Tidligere deprimert partner - er sååååå sliten - håp om å bli som før?

[AnonymBruker]

Mannen min har vært deprimert de siste 2-3 årene, men har nå i det siste blitt mye bedre (sånn 6-8 måneder). Jeg ser at han klarer å smile igjen, ikke forsvinner i seg selv lenger og ikke lenger må sove hele tiden.

Mens han har vært deprimert, har jeg måttet fikse og jobbe mer med det som må gjøres i familien. Jeg har i tillegg en fulltidsjobb. Selvfølgelig er logistikken i hverdagen mye jobb, men verst var nok at alle følelser fra barna (samt oppdragelse generelt) måtte håndteres av meg. Han var heller bare et negativt innslag i diskusjoner med barna og gjorde situasjonen ofte bare verre. Nå er jeg så sliten og selv om det har blitt bedre, ser jeg at det er vanskelig "å stole" på det. Jeg er så vant til å bli avvist, ignorert, får negative kommentarer at jeg er redd det har ødelagt meg på en måte. Nå ser jeg også at jeg kanskje overreagerer hvis han er negativ mot meg. 

Noen som har lignende erfaring og kan si at det vil gå seg til? 

Anonymkode: f3bed...601

[lillevill]

Men har han fått hjelp eller har dere håndtert det slik? At du ofret din psykiske helse slik at han kunne melde seg ut og håpe at det går over av seg selv? Det er da ikke rettferdig overnfor deg og barna i så fall

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært gjennom en lang depresjon, der det gikk litt opp og ned over flere år, med blant annet sykemelding fra jobb i omkring 8 måneder. 
Så lenge han fortsetter i samme positive retning så bør det bli mye bedre, men det betyr også at de daglige vanene dere har skapt må utfordres litt. Det er lett å bare fortsette i samme spor, der det er du som drar lasset. Å ta det litt gradvis er nok lurt og det kan bidra til at han får litt mestringsfølelse hjemme også. 

Anonymkode: e450c...931

[itspersonal]

lillevill skrev (3 timer siden):

Men har han fått hjelp eller har dere håndtert det slik? At du ofret din psykiske helse slik at han kunne melde seg ut og håpe at det går over av seg selv? Det er da ikke rettferdig overnfor deg og barna i så fall

Det er ikke slik at man melder seg ut pga latskap når man får en depresjon og det er fysiske konsekvenser i denne sykdommen. Hadde det vært en alvorlig fysisk sykdom, så hadde neppe rettferdighet vært diskutert. Det er ingenting rettferdig med psykisk sykdom, hverken for den som er syk eller familien. 
 
Til TS: kanskje litt dialog med mannen din kan hjelpe? Det er jo viktig at ikke du sliter deg helt ut og havner i samme situasjon som mannen din. Kanskje dere kan få litt barnevakt og forsøke å gjøre litt kjekke ting sammen som begge kan få litt positivt utbytte og overskudd fra. 

 

Endret 20. mars 2021 av itspersonal
Skrivefeil

[lillevill]

itspersonal skrev (13 minutter siden):

Det er ikke slik at man melder seg ut pga latskap når man får en depresjon og det er fysiske konsekvenser i denne sykdommen. Hadde det vært en alvorlig fysisk sykdom, så hadde neppe rettferdighet vært diskutert. Det er ingenting rettferdig med psykisk sykdom, hverken for den som er syk eller familien. 
 
Til TS: kanskje litt dialog med mannen din kan hjelpe? Det er jo viktig at ikke du sliter deg helt ut og havner i samme situasjon som mannen din. Kanskje dere kan få litt barnevakt og forsøke å gjøre litt kjekke ting sammen som begge kan få litt positivt utbytte og overskudd fra. 

 

Nei derfor lurte jeg på om han hadde søkt hjelp.

[Hastverk]

takk for alle svarene 🙂

Han har fått veldig god hjelp og får det fortsatt. Selvsagt må vi betale for det selv, gjennom fastlegen hadde vi vel fortsatt ventet på å få kontakt til noen som kan hjelpe ham. Trist at det er slik - bare nevnt sånn på sidelinja. 

Nå bidrar han for fullt hjemme alt, men det måtte jeg kreve underveis at han gjør. Han ville nemlig ikke sykmelde seg eller bytte jobb til en med mindre ansvar og færre arbeidstimer. Han var nok ikke i kategori alvorlig depressiv, vil jeg tro. Resultatet ble at jeg gikk ned i stillingen i noen måneder for å kunne håndtere alt, men jeg følte at det var feil. Jeg bare bidro til at han kunne holde det gående sånn akkurat - det betydde i praksis: noe (ikke mye heller...) energi på jobb - null hjemme. Han bare sov og forsvant i seg selv når han var hjemme. Jeg skjønte at han selv ikke klarte å se hvor dårlig han egentlig var. Ting fungerte jo! Så da måtte jeg "kreve" at også jeg jobber 100% igjen og at han må bidra. Det var deretter at han igjen gikk til fastlegen, fikk nye medisiner og vi fant en ny terapeut som hjelper skikkelig bra.  Da begynte ting å bli bedre.

