Må jeg bare akseptere at forholdet har stagnert?

[AnonymBruker]

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg står ved et veiskille som vil ha stor betydning for fremtiden, og føler meg veldig alene om det. Mannen og jeg har vært sammen i mange år, og hatt et veldig fint forhold, egentlig alt jeg vil ha. Vi eier hus sammen, og har alltid planlagt barn og fremtid sammen, men i 20 årene prioriterte vi hus, utdanning og reising. Nå skulle vi snart i gang med barn, men han har endret seg veldig.
 

Siste 1-2 årene har vært turbulent. Humøret hans har vært ustabilt, med mye irritasjon og sinne. Jeg har tenkt mye, gått i meg selv og føler jeg virkelig har prøvd alt for at vi skal komme ut av dette. Han har underveis åpnet seg om psykisk sykdom, og jeg har lenge forsøkt å støtte han i dette. Denne perioden har jeg hatt en vond magefølelse av om det er noe annet, om han har funnet en annen, ikke klarer å gå, ikke vil ha barn lenger osv. Vi har god kommunikasjon rundt dette når han er i form til å snakke om det, og han sier ingenting er forandret, at det er han som sliter. Han har gradvis blitt mer ærlig om hvor dyptliggende dette er for han. Han har periodevis tanker om at han ikke orker mer, er veldig deprimert, utviklet rusmisbruk, ikke mestrer hverdagen, og ikke klar for barn og familieliv. Virker bare som han har gitt opp. Dette kom som et stort sjokk og svik da det har blitt holdt skjult lenge, og skjønner nå i ettertid at jeg har kjempet for forholdet alene mens han mest sannsynlig har vært ruset. Alt jeg ikke har forstått gir nå mer mening, men kjenner ikke mannen igjen lenger, er helt uvirkelig. Jeg kjenner at jeg er helt utslitt av å forholde meg til dette, være bekymret, håpe og vente på at den mannen jeg hadde skal komme tilbake. Samtidig føler jeg han ikke kjemper for meg eller forholdet i det hele tatt. Han har ikke svar på noe, vet ikke når noe endrer seg, har lyst til å være med meg og ser fortsatt for seg fremtiden vi har planlagt, men vet ikke hvordan han skal komme seg dit, har ikke motivasjon og orker nesten ikke prate om det mer fordi han føler vi har pratet om det samme mange ganger og han har ingen svar. Han er tynget med dårlig samvittighet over å ha «lurt» meg, og glimter til med romantiske overraskelser inni mellom. Er så vondt å leve i dette frem og tilbake, men har ikke klart å gi opp heller. Jeg flyttet ut for flere mnd siden, men ser ingen endring etter det heller. Jeg er bare så knust og sliten. Plutselig så jeg brev fra polititet om lønnstrekk, føler ikke jeg kan stole på noe her lenger. Han får hjelp, men skjer ingenting. Må jeg bare innse at mannen jeg hadde er borte? Redd for å ta feil valg, men føler ofte at jeg bare burde gå, er jeg helt dum som blir her? Hva er det jeg egentlig venter på når han sier han ikke kan gi meg det jeg trenger?

Anonymkode: 871ae...0e0

[AnonymBruker]

Du har skrevet tråd om dette før, eller er det meg som har drømt?

Jeg tror det var noen i den tråden som skrev om sunk cost fallacy.

Anbefaler å lese om det, både om hvordan det påvirker beslutninger generelt, og om hvordan det påvirker beslutninger om forholdet (google sunk cost fallacy relationship).

Kanskje du får noen nye idéer eller forstår noe nytt. 

Så vidt jeg har forstått er poenget at det man har investert tidligere, bør IKKE legges til grunn for fremtidige investeringer. Hvis det gjelder for finans, er sjansen der for at det gjelder for følelser også. 

Anonymkode: 97f33...952

[AnonymBruker]

«Researchers believe people stay in unhappy relationships for the same reason they will finish a bad movie at the cinema.»

https://www.independent.co.uk/life-style/love-sex/what-do-if-your-unhappy-relationship-case-sunk-cost-fallacy-a7475266.html

Anonymkode: 97f33...952

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått fra han. Sorry, men man er ansvarlig for egen lykke og ikke andres.

