Flytte "hjem" for å støtte mamma?

[AnonymBruker]

For noen måneder siden døde min far helt brått, og i tillegg til den tunge sorgen over tapet av ham har det satt i gang mange vanskelige tanker som jeg håper jeg kan få litt hjelp til å sortere.

Mamma og pappa var nylig blitt pensjonister da pappa døde, og de har alltid bodd i byen jeg selv har vokst opp i. Selv har jeg ikke bodd der på nærmere ti år, og min lillebror flyttet også for noen år siden. Min mor er dermed alene igjen der nå. Samtidig er det jo der hun har bodd hele livet, og hvor alle hennes venninner bor. Vi har lite familie, og de er spredt rundt i landet og Europa. Jeg er selv sammen med en mann fra et annet (europeisk) land, og vi bor for tiden i hans hjemby (hovedstad med gode og billige flyforbindelser til Norge (utenom korona)). Vi er begge i slutten av 20-årene. Planen vår har vært å bo i hans land de neste 3-5 årene, for deretter å flytte til Norge når vi skal få barn - men da til Oslo (hvor jeg bodde før jeg forlot Norge, hvor jeg har nesten hele nettverket mitt, og hvor det vil være best jobbmuligheter for meg og særlig for min utenlandske samboer) - og altså ikke til hjembyen min. Min bror bor for øvrig også i Oslo.

Nå strever jeg veldig med å finne ut hva som er det "riktige" av meg å gjøre i den situasjonen vi har havnet i. Mamma er i utgangspunktet sprek og frisk og ung for alderen, og hun har ganske mange venninner. Men i løpet av det siste året har hun altså både gått fra fulltidsjobb til pensjonisttilværelse og mistet sin livsledsager, og jeg er redd for at hun rett og slett vil visne bort om hun skal bli gående alene i årene fremover. Jeg har bodd hjemme hos henne siden pappa døde, og huset føles så tomt uten ham, og det er forferdelig å tenke på hvor tomt det vil være for henne når jeg ikke er her heller.

Det jeg lurer på er om det er egoistisk av meg å bli værende i utlandet de neste årene, og om det derfor vil være riktig av meg å flytte hjem nå, selv om det vil innebære at jeg må gi avkall på livet jeg egentlig har planlagt (og antagelig også forholdet med kjæresten min, da jobbsituasjonen hans forhindrer ham fra å flytte hit på en god stund). Alternativt, hvis jeg ikke skal flytte nå, bør jeg prioritere å flytte til hjembyen min i stedet for Oslo den dagen vi faktisk tenker å flytte til Norge, selv om både venner og de beste jobbmulighetene er i Oslo?

Setter pris på alle ærlige tanker, for jeg aner virkelig ikke hva jeg bør gjøre (selv om det kanskje skinner litt gjennom hva jeg ønsker). På forhånd tusen takk ❤️

Anonymkode: be9af...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For noen måneder siden døde min far helt brått, og i tillegg til den tunge sorgen over tapet av ham har det satt i gang mange vanskelige tanker som jeg håper jeg kan få litt hjelp til å sortere.

Mamma og pappa var nylig blitt pensjonister da pappa døde, og de har alltid bodd i byen jeg selv har vokst opp i. Selv har jeg ikke bodd der på nærmere ti år, og min lillebror flyttet også for noen år siden. Min mor er dermed alene igjen der nå. Samtidig er det jo der hun har bodd hele livet, og hvor alle hennes venninner bor. Vi har lite familie, og de er spredt rundt i landet og Europa. Jeg er selv sammen med en mann fra et annet (europeisk) land, og vi bor for tiden i hans hjemby (hovedstad med gode og billige flyforbindelser til Norge (utenom korona)). Vi er begge i slutten av 20-årene. Planen vår har vært å bo i hans land de neste 3-5 årene, for deretter å flytte til Norge når vi skal få barn - men da til Oslo (hvor jeg bodde før jeg forlot Norge, hvor jeg har nesten hele nettverket mitt, og hvor det vil være best jobbmuligheter for meg og særlig for min utenlandske samboer) - og altså ikke til hjembyen min. Min bror bor for øvrig også i Oslo.

Nå strever jeg veldig med å finne ut hva som er det "riktige" av meg å gjøre i den situasjonen vi har havnet i. Mamma er i utgangspunktet sprek og frisk og ung for alderen, og hun har ganske mange venninner. Men i løpet av det siste året har hun altså både gått fra fulltidsjobb til pensjonisttilværelse og mistet sin livsledsager, og jeg er redd for at hun rett og slett vil visne bort om hun skal bli gående alene i årene fremover. Jeg har bodd hjemme hos henne siden pappa døde, og huset føles så tomt uten ham, og det er forferdelig å tenke på hvor tomt det vil være for henne når jeg ikke er her heller.

Det jeg lurer på er om det er egoistisk av meg å bli værende i utlandet de neste årene, og om det derfor vil være riktig av meg å flytte hjem nå, selv om det vil innebære at jeg må gi avkall på livet jeg egentlig har planlagt (og antagelig også forholdet med kjæresten min, da jobbsituasjonen hans forhindrer ham fra å flytte hit på en god stund). Alternativt, hvis jeg ikke skal flytte nå, bør jeg prioritere å flytte til hjembyen min i stedet for Oslo den dagen vi faktisk tenker å flytte til Norge, selv om både venner og de beste jobbmulighetene er i Oslo?

Setter pris på alle ærlige tanker, for jeg aner virkelig ikke hva jeg bør gjøre (selv om det kanskje skinner litt gjennom hva jeg ønsker). På forhånd tusen takk ❤️

Anonymkode: be9af...ba3

Hva vil din mor? 

Jeg hadde ikke ønsket at mine barn måtte ofre noe for meg. 

Anonymkode: e484c...2e1

[AnonymBruker]

Hva sier samboeren din? Er det ingen jobbalternativer for han i hjembyen din? Det trenger jo ikke å bety slutten på hvorfoldet deres. Du kan jo for eksempel bo der ett år, så har dere ett avstandsforhold der du reiser hjem med jevne mellomrom og at samboere din kommer på besøk i Norge noen ganger. Bare til din mor kommer seg litt mer,og får igjen livsgleden 

Anonymkode: 1da30...7a1

[AnonymBruker]

Jar du tenkt tanken at din mor kanskje er klar for å begynne på nytt? Hun kan gå på flørteren og etablere seg med ny mann. Det er jo ikke sikkert at alt var rosenrødt mellom henne og din far, det er ikke alt foreldre forteller sine barn. Klart det er vondt å miste en person som en har levd med nesten hele livet, men kanskje du legger litt mye i det? Flytt til Oslo du når du er klar, moren din klarer seg hun. 

Anonymkode: 2a521...c11

[Caramelita]

Du er omsorgsfull som tenker slik.

Det vil bli tøft for din mor uansett, hun må gjennom sorg og en omstillingsprosess. Dette vil ta tid. Selv om hun sikkert ville verdsatt at du var i nærheten, så vil jeg tro hun ønsker at du skal få leve ditt liv, og få drømmene dine oppfylt. Jeg ville nektet mine barn å oppgi sine drømmer for å være der for meg, selv om jeg hadde hatt det tungt. Kan ikke du heller ta noen ekstra turer hjem, og invitere moren din til dere på flere besøk? 
Tøff situasjon, jeg håper du finner ut av ❤️