Mens den andre er syk, så prøver man jo så godt man kan. Å både hjelpe den andre, skjerme barna, få ting til å gå rundt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne klandre ham for det, var jo ikke hans skyld at han ble syk. Som noen sa - hadde jo ikke vært tema hvis det var en fysisk sykdom. Likevel kjenner jeg nå, når sykdommen begynner å bli borte, at jeg er rimelig sint på ham for oppførselen hans. Jeg vet at det er feil, men jeg ble lenge behandlet som luft eller kjeftet og det er ikke lett å bare overse og glemme det hele. 

Nå er han bedre, som sagt, men det gjenstår noe å jobbe med. Han fortsetter å gå til terapeuten. Virker nesten slik at han falt i et mønster hvor han tror det er greit å småkjefte litt til meg. Har en ufin tone. Avvise meg når det passer ham. Så nå er jeg tydelig på at det ikke er akseptabel oppførsel. Jeg blir nok litt i overkant sint når det skjer, som sikkert kommer fra alt det som har vært. Har nok bygget seg opp inni meg over tid. Vi har mye dialog og jeg synes han lytter og  er opptatt av å få det til. Men disse samtalene er ufattelige slitsomme - etter sånne samtaler blir han så såret og lei seg at jeg nesten ikke tørr å ta det opp på nytt. Jeg bare vet at hvis jeg ikke ta de topp, så blir enten jeg dårlig selv eller jeg bare plutselig får nok og vil ut av forholdet. 

[Månestjerne]

Kanskje dere skal gå til terapeuten sammen noen ganger og få lufta det med en objektiv tredjepart tilstede? Det er ingen dans på roser å være pårørende! 2-3 år som pårørende med ALT ansvar og ingen tilpasning av situasjon fra hans side høres veldig slitsomt ut. 

Jeg ville lagt det fram som at du nå har brukt opp alle reserver du har for å holde skuta flytende i perioden som har vært. Nå som han har det bedre er han nødt til å ta tak i det som dro ham ned i utgangspunktet: for mye ansvar og jobb. Han er nødt til å redusere så han fungerer på hjemmebane. At han fortsatt snakker ufint til deg viser at belastningen på ham er for høy. Det er det hans ansvar å ta tak i. 

Så får dere ha som regel at "for syk til å delta i familielivet = for syk til å dra på jobb". 

Dere har barn, det er ikke sånn at én kan bruke opp alle krefter på å såvidt henge med på en 120% stilling og så melde seg fullstendig ut hjemme og bli dulla med. Det kommer til å slite DEG fullstendig ut og er respektløst. 

Jeg tror også at hvis han ikke er villig til å gjøre noen offer for å få familielivet til å gå opp, så hadde jeg seriøst vurdert å gå fra ham. 

[Hastverk]

Ja, sikkert en god idé å gå til terapeuten sammen. 

Han tar nok tak i det og tar ansvar, vil jeg si. Problemet er kanskje heller det som du sier at belastningen fortsatt kan være for høy for han, men at han nekter for at det er slik - eller klarer ikke å se det selv. Tror heller det siste, han er ikke så flink til å kjenne etter egen kapasitet og velvære, da kan det fort bli for mye uten at han selv er klar over det. Og det får da konsekvenser i hvordan han forholder seg til de rundt. Så, ja han jobber med seg selv. Likevel er det sjeldent et tema å kanskje jobbe mindre eller ta en pause. Jeg ser at det går mye bedre med ham på ferier eller når det er mindre å gjøre på jobben. Han har en jobb som krever mye av ham og det er en stilling med mye ansvar. Hvis han blir borte kan det ha store konsekvenser for de andre ansatte. Så det er godt mulig at han rett og slett må bli byttet ut hvis han blir borte/sykmeldt for å unngå slike store konsekvenser. Han får i så fall nok ikke sparken, men mulig at stillingen blir borte. Da er jeg redd at det igjen gjør alt verre? Han elsker nemlig jobben sin, egentlig, bare at det ble litt mye. 

[AnonymBruker]

itspersonal skrev (18 timer siden):

Det er ikke slik at man melder seg ut pga latskap når man får en depresjon og det er fysiske konsekvenser i denne sykdommen. Hadde det vært en alvorlig fysisk sykdom, så hadde neppe rettferdighet vært diskutert. 

Jo. 

Anonymkode: 5e974...df8

[AnonymBruker]

itspersonal skrev (18 timer siden):

Det er ikke slik at man melder seg ut pga latskap når man får en depresjon og det er fysiske konsekvenser i denne sykdommen. Hadde det vært en alvorlig fysisk sykdom, så hadde neppe rettferdighet vært diskutert. Det er ingenting rettferdig med psykisk sykdom, hverken for den som er syk eller familien. 
 
Til TS: kanskje litt dialog med mannen din kan hjelpe? Det er jo viktig at ikke du sliter deg helt ut og havner i samme situasjon som mannen din. Kanskje dere kan få litt barnevakt og forsøke å gjøre litt kjekke ting sammen som begge kan få litt positivt utbytte og overskudd fra. 

 

Var jo ikke det som ble antydet heller? Spurte om han hadde oppsøkt profesjonell hjelp. 
 

Hvis mannen min visste at han hadde kreft, men ikke gikk til behandling, og forventet at jeg skulle dulle og styre hjemme hadde jeg mildt sagt blitt forbanna. 
 

Ikke meg du siterer altså, bare virket som du misforsto.

Anonymkode: f34ab...1c5