Mestringsstrategier?

[Norja]

Jeg bor utenlands. De to første ukene av lockdown var ikke så ille. Jeg måtte avlyse fødselsdagsfeiringen familien skulle fly inn til, men tok det med et smil. Dette gjør vi for verden!

Så røk sommerferien. Deretter julefeiringen, og nå har det gått mer enn ett år siden jeg har sett familien min i Norge. Jeg har utviklet depresjonssymtomer - duh, hvem har ikke det i disse dager? - konstant sliten, veksler mellom null matlyst og overspising, sliter med å finne mening og glede i ting. Lever på den ene dagen i uka jeg får dra på kontoret. Ventelistene til terapeut er lange, og jeg tror jo egentlig ikke jeg er deprimert, jeg har bare fått COVID-hjerne. Samboeren min har en samfunnsnyttig jobb som gjør at han får lov til å dra på jobb hver dag, og jeg er så vanvittig sjalu.

Hvordan kommer dere dere gjennom dagene nå? Jeg har ikke bodd i Norge på ti år, har aldri kjent på et savn etter moderlandet, men nå hadde jeg altså gitt en arm for muligheten til å stå på toppen av et norsk fjell og ta et skikkelig magadrag av duggfrisk luft. Det føles som om alle stiene har blitt gått, alle kaffebarene i byen har blitt rangert etter hvor fine take away-kopper de har og hvor god kaffen er - på separate lister, og fingrene mine er fortsatt såre etter makrameavhengigheten jeg utviklet i fjor vår.

Jeg er ikke på jakt etter sympati, for det er absolutt de som har det verre enn meg. Jeg har venner som har mistet foreldrene sine til denne jævelskapen, familien min er frisk og rask, det er bare det at de er så "langt" borte. Hvis grensene ikke åpnes før 45-åringene er vaksinert, så blir det nesten to år siden sist den dagen jeg endelig får gitt besteforeldrene mine en klem igjen, og akkurat i dag, så kjenner jeg at det er ekstra tungt å tenke på.

Så hva er det neste du gleder deg til? Hva bringer deg glede i hverdagen? Hvordan fortsetter du å "kjøre på", eventuelt bare holde hodet over vannet når verden står tilsynelatende stille?