Det er noe annerledes med toåringen vår

[AnonymBruker]

Fra han var ganske liten har han vært en veldig intens gutt som er ekstremt sterk i følelsene sine, enten om det er triste eller glade følelser. Han har alltid skriki mye og vært veldig intens. Så ille til tider at jeg gikk inn i en form for depresjon når han var baby for han skreik av den minste lille ting. 

Vi har støtt og stadig flydd ned døra på både helsestasjonen og hos fastlegen men ingen tar oss ordentlig seriøst. Vi får bare høre at barn er forskjellige og at han er så liten at vi må ta tiden til hjelp. Har alltid fått høre "bare vent til han begynner å gå... Bare vent til han begynner å snakke.. Bare vent til han begynner i barnehage.. Da blir det bedre!"

Alt det har skjedd og ting blir bare verre og verre og vi skjønner ikke hva som er greia. Vi har tatt diverse cos kurs, begge går hos hver sin terapeut fordi vi har hatt litt å stri med og mye har blitt snudd på hodet fordi hver dag og nesten hver eneste handling er en kamp og en langdryg skrike seanse. Alt fra at vi gir han feil pålegg, tannpuss, vil ikke kle på seg, legge seg, stå opp osv. Vi "vinner" kamper etter lange perioder med konsekvente handlinger, så kan han da synes det er greit å feks kjøre bil i ett par uker, før det over natta blir noe av det jævligste vi kan utsette han for. 

Er det virkelig vanlig at man skal ha 10-20 skrike/grine/brølerunder hver bidige dag? Han gråter liksom ikke som andre barn men brøler øredøvende intenst. Etter så mange turer til diverse instanser hvor de bare avfeier og mener alt er normalt lurer jeg virkelig på om det er sånn her man skal ha det for jeg er utslitt nå 😥

Noen som har noen råd om hva det kan være? Har sjekka diverse hos lege og ingen finner noe og mener alt er normalt 

Anonymkode: 363c4...93e

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som var/er litt slik. Hun har liksom ingen mellomting, det er enten elsk eller hat, raseri eller ekstatisk glede. Alt fra måltid til påkledning til legging til tannpuss var en gedigen kamp hver eneste gang da hun var i toddler-alder. 

Hun fikk ADHD-diagnose i 1. klasse på barneskolen. Men det er flere ting enn bare disse voldsomme følelsene, altså. 

Anonymkode: d5fe6...46e

[AnonymBruker]

https://www.babyverden.no/blogg/Gjesteblogger/har-du-et-intenst-og-kraftfullt-barn/
 

Kan dere ha et kraftfullt barn? Da vi sluttet å kjempe mot barnet vårt og fant andre måter å løse situasjonene på gikk alt mye bedre. Ikke tenk at det er viktig å «vinne» mot barnet. Denne kraften kan være en kjemperessurs på sikt og om en klarer å kanalisere den riktig utrolig god å ha når barnet blir voksen, men utrolig frustrerende når det står på for nåde liten og stor.
Vår løsning ble Problemløsning gjennom samarbeid (Ross Green). 

 

Anonymkode: a4dd8...bb4

[Silva Pluvialis]

Kan han være høysensitiv eller overstimulert? Noen barn er veldig sensitive og kan få følelsesutbrudd om de blir for stimulert og ikke får nok tid til å hente seg inn igjen etter mange inntrykk i løpet av dagen. Kanskje han trenger at det skjer litt mindre og at dere legger inn ekstra pauser slik at han kan få slappet av?

[AnonymBruker]