Høres ut som du virkelig har prøvd og du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å si at nok er nok.

Du ønsker åpenbart barn og denne mannen må fikse MYYYE før han er klar for det.

Har du den tiden å vente? Tør du å satse på en mann som kanskje aldri blir klar for barn?

 

Anonymkode: b4da0...822

[AnonymBruker]

Denne er nok bedre enn den forrige;

https://medium.com/mindful-muse/how-the-sunk-cost-fallacy-keeps-you-in-bad-relationships-7bea6742f51d

Anonymkode: 97f33...952

[AnonymBruker]

Det samme skjedde med oss (minus rus). Bortsett fra at alt eksploderte og alt kom for en dag veldig brått. Da blei det nei til barn, brudd på hans initiativ og at psykisk sykdom stakk dypt. Jeg blei den som fikk ansvar for å skaffe terapi til ham. For hverken familie, venner eller arbeidsgiver ante noe. Jeg var sint og lei meg, men ville ihvertfall ikke være ansvarlig for begravelsen hans.

For min egen del måtte jeg bare skadebegrense og ivareta min egen psyke. Selv om det betød å gi opp det viktigste forholdet i mitt liv, barnedrømmen med ham, hjemmet vårt og det som var investert der osv. Det var veldig tungt. Men alternativet var verre. 

Noen år seinere har jeg ny bolig og en kjæreste som har mulighet til å skape et familieliv med meg. Min eks har såvidt jeg vet ny kjæreste og bonusbarn. 

Anonymkode: 6024a...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2021 den 16.53):

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg står ved et veiskille som vil ha stor betydning for fremtiden, og føler meg veldig alene om det. Mannen og jeg har vært sammen i mange år, og hatt et veldig fint forhold, egentlig alt jeg vil ha. Vi eier hus sammen, og har alltid planlagt barn og fremtid sammen, men i 20 årene prioriterte vi hus, utdanning og reising. Nå skulle vi snart i gang med barn, men han har endret seg veldig.
 

Siste 1-2 årene har vært turbulent. Humøret hans har vært ustabilt, med mye irritasjon og sinne. Jeg har tenkt mye, gått i meg selv og føler jeg virkelig har prøvd alt for at vi skal komme ut av dette. Han har underveis åpnet seg om psykisk sykdom, og jeg har lenge forsøkt å støtte han i dette. Denne perioden har jeg hatt en vond magefølelse av om det er noe annet, om han har funnet en annen, ikke klarer å gå, ikke vil ha barn lenger osv. Vi har god kommunikasjon rundt dette når han er i form til å snakke om det, og han sier ingenting er forandret, at det er han som sliter. Han har gradvis blitt mer ærlig om hvor dyptliggende dette er for han. Han har periodevis tanker om at han ikke orker mer, er veldig deprimert, utviklet rusmisbruk, ikke mestrer hverdagen, og ikke klar for barn og familieliv. Virker bare som han har gitt opp. Dette kom som et stort sjokk og svik da det har blitt holdt skjult lenge, og skjønner nå i ettertid at jeg har kjempet for forholdet alene mens han mest sannsynlig har vært ruset. Alt jeg ikke har forstått gir nå mer mening, men kjenner ikke mannen igjen lenger, er helt uvirkelig. Jeg kjenner at jeg er helt utslitt av å forholde meg til dette, være bekymret, håpe og vente på at den mannen jeg hadde skal komme tilbake. Samtidig føler jeg han ikke kjemper for meg eller forholdet i det hele tatt. Han har ikke svar på noe, vet ikke når noe endrer seg, har lyst til å være med meg og ser fortsatt for seg fremtiden vi har planlagt, men vet ikke hvordan han skal komme seg dit, har ikke motivasjon og orker nesten ikke prate om det mer fordi han føler vi har pratet om det samme mange ganger og han har ingen svar. Han er tynget med dårlig samvittighet over å ha «lurt» meg, og glimter til med romantiske overraskelser inni mellom. Er så vondt å leve i dette frem og tilbake, men har ikke klart å gi opp heller. Jeg flyttet ut for flere mnd siden, men ser ingen endring etter det heller. Jeg er bare så knust og sliten. Plutselig så jeg brev fra polititet om lønnstrekk, føler ikke jeg kan stole på noe her lenger. Han får hjelp, men skjer ingenting. Må jeg bare innse at mannen jeg hadde er borte? Redd for å ta feil valg, men føler ofte at jeg bare burde gå, er jeg helt dum som blir her? Hva er det jeg egentlig venter på når han sier han ikke kan gi meg det jeg trenger?

