Andre som "bare" jobber og er hjemme? Kjenner ingen.

[AnonymBruker]

Dagene er like. Jeg og samboer og 2 åringen bor i en by er stykke fra familie. Vi jobber, henter ungen i bhg, drar hjem, spiser, leker, sover. I helgene går vi tre ut på en tur. Vi kjenner egentlig ingen andre enn kollegaer, som ikke har tid til noe. 

 

Andre med et sånt liv? Kjenner jeg savner det å kunne stikke innom min mor, eller noen. Vurderer å flytte. 

Anonymkode: f214e...b1a

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bli venner med andre i barnehagen og i nabolaget med barn? Som alenemor ser jeg omtrent bare disse «nye vennene». 

Men du har hatt for lite barn og i covid-tiden, dette løsner denne sommeren og fra neste sommer er det full rulle med andre foreldre og besøk og felles aktiviteter, bare vent. 

Anonymkode: c8243...5e3

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg. Jobber mer enn noensinne fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke jobber. Blir mye Netflix. Har ikke barn. Det er en ensom tilværelse og kjenner det tærer på forholdet til meg og samboer som går oppå hverandre døgnet rundt.

Anonymkode: 947e7...0cc

[AnonymBruker]

Vi har det også sånn, bare at jeg har ikke jobb, mannen jobber hjemme og det er hjemmeskole. Du har i det minste faste kolleger.

Anonymkode: e02de...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi har det også sånn, bare at jeg har ikke jobb, mannen jobber hjemme og det er hjemmeskole. Du har i det minste faste kolleger.

Anonymkode: e02de...086

Vi har også slik. Bare vi har et barn på to år. Møter veldig få andre. 

Anonymkode: 06e19...9bd

[AnonymBruker]

Dersom dere bor langt unna familie - og begge føler det slik du beskriver  vil jeg anbefale deg å flytte. Foreldre  har man bare en begrenset del av livet,  de er gull verd for barna. Når foreldrene en dag er borte angrer man på at man valgte å gå i en slik limbo og lot åra bare fly .. 

men - de aller fleste vil i løpet av livet føle at man bare eksisterer ...

Anonymkode: 24610...205

[AnonymBruker]

Kan dere få venner i nabolaget? Vi er ute flere kvelder i uken og mange ganger i helgen. Treffer nesten alltid på andre barn med foreldre. Har blitt gode venner med mange naboer som vi da kan støtte oss på ved behov. 

Anonymkode: aee3d...1bc

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker said:

Dagene er like. Jeg og samboer og 2 åringen bor i en by er stykke fra familie. Vi jobber, henter ungen i bhg, drar hjem, spiser, leker, sover. I helgene går vi tre ut på en tur. Vi kjenner egentlig ingen andre enn kollegaer, som ikke har tid til noe. 

 

Andre med et sånt liv? Kjenner jeg savner det å kunne stikke innom min mor, eller noen. Vurderer å flytte. 

Anonymkode: f214e...b1a

Bor alene, barn er flyttet ut og vekk, og jobber fra hjemmet. Kjenner ingen, er aldri ute bortsett fra butikk og helt nødvendige gjøremål. 

Kollegaer var de eneste jeg så på fast basis, nå har det gått et år uten det også. 

Så neida, ikke noe unik situasjon, særlig ikke nå om dagen.

Anonymkode: ebb63...d3a

[AnonymBruker]

De fleste er vel i samme båt nå om dagen

Anonymkode: 1cf45...f1f

[Bjæk]

Kjenner knapt noen som IKKE har det sånn nå for tiden, meg selv inkludert. 

[AnonymBruker]

Alle har det sånn, og det har vært sånn lenge. Man vil jo ikke klage, men det begynner å bli tungt. Jeg savner også å besøke foreldrene mine noe helt enormt. 

Anonymkode: 79c43...104

[AnonymBruker]

Til dere som har gode bånd med familien så skjønner jeg dere gjerne skulle hatt de i nabolaget, men i mitt tilfelle er jeg glad for jeg bor langt unna de fleste. Litt trist det er sånn, men vi går ikke overens.  

Har i grunn slik liv som du beskriver, men var litt mer sosial før koronatiden. Jeg og samboer er hjemme hele tiden , og begge jobber hjemme også. Merkelig nok så har vi det veldig bra og forholdet er bedre enn noensinne.  Skulle tro man ble lei av å være sammen 24/7 men virker ikke sånn... Før koronatiden så savnet jeg mer at samboeren min også hadde litt  mer sosialt liv, tenker mest for hans del. Han var stort sett alltid hjemme, og jeg kunne dra ut å møte venner et par ganger i måneden. Men stort sett så har det alltid vært jobb, hobby, hjem , jobb, osv . Dagene bare flyr avgårde og det er ikke så mye som skjer i grunn, men jeg har det egentlig greit. 

Anonymkode: 1d078...afd

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut. I hverdagene er vi så slitne at vi ikke orker noe etter jobb/barnehage. I helgene hviler vi ut eller lager avtaler med familie/venner om vi har overskudd. Trodde det var slik det var for de fleste.

Anonymkode: b4916...41c

[AnonymBruker]

Ja, det siste året har vært sånn. Drit lei. Og sånn som smittetallene vokser så skal det vel være sånn en lang stund til. 🤢

Anonymkode: 82dc2...30d

[AnonymBruker]

Vi har det også sånn. Bor i Oslo, og har barn på 5 og 0. Nesten aldri sammen med noen (ikke før korona heller). Må vel innfinne meg med å flytte til familien til samboeren i Trondheim.. savner å ha familie rundt. Kjenner særlig på det som enebarn at jeg savner å ha en «gjeng» rundt meg. Oslo spiser meg opp...

Anonymkode: 115ed...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Dagene er like. Jeg og samboer og 2 åringen bor i en by er stykke fra familie. Vi jobber, henter ungen i bhg, drar hjem, spiser, leker, sover. I helgene går vi tre ut på en tur. Vi kjenner egentlig ingen andre enn kollegaer, som ikke har tid til noe. 

 

Andre med et sånt liv? Kjenner jeg savner det å kunne stikke innom min mor, eller noen. Vurderer å flytte. 

Anonymkode: f214e...b1a

I koronatida er det sånn for alle, også oss med større barn. Eneste er at vi bruker litt tid på kveldene på å kjøre barn til og fra treninger.

Anonymkode: b186d...688