Tips til å forstå 11-åringsjenta

[AnonymBruker]

Jeg ønsker tips til å takle 11-åring, som er ofte er sur, sint og "aldri gjør noe galt". 

Hun kan bli sint fordi jeg sier "ta med deg jakka og heng den opp" i det hun er i full fart (for å slippe unna oppgaven?), for da spør jeg ikke fint nok. Hun blir sint når vi påpeker at hun ikke må gå inn med sko, og peker på fotspor på gulvet. Hun har da ikke gjort dette - mens hun står der i joggeskoene. Vil alltid ha det som hun vil, men gjør svært lite for å bidra. Fast jobb er å ta ut av oppvaskemaskinen for å få ha mobilabonnement. Spør vi om hun kan sette inni, blir hun dritsur, og smeller med skuffene i oppvaskemaskinen så de nesten blir ødelagt. Vi har ikke en eneste familieekskursjon i helgene som er vellykket, der alle koser seg. Hun er eldst i søskenflokken, og vil som regel ikke være med. Kanskje viss vi har godteri eller kjeks med, men det blir som regel noe feil med det også. 

Vi har fått en hund, som hun ønsket seg så. Den vil ikke høre på henne, for hun kjefter og smeller på den også (likt som med oss og søsken), og blir lei seg for at den ikke vil til henne. Da prøver vi å forklare at det kan være lurt å snakke snilt til hunden, rose det som er bra osv, men hun gjør ikke noe galt. Dette er utrolig slitende, hjemmeskole og hjemmekontor på toppen av alt. 

Hun snakker også unaturlig høyt, men nekter selvsagt for det også, når jeg spør om hun ikke kan roe ned nivået sitt. Hun har alltid vært voksen og "smart" for alderen, og en skal ikke se bort i fra at dette er tenåringsfakter. Før så kunne hun snakkes til, og hun til dels forstod poenget, men nå er det som å snakke til en vegg 😢 hun hater oss, sier vi driter i henne, selv om hun får mye av det hun ønsker i hverdagen. 

Anonymkode: 62251...9de

[AnonymBruker]

Høres ut som meg på den alderen! Jeg skulle ønske jeg skjønte hvor mye mine foreldre forsøkte å hjelpe meg, når jeg trodde de bare var vanskelige. Tror ikke det er så mye en kan gjøre, annet enn å fortsette å sette grenser. Kan skjønne at det kan føles ubehagelig og vanskelig. Men, jeg tror hun vil vokse ut av det etterhvert. Hilsen en som var veldig veslevoksen. 

Anonymkode: ee210...1db

[AnonymBruker]

Høres normalt ut for en tenåring.

Tror dessverre det eneste man får gjort er å legge lista relativt lavt, velge sine kamper - og ignorere surt humør fremfor å gå inn i en diskusjon.

Samtidig må man avogtil ha noen runder på OK måter å snakke til hverandre på. 

Det å veilede med hunden kan faktisk være en grei måte å bevisstgjøre dette med hvordan man snakker til hverandre på.

Det får nok ikke revolusjonære resultater, men lettere for henne å «øve» på hunden enn å vise dere at du har et poeng  Tenåringer har en stahet, stolthet og porsjon hormoner som ingen andre. Og de skjønner ikke hvor mye det går inn på noen. 

Anonymkode: 4f92b...475

[AnonymBruker]

Dere skriver begge tenåring, men jenta er bare 11 år. Det er to år til hun blir tenåring.

TS, det kan være dere har havnet i en mønster hvor hun generelt sett får mye "kjeft", dvs mye av det hun gjør er feil og hun får ofte beskjed om å gjøre ting annerledes. Det kan være slitsomt og provoserende for hvem som helst, og en 11-åring er ikke moden nok til å takle det på en god måte. Hvis man ofte får beskjed om at det man gjør er feil, så er det naturlig at man som et barn kan bli trassig tilbake. 

Får hun ros og oppmerksomhet når hun gjør noe bra? Og gjerne helst MER ros enn ris i løpet av en dag?

Jeg ville prioritert dette med hunden, siden hennes oppførsel der faktisk går ut over et annet levende vesen.

