"Men hvorfor studerer du ikke, eller spør om hjemmekontor? Du som er hjemme hele dagen"m jobb du kan ha hjemmekontlr

[AnonymBruker]

Altså, hvor skal jeg begynne. 

Jeg har en jobb. Permisjon pga AAP riktignok, men jeg har en jobb. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har den da. Så det er mulig de sier meg opp i år. Jeg skulle jo for alt i verden ønske jeg klarte å være på jobb. Jeg savner det. Jeg savner pasientkontakten. Utgjøre en forskjell. Være til hjelp, og vite at noen, ikke bare pasientene, men de andre yrkesgruppene også trenger meg. Jeg elsker når det kommer noe nytt å sette seg inn, og jeg er ganske god i jobben min. 

Men du kan ikke se på meg at jeg sliter med PTSD. PTSD er komplisert. Med den følger angst, ikke hver dag, men ofte nok. Akkurat nå tør jeg ikke gå på butikken alene i frykt for å møte tidligere kollega. Forrige arbeidsplass ble jeg utsatt for psykisk vold. Det ble en ganske stor oppvask av det. Frykten sitter dessverre. 

Jeg viste ikke en gang at det var et traume før jeg kom til dps. 

Jeg sover ikke. Og når jeg sover har jeg mareritt. Fra den gangen jeg mistet moren min i en dramatisk, dog naturlig død (så naturlig en kreftdød kan være) jeg var ikke forberedt, og så min mor dø i armene mine. 

Jeg har påtrengende minner, flashback og mareritt om et overgrep fra jeg barn, men likevel ikke husker mye av. 

Jeg hr en far som var både fysisk og psykisk med meg. 

Selvfølelsen, skammen, skylda. 

Likevel ser ingen dette. For jeg tar på meg en maske de få gangene jeg er ute, aldri alene. Fordi jeg er konstant på vakt. 

Så ar jeg de fysiske plagene i tillegg, som heller ikke vises. Leddgikt, og fibromyalgi. 

Jeg går i terapi og fysio. Og er mamma til et barn med spesielle behov. Det er faktisk bare det jeg klarer. 

Jeg føler ikke jeg snylter. Men andre gjør det. Og da føler jeg skam. Da er jeg ikke god nok. For samfunnet. Da er jeg søppel. Nederst på rangstigen. 

Jeg har vært i jobb i 10 år. Jeg klarer det faktisk ikke mer. Ja, jeg er ung. Men mine fysiske plager finnes det ingen kur for. PtSD, ja. Kanskje. Med relaps. Kanskje målet skal være å prøve å komme meg ut i jobb om...5 år? Da er barnet nesten 20 og burde ha et støtteapparat rundt seg. Da kan jeg slappe av. Kanskje mye av stresset som trigger PTSD og angst, insomnia og spiseproblemer har letta da. 

Jeg vil jo ikke være "trygdesnylter", men jeg har søkt på det har krav på, og fått. Og der fjør at vi lever greit i den lille 2-roms leiligheten. Jeg på stua, sønnen på rommet. Det er ikke fedt å være alenemor. 

Jeg vil jobbe. Kroppen klarer ikke. 

Forstår dere hvor frustrerende det er å kjenne på? Jeg tror jeg gråter hver eneste kveld. 

Jobben min nå er å sette meg først (ja, faktisk!), så barnet mitt (ikke på bekostning av at jeg er først, jeg bare glemmer meg om barnet er først). Og til slutt; arbeid. Arbeid må komme sist. Jeg må bli frisk(ere). 

 

Anonymkode: 68091...287

[AnonymBruker]

Hva med å heller si dette til de som mener at du snylter?

Anonymkode: 5fb77...734

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å forklare noe for noen, hvorfor skal du det? La folk tenke hva de vil. 

Anonymkode: 10e4a...376

[AnonymBruker]

Hvem spør om dette?

Husk, du må ikke omgås mennesker som ikke passer for deg. Eller tar hensyn til deg.

Ikke blir nær andre mennesker, la være å fortell om deg selv. Et godt tips, de fleste vil aldri forstå din situasjon.

Anonymkode: 523a6...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Altså, hvor skal jeg begynne. 

