Er fosterhjemsbarn tidligere ute med å stifte familie enn andre?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en gutt på 19 år som har bodd i fosterhjem siden han var seks år.

Han har ikke adferdsproblemer eller psykiske problemer siden han måtte i fosterhjem, men det var foreldrene som var syke.

De siste to årene har han snakket mye om at han skal kjøpe seg hus så snart han får økonomi til det, og at han skal ha barn i løpet av 5-8 år.

Han har vært veslevoksen hele tenårings perioden, og har voksne/ modne tanker som det ikke er så vanlig at gutter på hans alder har.

Jeg synes jeg har lest et sted at fosterhjemsbarns tenker mye på å etablere sitt eget, og ivrer å skape den tryggheten som de selv ikke hadde?

 

Anonymkode: 123b1...a02

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vokst opp i fosterhjem, men i et hjem med alvorlig omsorgssvikt. Både jeg og min søster etablerte oss mye tidligere enn normalt og har nok vært mye mer opptatt av stabilitet i voksenlivet enn de jeg kjenner.

Anonymkode: 71c70...f3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner en gutt på 19 år som har bodd i fosterhjem siden han var seks år.

Han har ikke adferdsproblemer eller psykiske problemer siden han måtte i fosterhjem, men det var foreldrene som var syke.

De siste to årene har han snakket mye om at han skal kjøpe seg hus så snart han får økonomi til det, og at han skal ha barn i løpet av 5-8 år.

Han har vært veslevoksen hele tenårings perioden, og har voksne/ modne tanker som det ikke er så vanlig at gutter på hans alder har.

Jeg synes jeg har lest et sted at fosterhjemsbarns tenker mye på å etablere sitt eget, og ivrer å skape den tryggheten som de selv ikke hadde?

 

Anonymkode: 123b1...a02

Det er helt korrekt. Jobbet med ungdommer i barnevernet i snart 8 år, det stemmer på en prikk at mange av dem har usedvanlig tidlige planer om å få seg partner, barn og hus. Ofte på litt naivt grunnlag også.

Jeg har konkludert med at det er en slags kompensasjon for den familien de selv ikke fikk vokse opp i. Jobber med folk som har jobbet med de samme ungdommene i over 20 år, de har også bekreftet at dette er et trekk med mange ( langt i fra alle) av disse ungdommene. Dessverre er det ofte også slik at etter at de etablerer seg svært tidlig, så ryker idyllen fort. De gifta seg kanskje med en person de egentlig ikke matchet med, rushet inn i det på en måte. Og ofte blir det er problem at de var så unge da de ble foreldre, kanskje lav utdanning. Man endrer seg jo veldig frem til man er 25...

Ja uten tvil stemmer det du sier 

Anonymkode: 49b91...632

[AnonymBruker]

Om han blir pappa sol 25-26 åring er jo ikke det spesielt tidlig .

 

Men nei det er ikke min erfaring 

Anonymkode: 6ba2f...96c

[AnonymBruker]

Ofte sett at disse barna ikke klarer en stabil tilknytning i voksen alder jeg da. 

Anonymkode: 60f76...ac5

[AnonymBruker]

Tror ikke det, men mange vil nok føle seg mer avhengige av trygghet og ha noen runder seg. Snakker av erfaring.

Anonymkode: 6ca2c...721

[AnonymBruker]

Mange av dem har veldig naive ideer om økonomi, inntekt, sparing og huskjøp. Spesielt på institusjon  så får de ofte mer penger enn jevnaldrende, fallhøyden og sjokket kan bli stort når de blir 18 og skal klare seg alene, spesielt dersom de takker nei til ettervern. Det er viktig og forsøke å lære dem verdien av penger, ikke bare øse ut i øst og vest slik at de tror at de vokser på trær 

Anonymkode: 67ec6...9af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har ikke vokst opp i fosterhjem, men i et hjem med alvorlig omsorgssvikt. Både jeg og min søster etablerte oss mye tidligere enn normalt og har nok vært mye mer opptatt av stabilitet i voksenlivet enn de jeg kjenner.

Anonymkode: 71c70...f3f

Samme her, omsorgssvikt, men ikke fosterhjem. Jeg etablerte meg i et seriøst forhold tidlig, men var passert 30 da det ble barn og hus. Dette var for å først ta en master, så jobbe litt, gifte oss og spare nok egenkapital til drømmeboligen (ikke bare et eldre og lite hus som krever masse oppussing.)

Jeg fikk altså ikke barn tidlig, men har siden jeg flyttet hjemmefra søkt veldig mot trygghet og forutsigbarhet. 

Anonymkode: 756ca...e2b

[AnonymBruker]

De jeg kjenner har vært senere med å etablere familie enn andre. Flere av dem er også barnløse i voksen alder (40-50 årsalderen).

Anonymkode: b9663...025

[AnonymBruker]

Jeg er selv fosterbarn og hadde en veldig hard barndom - jeg ble førstegangsmor som 20-åring. Nå skal det sies at til tross for dårlig start på livet, fullførte jeg og barnefar bachelorgrad med nyfødt baby på siden av. Ironisk nok så ble jeg utdannet pedagog 😅 så jeg ser nå i voksenalder at det er noe i det som blir sagt over: kompansere for den barndommen man aldri fikk. 