Vår minste er litt sånn som du beskriver. MYE mer intens enn søsknene, brøler og skriker, å kle på er en tomannsjobb hvis man ikke er veldig god på wrestlinggrep. Angriper fysisk på både ting i rommet, søsken eller foreldre hvis ting ikke går hans veg. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er veldig glad for at han ikke var min nr en, men nr tre. Nå handler det mye om å holde ut til han er tre og forstår litt mer. (Et halvt år igjen, og jeg ser små lysglimt hver dag) Jeg forstår veldig godt at man bli lei av alle «hold ut» beskjedene, men det er noe i det altså. Det blir bedre. 
Det jeg har funnet ut om min tass er at han er temmelig sensitiv. Helt fra han var baby begynte han fort å gråte hvis ting ble litt for mye. Det kunne være noe så lite som at det var mange folk i rommet eller vi hadde besøk som ville hilse på han. Nå gråter han ikke så mye når han blir overstimulert, men reagerer med sinne. Det som hjelper for han da er å ta en pause eller bryte mønsteret ved at vi tar han med ut (han elsker å være ute) eller rett og slett en tur i vogna så han får hvilt/sovet litt. Det er jo ikke alle ganger vi kan det, og da er det litt å «ri av stormen», velge hvilke kamper man skal ta. F.eks når han løper fra middagsbordet så ignorerer vi det, mens hvis han søker oppmerksomhet ved å kaste en leke i hodet på søsteren sin så tar vi den kampen. 
Det skal også nevnes at det er en del adhd i fars familie(og far har det selv), så har vel tenkt tanken om at det kan komme på bordet etterhvert. 
Det er temmelig tøft å stå i en slik situasjon, men selv om temperamentet kanskje ikke vil gi seg, vil barnet ditt bli lettere å samarbeide med etterhvert fordi det forstår mer. Særlig mellom 2,5 og 3 skjer det mye der alle tipsene om å sette seg ned på øyehøyde og forklare og sånt faktisk funker. Før 2,5 fungerer egentlig svært lite utenom at man selv må være en trygg og stødig voksen i situasjonen. Så hold ut litt til! Det vil bli bedre💜

 

Anonymkode: 8e959...d4e

[AnonymBruker]

Velkommen til livet som småbarnsmor 😛 min yngste er sånn. Han er nå fem og er like ille som da han var liten. Alltid sovet lite i tillegg. Vært ut og inn hos leger og fått samme beskjed om deg. Først da storebror fikk diagnosen adhd, ble vi tatt på alvor. De utreder som regel ikke barn under skolestartalder, men fordi han er så intens og det er så mye adhd i familien, så ble han og utredet. Og han har adhd. 

Anonymkode: 9b953...d32

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som av pedagoger blir beskrevet som «sensitiv» og «intens» og «kraftfullt» - og det du beskriver høres IKKE normalt ut spør du meg. 
 

Jeg skjønner godt at du og partner er utslitte og trenger hjelp med dette her; dere får jo ikke gjort annet enn å håndtere eksplosjoner? 🙈

Har ikke noen råd for å fikse det, men vit at jeg er helt enig med deg: Jeg ville også tenkt at dette her var utenfor normalen. 
Det KAN jo hende det går over, men jeg personlig ville ikke holdt pusten og ventet på det. 

Anonymkode: 5066a...4e8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han enda er så liten at det kan være helt normalt.  

Det er viktig, som andre sier, at dere velger deres kamper. Det er også viktig at dere overser og ikke blir lei dere når barnet får et anfall. Barnet er bare to år. 

Jeg vet at det ikke er lett å overse, jeg har en tilsvarende sønn, og jeg husler at jeg ble lei meg når han nok en gang satte igang med raptusene sine. 

Men det gikk bedre. Nå er han 5 og får slike raptuser maks en gang i uka. Og jeg tenker ikke lenger på diagnoser- jeg tenker heller at vi forventet for mye av ham for tidlig. Han var nemlig så ekstremt god i språket, så vi behandlet ham nok mer etter hvor språkdyktig han var, enn etter hvor bitte liten han faktisk var. 

Anonymkode: a2e51...11b

[AnonymBruker]

Går barnet ditt i barnehage? 
I så fall, hva sier de der? 

Anonymkode: c086c...620

[Meij]

Sønnen min var sånn, ingenting mellom himmel og helvette. Han var også intenst opptatt av det han var opptatt av. Fikk senere lære at dette var hyperfokus. Ble ADHD-diagnose etter noen år på barneskolen. 

[AnonymBruker]

Kutt ut melk, gluten, sukker og ferdigmat. Garanterer en ny unge på max 3 mnd.

Anonymkode: 83d06...9a8

[AnonymBruker]

Så trist. Å være forelder er virkelig ikke for alle. Dumt at dere ikke blir tatt seriøst og får noe hjelp, dere burde høre med barnevernet. 

Anonymkode: d5197...f53

[AnonymBruker]

Autismespekterforstyrrelse?

Anonymkode: 5aed4...466

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Så trist. Å være forelder er virkelig ikke for alle. Dumt at dere ikke blir tatt seriøst og får noe hjelp, dere burde høre med barnevernet. 

Anonymkode: d5197...f53

Herlighet for et svar. Barn er forskjellig og har forskjellig temperament. Som foreldre må en søke hva som virker for sitt barn. Disse foreldrene gjør jo det, søker hjelp og spør også her etter råd. 