Jeg har en jobb. Permisjon pga AAP riktignok, men jeg har en jobb. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har den da. Så det er mulig de sier meg opp i år. Jeg skulle jo for alt i verden ønske jeg klarte å være på jobb. Jeg savner det. Jeg savner pasientkontakten. Utgjøre en forskjell. Være til hjelp, og vite at noen, ikke bare pasientene, men de andre yrkesgruppene også trenger meg. Jeg elsker når det kommer noe nytt å sette seg inn, og jeg er ganske god i jobben min. 

Men du kan ikke se på meg at jeg sliter med PTSD. PTSD er komplisert. Med den følger angst, ikke hver dag, men ofte nok. Akkurat nå tør jeg ikke gå på butikken alene i frykt for å møte tidligere kollega. Forrige arbeidsplass ble jeg utsatt for psykisk vold. Det ble en ganske stor oppvask av det. Frykten sitter dessverre. 

Jeg viste ikke en gang at det var et traume før jeg kom til dps. 

Jeg sover ikke. Og når jeg sover har jeg mareritt. Fra den gangen jeg mistet moren min i en dramatisk, dog naturlig død (så naturlig en kreftdød kan være) jeg var ikke forberedt, og så min mor dø i armene mine. 

Jeg har påtrengende minner, flashback og mareritt om et overgrep fra jeg barn, men likevel ikke husker mye av. 

Jeg hr en far som var både fysisk og psykisk med meg. 

Selvfølelsen, skammen, skylda. 

Likevel ser ingen dette. For jeg tar på meg en maske de få gangene jeg er ute, aldri alene. Fordi jeg er konstant på vakt. 

Så ar jeg de fysiske plagene i tillegg, som heller ikke vises. Leddgikt, og fibromyalgi. 

Jeg går i terapi og fysio. Og er mamma til et barn med spesielle behov. Det er faktisk bare det jeg klarer. 

Jeg føler ikke jeg snylter. Men andre gjør det. Og da føler jeg skam. Da er jeg ikke god nok. For samfunnet. Da er jeg søppel. Nederst på rangstigen. 

Jeg har vært i jobb i 10 år. Jeg klarer det faktisk ikke mer. Ja, jeg er ung. Men mine fysiske plager finnes det ingen kur for. PtSD, ja. Kanskje. Med relaps. Kanskje målet skal være å prøve å komme meg ut i jobb om...5 år? Da er barnet nesten 20 og burde ha et støtteapparat rundt seg. Da kan jeg slappe av. Kanskje mye av stresset som trigger PTSD og angst, insomnia og spiseproblemer har letta da. 

Jeg vil jo ikke være "trygdesnylter", men jeg har søkt på det har krav på, og fått. Og der fjør at vi lever greit i den lille 2-roms leiligheten. Jeg på stua, sønnen på rommet. Det er ikke fedt å være alenemor. 

Jeg vil jobbe. Kroppen klarer ikke. 

Forstår dere hvor frustrerende det er å kjenne på? Jeg tror jeg gråter hver eneste kveld. 

Jobben min nå er å sette meg først (ja, faktisk!), så barnet mitt (ikke på bekostning av at jeg er først, jeg bare glemmer meg om barnet er først). Og til slutt; arbeid. Arbeid må komme sist. Jeg må bli frisk(ere). 

 

Anonymkode: 68091...287

Du må jobbe med hodet ditt. Du skylder ingen en forklaring. Dropp å unnskylde deg, du vet utmerket godt hvorfor du velger slik du gjør. Valgene dine akkurat i dag er kloke, hev hodet ditt. Dette fikser du, en dag av gangen. Klem fra en som har vært der.

Anonymkode: a1e2d...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvem spør om dette?

Husk, du må ikke omgås mennesker som ikke passer for deg. Eller tar hensyn til deg.

Ikke blir nær andre mennesker, la være å fortell om deg selv. Et godt tips, de fleste vil aldri forstå din situasjon.

Anonymkode: 523a6...c1f

Nå skriver TS her på KG, og man kan knapt "logge seg på" en dag her (På Norges største debattforum, utifra det jeg har fått med meg - Diskusjon og VG runder av topp 3 eller topp 5 debattforum, tror jeg,) uten å lese enda en tråd der man angriper syke uføre. Aldri har jeg sett så sykt mye hets mot syke uføre på andre forum enn det man ser her på KG og de trådene blir også sett av tusener i løpet av noen få dager. 

