Barneoppdragelse for god motstandsdyktighet

[AnonymBruker]

Her inne er det jo mange kloke damer, så kanskje noen har noen gode perspektiver på dette

i min manns familie er det en arvelighet i psykisk sykdom. Vi venter vårt første barn nå, og jeg har allerede starta å bekymre meg for at hun skal oppleve alvorlig psykisk sykdom når hun blir eldre. Så jeg vil gjerne prøve å bygge opp resiliens fra hun er helt liten! 

er det noen som har noen perspektiver på dette, hva vi bør fokusere på i barneoppdragelsen? Mye kjærlighet er jo en selvfølge. 

Anonymkode: c31e6...9ce

[AnonymBruker]

Stabilitet, omsorg. At barnet blir hørt, og - ikke minst - at deres følelser blir tatt på alvor. At de lærer å sette ord på følelsene og at de blir hørt. Det betyr ikke at de alltid skal "få viljen", men at det de føler i situasjonen blir anerkjent og satt ord på.

 

Anonymkode: 5d4c2...63e

[AnonymBruker]

Kanskje melde deg på COS-kurs? Veldig nyttig.

Anonymkode: 3e40e...a88

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du tenker. At du vil gjøre alt du kan for å unngå at barnet får alvorlig psykisk sykdom. Jeg tror egentlig at det ikke er så mye du kan gjøre. Slik bortsett fra å være en vanlig god forelder 🙂

Anonymkode: c55b4...795

[AnonymBruker]

At hun får utfordringer tilpasset alder der hun får oppleve mestring. 

Anonymkode: 73d91...1c0

[AnonymBruker]

Oi! Der har du en utfordring.

Vi har ikke psykisk sykdom i vår familie, sånn egentlig, men jeg har kjemt på mange tunge tanker i oppveksten, og bruker mine erfaringer i møte med min eldste sønn, som ligner meg en del. Jeg har og gått til psykolog (metakognitiv terapi, mot bekymringstanker), så noe av det bruker jeg. Min far er i tillegg psykolog, så jeg har litt "bagasje".

Åpenhet, og ikke fordømmelse, tror jeg er viktig. Følelser skal blir hørt og anerkjent, men trenger heller ikke dulles med. Spør barnet åpne spørsmål, ufarliggjør tanker og følelser - hvis du kan, bruk dine egne erfaringer. 

Hvis mitt barn f.eks sier at det er redd for at det skal komme til å ta livet av seg, så kan jeg si at sånne tanker hadde jeg også da jeg var mindre. Og så gikk det over. At det faktisk er normalt å også tenke tunge tanker, at det ikke er farlig, eller sykt. For man kan bli redd for å bli redd, eller gal. 

Noen verktøy å bruke kan være meditasjon. Jeg mediterer ikke selv, men kunne sikkert hatt litt nytte av det. Mindfulness, osv.

Det jeg ikke har tro på er en hard linje. Du vet ikke hvordan ditt barn er - men er det følsomt, som mitt, så må du anerkjenne det. Ikke forsøke å avvise følelsene, eller tvinge på hen en tykk hud av et eller annet slag. 

En følsomhet kan være en gave, men det er også krevende å leve med. Humor er en gave du må gi barnet ditt, men følsomme mennesker er også ofte ganske kreative og åpne, så humor kommer ofte med på lasset. Lær barnet å le av det absurde. Kanskje av og til av seg selv, når det passer. Da kommer man et stykke på vei, i det minste.

Men psykisk sykdom kan være alvorlige greier. Av og til bare må man ha hjelp. Om du skal vite om barnet ditt trenger hjelp, må du sørge for at hen føler hen kan snakke til deg om alt - også det vanskelige/rare/vonde - det som hen er redd for kan skremme deg eller såre deg. Vær den havnen.

Anonymkode: c4985...096

[Årolilja]

Nå aner jeg ikke hvilken sykdom der er snakk om, men jeg svarer generelt.

Først og fremst gi barnet en trygg og god oppvekst. Fokuser på god relasjon dere imellom, slik at barnet vet at det har noen å gå til når ting er vanskelig. Du kan ikke gjøre noe med genene til barnet, men du kan legge til rette for at barnet ikke trenger å bære på disse tingene alene. En delt sorg er halvvert.

Sørg for at barnet opplever livsmestring. Følg opp skole. Legg til rette for at barnet kan etablere gode vennskap med andre og la det bygge seg ferdigheter i det barnet har interesse for (gjerne en idrett, jevnlig fysisk aktivitet forebygger psykisk sykdom). Legg vekt på at øvelse gjør mester. Dersom barnet påstår at det ikke klarer noe, eller at nabogutten er mye bedre, så svar med at det ikke gjør noe, man kan øve mer. Nabogutten har nok øvd mye, men det kan barnet ditt også gjøre. Ingenting ferdigheter er statiske. Skill mellom prestasjon og person. Det man får til betyr ingenting for egen verdi.

Ikke skjerm barnet ditt for all motgang i livet. Hvis du gjør det, risikerer du at h*n får sjokk når h*n når tenårene/voksenlivet. Barnet trenger å oppleve at ikke alt går på skinner. Vær med og stå i følelsene deres, hjelp dem å finne løsninger, la dem erfare at de har det som trengs for å ta kontroll over problemene som oppstår i eget liv. De trenger ikke andre til å gjøre det for seg.

Jeg har vært innom fysisk aktivitet, og sosiale relasjoner, men også gode hverdagslige rutiner er viktige. Nok søvn (!!), sunt kosthold og en meningsfull og strukturert hverdag med passende utfordringer kan være nøkkelen til å holde psyken noenlunde i sjakk.

Sist men ikke minst, ikke ta på deg hele ansvaret for barnets ve og vel. Som foreldre er det mange ting som er utenfor vår kontroll. Ikke vær redd for å be om hjelp utenfra dersom du ser at barnet/familien trenger det. Dette kan gi barnet støtten og verktøyene det trenger til å evt. leve godt med sykdomen.

Endret 25. mars 2021 av Årolilja