Den helvetes kjærligheten!

[Gjest knust]

Det er slutt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Har aldri elsket noen så mye!

Har hatt to lange forhold tidligere, men dette slo alt.

Og nå er alt over... hva gjør jeg nå?

Sitter her som et dumt brød, føler meg lurt, håpløs, teit og alt som finnes!

Hva i all verden er vits i livet nå?

[Gjest Embla s]

Stakkars deg da

[Apple-]

Du har all min sympati!

[Gjest Gitte]

uff.. var igjennom det samme selv i sommer. er grusomt... endte heldigvis godt for min del, men jeg vet hvordan du har det... føler med deg..

[Gjest Gjest]

uff.. var igjennom det samme selv i sommer. er grusomt... endte heldigvis godt for min del, men jeg vet hvordan du har det... føler med deg.. 

←

Hvordan fikk du det til å ende godt?

[Gjest Gitte]

Jeg ville ikke slå opp, men han ville... jeg godtok det såklart, vil ikke tvinge noen til å være sammen med meg. Jeg bestemte meg for å ikke kontakte han verken på msn, sms eller telefon, siden det antagelig ville gjort det værre... Vi slo opp pga store kommunikasjonsproblemer i forholdet vårt, men samme kveld sendte han sms.. vi skrev og skrev utover hele natten, og de neste 5 dagene hadde snakket vi mer åpent om ting vi tenkte og følte for hverandre, om forholdet og diverse andre ting, enn vi noen sinne hadde gjort.. jeg følte meg fortsatt sterk nok til ikke å tigge han om å ta meg tilbake... 4 dager senere igjen hadde jeg bursdag.. hadde snakket med han dagen i forveien om hva han skulle, og han hadde planer med noen kompiser.. jeg var så utrolig lei meg.. han ga liksom så faen der og da...

På bursdagen min skulle vi ha stor grillfest i hagen med 25 inviterte gjester som gleda seg masse, så på grunn av gode venner bestemte jeg meg for å ikke la han ødelegge dagen min.. Min beste venninne og samboeren hennes var på det tidspunktet hjemme på ferie, og vi satt der å spiste frokost.. det høljeregna, og plutselig sier samboeren hennes, "hvem er det som går rundt i hagen din??" og jo... det var han.. han bor 7 mil unna meg, så han kom uanmeldt på besøk.. med roser, gave, kort.. alt.. jeg løøøp ut i bare sokkene, i høljeregnet og kastet meg rundt halsen hans... han sa han hadde tenkt så fryktelig mye, og bestemt seg for at han ville satse på oss to... Jeg var i himmelen jeg. Men klarte å si det at, om du ombestemmer deg igjen snart kan du bare glemme meg for alltid, ingen får leke sånn med følelsene mine... og nei.. han hadde bestemt seg... Og bursdagen min ble utrolig bra, til tross for høljeregn hele dagen og natta...

edit: må bare legge til at vi stod der å gråt mens vi holdt rundt hverandre i regnet... de som så det (fra kjøkkenvinduet) sa det var som å se en film... at han gråt var helt utrolig å se..

Endret 25. august 2005 av Gitte

[Gjest Bøllefrøet]

Så søtt gjort av han, Gitte.. Ble misunnelig på deg her nå

[Gjest Gitte]

ja var helt utrolig..

men det er ikke min historie tråden handler om..

beklager trådstarter..

[Gjest Gjest]

huff, nå gråter jeg enda mer. Hvorfor kan ikke alle menn være sånn

[Gjest Gitte]

uff unnskyld... var ikke meninga å spore av

[Gjest Gjest]

uff unnskyld... var ikke meninga å spore av

←

Det var en herlig historie. Kanskje det er håp for meg også... Med noen andre hvertfall

[Gjest Gitte]

ja, men det var grusomt mens det stod på.. er jo glad det fikk det utfallet det gjorde..

[Gjest Gjest]

Det er slutt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Har aldri elsket noen så mye!

Har hatt to lange forhold tidligere, men dette slo alt.

Og nå er alt over... hva gjør jeg nå?

Sitter her som et dumt brød, føler meg lurt, håpløs, teit og alt som finnes!

Hva i all verden er vits i livet nå?

←

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest]

Know the feeling.

Det kjipe med kjærligheten er nedturene.

Enten man er i forhold eller ikke.

Når alt er bra og man er lykkelig så er man i den syvende himmel og ingen ting er bedre enn kjærligheten.

Men så kommer nedturene da, med krangling, diskusjoner, tårer, brudd.

Ingenting er verre enn kjærligheten!

Føler med deg og håper du en dag finner solskinnet igjen!

[Gjest Gjest]

Uff, skjønner hvordan det er.

Jeg og kjæresten bestemte oss for å ta en pause før sommeren. Han følte vi hadde sklidd så langt fra hverandre, slik at avstanden var blitt for stor. Vi ble enige om å gi forholdet en pause for at begge to skal finne ut hva vi ville med hverandre.

Han reiste vekk. Det var grusomt i begynnelsen. Følte at det allerede var slutt, og sorgen var uutholdelig. Jeg gråt i flere uker. Jeg var og er fortsatt forferdelig usikker på hvor jeg står i forhold til ham. Tiden gikk, og jeg holdt meg opptatt med jobb og venner. Nå nesten 3 måneder senere, så har jeg det bra...men tenker ofte på ham og hva han driver med. Savner ham masse.

Vi har begynt å ta opp kontakten igjen på MSN. Det var vanskelig i begynnelsen, men nå føles ting mer normalt igjen. Vi har fortsatt følelser for hverandre, og han forteller at han savner meg og at han elsker meg fortsatt...Men vi er fortsatt bevisst på situasjonen i forholdet. Vi er enige om at vi må sette oss ned og snakke sammen for å finne ut hva vi skal gjøre med forholdet, og hvordan vi skal løse problemene.

Han kommer tilbake om litt over en uke. Jeg sitter nå med blandede følelser...Jeg gleder meg fælt til å se ham igjen...3 måneder er lenge, men samtidig gruer jeg meg. Er redd for den samtalen vi skal ha, men vet at det er nødvendig. Magefølelsen er jo god, men jeg tør ikke lenger å håpe fordi jeg vil ikke bli så såret slik jeg ble i sommer. Samtidig er jeg blitt mer klar over at hvis forholdet ikke er liv laga, så vil jeg klare meg uten ham. Har klart meg bra så langt

Så til trådstarter: Jeg vet hvordan det føles å gå gjennom et brudd. Jeg trodde ikke jeg ville overleve å leve uten ham...Men det går bedre etter hvert, selv om det kan ta litt tid. Hold deg opptatt, og få tankene på noe annet. Livet har fortsatt mye å by på

Ønsker deg alt godt