen jobber mye og vi har små barn, så det alle meste på hjemmebane faller på mine skuldre. Det var jeg som måtte gå ned i stilling og jobbe mindre. Jeg prøver også å lære meg å forvente mindre av ham av samme grunner som deg. Det blir ikke mindre ansvar hvis vi skilles, men økonomien blir dårligere og det blir stress for barna. Nå er det bare jeg som er under press. Jeg vet ikke om det går an å lære seg å forvente mindre, men jeg prøver fortsatt. Det er en skuffende situasjon for min del og den eneste måten jeg ser å få det til på er bare å akseptere at sånn blir det i årene barna er små. Det er veldig tøft å føle at man står alene og jeg ser at du ikke møter mye forståelse i tråden så langt. Min gjetting er at det svarer folk som ikke er i samme situasjon og ikke kan sette seg i hvor slitsomt, hvor utmattende og urettferdig det oppleves. Kvinner er tapere i dagens samfunn som er tilrettelagt for menn. Alt i barnas navn.

Anonymkode: e76db...e69

Takk for svaret ditt. Ja, det er liksom litt det jeg føler. Jeg har det dritt fordi det meste ansvaret faller på meg, men om jeg skiller meg vil jo absolutt alt falle på meg, OG jeg vil ha dårligere økonomi. Jeg måtte enten rykke barna opp fra nærmiljøet deres, eller bo ganske kummerlig. Jeg kan ikke se hvordan den situasjonen er noe bedre. 
 

ts
 

Anonymkode: 36bdd...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er vel rimelig at du gjør det meste når du jobber redusert, men han jobber mye? Hva med å forvente mer av deg selv i stedet?

Anonymkode: f1193...1f4

Jeg jobber 80%, og bruker den tiden på å rekke å både hente og levere, det er ikke som om jeg har masse ekstra tid. Jeg gjør 100% av alt som skal gjøres hjemme, den tiden går absolutt ikke opp. 
 

ts

Anonymkode: 36bdd...c3c

[AnonymBruker]

Han bidrar veldig mye mer enn deg i form av lønnet arbeid da, du kan jo ikke bare se på husarbeid!

Anonymkode: 4ce34...40f

[Oslodamen]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han bidrar veldig mye mer enn deg i form av lønnet arbeid da, du kan jo ikke bare se på husarbeid!

Anonymkode: 4ce34...40f

Selvfølgelig kan man bare se på husarbeidet. Noen ganger jobber begge 100%, men den ene har høyere lønn. Mener du at den som har høyest lønn skal gjøre minst husarbeid? Ts sier at henting og levering av barn dekker de resterende 20% hun ikke jobber. Da skal de dele likt på alt av husarbeid og barnepass.