Det er dermed en betydelig sjanse å møte på en kvalmis a la KG-nivå som lager uføre-hets tråder i det virkelige liv også. Altså med samme holdninger. 

Det er bedre å si at man har kreft eller at man nylig hadde kreft hvis noen spør om din "status". Da får man straks sympati og forståelse. Men sier man at man er status "syk ufør" og ikke "syk med kreft", så er helvete løs med tanke på fordommer. Ironisk nok vises det full forståelse for hvis en kreft-pasient tar en kopp kaffe med potensielle venner, eller går ut en tur. Men gjør du det samme som ufør, Gud hjelpe "deg" da - da burde man visst "være i jobb", må vite, ifølge flere tråder her. Har du f eks diabetes (bare for å nevne noe helt tilfeldig), så er det å gå tur noe av det smarteste man kan gjøre. Prøve iallfall. Men blir du sett i dagslys på gåtur av en av disse ekstremistene som hater de uføre, så er det straks - OMG, "IT WALKS ON TWO LEGS". Nå bruker jeg "IT", fordi sånne hatere ser ikke engang på de uføre som mennesker lenger.

Det diskuteres i fullt alvor her om man ikke bør forby uføre (de facto) å i det hele tatt ha barn. Med andre ord skal de tvangssteriliseres, men på en "koseligere måte", ved å ta fra dem trygden om de får ett barn, ifølge trådene her. Det kommer stadig "kreative forslag" på hvordan gjøre livet enda verre for de syke enn det som allerede er tilfellet.

Den kapitalistiske terror-filosofien etter Reagan og Thatcher-stilen som har dominert de vestlige samfunn i stadig større grad de siste 30 - 35 år er:

Med anførselstegn:

"Ved å terrorisere de syke og fattige med enda verre regler - både politisk og økonomisk - fører til at de blir friskere, mens de rike og friske skal visst motiveres og belønnes ved å gi dem enda mer penger i form av skattelettelser". 

Så ser vi resultatet av den politikken aller mest i USA og UK der Reagan og Thatcher sin politikk har fått herje fritt de siste 35++ år, og USA opplevd nylig et kuppforsøk, mens UK er i oppløsningstendenser. Begge samfunn (USA og UK) er fulle av hat, polarisering og massive klasseforskjeller. Mye fattigdom. Det finnes partier i Norge som allerede er ved makta og som ønsker at vi skal bli som USA / UK. 

Må ikke glemme at USA og UK har ellers alltid penger tilgjengelig til to grupper: 1) De rike og 2) Våpenopprustning og våpenprodusenter. 

 

 

Anonymkode: b4204...228

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå skriver TS her på KG, og man kan knapt "logge seg på" en dag her (På Norges største debattforum, utifra det jeg har fått med meg - Diskusjon og VG runder av topp 3 eller topp 5 debattforum, tror jeg,) uten å lese enda en tråd der man angriper syke uføre. Aldri har jeg sett så sykt mye hets mot syke uføre på andre forum enn det man ser her på KG og de trådene blir også sett av tusener i løpet av noen få dager. 

Det er dermed en betydelig sjanse å møte på en kvalmis a la KG-nivå som lager uføre-hets tråder i det virkelige liv også. Altså med samme holdninger. 

Det er bedre å si at man har kreft eller at man nylig hadde kreft hvis noen spør om din "status". Da får man straks sympati og forståelse. Men sier man at man er status "syk ufør" og ikke "syk med kreft", så er helvete løs med tanke på fordommer. Ironisk nok vises det full forståelse for hvis en kreft-pasient tar en kopp kaffe med potensielle venner, eller går ut en tur. Men gjør du det samme som ufør, Gud hjelpe "deg" da - da burde man visst "være i jobb", må vite, ifølge flere tråder her. Har du f eks diabetes (bare for å nevne noe helt tilfeldig), så er det å gå tur noe av det smarteste man kan gjøre. Prøve iallfall. Men blir du sett i dagslys på gåtur av en av disse ekstremistene som hater de uføre, så er det straks - OMG, "IT WALKS ON TWO LEGS". Nå bruker jeg "IT", fordi sånne hatere ser ikke engang på de uføre som mennesker lenger.