Anonymkode: a4dd8...bb4

[Sjøbanan]

Hei! Mye er normalt, normalt er ikke en ting (selv om normalspekteret blir smalere og smalere). Som noen sier - dere må bare finne gode måter å håndtere deres barn på. Det går an å høre med en familieterapeut, f.eks.

Diagnoser gis ikke til så små barn - en diagnose vil uansett ikke hjelpe dere så mye. Dere må uansett finne ut hva som fungerer for dere.

Og så går det jo an å sjekke om barnet faktisk plages av noe - fysisk. Jeg ville ikke tatt vekk noe fra kosten deres, som andre foreslår, uten å ha konsultert en lege. Udiagnostisert cøliaki kan gi smerter som et lite barn ikke kan sette ord på (for eksempel). Jeg ville med andre ord gjort følgende: Snakket med legen til barnet og evt. også helsesøster, og krevd å få en skikkelig undersøkelse eller hørt om det er mulig å få noe familieterapi. Lykke til!!

[AnonymBruker]

Skal ikke si at ingenting er galt, men husker en gutt o barnehagen som var helt lik.

Han gråt og hylte seriøst hele tiden, alltid. 

Ved 3årsalderen løsnet det veldig - og det virket som det hang sammen med at han lp motorisk litt godt fremme og ble sinnsykt frustrert bare. 

Straks han fikk seg sparkesykkel og suste rundt, klarte seg selv - så var han bare helt rolig. 

Anonymkode: 1496a...4d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Fra han var ganske liten har han vært en veldig intens gutt som er ekstremt sterk i følelsene sine, enten om det er triste eller glade følelser. Han har alltid skriki mye og vært veldig intens. Så ille til tider at jeg gikk inn i en form for depresjon når han var baby for han skreik av den minste lille ting. 

Vi har støtt og stadig flydd ned døra på både helsestasjonen og hos fastlegen men ingen tar oss ordentlig seriøst. Vi får bare høre at barn er forskjellige og at han er så liten at vi må ta tiden til hjelp. Har alltid fått høre "bare vent til han begynner å gå... Bare vent til han begynner å snakke.. Bare vent til han begynner i barnehage.. Da blir det bedre!"

Alt det har skjedd og ting blir bare verre og verre og vi skjønner ikke hva som er greia. Vi har tatt diverse cos kurs, begge går hos hver sin terapeut fordi vi har hatt litt å stri med og mye har blitt snudd på hodet fordi hver dag og nesten hver eneste handling er en kamp og en langdryg skrike seanse. Alt fra at vi gir han feil pålegg, tannpuss, vil ikke kle på seg, legge seg, stå opp osv. Vi "vinner" kamper etter lange perioder med konsekvente handlinger, så kan han da synes det er greit å feks kjøre bil i ett par uker, før det over natta blir noe av det jævligste vi kan utsette han for. 

Er det virkelig vanlig at man skal ha 10-20 skrike/grine/brølerunder hver bidige dag? Han gråter liksom ikke som andre barn men brøler øredøvende intenst. Etter så mange turer til diverse instanser hvor de bare avfeier og mener alt er normalt lurer jeg virkelig på om det er sånn her man skal ha det for jeg er utslitt nå 😥

Noen som har noen råd om hva det kan være? Har sjekka diverse hos lege og ingen finner noe og mener alt er normalt 

Anonymkode: 363c4...93e

Nei, det har ikke vært vanlig før, men sånt er visst blitt mer og mer vanlig. 

 

Anonymkode: 54fab...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vår minste er litt sånn som du beskriver. MYE mer intens enn søsknene, brøler og skriker, å kle på er en tomannsjobb hvis man ikke er veldig god på wrestlinggrep. Angriper fysisk på både ting i rommet, søsken eller foreldre hvis ting ikke går hans veg. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er veldig glad for at han ikke var min nr en, men nr tre. Nå handler det mye om å holde ut til han er tre og forstår litt mer. (Et halvt år igjen, og jeg ser små lysglimt hver dag) Jeg forstår veldig godt at man bli lei av alle «hold ut» beskjedene, men det er noe i det altså. Det blir bedre. 
Det jeg har funnet ut om min tass er at han er temmelig sensitiv. Helt fra han var baby begynte han fort å gråte hvis ting ble litt for mye. Det kunne være noe så lite som at det var mange folk i rommet eller vi hadde besøk som ville hilse på han. Nå gråter han ikke så mye når han blir overstimulert, men reagerer med sinne. Det som hjelper for han da er å ta en pause eller bryte mønsteret ved at vi tar han med ut (han elsker å være ute) eller rett og slett en tur i vogna så han får hvilt/sovet litt. Det er jo ikke alle ganger vi kan det, og da er det litt å «ri av stormen», velge hvilke kamper man skal ta. F.eks når han løper fra middagsbordet så ignorerer vi det, mens hvis han søker oppmerksomhet ved å kaste en leke i hodet på søsteren sin så tar vi den kampen. 
Det skal også nevnes at det er en del adhd i fars familie(og far har det selv), så har vel tenkt tanken om at det kan komme på bordet etterhvert. 
Det er temmelig tøft å stå i en slik situasjon, men selv om temperamentet kanskje ikke vil gi seg, vil barnet ditt bli lettere å samarbeide med etterhvert fordi det forstår mer. Særlig mellom 2,5 og 3 skjer det mye der alle tipsene om å sette seg ned på øyehøyde og forklare og sånt faktisk funker. Før 2,5 fungerer egentlig svært lite utenom at man selv må være en trygg og stødig voksen i situasjonen. Så hold ut litt til! Det vil bli bedre💜