Anonymkode: dce17...8ef

[AnonymBruker]

Hun er vel i puberteten, og har blitt tenåring 

Anonymkode: bb46b...f0d

[AnonymBruker]

Syns dette med at hun er tenåring (noe hun heller ikke er), ikke kan forsvare slik oppførsel uansett alder eller fase i livet. Har selv ei på 11 som er midt i puberteten, hun oppfører seg IKKE sånn. Hadde ikke tolerert det om hun hadde gjort det heller. Ja, hun uffer seg om hun må hjelpe lillesøster med noe eller ta ut av oppvaskmaskinen innimellom, men hun skjønner at hun må bidra i familielivet.

Får det konsekvenser når hun oppfører seg slik hun gjør? Jeg ville ikke latt henne ha ansvaret for en hund. Hunden kan bli nervøs og aggressiv. Ville virkelig ha tatt en skikkelig prat med henne der hun får klar beskjed om at dårlig oppførsel får konsekvenser. 

På meg virker det litt som at dere ikke helt inntar foreldrerollen og setter grenser, men er mer bekymret for hva hun tenker og synes om dere.

Anonymkode: 5f436...417

[Ulrikke]

15-åringen min har aldri vært sånn, så jeg synes ikke man bare kan skylde på puberteten....

Velg kamper, snakk om hvordan man snakker med og til hverandre på generell basis. Sett grenser for deg selv hvis hun blir ufin, man kan godt si at man ikke vil snakkes til på den måten uten å være sur eller sint. Går hun skikkelig over streken må dere selvfølgelig ta det...

Kunne det være et alternativ å la henne gå på kurs med hunden? Dersom det arrangeres noe sånt der dere bor? Så kan hun få utenforstående til å la dem bygge en bedre relasjon. Kan hende hun tar med seg det i andre relasjoner også...

[AnonymBruker]

Jeg har en 11-åring jente som er AKKURAT slik du beskriver. Det er blitt veldig vanskelig hjemme, og hun kjefter og smeller på både oss foreldre og lillebror. Den minste ting kan føre til enorme eksplosjoner av sinne og det er veldig vanskelig å snakke med henne, det hjelper ikke, for å si det mildt. Hun føler seg kjempeurettferdig behandlet av den minste ting. Det er ikke lett å gjøre NOE rett for oss foreldrene.

Jeg skulle ønske jeg var mer hardhudet, til å stå i dette uke etter uke, måned etter måned og kanskje år etter år... 😞

 

Anonymkode: 50ebc...bb0

[AnonymBruker]

AB over igjen... Vår datter er også veldig skoleflink, og jeg tror hun oppfører seg greit på skolen, i allefall sier lærerne det. Men det merkelige sinnet og dårlige humøret hennes har gått utover vennskap med andre, og hun er mye alene for tiden. Jeg skjønner det godt, hadde aldri holdt ut med en så uspiselig venninne heller.

Håper dette er en fase som går fort over 😞

Anonymkode: 50ebc...bb0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn så ser det fra siden av hvordan det var å være i 11. Og jeg husker jo jeg generelt var sint på mine foreldre. Det var ikke den ene kjeftingen eller den ene konflikten, jeg synes de var urimelige i alt og hadde vært det lenge. Jeg var lei av å bli behandlet som ett barn når jeg selv syns mine meninger var like mye verdt som deres meninger. Men de validerte aldri mine meninger og tok meg på alvor eller hørte etter. Så da bare forsvarte jeg meg så godt jeg kunne når de igjen tredde ting nedover hodet på meg. og tenkte : idoter, dere skjønner ingenting.

Så hva med: hva syns du ? til henne. Hun er i en fase der en skal rives seg løs og bli selvstendig, men med behovet for å bli gitt omsorg som liten og med beslutningsevnen til ett barn. men kan en prøve å lytte også. Ikke bare bestemme ? 

Som sagt, har ikke barn. Dere må nok leve med det smeller. men når dere har tid kan dere mulig prøve sette av mer tid til å spørre hva hun syns om ting og om hvordan ting skal være. Kanskje hun vil føle seg sett som seg og den hun så gjerne vil være: en av de store.