Det diskuteres i fullt alvor her om man ikke bør forby uføre (de facto) å i det hele tatt ha barn. Med andre ord skal de tvangssteriliseres, men på en "koseligere måte", ved å ta fra dem trygden om de får ett barn, ifølge trådene her. Det kommer stadig "kreative forslag" på hvordan gjøre livet enda verre for de syke enn det som allerede er tilfellet.

Den kapitalistiske terror-filosofien etter Reagan og Thatcher-stilen som har dominert de vestlige samfunn i stadig større grad de siste 30 - 35 år er:

Med anførselstegn:

"Ved å terrorisere de syke og fattige med enda verre regler - både politisk og økonomisk - fører til at de blir friskere, mens de rike og friske skal visst motiveres og belønnes ved å gi dem enda mer penger i form av skattelettelser". 

Så ser vi resultatet av den politikken aller mest i USA og UK der Reagan og Thatcher sin politikk har fått herje fritt de siste 35++ år, og USA opplevd nylig et kuppforsøk, mens UK er i oppløsningstendenser. Begge samfunn (USA og UK) er fulle av hat, polarisering og massive klasseforskjeller. Mye fattigdom. Det finnes partier i Norge som allerede er ved makta og som ønsker at vi skal bli som USA / UK. 

Må ikke glemme at USA og UK har ellers alltid penger tilgjengelig til to grupper: 1) De rike og 2) Våpenopprustning og våpenprodusenter. 

 

 

Anonymkode: b4204...228

Det beste innlegget på år og dag her inne. 

Anonymkode: d1385...802

[AnonymBruker]

TS, er det en faktisk person som snakket til deg direkte, og beskyldt deg for å være urettmessig sykemeldt med PTSD? For det kan jeg nesten ikke tro. Det er vel heller du, som går rundt med en slags følelse av utilfredshet og kanskje til og med dårlig samvittighet, for at du ikke klarer å stå i jobb? Det er din indre monolog som du prøver å kjempe imot?

Og det er helt normal reaksjon, og sunn reaksjon, og å kjenne på de følelsene kan på sikt få deg tilbake til samfunnet. Ikke på den måten at du blir skremt ut i jobb, nei, men at den sosiale gevinsten i samfunnet, av å være en arbeidsfør person, å føle seg nyttig og etteraktet, den gevinsten som du savner nå så sårt, den kan bli din motivasjon å komme ut av det.

Ja, så lenge du selv skjønner hva som skjer. Og ikke bare spiller offerrollen med engang, "jeg er så stakkarslig og så mye mer sårbar enn alle andre, og alle andre hater meg fordi jeg er så hjelpeløs". Nei, helt ærlig, ingen hater deg, men sannheten er nok at ingen bryr seg. 

Det høres allikevel ut som du har en plan. Hold deg til planen din og la være å bruke krefter på å bekjempe indre demoner som er bare i hodet ditt, her er tipset fra meg, rett og slett. 

Anonymkode: dcfe6...175

[AnonymBruker]

H or er spørsmålet i hovedinnlegget? Vi er mange som har det likedan. Hvordan kan jeg hjelpe? 

Anonymkode: 6a97c...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

TS, er det en faktisk person som snakket til deg direkte, og beskyldt deg for å være urettmessig sykemeldt med PTSD? For det kan jeg nesten ikke tro. Det er vel heller du, som går rundt med en slags følelse av utilfredshet og kanskje til og med dårlig samvittighet, for at du ikke klarer å stå i jobb? Det er din indre monolog som du prøver å kjempe imot?

Og det er helt normal reaksjon, og sunn reaksjon, og å kjenne på de følelsene kan på sikt få deg tilbake til samfunnet. Ikke på den måten at du blir skremt ut i jobb, nei, men at den sosiale gevinsten i samfunnet, av å være en arbeidsfør person, å føle seg nyttig og etteraktet, den gevinsten som du savner nå så sårt, den kan bli din motivasjon å komme ut av det.