 

Anonymkode: 8e959...d4e

Unnskyld at jeg sier det, men det høres mer ut som dere har et dyr enn et menneskebarn i hus. Og jeg har hatt flere unger også, og de har blitt gode voksne, selv om de ikke var så enkle da de var små. Men de var langt fra sånn som du beskriver. Det du beskriver er 

Jeg har hunder, og jeg opplever at de er langt mer samarbeidsvillig og enklere enn mange barn er. Selv om de også har en trassalder, så er de jammen meg mye mer samarbeidsvillige enn mange barn. Og kanskje mer intelligente også, ettersom de innretter seg etter det som er best for dem? Og ikke hyler og skriker, noe som får alle rundt til å gå i alarm-modus, slitenhet og oppgitthet hele tiden.

Så ditt barn høres ut som et vilt dyr som ikke har innrettet seg på noe som helst, når det å tilpasse seg og innrette seg er (har vært) normalen for oss mennesker i mange tusen år. Hvordan skal han bli en god voksenperson når det gjelder jobb, forhold og barn?

Jeg vet du ikke kan noe for det, men her har du altså et barn som overhodet ikke innretter seg etter det som menneskebarn har innrettet seg etter i i flere tusen år. Og det ser ut som det er mange flere enn deg som opplever det samme. Så hvor skal mennesket gå hvis veldig mange har diagnoser som setter dem utenfor samfunnet?

 

 

Anonymkode: 54fab...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så trist. Å være forelder er virkelig ikke for alle. Dumt at dere ikke blir tatt seriøst og får noe hjelp, dere burde høre med barnevernet. 

Anonymkode: d5197...f53

Hold kjeft.

Anonymkode: d67fc...a13

[Sjøbanan]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Unnskyld at jeg sier det, men det høres mer ut som dere har et dyr enn et menneskebarn i hus. Og jeg har hatt flere unger også, og de har blitt gode voksne, selv om de ikke var så enkle da de var små. Men de var langt fra sånn som du beskriver. Det du beskriver er 

Jeg har hunder, og jeg opplever at de er langt mer samarbeidsvillig og enklere enn mange barn er. Selv om de også har en trassalder, så er de jammen meg mye mer samarbeidsvillige enn mange barn. Og kanskje mer intelligente også, ettersom de innretter seg etter det som er best for dem? Og ikke hyler og skriker, noe som får alle rundt til å gå i alarm-modus, slitenhet og oppgitthet hele tiden.

Så ditt barn høres ut som et vilt dyr som ikke har innrettet seg på noe som helst, når det å tilpasse seg og innrette seg er (har vært) normalen for oss mennesker i mange tusen år. Hvordan skal han bli en god voksenperson når det gjelder jobb, forhold og barn?

Jeg vet du ikke kan noe for det, men her har du altså et barn som overhodet ikke innretter seg etter det som menneskebarn har innrettet seg etter i i flere tusen år. Og det ser ut som det er mange flere enn deg som opplever det samme. Så hvor skal mennesket gå hvis veldig mange har diagnoser som setter dem utenfor samfunnet?

 

 

Anonymkode: 54fab...244

Hvorfor skal man bli satt utenfor samfunnet om man har en diagnose? Beklager, dette må vel være et av trådens minst konstruktive bidrag.

Kanskje du har det som Hedvig Montgomery beskriver som et autonomt barn? 

Kanskje du ikke skal kle på barnet med makt. Kanskje hen skal få forsøke å kle på seg selv? Kanskje hen har vondt noe sted, udiagnostisert. Dere har rett til å bli hørt - så stå bare på!