Anonymkode: 8e674...176

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat slik! Jeg er fremdeles omtalt som den "irriterte" ungen. 

For meg handlet det om selvbestemmelse. Jeg ville ikke at noen skulle styre alt jeg gjorde. Forsøk å gi en frist, men god nok til at hun ikke føler dere har bestemt likevel. Hvis dere vil hun skal støvsuge, gi beskjed dagen før og si at det må bli gjort innen neste dag kl 20. Gi henne tid og ikke mas. Jeg synes også unødvendig skryt var irriterende. Feks hvis jeg gjorde som nevnt over, så synes jeg der ble skikkelig teit med masse ros. Det er jo ingen som roser voksne opp i skyene for å gjøre husarbeid, så for meg ble det bare merkelig for stort fokus på det. 

Hvordan er det med helgene? Hvem bestemmer? Må det være utflukt? Og kan hun noen ganger få bestemme? Hva med å ha spillkveld, se en film, lage mat sammen osv? Sørg for at det går på rundgang hvem som får velge, men det bør også være tillatt å trekke seg litt tilbake på rommet. Jeg hatet når broren min valgte actionfilmer og lørdagskvelden ble ødelagt av å bli tvunget til å se på. Da ville jeg heller vært på rommet med ipad, sendt meldinger med venninner, lest en bok eller noe annen hobby. 

Når det gjelder hunden så går nok frustrasjonen utover den også. Det er ikke bra. Hun bør ikke få være/tilnærme seg hunden på den måten. Hva med å dra på lydighetkurs sammen med henne? Kan det hende hun gledet seg til å få hund, men nå innser at den kan få mer oppmerksomhet enn henne?

Anonymkode: ec2d3...cfc

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje dere tror/tenker/ser på henne som større/eldre enn hun er. Fort gjort med eldstemann. Jeg har en tiåring som oppfører seg litt slik, og hun behandler vi som det lille barnet hun er, men stiller nok for lite krav. Men vi kommer mye lengre med overdreven ros for småting, lage humor av situasjoner, vi «tar tiden» på henne og hun setter stadig nye rekorder, belønningssystemer, «nå skal vi overraske pappa med å være flink», hemmeligheter, «barnsligheter» jeg er drittlei, men som funker. Tenåringen hiver seg ofte på og vil også roses og fjasets med, og stemningen løfter seg betraktelig.  Kanskje dere forventer for mye, hun er ikke på det nivået ennå? Når jeg sammenlignet med storesøsteren på samme alder fikk jeg en aha-opplevelse, henne krevde vi mye mer «voksen» oppførsel av, med vekslende hell, medt negativt. Det tar tid, Storesøster er nå ordentlig tenåring, protesterer og opponerer, men kan også snakkes til og ikke minst med. 
Din 11-åring, hun oppfører seg jo som et mye yngre barn, kanskje hun ikke er moden nok til å ha ansvar for oppgaver uten å trasse? Det der «jeg har ikke gått inn med sko» osv, det er jo ikke moden oppførsel, det er vanlig barnslig protest fra et barn, ikke en ungdom. Hun takler ikke kritikk, krav, føler hun blir kjefta på, ikke gjør noen ting riktig, tolker alt negativt. Dere bør forsøke å være positiv, skryte når hun gjør noe bra, lage teite konkurranser, ikke forvente for mye, men oppdra og gi omsorg som det «ikke-ferdig oppdratte» barnet hun er. «Oj, jenta mi, nå glemte du deg, du har jo på skoene, haha». Ikke lage konflikt og kjeft ut av det. Hun skjønner tydeligvis ikke hvordan hun skal håndtere hunden, hun må lære det på samme måte som om hun var 8. 