Ja, så lenge du selv skjønner hva som skjer. Og ikke bare spiller offerrollen med engang, "jeg er så stakkarslig og så mye mer sårbar enn alle andre, og alle andre hater meg fordi jeg er så hjelpeløs". Nei, helt ærlig, ingen hater deg, men sannheten er nok at ingen bryr seg. 

Det høres allikevel ut som du har en plan. Hold deg til planen din og la være å bruke krefter på å bekjempe indre demoner som er bare i hodet ditt, her er tipset fra meg, rett og slett. 

Anonymkode: dcfe6...175

Nei nå får du gi deg. Nordmenn har utrolig mye fordommer mot folk som ikke jobber av ulike grunner, og er ikke redde for å si de høyt! Har selv slitt med sykdom tidligere, og opplevd å bli skjelt ut av «venner» i mitt eget hjem fordi de mente jeg burde ha klart å jobbet. Gikk til oppfølging på sykehus og var for det meste sengeliggende... Å forsøke å forklare for folk er bortkastet. Folk vil ikke forstå. 
Syns innlegget ditt var unødvendig. Er det noe folk bryr seg om og elsker å spekulere i, er det nettopp folk som er syke og ikke jobber. Det ser man jo her på KG og. 
 

Påstår det du at dette handler om motivasjonen hennes? Må si du virker veldig uvitende.  

Anonymkode: af5bd...e7c

[AnonymBruker]

Du gjør alt riktig TS. Jobben din nå er å ta vare på deg selv og barnet ditt. Anbefaler å si minst mulig om sykdom egentlig. Folk har dessverre lite forståelse, uansett hva det feiler en. Hvis du har en hobby eller noe kan du si du driver med det, eller er i mellom jobber eller ett eller annet. Siden du har barn kan du jo eventuelt si du er hjemmeværende på grunn av barn. 
Det er ekstra sårt å ikke bli møtt når man forteller om noe så personlig som sykdom. Da ender det fort i en nedadgående spiral, hvor man bare får det verre. 
 

Kutt ut negative folk som bare tar energi. Det er det siste man trenger. Tenk på hva som gir deg noe positivt. Du er bra nok som du er, og er like verdifull som alle andre mennesker❤️ Prøv å legg vekk presset om at du må bli bedre, for å komme tilbake til jobb osv. Man blir bare mer stresset av det. Tenk heller at du vil bli bedre for din egen del. Så er det en bonus om du kommer tilbake til jobb. Prøv å ikke tenk på jobb nå. Fokuser på deg selv. Kom deg ut i naturen når du orker. Dagslys er sunt. Gjør positive ting. Positive opplevelser og positive relasjoner er faktisk veldig viktig for folk med ptsd, siden man gjerne har opplevd mye negativt tidligere. Dette kan i seg selv også føre til bedring. Selv om det ikke er noen kur i seg selv. 

Anonymkode: af5bd...e7c

[AnonymBruker]

Blir vanskelig å sitere alle, men takk for støttende ord! 

Det er faktisk både mine indre demoner, men også faktiske folk som sier dette. Og når faktiske folk sier dette starter jo usikkerheten min, derav de indre demonene. Det blir en vond sirkel. 

Hvor spørsmålet er? Nei, det var kanskje ikke noe spørsmål i innlegget. Mer en overload av frustrasjon og meltdown jeg måtte få ut. 

Personene som sier dette er ikke nære venner. Det er familie, som i størst grad prøves å holdes på en armlengdes avstand, men som føler seg berettiget til å ha en mening. Og dum som jeg en gang var delte jeg grunnen til min sykemelding, som igjen ble delt videre. Og da kom jo alle verdens gode råd, meninger og skråblikk. 

Jeg har et mål, eller flere. Men jeg er realistisk nok til å ikke ha for høye forhåpninger om at jeg skal nå de innen en viss tid. Det er som psykiateren sier; jeg skal ikke skyndte meg nå. Det har jeg gjort altfor lenge. Nå må jeg faktisk fokusere på meg, og ha ro. Så får vi se om jeg klarer å komme i jobb igjen. Klarer jeg det så er det fantastisk, og det er fortsatt et mål. Gradvis. 

Anonymkode: 68091...287