Men selv om det gikk greit med oss, og datteren vår på 10 år er ei trygg, god, veldig sosial og skoleflink jente - så har det vært hardt likevel. Mange undertrykte minner som kommer frem når en blir foreldre og har opplevd store traumer som barn, og jeg har alltid slitt med dårlig samvittighet i foreldrerollen. Ingenting jeg gjør er godt nok, i mitt hode. Til tross for at alle sier jeg er en kjempegod mamma. Det tror jeg er en felles følelse veldig mange tidligere fosterbarn føler på når de er foreldre. 

 

Anonymkode: 1778b...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er selv fosterbarn og hadde en veldig hard barndom - jeg ble førstegangsmor som 20-åring. Nå skal det sies at til tross for dårlig start på livet, fullførte jeg og barnefar bachelorgrad med nyfødt baby på siden av. Ironisk nok så ble jeg utdannet pedagog 😅 så jeg ser nå i voksenalder at det er noe i det som blir sagt over: kompansere for den barndommen man aldri fikk. 

Men selv om det gikk greit med oss, og datteren vår på 10 år er ei trygg, god, veldig sosial og skoleflink jente - så har det vært hardt likevel. Mange undertrykte minner som kommer frem når en blir foreldre og har opplevd store traumer som barn, og jeg har alltid slitt med dårlig samvittighet i foreldrerollen. Ingenting jeg gjør er godt nok, i mitt hode. Til tross for at alle sier jeg er en kjempegod mamma. Det tror jeg er en felles følelse veldig mange tidligere fosterbarn føler på når de er foreldre. 

 

Anonymkode: 1778b...554

TS her.

Gutten jeg kjenner prøver å finne ut hva han vil utdanne seg til,  men ender alltid på barnevernspedagog/ sosionom eller noe i det feltet der.

Jeg sier han bør styre unna dette yrket for det er veldig hardt og kan bringe frem tanker og følelser som ikke er bra for han, men han sier at det er jo dette han kan og dette som har vært livet hans.

Hva mener du om det?

Anonymkode: 123b1...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

TS her.

Gutten jeg kjenner prøver å finne ut hva han vil utdanne seg til,  men ender alltid på barnevernspedagog/ sosionom eller noe i det feltet der.

Jeg sier han bør styre unna dette yrket for det er veldig hardt og kan bringe frem tanker og følelser som ikke er bra for han, men han sier at det er jo dette han kan og dette som har vært livet hans.

Hva mener du om det?

Anonymkode: 123b1...a02

Jeg var i de tankene selv på den alderen, jeg ville ta utdanne meg innenfor barnevernet - jeg er så glad for at jeg ble frarådet det altså, og at jeg hørte på det. Jeg har selv vært ped.leder og styrer i barnehage i flere år, og det har forsåvidt gått veldig bra. Men jeg husker første barnevernssaken jeg var borti i mitt første år som ped.leder - og det var så vondt. Men her var det mye feil fra politiet og barnevernets sin side - da de ville jeg skulle være med barnevernet hjem til barnet i barnehagen jeg jobbet i, for å hente det ut til politiavhør. Det var skriking, kjefting fra de voksne og barna nekta å bli med. Det sitter i kroppen fortsatt. 

Jeg tror det å jobbe med barn, særlig barnevernsbarn, er hardt i seg selv - uten traumer. Det positive er jo at som tidligere barnevernsbarn vet du hvordan systemet fungerer, du vet hvordan barna føler. Men samtidig tror jeg det er lett å skulle "kjenne seg igjen" i alt barnet sliter med. Da er det fort å lage tegn og slikt i hodet, som egentlig ikke er der. 

Jeg vet jo ikke hvor mye denne gutten du snakker om har bearbeidet alt som har skjedd i barndommen og hvordan han har det psykisk. Men om jeg var mammaen hans, venninnen eller noe sånt - så tror jeg at jeg ville foreslått å prøve å jobbe som assistent i barnehage først for å se hvordan man reagerer på forskjellige problemstillinger som dukker opp og hvordan man har det når man kommer hjem fra jobb. Jeg måtte selv slutte i jobben, fordi jeg tok med meg arbeidet hjem - så jeg ble helt utbrent. 

 

Anonymkode: 1778b...554

[Gjest O.G.]

Har observert det samme med barnevernsunger, særlig med jenter tror det kommer av at de vet de får hjelp når de har barn. Graviditeten blir instrumentet for å komme seg til penger.

[AnonymBruker]

O.G. skrev (54 minutter siden):

Har observert det samme med barnevernsunger, særlig med jenter tror det kommer av at de vet de får hjelp når de har barn. Graviditeten blir instrumentet for å komme seg til penger.

🙄

Og hvor kommer de pengene fra? Jeg har mye mindre penger etter jeg fikk barn 😅 absolutt ingen hjelp heller. 

 

Anonymkode: 1778b...554

[Gjest O.G.]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

🙄

Og hvor kommer de pengene fra? Jeg har mye mindre penger etter jeg fikk barn 😅 absolutt ingen hjelp heller. 

 

Anonymkode: 1778b...554

Fordi det hadde du da ja.

[AnonymBruker]

O.G. skrev (4 minutter siden):

Fordi det hadde du da ja.

Hva hadde jeg? Hjelp? Niks. Penger? Ikke det heller. 💁‍♀️

Anonymkode: 1778b...554

[AnonymBruker]

O.G. skrev (5 timer siden):

Har observert det samme med barnevernsunger, særlig med jenter tror det kommer av at de vet de får hjelp når de har barn. Graviditeten blir instrumentet for å komme seg til penger.

Rareste jeg har lest 

Anonymkode: 6ba2f...96c