Anonymkode: 73efa...231

[AnonymBruker]

Hei, takk for alle svar og tips. Her går det litt i bølgedaler, merker at det blir tyngre 😪 hadde gleda meg til påskeferie med familien, men ungen setter preg på alle dager. Aner ikke hva vi skal gjøre. Nå er alt av skjermer inndratt. Vi skulle på skogstur i dag. Søsken krangler i bilen. 11åringen går i forveien og forsvinner (ny løype). Så skal hun ta hunden, og blir sur når den ikke lystrer (den vil helst ikke gå med hun, eller så foretrekker den en av oss voksne som fører). Åå det er så mye frekkheter! 😭 Snakker vi til henne så får vi det samme tilbake: "det er du som må tie stilt" hele tiden - ingenting går inn 😫

Anonymkode: 62251...9de

[indigob]

pubertet er forskjellig for alle ! Jeg var en skikkelig drittunge når jeg var 11. smelte i dører når jeg ikke fikk viljen min, var frekk og akkurat som du beskriver. Det var en fase og gikk fort over. Har i dag ingen problemer med slike ting 😅😂 tror det beste man kan gjøre er og prøve å vise forståelse og så mye kjærlighet man kan! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2021 den 14.34):

TS, det kan være dere har havnet i en mønster hvor hun generelt sett får mye "kjeft", dvs mye av det hun gjør er feil og hun får ofte beskjed om å gjøre ting annerledes.
Anonymkode: dce17...8ef

Enig med dette innlegget. 
 

Da jeg var på den alderen var jeg også sint og irritert, det foreldrene mine ikke skjønte var at det var de som skapte irritasjonen, og så forverret de det når de gjorde narr av at jeg var så irritert. Så da ble det liksom dobbelt opp. 

Jeg følte at jeg fikk kjeft hele tiden. De kjeftet på meg hvis jeg satte tallerkenen min inn i oppvaskmaskinen litt for hardt sånn at det skranglet, eller de kjeftet på meg fordi jeg tok en pause i støvsugingen fordi jeg måtte på do mens de trodde jeg hadde gitt meg halvveis i støvsugingen. Det hadde vært mye bedre hvis de hadde gitt meg litt slack. Jeg skjønte jo selv at jeg hadde vært litt for hardhendt da jeg satte inn den tallerkenen og det skranglet, de trengte ikke påpeke det. Ofte når de kjeftet på meg dro de inn noe jeg hadde gjort feil tidligere på dagen eller dagen før. Jeg gjorde liksom aldri noe riktig, det var bare kjefting å få. Og oppå dette kom små stikk om mitt dårlige humør...

 

Så mitt råd til TS er å kutte ned på kjefting og masing. Synes forslaget fra ABcfc om å gi en tidsfrist er veldig godt. Da gir dere henne samtidig mer ansvar, når hun får lov til å planlegge dagen selv. Det vil nok føles veldig frigjørende og godt for en moden elleveåring.
Ellers, jobb med å avklare forventninger. Bruk gjerne frokost til å snakke sammen om hva som skal skje senere på dagen. Neste gang dere skal på skogstur snakker dere sammen i forveien om hvor dere skal gå, hvor langt dere skal gå og at en av dere voksne har ansvaret for hunden mens barna kan ha ansvaret for egen sekk med matpakke og termos. 

Anonymkode: 1ab5c...1f6

[AnonymBruker]

Jeg føler med dere. Vår hormonelle 11-åring er med ei venninne på hytta i påsken. Jeg og mannen min og lillebror får etterlengtede dager til å hente oss inn, slappe av uten mas og krangel og trass. Det er helt nødvendig, kjenner jeg, for oppførselen hennes tærer på hele familien. TS, vi har bestilt time hos familievernkontoret for å få råd fra fagfolk. Jeg og mannen min skal dit etter påska. Så ille har det blitt. Jeg håper det kan bli et vendepunkt. God påske

Anonymkode: 50ebc...bb0

[AnonymBruker]

Uff, har ingen gode tips. Har ei jente på 11 med ADHD som er akkurat sånn som det her. Storesøster var ikke. Det er veldig slitsomt. Alt vi gjør er liksom feil og hun tolker alt negativt uansett hva man sier. Har ingen gode tips, men kjenner jo på at jeg snart har fire tenåringsjenter og håper ikke alle går veien til 11åringen

Anonymkode: f29b7...9c1