Anonymkode: 871ae...0e0

 

Huff, jeg føler med deg. Jeg har det på nesten samme måte i mitt forhold (ikke rus). Mannen min sliter med angst og depresjoner, og det føles som at hans behov alltid kommer før mine. Han greier ikke å gi meg noe som helst lenger, tenker kun på seg selv og sitt. Vi har snakket mye om det, og han sier han ikke har kapasitet til å gi mer akkurat nå. 

Vi elsker hverandre, derfor er det så vanskelig for meg å gå. Vi har ingen felles barn, men har vært sammen i mange år, eier hus og bil sammen osv. Vi har hatt det bra frem til for kanskje ett år siden. Nå vingler jeg fra minutt til minutt, skal jeg bli, eller skal jeg gå? Jeg er som deg, livredd for å ta feil beslutning. Jeg har vært her for ham i alle disse årene, men vet ikke hvor mye mer jeg greier. 

Føler også at jeg er den eneste som jobber for "oss", og at han kun kan snakke med meg når han er i form til det. Ellers unngår han vanskelig tema. Ventetiden på at han skal få hjelp er lang, og han gjør ikke så mye for å få det bedre heller, føler jeg.

Har ingen gode råd til deg, dessverre. Vil bare si at jeg vet hvordan du har det. Jeg tror jeg kunne fått det mye bedre uten ham på et vis, mindre bekymringer og tanker. Men som sagt, er jeg redd for å gjøre noe overilt, vi er jo så utrolig glade i hverandre og.. 

 

Anonymkode: b5be5...461

[AnonymBruker]

En nesten eksakt beskrivelse av meg og eksen som jeg til slutt bestemte meg å gå i fra i fjor høst. Har det MYE bedre nå alene og er så glad for at jeg kom meg bort mens det fortsatt ikke var barn inne i bildet. Desto mer tid som går desto mer innser jeg hvor dårlig dette forholdet som varte i 7,5 år var.. 

Anonymkode: 07372...e26

[AnonymBruker]

Hei! Dette er ikke noe å dra barn inn i. Du må nesten ta et valg nå. Gå fra han, og få mulighet til å få barn med noen andre. Eller støtte han med de problemene han har og se hva som skjer. Men IKKE BARN i rus og aggresjon!! Ikke belag deg på at dette går over.

Anonymkode: 6c717...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En nesten eksakt beskrivelse av meg og eksen som jeg til slutt bestemte meg å gå i fra i fjor høst. Har det MYE bedre nå alene og er så glad for at jeg kom meg bort mens det fortsatt ikke var barn inne i bildet. Desto mer tid som går desto mer innser jeg hvor dårlig dette forholdet som varte i 7,5 år var.. 

Anonymkode: 07372...e26

 

Jeg er ikke TS, men skrev innlegget over ditt. Hadde dere fortsatt kjærlighet for hverandre da det ble slutt, eller var det dødt? Hva fikk deg til å holde ut så lenge som du gjorde? 

 

Anonymkode: b5be5...461

[AnonymBruker]

Får du som pårørende, noe profesjonell støtte og hjelp? Å være pårørende kan være like slitsomt som være den syke. Hvis du ikke allerede får støttesamtaler, snakk med fastlegen og be om henvisning til psykolog, eller kontakt kommunen og be om samtaler med psykiatrisk sykepleier.

Kanskje bør dere vurdere å bo hver for dere en tid? Hvis han er så syk at hverdagen deres ikke er god, og ikke gjør noen av dere godt, så kan det kanskje hende at dere ville fått det bedre med litt mer pusterom og alenetid? Bare for en periode, kanskje begynne nå i påsken og så se an hvordan helsen hans er om noen måneder. Du kan jo tenke litt på det, og kanskje diskutere det med fastlegen eller psykologen. 

Sender deg en god styrkeklem.💛

Anonymkode: 0f490...c76